Stikkord: Øyeblikk

[Gotta catch em all]

0

Den følelsen når du ikke er sikker på om de to kinesiske turistene som følger etter deg med mobilen holdt opp i klassisk Pokémon Go-stil, prøver å fange en Pokémon som befinner seg rett ved deg eller ta bilde av Thereses to skjønne firbente.

For å si det sånn, disse hundene var større turistattraksjoner enn skulpturene i Vigelandsparken i går.

That feeling when you’re not sure whether the two Chinese tourists following you with their smartphone held up in the traditional Pokémon Go pose are trying to catch a Pokémon next to you or photographing Therese’s four-legged darlings.

Suffice to say; those dogs were bigger tourist attractions than the sculptures in the Vigeland Sculpture Park yesterday.

[Forstyrr ikke lesende hest]

0

Du går inn i en kafé og bestiller noe å spise og drikke. Når du har fått maten og drikken din, snur du deg for å finne et sted å sitte. Kafeen er full av ledige stoler. Du legger merke til en ung kvinne som sitter alene i et hjørne med nesa oppi en bok. Hva gjør du?

A) Ignorerer de titall ledige stolene i lokalet og setter deg på stolen kloss inntil nevnte kvinne, begynner å småprate, og fortsetter å småprate til tross for at den unge kvinnen 1) prøver å ignorere deg, 2) gir tegn til at hun leser ved å peke i boken og hvese «Jeg leser!», 3) flytter seg til en annen sitteplass.

B) Tenker «Den boken der er sikkert veldig spennende, best jeg lar henne være i fred», og finner deg en stol et eller annet sted i passende avstand fra nevnte kvinne.

Hvis du velger riktig alternativ, får du en virtuell klapp på skulderen.

(Boken den unge kvinnen satt med nesa oppi, er forresten Historiefortelleren av Jodi Picoult.)

[Dinosaurkjeks]

0

I dag stakk jeg innom en matbutikk i Trondheimsveien fordi jeg hadde hørt rykter om at de skulle ha et veldig bra utvalg av vegetar- og veganmat (de hadde det ikke, bare en del nøtte- og soyamelk). Mens jeg gikk og tittet i hyllene, fikk jeg plutselig øye på noe jeg trodde var…

Det viste seg dessverre å være en annen variant, uten sjokolade og med diverse vitaminer. Denne:

Meh…

Jeg bestemte meg for å teste ut den «sunne» varianten, i håp om at den ville vise seg å være ganske lik sjokoladeversjonen i smak. Som tenkt, så gjort. Og dette ble reaksjonen min da jeg smakte på kjeksen:

[#TylerOakleyFangirl #SpringAwakeningFangirl]

3

Jeg visste ikke hvor fremtreden min indre fangirl kunne være før jeg traff the one and only… TYLER OAKLEY! Her følger en gif-illustrert historie av hvordan det gikk:

Michael og jeg var på vei ut av teateret etter en helt utrolig fantastisk teateropplevelse (mer om det lengre ned i innlegget) da jeg plutselig fikk øye på en blond mann rett foran meg. Det gikk et par sekunder før jeg reagerte slik:

Jeg klarte å brøyte meg frem til ham og nappet ham i jakkeermen, fortsatt i fangirl-modus. Han reagerte slik:

Mens Michael, som ikke er fangirl (eller fanboy, for den saks skyld) reagerte slik:

Jeg fikk klem! Tyler Oakley klemte meg! Og resten av kvelden var jeg sånn:

Ok, nok #tyleroakleyfangirl, over til Spring Awakening: Karoline, jeg lover at det skal komme en anmeldelse her i løpet av høsten, men først må jeg bare lande litt og summe meg. Teateropplevelsen var så fantastisk at jeg måtte takke hver skuespiller personlig etter forestillingen, og jeg synes at alle jeg kjenner burde slippe alt de har i hendene for å hoppe på første fly til New York og få med seg denne forestillingen.

Jeg sa «Thank you» til de fleste av de hørende skuespillerne, og slo av en prat med de døve/tegnspråklige skuespillerne. Det var en stor glede å få prate med selveste Marlee Matlin, som er et ikon i tegnspråkverden, og med Camryn Manheim, fra Ghost Whisperer, og med den utrolig hyggelige og talentfulle Daniel Durant, som husket meg fra da Teater Manu spilte i LA i fjor vår. Alle jeg pratet med, ble imponerte da jeg fortalte at jeg faktisk fløy hit helt fra «Norway» bare for å se Spring Awakening, og alle spurte om jeg kjente Ipek fra Teater Manu og alle fortalte at de har veldig lyst til å komme til Norge for å jobbe med Teater Manu en eller annen gang.

Greit, nå er jeg ferdig med å være fangirl. På tide å gå til sengs og drømme søtt om opplevelsen.

