Litt mindre svimmel idag, men litt stiv i nakken. Jeg har sendt melding til knekkeren og trolig blir det time på mandag, Hurra. Jeg har ikke blitt knekket opp siden vår, så det er på høy tid med en liten tur til Ullevål.
Bortsett fra stivhet i nakken, så er jeg veldig trøtt. Og jeg føler meg egentlig veldig morgengretten. Men jeg har en avtale om kos i kveld, så da er det bare tull å være morgengretten. Mhm!
Når man minst venter det, slår plutselig skjebnen til. Og etterpå står man der og lurer på hva som skjedde og hvordan det var mulig.
La oss si det slik: Jeg er glad for at jeg dro ut på byen ikveld selv om jeg egentlig burde ha holdt meg hjemme med forkjølelsen min.
Fascinerende, veldig fascinerende.
Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Haha! Jeg satt og leste Stjerner som ikke svimler da jeg oppdaget en gammel lånekvittering bakerst i boka. Av ren nysgjerrighet googlet jeg navnet på kvitteringen.
Og av alle ting: Jeg kjenner jenta! Julie fra Jaffis, hihi.
Da jeg var på vei hjem fra Bårdar igår, spaserte jeg til Stortorvet og stoppet der for å ta trikken videre. På den andre siden av gata stod det en stor gruppe med ungdommer og noen voksne.
Det viste seg fort at denne gruppen ikke har fulgt helt med på hva som foregår i Oslo sentrum for tiden, for de stod og ventet på trikken. Men trikkholdeplassen på Stortorvet ble flyttet mot Grensen for evigheter siden på grunn av «oppussingen».
Gjett om de fikk fart på seg da trikken kjørte forbi dem. Haha. Vi som stod på «min» side, fliret lenge av dem. Haha.
Forøvrig ser det ut til at våren har kommet tidlig i år. Fem varmegrader i skyggen og skyfritt. Hærlig.
Trøtt. Jeg er trøtt. Skikkelig trøtt. La meg altfor sent (jobbing på Naken) og stod opp altfor tidlig (skulle jo møte Joshiegutten). Jeg hadde heldigvis med en bok for å slå i hjel ventetiden (Portrettet av Dorian Gray, Oscar Wilde) og det tok egentlig ikke særlig lang tid før jeg stod rett foran en smilende Josh som sa: «Nice to meet you!»
Jeg har egentlig ikke fulgt så veldig med på Josh Groban. Han er en flink sanger og dett var dett. Men jeg likte ham med en gang jeg stod foran ham. Han har så fantastisk utstråling. Så nå er jeg blitt litt mer fan. Hallan og jeg har allerede bestemt at vi skal på konsert neste gang han er i Norge.
Angående jobbingen på Naken: Igår var det julebord for et firma. Første etasje var stappfullt av bord, stoler, folk og mat. Rundt 22 gikk alle opp og vi ryddet vekk bordene og stolene. Fem timer senere var andre etasje fremdeles strøkent. Første gangen noensinne at det ikke har vært mye rydding etter stengetid. Hurra!
Skal jobbe igjen i kveld og da blir det trolig mer liv og flere bekjenter. Men så blir det ikke mer jobbing før neste år. Det blir deilig med ferie. Ah.
Imorgen blir det tidlig opp. Skal være modell for Mary-Lou igjen. Det blir interessant, tror jeg.
Nå skal jeg prøve å sove litt. Trenger det.
Frist for innlevering av temaoppgave 5 er fredag 14. desember, kl. 0815 på Utsikten.
Studenten skal levere fire bilder i JPEG, TIFF og RAW (totalt 12 bilder) og refleksjonsnotat. Refleksjonsnotatet skal være på minst 3500 ord og maks 5000 ord.
Det er én uke igjen og jeg mangler bare 505 ord for å komme over den magiske grensen. Jeg kan klare det i løpet av morgendagen. Jeg føler meg så rolig akkurat nå. Hele høsten har jeg hatt vondt i nakken og ryggen på grunn av stressknuter. Men idag har jeg ikke merket noen stressknuter. Folk pleier å si at å massere meg er som å massere en mursteinsvegg. Jeg tror de ville ha merket en stor forskjell idag.
Eventuelt kan det være at dansingen i natt hjalp til med å løsne på noen av de mer kroniske knutene. Jeg var på julebord med klassen igår. Vi spiste middag på Café Sara (jeg tror jeg har funnet verdens beste kyllingfajitas!) og etterpå dro vi til Pigalle. Vi ble ikke der så lenge og Gloria Flames ble neste stopp. Der satt vi en stund.
Fem av oss hadde innmari lyst til å danse. Altså DANSE! Etter et mislykket forsøk på å få med oss flere, dro Ine, Nina, Hildegunn, Mary-Lou og jeg til Sikkamikka-etellerannet som ligger i Møllergata. Fire av oss var omtrent de eneste hvite jentene der. Oj, minoritet.
Tror jeg aldri har hatt det så gøy på dansegulvet noensinne! Vi slo ut håret og danset til svetten sprutet og enda litt til. Det ble til og med sånn «battle» der folk står i ring og deltakerne danser i midten etter tur. Omtrent som i filmen Rize som Martine, Astri og jeg så ifjor! Kuuuult!
