Personlig – Side 8 – I just wanna dance

[Pizza? Nei, ambulanse!]

Hvis jeg er sulten, kan jeg skrive en sms og få pizza levert på døra.
Hvis jeg lurer på noe, kan jeg skrive en sms og få svar på det jeg lurer på.
Hvis jeg havner i en ulykke, er livet overlatt til tilfeldige forbipasserende.
Om de dukker opp i det hele tatt.

I kveld opplevde jeg behovet for å få øyeblikkelig kontakt med 113, men i 2009 er det fremdeles umulig for en døv person å skaffe øyeblikkelig hjelp ved brann, innbrudd eller ulykke. Norges Døveforbund har i ti år prøvd å få til en løsning der en hørselshemmet person skal kunne sende en enkel tekstmelding til nødsentralene, men fremdeles er du prisgitt tilfeldige forbipasserende om du havner oppi en alvorlig situasjon og ikke kan kommunisere via telefon. Hårreisende fakta! VG publiserte en artikkel om dette for ett år siden: -Døve kan bestille pizza, men ikke ambulanse.

Venninna mi og jeg, begge hørselshemmede, kom over en bevisstløs jente på gata for litt over to timer siden. Ved henne var det en mann som forgjevs prøvde å få liv i henne. Han var antakelig ikke fra Norge, for han visste ikke hvordan han skulle skaffe hjelp. Jeg visste utmerket godt hva jeg skulle gjøre; sjekke puls, pust og legge jenta i stabilt sideleie. Jeg ba mannen ringe 113, men han var dessverre ikke i stand til å gjøre seg godt nok forstått overfor nødsentralen.

Heldigvis dukket det en annen forbipasserende opp og jeg ba ham ringe til 113 og etter en altfor lang runde med forklaring, sendte de omsider en ambulanse.

Om jeg hadde mulighet til å gjøre det på egen hånd, hadde hele situasjonen tatt betraktelig mindre tid. Etter å ha sjekket jenta for livstegn og plassert henne i stabilt sideleie, hadde jeg skrevet «Bevisstløs jente i Drammensveien XX, stabilt puls og pust, pupillene er fullt utvidet og trekker seg ikke sammen. Trenger ambulanse ASAP» og sendt meldingen til 113. Mindre enn et kvarter hadde det tatt, istedet for nærmere førti minutter fra vi kom og fikk kontakt med nødsentralen til ambulansen kom.

Denne situasjonen var heldigvis ikke akutt eller livstruende, men neste gang kan det bli en situasjon der minutter teller om en person overlever eller dør. Skal en hørselshemmet person bli nødt til å se noen dø i armene hennes før det vil bli mulig å skaffe hjelp via sms?

[Mitt budskap]

Thomas Moen har et prosjekt der han samler inn folks budskap til en video. Fristen går ut idag, så jeg slenger meg på i siste øyeblikk med følgende budskap: «Hindringer er til for å overvinnes.»

[Når et jobbintervju blir et slag i trynet]

Se for deg at du skal på jobbintervju. Ditt første ordentlige jobbintervju. Du forventer ikke at jobben skal bli din, men du ser frem til å få nyttig erfaring med jobbintervju. Du møter opp presis, håndhilser på intervjueren med et smil og et fast håndtrykk helt etter boka og dere går inn på et kontor. Det første intervjueren sier, er en av følgende setninger:

Jeg ønsker ikke å gjennomføre intervjuet…
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er farget.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er jøde.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er homofil.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er asiatisk.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er sitter i rullestol.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er hørselshemmet.

Kjenn på følelsene som dukker opp i deg når du forestiller deg denne situasjonen. Det var de følelsene jeg fikk da jeg var på jobbintervju* i helga. Felles for alle utsagnene er at de er like urettferdige, sårende og fremfor alt diskriminerende. Denne situasjonen gjorde meg så utslått at jeg ikke ante hva jeg skulle si. Hele helgen gikk jeg med en følelse av at jeg ikke var like mye verdt som enhver andre bare fordi jeg manglet én sans. Igjen og igjen tenkte jeg gjennom hva som ble sagt av han som skulle intervjue meg, og hver gang kom jeg frem til at det faktisk var diskriminering. Han brøt Antidiskrimineringsloven da han nektet å gjennomføre intervjuet fordi jeg ikke kan høre.