[This is so random]

1

Det bor 8 491 079 mennesker i New York City. Daglig er det i gjennomsnitt omtrent 148 767 turister på besøk i samme by. Og så skjer følgende:

Jeg sitter blid og fornøyd på L-banen fra Union Square på vei hjem etter en særdeles fin dag. Et øyeblikk vurderer jeg å gå av på Myrtle/Wyckoff Ave. eller Halsey Ave. fordi de muligens ligger nærmere der jeg bor, men mobilen har flatt batteri, ergo ingen mulighet for å sjekke Google Maps om jeg skulle gå meg vill (for n’te gang), så jeg bestemmer meg for å gå av på Wilson St., som ligger i en rett linje fra oppholdsstedet mitt.

Idet vognen nærmer seg holdeplassen før, gir føreren bånn gass og banen suser forbi denne holdeplassen. Dette er ikke uvanlig, å hoppe over en stasjon eller tre på grunn av forsinkelser som oppstod tidligere i ruta. Banen suser også forbi min holdeplass. Jeg blir litt irritert («Typisk New York, dette hadde aldri skjedd i Oslo.»), men bare litt, for tross alt har dagen vært super.

Heldigvis stopper banen på stasjonen etter, så jeg går av og kommer meg over til den andre siden. Ventetiden går fort, bare fire minutter før jeg atter er på vei til Wilson Ave. igjen, og denne gangen stanser banen og jeg kan vende snuten hjemover.

På fortauet rett utenfor stasjonen går jeg forbi en mann og en dame som er på vei til banen. Jeg reagerer før jeg får tenkt meg om, bråvender og prikker mannen på armen.

«Michael?»

Hans og mitt ansiktsuttrykk, oppsummert i en gif:

Det var godt over åtte og en halv million mennesker i New York City på det tidspunktet, og jeg klarte faktisk å fullstendig tilfeldigvis å løpe inn i en newyorker-kamerat som jeg ikke har sett siden juni 2012. Sitat Michael: «This is so random!»

[Favorittdager]

0

Jeg elsker dager der jeg kan våkne akkurat passe tidlig, nyte en rolig frokost med en god bok, delta på en danseklasse på Proda, trene litt styrke, ta en dusj, og resten av dagen kan jeg gjøre hva pokker jeg vil; jobbe med forskjellige prosjekter, lese et par bøker, skrive, rydde, tusle rundt, treffe venner. Det er slike dager jeg savner mest ved frilanstilværelsen, noe jeg blir minnet på nå som jeg har vinterferie og et lite avbrekk fra skolehverdagen. Bare fire måneder igjen til jeg er uteksaminert!

[Surrealistiske opplevelser]

0

Jeg kan ikke akkurat si at jeg lever i en dalísk verden når det gjelder surrealistiske opplevelser. Jeg har ofte veldig surrealistiske drømmer, spesielt om sommeren, men det regner jeg med at de fleste har. Så jeg har prøvd å komme på noen surrealistiske opplevelser eller øyeblikk jeg har hatt i virkeligheten:

★ Den gangen jeg gikk og gikk på tredemølle i en time mens jeg leste en bok. Da jeg steg ned fra tredemøllen og begynte å bevege meg fremover, var det som om jeg bare suste forover i kjempehøy fart.

★ De tre siste gangene jeg så mormor: Redusert, men i live fredag; fremdeles varm og myk, men død mandagen etter; som en hul statue av kald marmor torsdag halvannen uke senere.

★ Den gangen jeg akkurat rundet hjørnet Rosenkrantzgata/Kristian IVs gate etter nettopp å ha vært innom hovedbiblioteket og VG-huset da det smalt så vinduene i Hotell Bondeheimen klirret, og litt senere på dagen så jeg på TV hva som hadde skjedd i Regjeringskvartalet bare minutter etter at jeg gikk fra området.

★ Den gangen jeg var var på restaurant med en jente i LA og etter å ha fortalt at jeg hadde som mål å lese alle bøkene til favorittforfatteren min, Stephen King, i kronologisk rekkefølge, fortalte hun at hun vokste opp i nabolaget hans.

★ Den gangen på Island da jeg i sidesynet så en hvitkledd skikkelse gå ned en trapp og trodde det var Pernille, bare for å se henne komme ut fra kjøkkenet like etterpå. Da jeg nevnte det for Kolbrún, sa hun at det måtte ha vært en alv, og absolutt, definitivt, helt sikkert ikke et gjenferd. Jeg for min del tror det var hallusinasjon forårsaket av for lite og dårlig søvn, for i nesten en hel uke hadde jeg ligget på en tynn madrass på stuegulvet uten mulighet for å stenge ut den islandske sommernatten med skikkelig tette gardiner.

