[Smakebit på søndag – A little princess]

18

Sara not only could tell stories, but she adored telling them. When she sat or stood in the midst of a circle and began to invent wonderful things, her green eyes grew big and shining, her cheeks flushed, and, without knowing that she was doing it, she began to act and made what she told lovely or alarming by the raising or dropping of her voice, the bend and sway of her slim body, and the dramatic movement of her hands. She forgot that she was talking to listening children; she saw and lived with the fairy folk, or the kings and queens and beautiful ladies, whose adventures she was narrating. Sometimes when she had finished her story, she was quite out of breath with excitement, and would lay her hand on her thin, little, quick-rising chest, and half laugh as if at herself.

Kjent og kjær barneklassiker fra Frances Hodgson Burnett, som også skrev The secret garden og Little Lord Fauntleroy. Jeg må dog innrømme at jeg faktisk ikke har lest boken før nå, men jeg kjenner historien godt etter å ha sett to forskjellige filmatisering av denne boken flere ganger i løpet av barndommen.

Flere smakebiter finner dere hos Flukten fra virkeligheten.

[… tur og nedtur]

2

Når dere leser denne bloggen, kan dere nok få et inntrykk av at jeg bare har det supert og fantastisk på tur i USA. Jeg har selvfølgelig hatt det veldig supert og det har vært så mye spennende å få med seg gjennom hele landet. Men det har selvfølgelig ikke vært like fabelaktig hele tiden. De har hverdag her også, spesielt de lokale man sofasurfer hos. (Hvis jeg hadde bodd på femstjerneshotell og fløyet på første klasse hele tiden, hadde turen nok vært helt uplettet og uhverdagslig, men lommeboka nokså tom og bloggen kjedelig.)

Jeg tenkte derfor jeg skulle dele noen ikke fullt så fantastiske anekdoter her. Negative hendelser teller også som livserfaring, og det er lenge siden jeg har vært sarkastisk.

Sofasurfing har stort sett vært topp. Så lenge du ikke bor med en tjueåring som oppfører seg mer som en fjortis som heller ligger i senga og spiser frokostblanding av sukker mesteparten av dagen enn å dra på jobb eller gjøre hjemmelekser, eller med noen som røyker gress i ditt nærvær.

Jeg er totalavholds, og selv om jeg forsåvidt kan akseptere at folk nyter et glass vin i ny og ne, synes jeg ikke noe særlig om ølstinkende mennesker som løper ut for å kjøpe en boks øl, helle den over på termos og drikke den på bussen. Midt på dagen. Heller synes jeg ikke noe om å få høre fra en tjueåring vedrørende en DIGER vodkaflaske: «If the police stops us, I’ll just say it is yours.»

Når det gjelder gress, vet jeg at mange kreftpasienter med store smerter kan ha nytte av syntetiske cannabisprodukter for å lindre smertene. Men generelt er jeg mot alle former for rusmiddel, spesielt de inntaksmåtene som påvirker dine omgivelser (passiv røyking, infiserte sprøyter som folk kan stikke seg på osv…). I skrivende stund sitter jeg her i San Francisco med hodepine, svie i den atopisk-sensitive huden min og vond hals fordi noen røyket gress i samme rom som meg. De kunne i det minste spurt «if I mind if they smoke a little». Tidligere på turen bodde jeg også hos noen som røykte gress, men vedkommende hadde i det minste vett til å spørre FØR jeg kom om det var ok, og siden det ikke var ok for meg, lovet vedkommende å holde stæsjet unna mitt synsfelt.

En gang i løpet av mitt USA-oppholde var jeg passasjer i en bil som ble kjørt av noen som var mer opptatt av å skrive tekstmeldinger enn å følge med på veien. Vi kjørte i godt over 80 km/t. På motorveien. Jeg banner vanligvis aldri høyt, men i løpet av denne turen kom jeg til å slippe ut en «SHIT!» da vi var bare sekunder fra å kjøre rett i en betongvegg. Så konfiskerte jeg mobilen for resten av turen.

