Blogg – Side 53 – I just wanna dance

[Døvhet som unnskyldning]

Jeg vet at det finnes enkelte døve personer som utnytter systemet ved å bruke døvheten sin som argument. Jeg har hørt historier om unge og friske døve som prøver å få honnørrabatt på kino for «vi kan ikke høre filmen, vi er jo døve». Jeg har selv sett døve slippe unna bot når de har blitt tatt i billettkontroll på trikken. Ved å snakke hektisk med hverandre på tegnspråk forvirret de kontrolløren, og han lot dem slippe unna. Blant annet. Ikke særlig dannet oppførsel fra voksne mennesker. Heldigvis gjelder det bare noen få individer.

Men å bruke døvhet som en unnskyldning for å få redusert straff når du har voldtatt noen? «Jeg hørte ikke at hun sa nei.» BULLSHIT. Når noen går på gata midt på natten med pikken hengende utenfor smekken og griper tak i den første kvinnen han ser og drar henne inn i et portrom, selv om hun kjemper imot, og krenker henne på det groveste, da spiller det ingen rolle om han hørte eller ikke hørte at kvinnen ropte nei. Det var en bevisst handling som bør få alvorlige konsekvenser for overgriperen, uansett om han er døv, blind, norsk, amerikaner eller homofil.

Juryen som ga ham redusert straff bør gå inn i seg selv og ta et oppgjør med egne fordommer. Døve er ikke dumme, de er oppegående mennesker som forstår handling og konsekvens. Voldtektsmannen var fullt klar over at han begikk et lovbrudd, og ved å spille på menneskers uvitende fordommer om at «det er så synd på de døvestumme, de er jo ikke helt som oss andre», klarte han å få dem til å la ham slippe unna med en latterlig lav straff. Hva blir det neste? At en døv snor seg unna straff når han/hun begår butikktyveri: «Jeg er døv og hørte ikke butikkalarmen, så jeg burde ikke straffes.»

Jeg synes det er intet annet enn tragisk at denne avskyelige personen synker så dypt at han prøver å gjøre seg selv til et offer ved å si: «Jeg er døv.» For ikke å glemme juryen som er så godtroende at de i det hele tatt tror at det å være døv er noe som kan unnskylde kriminelle handlinger og frita forbryteren fra en rettferdig straff. «Vi vil ha likeverd, og i det ligger også at vi tar samme ansvar som alle andre i det norske samfunnet.»

Ettersom denne voldtektsmannen tydeligvis går fritt rundt i Oslo, kan det vel være på sin plass å lære litt tegnspråk. (Som om det ikke var nok fra før at man må ha med seg pepperspray, voldtektsalarm og en venninne hver gang man beveger seg over dørstokken.) Hvis noen er interessert i å lære seg å si «NEI! Dra til helvete før jeg kastrerer deg, din jævla drittsekk» på tegnspråk, så kan jeg sikkert ordne en video.

[Fremtidens korrektur]

Forrige uke skrev jeg et innlegg om hvordan det er å jobbe som korrekturleser. Der nevnte jeg at jeg for det meste jobber med manus i papirform. Stort sett fungerer det fint å jobbe på denne måten. Men det sier seg selv at det blir store mengder papir når én bok oversettes, språkvaskes, korrigeres og korrigeres igjen. Særlig miljøvennlig er det ikke, og selv om man kan ta med seg jobben overalt, er det upraktisk med flere kilo løse papir i bagasjen. Og man er nødt til å hente og levere manuset hos forlaget.

De siste få årene har det dukket opp et nytt teknologisk medium; lesebrettet. Foreløpig er det ikke stort man kan gjøre med disse enn å lese bøker på dem, men jeg håper at etter hvert som teknologien forbedres, vil det en dag bli mulig for korrekturlesere å arbeide med et lesebrett. Forlaget kan sende manuset i PDF-fil på e-post, jeg overfører filen til lesebrettet mitt. Mens jeg leser, legger jeg til rettelser og notater der jeg finner feil, kanskje ved hjelp av en penn som jeg kan skrive direkte på skjermen med. Når jeg er ferdig med å lese manuset, sender jeg den rettede filen tilbake til forlaget. På denne måten kan jeg motta og levere korrektur uansett hvor i verden jeg befinner meg.

Mens vi snakker om korrektur, i går fikk jeg en Frøken Detektiv-bok. Skriftstørrelsen er deilig stor og jeg kan ikke annet enn å si at dette er et riktig koseoppdrag, fan som jeg er av Nancy Drew.

