desember 2008 – I just wanna dance

[Spamming av biblioteket]

Jeg liker tanken på at de som jobber på Hovedbiblioteket kanskje kommer til å tenke «Fy farao, som den jenta leser!» når de sjekker bibliotekets e-postkasse ved første arbeidsdag. Jeg har tolv bøker på lånelisten min, og jeg har nettopp sendt inn intet mindre enn ti reservasjoner (jeg prøvde å begrense meg litt). Det er dumt at biblioteket er stengt i morgen, for jeg kunne virkelig trengt litt litterært påfyll på nattbordet mitt om noen få timer.

I skrivende stund er det «bare» 137 bøker på kulturlista mi, men jeg skal nok klare å få antallet opp til 140 i løpet av morgendagen. Siden det virker som om jeg fremdeles er svartelistet av Jon Blund, blir det nok en enkel sak.

[En filmnørds bekjennelser]

Som en selverklært filmnørd, har jeg et motto: Hvorfor se én film når du kan se to?
Det er ikke uten grunn til at det er 154 filmer på Kulturlista for 2008, og da har jeg ikke regnet med filmene jeg har sett tusen ganger før (Sånn som RENT eller RHPS. Elsk), og det er fremdeles 2008.

Hva gjør en normal person når hin har to gavekort til kinoen? Inviterer med seg en venn eller en venn og har en hyggelig kveld eller et veldig hyggelig stevnemøte. Men hva gjør en filmnørd som har to gavekort? Bruker begge på seg selv. Gjerne samme kveld.

Nå har jeg nettopp kommet hjem etter å ha tilbrakt tilsammen fire timer på Vika og Klingenberg Kino med henholdsvis The boy in the striped pyjamas og La den rette komme inn. Den første filmen var ganske fin. Den andre filmen var (beklager, Linn, jeg vet du elsker den) ganske kjedelig. Men den hadde noen fine utsnitt og jeg likte hvordan mobberne fikk tilbake med renter.

Mellom de to filmene satt jeg i Klingenkjeller’n og nippet til en kopp te mens jeg bladde gjennom FilmMagasinet, og jeg tenkte at jeg er så innmari filmnørd at jeg nesten burde søke jobb hos FilmMagasinet. Mhm. Må man ha noe slags utdannelse for å bli filmanmelder eller holder det å ha «Trålet gjennom hele 1001 filmer du må se før du dør og litt til» under «Relevant erfaring»? Isåfall bør jeg være klar om rundt tre og et halvt år.

[Bah, humbug]

Julen 2008 blir sannsynligvis den siste julen for min del. Hvert år føler jeg en ekkel klump inni meg, en klump bygges opp av ukomforten jeg føler når alt skal være så pyntet, krampekoselig og tradisjonelt. I år klarte jeg ikke holde maska lenger. Jeg låste meg inn på badet og forbannet alle høytider. Jeg hater julen, jeg hater nyttårsaften, jeg hater 17. mai og alle andre feiringer. Jeg misliker til og med min egen fødselsdag.

Jeg vet ikke hvorfor jeg misliker høytider så intenst, men det blir verre for hvert år. Hittil har jeg klart å late som ingenting, men det klarer jeg ikke lenger. Neste år og i årene fremover skal 24. desember være en helt vanlig dag for meg.

– Den tiende reven –

Femti tusen. Femti tusen kroner. Jeg smakte på tallet og kjente gåsehuden krype oppover fra hendene, som holdt en skrapeloddkalender så forsiktig at du skulle tro den var laget av rent gull, omhyggelig behandlet til et tynt, skjørt flak. Femti tusen kroner. Jeg kaldsvettet av tanken, merket at jeg fikk ståpupp av spenning og hjertet pumpet i vei som et gammeldags lokomotiv. Ni rev hadde jeg, og det manglet bare én rev for at jeg skulle bli femti tusen kroner rikere. Og det var bare ett grått felt igjen. Jeg svelget og begynte å skrape…

Det var en perfekt dag den dagen jeg kjøpte kalenderen. Himmelen var strålende lyseblå etter flere dager med tung, grå tåke. Til tross for en tung treningsbag over den ene skulderen, følte jeg at jeg svevde. Jeg hadde nettopp hatt en god treningsøkt, men det var ikke bare det; Jeg følte at alt var på plass, på alle måter. Jeg hadde det bra og dagen var helt i samsvar med humøret mitt. Det var tidlig i desember, en av de første dagene av julemåneden. En tanke falt inn i hodet mitt; hva med å gå innom Narvesen på veien hjem og kjøpe en skrapeloddkalender? Litt ekstra spenning mens vi teller ned til jul?