Nevnte jeg at jeg en gang bakte en kake for å vise tegn på min takknemlighet for at jeg fikk bo hos en person? I løpet av mitt liv har jeg bakt bløtkake bare én gang, men nå ville jeg gjøre dette for annen gang for vedkommende. Jeg sa ifra om dette minst en uke i forveien og at jeg hadde lyst til å servere kaken til hele vertinnens familie. Dagen kom. Jeg hadde kjøpt inn det jeg trengte. Jeg bakte kaken. Jeg fylte den med frukt. Jeg dekket den med krem og pyntet den kjærlig med jordbær og blåbær i form av et norsk flagg. Og så var det ingen som hadde tid til å sette seg ned i et par minutter for å spise den. Jeg ga bort kaken til noen andre.

Og så har vi alle de gangene jeg gikk meg vill… De trenger vi ikke gå nærmere inn på.

Buss. Greyhound-buss. Stort sett greit, sett bort fra at de er så overbeskyttende når det gjelder hørselshemmede reisende. Mine medpassasjere har vært til å leve med, ingen ble halshugget og spist (jeg har fortsatt én tur til med Greyhound, bank i bordet). Men jeg må innrømme jeg syntes det var bitte litt ukomfortabelt da jeg skulle ta bussen fra et eller annet sted i Texas:

Alle vindusplassene var tatt og den forreste delen av bussen fullt, så jeg beveget meg bakover på utkikk etter et sete. Det var en ledig sete ved en gjennomtatovert og fillete kledd fyr som så ut som om han nettopp hadde sluppet ut av fengsel. «Anne-Line, nå skal du ikke dømme folk ut fra utseendet,» sa jeg til meg selv og satte meg ned ved ham. Det viste seg at han er tatoveringsartist. Vi hadde en grei, om enn nokså stotrende samtale (skriftlig, han var ikke så stø i rettskrivning). Så nevnte han plutselig noe om da han tok dårlig syre og ble syk og hørte stemmer. Han insisterte også på å vise meg alle tatoveringene sine. Han hadde sikkert lyst til å vise meg tatoveringene på sine… edle deler. Men det gjorde han ikke. Heldigvis. Gjett om jeg var lettet da jeg endelig byttet buss i Albuequerque.

Turen fra Seattle til San Francisco ble noe ukomfortabelt da jeg av ren barmhjertighet overlot setet ved meg til en nervøs briter som tydeligvis hadde hørt om han som ble halshugget og spist (se link et par avsnitt over). Jeg endte opp med sittesår.

Toaletthygiene er litt så som så. Jeg har flere ganger sett små asiatiske damer i 50-årene gå ut av toalettbåsen og rett forbi håndvaskene. Wtf? Og det er en del jenter som tydeligvis lider av bakteriefobi. Hvis dere trodde gutter ikke kan treffe toalettskålen, så har dere aldri sett resultatet etter jenter som ikke plasserer stumpen sin på toalettringen. Det er også en del toaletter som har automatisk nedspyling; en dings registrerer når du har løftet på stumpen, så spyles det. Noen ganger reiser folk seg opp litt for tidlig og avslutter etter at spylingen har stoppet, og siden ingen har lyst til å bruke et toalett som ser ut som… som… Ehm… så blir det ikke spylt ned noensinne. Ew. Manuell spyling, ja takk.

Åja, jeg glemte det nesten. Jeg er jo lesbisk, som dere vet. Og en nokså mannevond en. Her i USA har jeg prøve å være voksen, dannet og høflig mot alle jeg møter, også menn. Jeg har tydeligvis vært litt for hyggelig, for minst tre ganger har jeg blitt fortalt at jeg er den kvinnen de har «waited for all their life», samt fått utallige forespørsel om kaffe eller øl. Jeg bare «Fiddle-dee-dee» og spilte uforstående for å slippe unna frieriene. (Og hvor pokker er alle de heite lesbene som jeg så i L Word, liksom? I LA? Hvis jeg ikke blir forsøkt sjekket opp av en eneste lesbe der, blir jeg skuffet over amerikanernes gaydar.)