[Smakebit på søndag – Noe til besvær]

Han følte det samme hver gang han besøkte Peterborough. Hver gang han så fotografier av seg selv som barn. Hver gang han kjente lukten av plastilina eller smaken av fiskepinner. Han var ni år igjen. Eller tolv. Eller femten. Og det dreide seg ikke om det han følte for Ivan Dunne. Eller det han følte for dansegrupper som Pan’s People. Det var den kvalmende erkjennelsen av at han var havnet på feil klode. Eller i feil familie. Eller i feil kropp. Erkjennelsen av at han ikke hadde noe annet valg enn å vente til han kunne slippe unna og skape seg en egen verden der han følte seg trygg.

I Noe til besvær av Mark Haddon (forfatteren bak The curious incident of the dog in the night-time) er det duket for skikkelig familiedrama. George Hall, familiemannen som førtidspensjonerte seg for å nyte livet, oppdager en merkelig flekk på hofta og blir overbevist om at det dreier seg om kreft. Samme dag kunngjør datteren Katie at hun skal gifte seg med Ray, som familien hennes betrakter som et høyst upassende parti. Katies bror, Jamie, som sliter med å leve ut sin seksuelle legning av frykt for foreldrenes reaksjoner, prøver å finne ut hvordan han kan hindre Katie i å begå den tabben det ville vært å gifte seg igjen. Og Georges kone, Jean, har en affære med ektemannens tidligere kollega.

Utdraget over er om Jamie og hans følelser rundt det å være homofil. Det er mange slike avsnitt om de forskjellige personene mellom dialogene i boken, avsnitt der forfatteren dykker litt dypere i deres følelser og skildrer dem, f.eks. når George setter seg ned for å friske opp sine tegnekunnskaper og mimrer tilbake, Katies problem med å sette opp en gjesteliste til bryllupet…

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[V]

Jeg hadde håpet at det skulle skje 31. oktober, på selve Halloween. Men ankomsten ble forsinket, og jeg ble smått skuffet over å gå glipp av sjansen til å kunne kalle noen «mitt lille monster» (på en kjærlig, Lady Gaga-måte). I dag, et par timer før daggry, bestemte hun seg endelig at det var på tide å møte verdenen. Plutselig slo det meg hvilken dato det er i dag. Femte november. Hva forbinder vi med femte november? Guy Fawkes. Og hva forbinder vi med herr Fawkes? V for Vendetta!

Så, velkommen til verden, min lille V! Jeg skal prøve å bli verdens kuleste tante.

[Filmfredag – Fringe]

Ok, Fringe er en TV-serie, ikke en film, men siden dette er min blogg, kan jeg bryte reglene som jeg vil og bruker denne ukens Filmfredag til å fortelle om Fringe.

Vi har en intelligent (og vakker) FBI-agent, en meget eksentrisk vitenskapsmann og sønnen hans, og en haug med mystiske hendelser som etterhvert ser ut til å ha sammenheng med hverandre. Olivia Dunham blir med i en spesialgruppe som gransker «The Pattern» når hun skal etterforskere en sak der et fly landet med kun skjelettrester av alle som befant seg ombord. For å få hjelp til å løse saken, tar hun inn Dr. Walter Bishop, en vitenskapsmann som har tilbrakt de siste 20 årene på lukket avdeling. Sønnen hans er først imot ideen på å slippe faren ut, men lar seg til slutt overtale, og han blir også med i teamet som prøver å avsløre menneskene bak «The Pattern» og deres mål.

Jeg snublet tilfeldigvis over denne serien på TVNorge for et par år siden, men dessverre var det bare de tre—fire siste episodene av første sesong jeg fikk med meg. For noen uker siden fant jeg første sesong på DVD til en hyggelig pris hos SpaceWorld, og har nesten ikke vært til å rikke fra skjermen fordi jeg bare måtte få med meg én eneste episode til. Nå oppdaget jeg nettopp at det finnes ytterligere tre sesonger til av Fringe. Hvis det er én TV-serie jeg må ha på DVD, er det denne. (I tillegg til L Word, som nesten er obligatorisk pensum for enhver lesbe.)

[Når jeg er i California…]

Jeg vet at det er en stor verden der ute, med milliarder på milliarder av mennesker. Men hittil har jeg ikke klart å finne en eneste person som er hørselshemmet og profesjonell danser. Som lever av å danse, akkurat som jeg har så lyst til å gjøre. Via en video på Fjesbok fant jeg ut om D-PAN, Deaf Professional Arts Network, hvor jeg igjen fant Antoine Hunter, en døv danser og koreograf som grunnla Urban Jazz Dance Company. Når jeg er i California, skal jeg besøke kompaniet og forhåpentlig begynne å bygge opp min karriere som danser ved hjelp av mennesker med samme utgangspunkt som meg.