★ Den gangen jeg hadde et snev av eksistensiell usikkerhet (Danse? Ikke danse? Hvilke andre alternativer har jeg?) og deltok på en «reading». Jeg er ateist, og jeg tenker at når disse «klarsynte» sitter og «leser» andre mennesker, er det en form for dagdrømming og/eller divergent tenkning når de ser for seg bilder, men uansett er det interessant å få et nytt perspektiv på ting man føler seg fastkjørt i. De skildret to forskjellige bilder som jeg kjente meg veldig godt igjen i, så jeg satset på dansen. Det ene bildet gjenskapte jeg med kameraet mitt: Vokteren av nøkkelen.

★ Den gangen jeg datet en jente som ba meg om å se henne i øynene når vi hadde sex, og det summet og kriblet i hele kroppen min mens jeg gradvis ble «rusa» på endorfiner. (Sånn nå i ettertid mistenker jeg at summingen kom av at jeg hadde ekstremt høy puls på grunn av det hyperaktive stoffskiftet mitt.)

★ Den gangen jeg stod oppe på taket i Sacré-Cœur i Montmartre og så Eiffeltårnet i virkeligheten for aller første gang. «Whoa! Det finnes jo på ordentlig!»

★ Den gangen jeg hoppet og danset på en scene på Universitetsplassen, iført et rosa snømannkostyme designet av Moods of Norway.

★ Las Vegas.

★ De gangene jeg merker en eller annen duft som virker så velkjent, og plutselig står et eller annet minne fra barndommen klart for meg.

★ De gangene Thomas og jeg holdt på å le oss i hjel av alt og ingenting mens vi var på Elements-turné.

★ Den gangen jeg var midlertidig stand-in for en av sangerne i Hoffmanns eventyr og en ganske kjent baryton sang så nær hodet mitt at jeg fikk dotter i ørene. (En stor opplevelse for en operafan!) Og ellers all den tiden vi dukkestatister tilbrakte på prøvene til samme opera med regissøren Calixto Bieito.

★ Den første gangen jeg skulle operere ut en visdomstann, og fikk en beroligende pille i forkant av inngrepet. Den beroligende pillen gjorde meg ubehagelig tung i kroppen, jeg var fortsatt ved full bevissthet, men det var som om jeg hadde bly istedenfor muskler.

★ Dette skjedde i går: i løpet av 2–3 timer traff jeg sju vidt forskjellige venner/bekjente på helt tilfeldige steder, sånn helt ut av det blå.

11. februar i 365 Days of Writing Prompts.

[Smakebit på søndag – Logg av!]

19

"Logg av! Hvordan finne balansen i din digitale hverdag", Thomas Moen og Lars Bratsberg (Omslag hentet fra Cappelen Damm.)

Plutselig rykker sidemannen til og hyler «JAAAAAAA», de andre foreldrene følger på mens potetgull og colaflasker fyker veggimellom. Jeg ser ivrig opp og møter brått øynene til Sebastian, som stirrer rett på meg. Jeg ser skuffelsen i øynene hans, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Jeg ser rundt meg etter ledetråder, og idet jeg ser kameratene hans storme mot ham med gledesskrik og åpne armer, stikker den dårlige samvittigheten min meg dypt i hjertet. Jeg har klart å gå glipp av målet hans. Sesongens aller første mål. På grunn av at jeg heller prioriterte noe så uviktig som mobilen min isteden.

Jeg har lest denne boken av Thomas Moen og Lars Bratsberg hele denne uken og blitt veldig inspirert. I vår digitale hverdag er en trikk full av skjermfjerne mennesker som stirrer ned på små skjermer, et vanlig syn. Folk har samme forhold til mobilen og internett som en alkoholiker har til flaska, og vi bruker masse tid på å sjekke alt av sosiale medier, selv om det ikke har skjedd noe nytt siden forrige gang vi sjekket for et par minutter siden.

Denne boken er en innføring i hvordan man kan balansere det å leve i virkeligheten og å bruke sosiale medier, hvordan man kan lære seg å slå av mobilen av og til (spesielt de som har barn, tenk på hva det gjør med barn når foreldrene er mer opptatte av mobilen enn sine egne unger!) og hva slags grep man kan gjøre for å redusere mengden av distraksjoner på sosiale medier.

Jeg tilbrakte hele natt til lørdag med å rydde i vennelisten min på Fjesboka, sjekket nesten hver eneste av de omlag 690-ish personene og bestemte meg for om de var nære venner jeg ville følge med på, interessante bekjente eller veldig perifere bekjente som jeg har på vennelisten bare fordi vi tilfeldigvis deltok på samme arrangement for fem år siden. Jeg endte opp med å slette rundt 90 veldig perifere bekjente, og når jeg fremover er innom Fjesboka, kommer jeg til å sjekke hvem som dukker opp i nyhetsstrømmen, så jeg kan putte dem i «riktig» kategori og gjøre et bevisst valg om å følge eller ikke følge dem.

