Pur glede – Side 3 – I just wanna dance

[En yak ved navn Katie]

Filmfan som jeg er, synes jeg det er gøy å oppdage når noen jeg kjenner minner om noen i en eller annen film jeg har sett. Selv minner jeg visstnok veldig om Lisbeth Salander i de svenske Millennium-filmene. I helgen fant jeg en annen figur som er helt meg, i animasjonsfilmen Horton hears a Who! som alle burde se fordi den er så hysterisk absurd og morsom. Og best av alt: en liten, rund, gul figur (visstnok en yak) som lyder navnet Katie, stjeler alle scenene hun er med i. Jeg synes hun er rent sagt fantastisk, og av en eller annen bisarr grunn kjenner jeg meg igjen i henne. Først så jeg den alene, deretter så jeg den en gang til med en som har tilbrakt ganske mye tid med meg det siste halvåret, og gjennom hele filmen sa hun: «Det ER jo DEG! Dere er helt like!»

Skilt ved fødselen ♥♥♥

«In my world everyone is a pony, and they all eat rainbows, and poop butterflies.»

[Morgenkvistfilosofering]

Her en morgen var jeg på vei til t-banen. Når man må gå i et kvarter for å komme seg til t-banen, får man mer enn nok tid til å kontemplere over ting og tang. Denne morgenen ble mesteparten av spaserturen viet litt hjernetrim; å komme på navnet på en kvinnelig amerikansk visesanger. Jeg husket utmerket godt hvordan hun så ut og et par av sangene hennes, men navnet! Det lekte gjemsel med meg, skjult blant de utallige foldene i hjernen og fniste mens nerveceller sendte utløpere hit og dit i fruktesløs leting etter det. Jeg sang inni meg brokker av de to sangene jeg kunne i et forsøk på å fiske frem navnet med assosiasjon som agn; Where have all the flowers gone?/Long time passing… May you build a ladder to the stars/May you stay forever young…

Mens jeg grublet over dette, la jeg merke til en hund. For stor til å være valp, men fremdeles for liten til å være voksen. Den var ute og gikk tur med eieren sin. Eieren ble bedagelig trukket fremover etter hvert som hunden utforsket og snuste på omgivelsene. Det var da det slo meg at vi mennesker har mye å lære av hundene. De lar seg glede så lett. De utforsker de samme tingene, de samme omgivelsene med den samme nysgjerrigheten som da de gikk ut i verden for aller første gang og alt var nytt og uoppdaget. Som barn oppdaget vi verden på nytt hver eneste dag, til alt ble en vane og vi sluttet å legge merke til alt det fantastiske som er rundt oss. Derfor siger I Eder, lær af Hunden.

Hvis du fremdeles ikke er overbevist om at livet blir hyggeligere når man lar seg glede av de enkle tingene, så ta en titt på dette: Hva er oddsen? Oddsen for at DU, akkurat DU, skulle sitte og lese dette nå, er praktisk talt null. Men likevel er DU her. Hvis ikke det føles fantastisk, så vet ikke jeg. Nå, gå ut og gled deg over alt du ser, det er premien din, som du fikk da ditt nummer ble trukket ut i dette DNA-lotteriet.

Jeg lot nervecellene få en pause i leteaksjonen etter visesangerens navn mens jeg funderte over det med hundene, og selv om navnet ved et par anledninger flimret ytterst i synsfeltet, var det fortsatt utenfor rekkevidden. Jeg var nesten ved t-banen da jeg halvveis oppga håpet om å finne navnet selv. Med en gang jeg setter meg på t-banen, skal jeg google etter svaret, tenkte jeg. Plutselig tittet en Z frem fra en fold, og det kriblet inni hodet mens jeg holdt fast på Z’en og halte frem resten av navnet — «BAEZ! JOAN BAEZ!» Jeg hadde klart det, jeg kom på navnet helt av meg selv, og gurimalla, så deilig det var! Hjerneorgasme. Dette er den andre observasjonen: Hvorfor gjør det så fantastisk godt å komme på navn eller ord av seg selv? Dopamin?

[Pustepause i hverdagen]

I disse kjølige desemberdagene er det sikkert mange som stresser hodet av seg med jobb, gaver, baking, fest… Da er det godt å kunne ta seg en liten pustepause. Stoppe verden for en kort stund og bare fokusere på seg selv. Hva er vel bedre enn å ta en tur innom nærmeste spa og bli skjemt bort? Eller kanskje du lurer på hva du skal gi i gave til «den som har alt»? Gavekort til et hyggelig opphold på et spa, selvfølgelig!

For en stund siden skrev jeg et innlegg om mitt forrige besøk hos Vestkantbadet Spa. Ved en tilfeldighet fant eieren, Jenny Adler, frem til innlegget, og hun ble så glad at hun tilbød meg et gavekort på en tui na-time med den dyktige massøsen Helen. En riktig hyggelig gave! Jeg bestemte meg for å spare gavekortet til jeg ble ferdig med den femukers studien min («Fra dramatisk tekst til scenisk tegnspråk», et samarbeidsprosjekt mellom KHIO og Teater Manu), slik at jeg kan «belønnes» for god innsats som dramastudent.

I dag dro jeg omsider til Vestkantbadet igjen, og som alltid var det en behagelig opplevelse å tre ut av den kalde hverdagstrafikken utenfor og gå ned i roen og varmen i de flotte lokaler — art deco-interiør, man må bare elske det. Etter en kjapp dusj for å skylle vekk svetten fra ballettklassen ble jeg hentet av Helen og vist inn på et avlukke. Der var det bare å legge seg ned på benken og nyte 55 minutter med velvære.