I 2009 skulle man ikke tro at slik som dette skulle vært mulig, men det skjer faktisk og det skjer hele tiden. Ingen har rett til å filtrere bort noen basert på hudfarge, religion, legning eller funksjonsevne, men det skjer. Jeg vet at det finnes mange døve og hørselshemmede som sliter med å få en grei jobb utenfor døvemiljøet fordi de blir filtrert bort om de oppgir at de er hørselshemmet. Dette skjer i 2009 enda det finnes mange enkle løsninger som kan gjennomføres når en arbeidsplass får en hørselshemmet ansatt.

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med dette, men en ting er sikkert: Jeg nekter å la dette skje igjen, jeg nekter å la noen slippe unna med å gjøre min mangel på hørsel til et stort og umulig problem. Jeg kan gjøre en like god jobb som alle andre, så lenge jeg får én sjanse til å vise at jeg kan.

*) Hvilken arbeidsplass jeg var på intervju hos, spiller ingen rolle akkurat nå. Men jeg vet om minst to døve/hørselshemmede personer som har hatt tilsvarende jobb som jeg søkte på. Hvis de klarte det, så hadde jeg også klart det.

[Selvinnsikt]

Forskjellen mellom dette paret og meg, er at jeg har nok selvinnsikt til å vite at jeg aldri vil egne meg som foreldre, og dermed unngår jeg å få unger som jeg garantert hadde etterlatt på en eller annen restaurant MED vilje.

Der har dere en av grunnene til hvorfor jeg ikke vil ha barn; jeg kjenner meg selv for godt.

[Vinter]

Er det noe rart jeg hater vinteren? Til neste år ønsker jeg meg en slik og noen som kan sitte hos meg klokka fire om natten og holde rundt meg når jeg føler at jeg ikke har lyst til å leve lenger.

[Softly, as I leave you]

Jeg liker vakre ord og fine setninger. Fra det første øyeblikket ordene danser over foldene i hodet mitt, lar jeg dem danse igjen, igjen, igjen mens jeg føler på bevegelsene som strømmer gjennom kroppen min som et ekko. Og jeg ser for meg utfallet av å være repetitør for min egen fantasi.

I kveld var jeg i den nye operabygningen og så en forestilling som jeg har lengtet etter å se i flere år. 4x Paul Lightfoot & Sol León som bestod av fire ulike koreografier; Softly, as I leave you; Shutters shut; Subject to change; Sh-Boom. Billetten til setet på første rad fikk jeg av mamma (tusen takk!) og jeg nøt forestillingen fra første trinn til siste utpust. Jeg klarer ikke si stort mer om det jeg så, annet enn at jeg fikk akutt og intenst hjemlengsel; det er på scenen jeg hører hjemme og det er dansen som har hjertet mitt.

Jeg fant ut at Sol León begynte på danseskole da hun var 20 år. Det ga meg motivasjon å lese det, for hvis hun kan oppnå så mye så sent, så kan jeg også komme langt selv om jeg var 14 da jeg begynte å danse. Motivasjon, vilje og en drøm er alt du trenger.

[Klasse-reunion]

Idag møtte jeg medstudenter som jeg knapt har sett siden avslutningen på Rud videregående i 2005. Nesten alle musikkelevene fra klassen min og to av de andre dansejentene, samt mange fra parallellklassene, var til stede. Det kunne ha vært en hyggelig reunion, men det var dessverre ikke en slik reunion der vi skulle mimre rundt fordums skoledager og oppdatere hverandre på hva vi har gjort de siste årene.

Vi var samlet for å ta farvel med en av våre, som valgte å forlate oss rett før jul. Jeg har dessverre ikke hatt noe særlig kontakt med Ingrid de siste årene, men det gjorde det ikke mindre trist å få meldingen om hva som hadde skjedd. «Hippie», «feminist», «nynorskforkjemper» og «godt humør» er de tingene jeg forbinder med henne, og under begravelsen fikk jeg vite om enda flere sider av henne som jeg aldri har visst om før. Tanken på det fikk meg til å ønske at jeg hadde vært flinkere til å holde kontakten etter tiden på Rud, men enkelte ønsker kan aldri oppfylles.