Inne i kiosken fant jeg frem siste nummer av BLIKK og Illustrert Vitenskap, samt en Kindernisse. Da jeg skulle betale, spurte jeg etter en skrapeloddkalender. Jeg betalte og smilte til den hyggelige kassamannen. Det var jo en strålende dag og jeg følte at jeg glødet av velvære og trivsel.

Dagene gikk. Hver dag ble et grått felt skrapet bort, og jeg tegnet ring på baksiden for å holde oversikt over hvilke symboler jeg hadde skrapet frem. Tenk så gøy om jeg vant noe? Dagene gikk og nye ring ble tegnet inn. Flere av ringene havnet i 10x Rev-feltet; Skrap frem 10 rev og vinn 50.000 kr! I begynnelsen tenkte jeg ikke så veldig på det. Men etterhvert ble det ganske mange innringet rever. Jeg begynte å tenke. Hva om…? Så lenge det var mange nok felt, var det alltid en sannsynlighet for at… Femti tusen er ikke et umulig beløp. En gang klarte jeg faktisk å spare opp over femti tusen i kontanter. Jeg visste hvordan det var å ha så mye penger. En gang til…?

Det kriblet i meg hver gang jeg tenkte på kalenderen min. Av spenning og av trang til å si det til noen. Vet du hva? Jeg har en skrapeloddkalender. Kanskje…? Men jeg bet meg alltid i tunga; det var ingen grunn til å selge skinnet før bjørnen er skutt. Men drømme! Dét er lov! Så jeg begynte smått å dagdrømme litt. Ingen planlegging, bare litt lett visualisering av hva femti tusen kunne brukes til. Jeg har alltid tenkt at om jeg vinner et stort beløp en eller annen gang, så skulle noe av det være øremerket =Oslo og WWF/PETA. Disse var ingen unntak fra dagdrømmeriet mitt. Jeg dagdrømte også om litt ekstra fotoutstyr. Hvor jeg hadde lyst til å reise. Og alt sånt som folk kan dagdrømme om.

Det grått feltet var skrapet bort. Jeg stod og stirret på symbolet og kjente gåsehuden eksaltere. Hjertet banket så fort at det mer føltes som om det hadde sluttet å slå og bare svulmet opp i brystkassen. Jeg stirret på symbolet og blunket et par ganger for å la det få tid til å strømme gjennom synsnervene og synke inn i hjernen. Jeg hadde ni rev og jeg stirret…

… på en jævla luremus!

Kommentar:
Sett fra den lyse siden: Jeg fikk en god historie. Uvurdelig.

3DA Fagerborg VGS

Femte desember hadde tredjeårselevene på danselinjen ved Fagerborg videregående skole, visning for publikum. De gikk gjennom ulike øvelser og noen koreografier fra både moderne- og jazzklassen. Undertegnede var naturligvis der med kameraet sitt.

[Kjendis på Oslo City]

Jeg var på vei nedover rulletrappa til første etasje da jeg la merke til et ansikt som jeg syntes jeg dro kjensel på. Etter å ha kjørt et kjapt søk gjennom hukommelsen, gjenkjente jeg den høye, kjekke mannen som ingen ringere enn Børge «Børgeking» Skråmestø. Og så star struck som jeg er når det gjelder forfattere, måtte jeg selvfølgelig få bekreftet det.

Så jeg prikket herr Skråmestø på armen og spurte ham, via mobilen, om det var han som var forfatteren Børge S. Positivt svar, hurra! Jeg presenterte meg som Anne-Line, «også kjent som Ithil», og sa at det var hyggelig å hilse på ham og at han måtte ha en fin dag. Herr Skråmestø var veldig hyggelig, han!

Siden jeg likevel bedriver namedropping av folk som skriver mye: For et par år siden spiste jeg frokost med Marte og Jon Michelet (og et knippe andre mennesker). De var også veldig hyggelige, de. Og det Marte vet om buddhismen, lærte hun av meg under denne frokosten.

[Døgning IIII]

Jeg klarte faktisk å møte opp på SATS nøyaktig fire på halv sju, som dagens tredje eller fjerde kunde.Og jeg klarte faktisk å gjennomføre en vanlig treningsøkt på halvannen time, uten å svime av. Treningsøkten min pleier å se slik ut:
-10-20 minutter oppvarming på løpebånd.
-Rumpe- og lårøvelser (med hhv. bosuball og strikk).
-30 minutter tøying av beinmusklene (det er ikke uten grunn at jeg er blant de fem mykeste SATS-medlemmene).
-Bakside av leggene.
-Bryst.
-Skulder/øvre del av ryggen.
-Biceps.
-Tøye armene og skuldrene.
-Mageøvelser.
-Ryggøvelser.
-Tøye rygg og nakke.