Jeg kan ikke forklare hvor glad jeg ble for å oppdage dette. Det er ingen hemmelighet at det er hardt å være danser, og hvis du er hørselshemmet i tillegg, må du også kjempe mot fordommer fordi folk tror at det er umulig å bli profesjonell danser hvis du ikke kan høre musikken. Jeg vet at jeg kan danse, jeg har utdannelse som danser, dans er min lidenskap, så hvorfor skulle det at jeg ikke hører bety mer enn at jeg brenner for dansen? Men nå vet jeg at de tblir andre boller! Jeg skal vise verden at ingenting kan hindre meg, for jeg er ikke alene.

To andre dansenyheter:
– Jeg er med på et spennende prosjekt med bl.a. koreograf Sølvi Edvardsen. Målet er forestilling i 2013. Les mer om forprosjektet.
– Jeg har fått adgang til PRODA, så nå blir det litt mer dans om dagen!

[Stoler har følelser]

…, we can enter into the life form of a chair and find that it has its own conscious awareness and place within the morphogenetic field of all chairs. We can then ask the chair how it is faring and find that it is upset because some ignorant, unaware human recently sat on it and tipped it forwards, weakening its front legs to a point at which the chair feels it will soon break. Who is the aware consciousness in this case?

Fra boken We Are Not Alone av Atala Dorothy Toy, som jeg holder på å korrekturlese den norske oversettelsen av. Jeg måtte bare dele avsnittet over med dere. Dagens lærdom: Vær snill med stoler, de har følelser også.

[Korrektur]

Jeg har jobbet som korrekturleser i nesten to år, et yrke jeg trives svært godt med, og jeg får ofte spørsmål fra folk om hva man egentlig gjør som korrekturleser, så jeg tenkte jeg skulle skrive litt om dette.

Mange tror at det er nok å være god i norsk for å bli korrekturleser, og de blir veldig ivrige ved tanken på å tjene penger på å lese bøker. Men man må ha veldig, veldig god språkforståelse for å bli godkjent som korrekturleser. Selv om norsk er ditt morsmål og du stort sett skriver korrekt norsk, er det ikke en garanti for at du kan bli godkjent som korrekturleser. Jeg har ingen formell utdannelse innen norsk bortsett fra norskundervisning på grunnskolen og videregående skole, men jeg har vært dediktert lesehest helt siden jeg lærte meg å lese, og jeg setter stor pris på et godt språk.

Komma, staving, orddeling, grammatikk, korrekt plassering av avsnitt… Det er mange ting man skal se etter som korrekturleser, og for meg er komma det vanskeligste. Jeg har studert kommareglene helt siden jeg begynte å jobbe som korrekturleser, og jeg er fremdeles ikke helt god venn med kommaet. Før jeg begynte med dette yrket, trodde jeg komma var noe man slang inn der det passet (ved naturlig pustepause i setning, for eksempel), men sånt er det faktisk ikke. Noen ganger er det lett å plassere kommaet, mens andre ganger må man ta hensyn til blant annet hva slags setning det er snakk om og hva slags verbform som brukes i setningen. Mange synder stort når det gjelder komma.

Når jeg henter et manus hos et forlag, har manuset allerede vært gjennom flere runder med oversettelse (hvis det er en engelskspråklig bok som skal utgis på norsk) og språkvask. Vanligvis får jeg med tre bunker; korrekturen jeg skal lese, oversetterens utkast med rettelser fra språkvaskeren og boken på originalspråket. De fleste forlagene foretrekker å få rettelser i papirkopier av manuset, men det finnes Adobe-programmer som lar en lese og gjøre endringer i PDF-filer. Dette er selvfølgelig mer miljøvennlig og veldig praktisk hvis man er ute og reiser. Jeg håper at det etter hvert vil bli mulig å gjøre korrektur på lesebrett, men foreløpig er det få forlag som benytter seg av korrektur i PDF-filer.

Hvis jeg skal lese korrektur på en norsk oversettelse, får jeg med boken på originalspråket. På den måten kan jeg sjekke at avsnitt er riktig plassert i forhold til boken, og at oversettelsen stemmer med innholdet. En gang opplevde jeg å komme over et avsnitt som handlet om turtelduer som dro ut til havet. Først skjønte jeg overhodet ikke hva duer hadde å gjøre langt ute på havet, men så sjekket jeg originalen og så at oversetteren hadde oversatt «turtle» (skilpadde) til «turteldue».