Og jeg skal prøve å unngå mobilen om morgener og før leggetid. Det føles faktisk veldig deilig å sitte med en bok mens man spiser frokost og være tilstede her og nå, istedenfor å bare surfe gjennom ting og tang på mobilen.

Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Smakebit på søndag – Å mestre øyeblikket]

16

"Å mestre øyeblikket – meditasjon på sekundet", Martin Boroson (Omslag hentet fra Cappelen Damm.)

I dag har jeg hele tre smakebiter til dere! En smakebit fra en av bøkene jeg holder på med, en smakebit på noe jeg skal lage i nær fremtid og en smakebit fra en fantastisk opplevelse jeg hadde i går kveld!

Den litterære smakebiten kommer fra boken Å mestre øyeblikket – meditasjon på sekundet av Martin Boroson. Forskning har vist at meditasjon er veldig bra for kroppen og sinnet, men folk flest har en forestilling om at meditasjon går ut på å sitte stille så lenge som mulig mens man chanter på kryptiske buddhistiske tekster. Denne ideen gjør at meditasjon blir noe man er nødt til å finne tid til i den travle timeplanen, og da er det egentlig lettere å bare droppe hele greia. I denne boken viser forfatteren oss at meditasjon kan være så kort som ett minutt eller til og med noen sekunder. Hele poenget er å VÆRE til stede i øyeblikket, akkurat her og nå, uansett hvor du befinner deg.

Tenk på alle øyeblikkene vi «mister» når vi sitter i en trafikkork, står i kø eller sitter i et kjedelig møte. Tenk på alle øyeblikkene vi «kaster bort» – når vi går i selskaper der vi kjeder oss, jobber når vi ikke er konsentrert, eller ser enda et TV-program før vi går til sengs. Tenk på de «stjålne øyeblikkene», dem vi lurer oss til når ingen ser oss – for å se i butikkvinduer, surfe å nettet eller leke med telefonen. Og tenk på alle de andre øyeblikkene – øyeblikkene mellom andre øyeblikk. Hva om hvert av disse øyeblikkene bød på en fantastisk mulighet?

Boken er veldig lettfattelig og godt skrevet. Det er ikke noe åndelig svada om «visualisere et rosa, helbredende lys» eller «komme på bølgelengde med en høyere kraft», det er øyeblikket i sin enkleste, reneste form.

Den neste smakebiten er fra hovedproduksjonen da jeg gikk siste året på Bårdar. Jeg skal sette sammen en «showreel» med ting jeg har gjort de siste årene. Smakebiten er fra koreografien «Sextet» av Paul Henry:

Den tredje og siste smakebiten er fra operan Les Contes d’Hoffmann, oppført i Metropolitan. I går kveld var jeg på Gimle kino med cirka hundre Frognerfruer i pels og tung parfyme for å se live-sendingen fra New York. For en opplevelse! Jeg var statist i samme opera da den ble oppført i Oslo i 2013 og 2014, regissert av Calixto Bieito. Den versjonen jeg var med i, kan beskrives som vulgær og drøy. Den versjonen som jeg så på kino i går, var glamorøst sexy. Kostymene, scenografi, dansere og sangere, alt var perfekt. Les Contes d’Hoffmann blir sendt live igjen på forskjellige kinoer i hele verden i mars, så hvis din lokale kino sender denne, løp og kjøp billett! Smakebiten er ariaen «Vois sous l’archet fremissant» fra akt 2, sunget av den nydelige Kate Lindsey (som jeg har et godt gammeldags fjortiscrush på).

Flere litterære smakebiter finner dere hos Flukten fra virkeligheten.

[Gjennom (mobil)linsen]

0

Litt knipseri fra mobilen.


Jeg var på bruktmarked med moren min, lillebror og tanteungen. Vi tuslet fredelig rundt og tittet. Plutselig omtrent hylte jeg «SE!» og pekte på disse porselensfigurene, som forestiller fem av kattene fra min favorittmusikal Cats. Jeg er egentlig ikke så begeistret for nips og pynt som ikke gjør annet enn å samle støv i hyllene, men disse fikk jeg akutt lyst på. Men med en prislapp på 3500 kroner nøyde jeg meg med å forevige samlingen med mobilkameraet.


Og bilder fra Kattehuset, som alltid.


Koseklumpen var ikke til å motstå.


Korrektur. Antagelig min største korrekturjobb hittil; 541 sider på fem dager.


Den flinke moren min har strikket både varmeflasketrekk og grytekluter til meg! Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe fiolett garn, men så fant jeg denne turkise fargen, som selvfølgelig matcher soverommet mitt.