Mary-Lou og Hildegunn var så snille at de fulgte meg hjem etterpå. Jeg bor like i nærheten, men av en eller annen grunn følte jeg at jeg helst ville unngå å gå alene i natt. Man bør jo lytte til magefølelsen.
Idag har jeg fotografert som Cindy Sherman og skrevet som Stephen King, og nå er det leggetid! Lurer på om jeg blir vekket til riktig tid imorgen?
Lykke er å finne femhundre kroner oppi Betty Boop-lommeboka di.
Jeg hadde helt glemt at jeg gjemte bort pengene for en måned siden.
O’Fortuna, je t’aime!
Idag har jeg vært über-flink! Dagen begynte med halvannen times slumring (kanskje ikke så fryktelig flink, men men…) før jeg ryddet rommet til jeg kunne se gulvet. Etterpå dro jeg til skolen og redigerte noen bilder.
Vi skal ha mappevurdering til jul og vi får vite hva som blir mappeinnholdet 14 desember. Ettersom jeg reiser bort 17 desember, må jeg ha alle temaoppgave-bildene klare før 14 desember slik at det bare er å brenne dem på en cd og eventuelt skrive refleksjonsnotat. Iiik!
Før jeg dro til logopeden, lot jeg meg friste til å kjøpe dagens suppe i skolekantina. Sterk tomatsuppe med brød for 26 blanke enkroninger. Jeg fylte en liten skål og fikk muntlig advarsel fra kokken: «Du… Den suppen er STERK…»
Da jeg hev i meg en skjefull suppe, oppstod følgende tankerekke: «Nam, nam, dette smakte godt… FYFAEN! Det BRENNER! Det SVIR! SATAN! [Resten av tankerekken.]» Tomatsuppe, liksom. Det var chilipeppersuppe! Mer chilipepper enn tomat oppi suppen.
Til tross for store smerter, klarte jeg å få i meg litt over halvparten av suppen (26 kroner!). Heldigvis visste jeg at melk er effektiv smertelindring ved chiliinntak og heldigvis hadde de jordbærmelk i kantinaen. Etter en halv time sluttet det å svi i kjeften og da var jeg hos logopeden på Homansbyen.
Jeg er blitt bedre til å holde stemmeleiet på brystnivå og det er litt mer «liv» (melodi) når jeg snakker, sa logopeden. Hurra! Jeg liker å få gode tilbakemeldinger!
Jeg skulle egentlig få besøk av Søta på kvelden, men noe skjedde og da ble det til at jeg benyttet sjansen til å danse litt i Sandvika. Var med på barreøvelsene på K6. 45 minutter med barreøvelse på K6 tilsvarer en hel K2-klasse (halvannen time). Puh.
Og nå… Er det leggetid.
Gårsdagen kan oppsummeres slik:
-Spennende på teater
-Koselig (selv om noen måtte gå tidlig)
-Mye dansing
-Drama
Bare noen timer etter at jeg så Odysseen, traff jeg så å si alle skuespillerne på Deli de Luca etter Naken! Kjempekoselige folk som syntes det var hyggelig å treffe meg. Stykket var veldig fascinerende. Mye akrobatikk og greier. Gåsehud. Jeg fikk ikke med meg så mye av det de sa for de snakket på svensk tegnspråk (schmerz!), men jeg fikk med meg ca. helheten.
Jeg sov i bare tre timer i natt. Og en time etter at jeg stod opp, var jeg midt blant mange folk. Men utrolig nok overlevde både jeg og dem, for jeg kom i godt humør ganske fort takket være noen, hihi. Hun og venninna hennes, Mette, deltok på lynkurs i tegnspråk mens jeg sosialiserte med Martine og Asbjørn og flere andre kjente.
Forøvrig var stikkordet «siamesiske tvillinger», hihi.
Det var kjempegøy da Marianne Krogness og Mira Zuckermann stod på scenen. Mira var hendene til Marianne og så skulle Marianne fortelle (ved å oversette det «hendene» sa) om da hun var ute og drakk vin og traff en høy, kjekk fyr. Hahaha! Høy puppefaktor.
Søta måtte dessverre gå tidlig, men det ble en koselig ettermiddag likevel. Martine, Asbjørn, Mette og jeg fant Jenny, Ida, Yoo Na, Louise og Geir (?) og vi dro til Dolly Dimples hvor vi spiste pizza og koste oss. Etterpå skulle vi til døveforeningen, men jeg frøs og var trøtt, så jeg dro hjem for å legge meg.
Og her sitter jeg nå. Godt å få sove noen timer før jeg skal på jobb.
Jeg døde litt da vekkerklokka ringte, men mirakuløst nok misbrukte jeg ikke slumreknappen. Jeg var faktisk ute av senga fem minutter etter at vekkerklokka ringte første gangen. Og jeg aner ikke hvordan jeg klarte det. Wow.
Nå gjelder det bare å motstå trangen til å klarte tilbake til den gode, varme, myke senga. Tortur. Jeg er så trøtt at jeg får krampe.
I mars skal jeg tilbringe seks dager i verdens største, søvnløse eple. Jeg gleder meg!