Noen ganger hender det at jeg legger til forslag til oversettelser. For eksempel: I en roman ble det nevnt noen som hadde «Lou Gehrigs sykdom» (eng.: Lou Gehrig’s disease). Dette navnet er mest vanlig i USA på grunn av baseballspilleren Lou Gehrig som fikk denne sykdommen, men i Europa er sykdommen kjent under forkortelsen ALS. Jeg har lært mye rart som korrekturleser ved å google ting jeg leser i bøkene. Jeg er ikke så glad i engelske låneord, så jeg foreslår ofte norske ord istedenfor låneord. F.eks: «Han forsynte seg med en kjeks» istedenfor «Han forsynte seg med en cookie.» (Apropos: «Cookie» kommer fra det nederlandske ordet «koekie» som betyr «liten kake».)

Det finnes spesielle korrekturtegn som benyttes når man skal rette på innhold i en tekst. Korrekturavdelingen har en liste over de vanligste korrekturtegnene. Jeg har alltid med meg en kopi av denne listen i skrivebrettet mitt, men det er fort gjort å lære seg disse tegnene utenat. Denne nettsiden har vært til stor hjelp for meg i min utvikling som korrekturleser, i tillegg til Skriveregler av Finn-Erik Vinje.

Det jeg er vant til fra det forlaget jeg har jobbet mest for, er at manuset går gjennom to korrekturlesere; den første skal rette alle feil og den andre sjekker at det ikke er en eller annen feil som har klart å lure seg unna, for det er fort gjort å se seg blind på feil. Hjernen er nemlig slik innstilt at den automatisk retter feil uten at vi bevisst ser feilen: Tihs is bcuseae the huamn mnid deos not raed ervey lteter by istlef, but the wrod as a wlohe, vet dere. Men stort sett får vi korrekturlesere med oss de aller fleste feilene. Noen ganger er det viktig å holde tunga rett i munnen hvis forfatteren har skrevet en kronglete setning, som denne: «Hun iakttok det med halve oppmerksomheten, iakttok seg selv iaktta det, iakttok seg selv iaktta at hun iakttok det, usikker på hvordan hun skulle tenke på de enkleste ting.» Puh!

Det er vanskelig å finne en komfortabel arbeidsstilling når man skal lese korrektur. Man leser på en helt annen måte enn når man koseleser, jeg er egentlig en rask leser, jeg kan lese en bok på et par timer. Men når jeg korrekturleser, leser jeg én setning om gangen og klarer kanskje 10-20 sider på en time, avhengig av hva slags bok det er. For meg er det anstrengende å sitte ved et skrivebord og lese, sofa fungerer best for meg. Jeg har jobbet på hotell, liggende på et teppe i parken, på toget/t-banen, på Kattehuset (med god hjelp av kattene, som absolutt skal legge seg på papirbunken min), og for meg er det veldig fint å kunne ta med jobben overalt. Hvis jeg har tilgang til internett fra der jeg jobber, sitter jeg med mini-laptop ved meg slik at jeg kan bruke Bokmålsordboka og Tritrans til å sjekke stavemåte/oversettelse. Hvis jeg ikke har nett, setter jeg bare post it-lapp på sidene der det er et ord jeg ikke er sikker på.

Jeg jobber frilans, så det varierer hvor ofte jeg får oppdrag, men i gjennomsnitt har jeg ett oppdrag pr. måned. Jeg får e-post eller sms fra forlaget. Hva slags bok det er, antall sider og leveringsfrist. Hvis jeg kan ta jobben, plukker jeg opp printen hos forlaget. Jeg foretrekker å dele antall sider på antall dager jeg har før levering, for da vet jeg omtrent hvor mange sider jeg må lese per dager, og kan lese 5-10 sider ekstra i tillegg til dagsøkten slik at jeg kanskje blir ferdig et par dager før levering og kan ta meg tid til å skumme gjennom en ekstra gang og dobbelsjekke rettelsene mine.