Tui na er kinesisk massasje som kombinerer flere metoder fra tradisjonelle metoder, bl.a. massasje av muskler for å løse opp spenning, massasje av trigger-/akupunkter for å gjenopprette flyten i kroppen (Qi Gong) og lett manipulering for å få musklene og skjelettet i balanse. Tui na-massasjen hos Vestkantbadet Spa utføres uten olje; isteden blir det lagt et håndkle over deg og du får massasjen gjennom dette, noe som passer veldig bra for de som ikke liker å gå rundt med klinete kropp eller kanskje ikke tåler massasjeolje særlig godt, slik som jeg.

Etter timen følte jeg meg atter som et nytt menneske — jeg blir nærmest gjenfødt hver gang jeg er på Vestkantbadet — og gikk for å løse inn gavekortet. Tilfeldigvis var det Jenny selv som stod i resepsjonen, så da fikk jeg gleden av å hilse på henne. Hyggelig dame! Alle som arbeider på Vestkantbadet er hyggelige, selvfølgelig.

Så hva venter du på? Løp og sjekk ut Vestkantbadet Spa! De har også en kalender med mange fine tilbud.

Dette innlegget er skrevet som en takk for gavekortet/sponsingen jeg mottok.

[Fine ting på søndag]

Våkne inntil en varm kropp.

God frokost på sengekanten.

Gå en lang tur over vårgrønt gress i solskinn og mildvær.

Middag med familien.

Sitte en stund med en tre uker gammel niese i armene.

Se en film eller lese en bok før leggetid.

[I dag er det en helt ny dag]

En sufimystiker var døende, og disiplene hans bestemte seg for å finne hemmeligheten bak hans livslange lykke — de hadde aldri sett ham trist. Derfor ba de ham om å dele hemmeligheten sin med dem. Han lo, og fortalte dem følgende: «Hver dag sier jeg navnet mitt høyt. Og så sier jeg: ‘I dag er det en helt ny dag. Ønsker du å være lykkelig eller ulykkelig i dag?’ Deretter venter jeg på svaret, og jeg sier det høyt når det kommer. Jeg har aldri valgt ulykkelig. Hver morgen har jeg valgt lykken. Det er hele hemmeligheten min.»

Forsøk dette som en meditasjon. Hvis du føler for å velge å være ulykkelig, er det greit. Bare vær det helt og fullt: Vær så ulykkelig du greier hele dagen. Neste morgen gjør du denne meditasjonen på nytt, og velger lykke hvis du ønsker det, men vær gjennomført i det ønsket du velger. Vær lykkelig hele dagen. Finn måter å oppleve glede på i alt du gjør. Denne meditasjonen vil gi deg den erfaringen og forståelsen du trenger for å vite at det er du selv som skriver ditt livs manuskript. Bare du kan omskrive dette manuskriptet, om det er det du velger å gjøre. Du er hovedpersonen i et drama som er ditt eget verk.

Jeg kom over dette utdraget i en bok jeg holder på å lese (Tantrisk elskov, Ma Ananda Sarita og Swami Anand Geho), og jeg likte det så godt at jeg bare måtte kopiere det hit.

[Lille Persille]

Legathåndboka er min faste lesestoff for tiden ettersom jeg skal søke om stipender og økonomisk støtte til Den Store Turen. Det finnes legater og fond for nesten alt mulig tenkelig. I går oppdaget jeg Lille Persille. Formålet deres er å støtte «små magiske prosjekter, der det bor et genuint ønske om å glede andre mennesker i hverdagen». Jeg tror dette er min favoritt i hele Legathåndboka.

I dag skal jeg levere den første stipendsøknaden min til Norges Døveforbunds Felleslegat. Kryss fingrene!

[Kjærleik]

Three things of life that are most valuable –
Love, self-confidence & friends.

[Himmelske dager]

Disse mobilbildene er behandlet med Vignette Demo fra Android Market. Vintagekjærleik <3
Når det gjelder den småpompøse tittelen i denne bloggposten: jeg har hatt «Days of Heaven» på hjernen de siste dagene, og erfaringen min er at slike titler sjelden gir slipp før jeg har gjort noe konkret med dem. Som dette innlegget. Snart kommer det en annen tittel i Foto: Det vackraste som finns.

[Verdens mest magiske sted]

Jeg føler meg som et nytt menneske. Jeg har tilbrakt det meste av dagen i spa-avdelingen hos Vestkantbadet, verdens mest magiske sted (etter Galtvort og Diagonallmenningen, selvfølgelig). Jeg gikk inn som et slitent vrak etter uker med hard jobbing og veldig stor dose skoleleihet, og etter noen timer kom jeg ut igjen med all spenning og negative energier massert, knadd, tøyd og banket ut av kroppen. Og nye føtter med fint klippet og polert tånegler! Ingenting er som å skjemme bort kroppen med velfortjent og avslappende thaimassasje. (Ok, med mindre du er masochist eller danser, er thaimassasje ikke for pingler.)

Vestkantbadet har flere flotte tilbud til hyggelige priser i sommer, og stedet er en interiørarkitekts nostalgiske drøm, så jeg anbefaler at du tar deg en tur eller to!

(Dette innlegget er ikke sponset, men hvis noen fra Vestkantbadet Spa leser dette og føler behovet for å skjenke meg et lite gavekort, sier jeg ikke nei takk.)