Jeg håper at Ingrid, uansett hvor hun befinner seg nå, har det bra.

(Dette var det eneste bildet blant alle bildene mine jeg fant av Ingrid. Det er hun med den røde jakken.)
Et slag badminton en varm vårdag da brannalarmen tilfeldigvis forstyrret undervisningen.

[Bah, humbug]

Julen 2008 blir sannsynligvis den siste julen for min del. Hvert år føler jeg en ekkel klump inni meg, en klump bygges opp av ukomforten jeg føler når alt skal være så pyntet, krampekoselig og tradisjonelt. I år klarte jeg ikke holde maska lenger. Jeg låste meg inn på badet og forbannet alle høytider. Jeg hater julen, jeg hater nyttårsaften, jeg hater 17. mai og alle andre feiringer. Jeg misliker til og med min egen fødselsdag.

Jeg vet ikke hvorfor jeg misliker høytider så intenst, men det blir verre for hvert år. Hittil har jeg klart å late som ingenting, men det klarer jeg ikke lenger. Neste år og i årene fremover skal 24. desember være en helt vanlig dag for meg.

[Søker ikke: Forhold, Date, Sextreff]

Jeg har redigert profilen min på Gaysir og endret sivilstatusen min på Fjesboka. Nå vil enhver som går inn på et av disse stedene, få inntrykk av at jeg kanskje har fått meg kjæreste. Noe jeg altså ikke har fått, eller er interessert i å få. Jeg dater ikke engang noen for tiden. Mens jeg stod oppført som «Singel» på Gaysir, rant det inn med meldinger fra andre single jenter. Noen lengre, hyggelige meldinger. Noen korte meldinger som på det meste bestod av tre ord («Hei. Står til?»). Nå er det meldingstørke i innboksen min, bare avbrutt av et lett, hyggelig regnskyll i ny og ne fra venner.

Hva jeg synes om det? For å sitere Rhett Butler: «Frankly, my dear, I don’t give a damn.»
Jeg har ikke lyst å forholde meg til andre på den måten; hele spillet med flørt, date og potensielt forhold. Det kjeder meg, og jeg har bedre ting å bruke tiden min på enn å kurtisere med folk som ikke gir meg noe mer enn overfladisk snakk («Hva har du gjort idag da? Planer for helga? ;)»). Jeg klarer aldri svare med noe annet enn overfladisk snakk selv da. Jeg har allerede sluttet å gå ut på byen, egentlig mest for å slippe å være barnevakt for forfyllede mennesker, og jeg trives utmerket i mitt eget selskap når jeg ikke er på skolen eller er kafé-sosial med venner.

Med mindre drømmejenta plutselig dukker opp, eller noen faktisk har noe interessant å si, eller Marit Bjørgen kommer ut av skapet og erklærer sin kjærlighet til meg, så tror jeg denne tilstanden kommer til å holde seg en stund. Og jeg er helt tilfreds med det.

– Muse –

Min muse er den ukjente jenta som tilfeldigvis går forbi meg og et øyeblikk er jeg så betatt av henne at jeg vil snu meg og følge etter henne uansett hvor hun skal, i håp om at vi skal komme til å dele noe spesielt.

Min muse er den fine sangen som er så fin at den kryper inn under huden og legger seg om ryggraden så jeg nesten blir lam av beundring, og alt ved sangen er så perfekt at jeg kan se for meg en hel verden av uskrevne historier.

Min muse er det enslige ordet som står sårbart for seg selv, men som likevel stråler så mye at de andre ordene finner veien ut av den største labyrinten som finnes i meg, og plutselig faller det skriftlige puslespillet på plass.

Min muse er alle de unike personene som leker med ord som barn leker med plastballer i ballbingen, de viser at alt er mulig bare man leker lenge nok.

Kommentar
Frøken Virrvarr foreslo for meg at jeg kunne beskrive min muse som en slags skriveøvelse. Personene i den siste kategorien omfatter blant andre Virrvarr, Sorgenfri, Frøken Skavlan, Elisabeth I.C., Gietlitevink-Maren og Katrine.

« Eldre innlegg Nyere innlegg »