Jeg begynte som korrekturleser samtidig som jeg studerte, og jeg kan ikke akkurat si at kombinasjonen student og korrekturleser er noe jeg anbefaler. Det skjedde mange ganger at jeg var på skolen fra 9 til 16, og deretter dro til «kontoret» mitt (Skriveloftet på Litteraturhuset) og satt der til langt på kvelden mens jeg strevde med å holde meg våken. Skoledagen min bestod stort sett av minst tre danseklasser à 90 minutter, så jeg var i utgangspunktet trøtt og sliten når jeg satte meg ned med korrektur. Men stort sett klarte jeg meg godt, og jeg har ikke fått annet enn positive tilbakemeldinger fra oppdragsgiveren. Det «verste» oppdraget jeg hadde, var å lese et OCR-manus på nesten 600 sider på en uke. Samme uken brukte vi flere kvelder på skolen til å øve inn koreografi til Eurovision 2010. På et eller annet vis klarte jeg å presse inn 70 sider/dagen i den lille fritiden jeg hadde den uken. Jeg hadde synlige knuter i nakke- og skulderområdet på grunn av stresset da jeg endelig kunne levere manuset. Heldigvis var det OCR-korrektur, ikke vanlig korrektur.

For meg er korrektur av OCR-manus «koseoppdrag». OCR er forkortelse for Optical character recognition, og benyttes når gamle bøker skal gis ut på nytt. Forlaget har kanskje ikke digitale kopier, så boken må skannes med en OCR-skanner som gjenkjenner bokstaver. Noen ganger hender det at skanneren oppfatter litt skitt over en a som en runding og a’en kommer ut som å, eller avsnitt kommer på feil plass. Det er slike ting jeg skal se etter, og jeg trenger derfor ikke tenke på kommaregler.

Det går mest i romaner, men jeg har også korrekturlest et par fagbøker og en kokebok. Det var ikke til å unngå at jeg ble ganske sulten hver gang jeg satte meg ned med korrekturen på sistnevnte. Som om det ikke er nok at jeg får betalt for å lese bøker, jeg får også de ferdigtrykkede bøkene tilsendt i posten. Vanligvis gir jeg dem bort til venner eller setter dem på byttehylla på Skriveloftet så andre kan ta dem, men et par har jeg beholdt selv.

Dette ble et veldig langt innlegg om yrket mitt, men jeg håper det var interessant å lese.

[Parallelle universer]

Jeg holder på å lese korrektur på en New Age-bok som handler om interdimensjonal og -galaktisk kommunikasjon. Ikke bare E.T., men også alver, spøkelser og engler. Ikke helt min kopp te, men jeg leser hva som helst for penger.

Det er én ting jeg bet meg merke i mens jeg leste: «Be careful what you think! Thoughts are realities in some world and focusing our will on them will call them into existence.» For å si det sånn: Jeg digger tanken på at det kanskje går en Lisbeth Salander-kopi av meg rundt i et eller annet parallelt univers og kastrerer voldtektsmenn med en rusten neglefil etter å ha uskadeliggjort dem med pepperspray og bundet dem fast med et par fiffige tautriks.

Små gleder.

[Smakebit på søndag – Smile or die]

I look around cautiously to see how everyone else is reacting to this celebration of a millionaire’s court victory over a working woman, who happened in this case to be African American. The crowd, which is about two-thirds black and Latino and appears to contain few people who have ever landed a lucrative book contract or flown first-class, applauds Victoria enthustically, many raising their arms, palms up, to the deity who engineered her triumph. Maybe they hadn’t followed the case or maybe they are just trying to snatch a little of Victoria’s victory for themselves, because the message to this largely working-class congregation seems to be that they, too, will triumph, as Victoria has, because that is God’s promise to them.

Den fulle tittelen på denne boken av Barbara Ehrenreich er Smile or die: How positive thinking fooled America and the world. I flere år har det vært et mantra innen ulike felt at det er viktig å ha en positiv innstilling for å lykkes. I denne boken tar Barbara opp problemet med når kravet om å være positiv fortrenger virkeligheten. Kreftpasienter blir fortalt at de må tenke positive tanker hvis de ønsker å bli friske. Hvis de ikke blir bedre, er det deres egen feil, og hvis de dør, så er det fordi de ikke var positive nok. Folk kan risikere å miste jobben hvis de ikke har en positiv nok holdning for bedriften.

Jeg betrakter meg selv som en positiv person, men på en realistisk måte. Jeg har ikke sansen for den typen tankegang som forteller folk at hvis de ønsker seg et par millioner kroner, så er det bare å tenke hardt nok på det, og vips! Penger inn på konto. The Secret og loven om tiltrekning er veldig interessante emner, men for meg betyr det at man visualiserer et mål og arbeider seg mot dette målet ved egen innsats og ved å bruke de mulighetene som dukker opp på veien. Ingenting kommer av seg selv, og det er noe av det Ehrenreich ønsker å få frem i denne interessante boken.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

« Eldre innlegg Nyere innlegg »