Jeg tok meg i å gjespe ganske så saftig noen ganger mens jeg trente, men ellers gikk det greit å gjennomføre. Det var egentlig litt fint å trene så tidlig på dagen, det var nesten ingen andre der, alle tok seg god tid med de ulike øvelsene og stemningen var avslappende.

Da jeg kom meg hjem og fikk i meg noen brødskiver og en kopp te, merket jeg at jeg måtte ta en blund før jeg dro ut igjen for å handle litt. Denne lille power nap’en var egentlig ment å vare i 30 minutter, men slumreknappen og jeg er litt for gode venner. Tre timer senere sparket jeg meg selv ut av senga og dro til Oslo City.

Da jeg kom dit, skjønte jeg at det var en god idé å få en blund på øynene, for det var litt mer folk der enn forventet. Døgning + masse folk = psykedelisk. Men jeg overlevde denne delen også! Dessverre må jeg tilbake en tur imorgen, da det viste seg at den ene tingen jeg kjøpte er full av stygge riper. Akk. Da har jeg forhåpentligvis fått meg en god natts søvn først.

[Døgning III]

En annen bivirkning med å døgne, er at du ofte får ideer som virker fantastisk geniale i akkurat det øyeblikket de unnfanges oppi den overtrøtte knollen din. Ved et par anledninger har tanken «jeg trenger å stusse håret litt» og delvis manglende impulskontroll (som er en konsekvens av overtrøtthet) ført til at jeg lignet på en lettere skamfert Posh Beckham- eller Bettie Page-kopi.

Nå har jeg heldigvis åndsnærværelse nok til å ikke begynne å leke med saksa. Jeg har derimot en annen idé. Jeg vet ikke om den er genial eller bra eller dårlig eller katastrofal. I skrivende stund er det 12 minutter til SATS åpner dørene, og jeg vurderer faktisk om jeg skal dra dit. Å trene i halvannen time på null søvn klokka seks om morgen høres virkelig ikke ut som noe en normal Anne-Line ville gjort til vanlig.

Ai, ai.

[Døgning II]

En av bivirkningene med å døgne, er radikale personlighetsforandringer. Dette kommer spesielt godt frem hvis du har Fjesbok- eller Twitter-konto. Ikke bare oppdaterer du statusen din med sære meldinger hvert femte minutt, men i tillegg blir folk utsatt for «Anne-Line wrote on your wall/commented on your status/on your picture/on your notes/Anne-Line is a maniac»-spamming.

Jeg oppfordrer alle som er på vennelista mi om å vente med å logge på Fjesboka til dere har døgnet selv. Da blir det kanskje morsomt å lese spammen min. Eller ikke.

På tide å finne flere som trenger litt spam.

[Døgning I]

Døgnrytmen min er rimelig forstyrret, så jeg har bestemt meg for å døgne i natt. Føreløpig surret jeg rundt på nettet, på jakt etter noen å chatte med. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at jeg vil chatte med noen som har engelsk som sitt morsmål. Fin-fin trening for å vedlikeholde engelsken min. Men min letning bar ikke de største fruktene, så jeg tittet innom Sol.no for å se om noen kanskje kunne tipse meg om et greit chattested der jeg finner folk fra Storbritannia, Amerika eller Australia.

Av ren vane logget jeg meg på det lesbiske rommet (som trolig er fullt av middelaldrende menn som later som om de er kåte små lesber, som prøver å overtale hverandre til å slå på cam). Uansett; jeg ble huket opp til en privat samtale av en jente (eller en middelaldrende mann som håper på litt ferskt og lettlurt lammekjøtt). Hun (eller han) spurte meg hva jeg var ute etter, og jeg la frem mitt ønske. Etter å ha forklart hva jeg mente med det, tilbød hun seg å snakke engelsk med meg.

Noe jeg fant temmelig merkelig. Frøkna (eller mannsgrisen) skriver nemlig «æ å søstra mi dro fårr og bada serr lizm»-norsk. Hvis du ikke klarer skrive ordentlig norsk når det er morsmålet ditt, så tviler jeg på at du behersker et fremmedspråk bedre.

Er det noen som kan tipse meg om et bra chattested der det faktisk finnes oppegående britiske/amerikanske/australske jenter som det er mulig å prate med? Eller er alle stedene fulle av middelaldrende mannfolk med IQ på under 90 og kallenavn som «sara er kåt», «BogBoobs» og «kåt j 18»?

« Eldre innlegg