Tilbake til det positive: Jeg har booket rom på et hostel her i San Francisco og sjekker inn søndag. Søndag skal jeg til Oakland en tur for å ta danseklasse med Antoine Hunter, en døv danser og koreograf. Tirsdag skal jeg se San Francisco Ballet. Jeg har funnet et sted å bo i LA, med mitt eget rom og min egen queen size-seng helt gratis.

[Fortapt og omtåket i San Francisco]

1

Etter en nokså søvnløs natt på bussen fra Seattle – det fulgte med en forskremt liten brite på bussen som var redd for å bli sittende ved en eller annen skummel raring, så jeg lot ham sitte ved meg. Jeg angret med en gang jeg prøvde å finne en behagelig sittestilling – kom jeg omsider frem til San Francisco og fikk vinket til meg en drosje omtrent med en gang jeg gikk ut av bussen. Et par bratte oppoverbakker senere og en god del kinesiske butikker senere kom vi frem til Tim, som er mitt vertskap her i Tåkebyen. Nåja, tåke og tåke, det har vært strålende sol hele dagen. La oss håpe det holder seg slik frem til jeg skal videre sørover.

Jeg tok en kjapp dusj og oppdaterte meg på bloggere og e-post og Fjesbok og alt det der før jeg gikk ut for å finne nærmeste danseskole. Det er på høy tid at den såre stumpen min kommer seg i form igjen (jeg tuller ikke, jeg har fått sittesår!), så jeg kjøpte klipp til fire danseklasser (jeg tenkte å kjøpe flere klipp, men de hadde bare fire voksenklasser på mitt nivå før jeg reiser til LA, men jeg skal jo også rekke å gjøre yoga og pilates og se byen jeg er i!)

Neste stopp ble bikramyoga-studioet hvor jeg fikk tak i timeplan og deretter bestemte jeg meg for å tusle litt. Litt. Jeg endte opp med å gå meg vill i parken ved Golden Gate (Presidio of San Francisco). Jeez, typisk meg. Hele fotturen ble på rundt 12 kilometer. Noen bilder ble det, dog. Og jeg så en kolibri!

Det gikk en sti litt opp og ned i haugene ved stranden. Gjett om det blåste. Og det var nesten ikke mulig å høre annet enn de kraftige bølgene som slo mot land. Inntil jeg kom frem til broen. Da var det uråd å høre naturen over støyen fra alle bilene som suste over broen.

Alcatraz.

Sentrum av San Francisco sett fra Crissy Overlook. (Gurimalla, jeg er mer omtåket enn jeg trodde. Jeg klarte å skrive «Sentrum av Seattle sett fra Crissy Overlook.»)

Jeg skal nå bruke kvelden på å utarbeide en plan for hva jeg skal gjøre mens jeg er her. Foreløpig ser planen min slik ut:
Lørdag: Bikramyoga, California Academy of Science, Golden Gate Park. (Med forbehold om flere ting å se/gjøre.)
Søndag: Bikramyoga eller ta bussen til Oakland for å ta danseklasse med Antoine Hunter, en døv koreograf. Golden Gate Bridge. Exploratorium. (Med forbehold om flere ting å se/gjøre.)
Mandag: Ballett, morgenklasse. [Fremdeles under planlegging.] Ballett, kveldsklasse.
Tirsdag: Bikramyoga. [Fremdeles under planlegging.] Pilates på kvelden?
Onsdag: Ballett, morgenklasse. [Fremdeles under planlegging.] Stepp, kveldsklasse.
Torsdag: Reise til LA.

[Oppdatering fra Smaragdbyen]

1

Hver eneste dag har jeg hatt mer enn nok tid til å oppdatere bloggen, men latskapen slo til og dermed hopet bilder og minner seg opp inntil nå, siste dag før jeg reiser til San Francisco. Jeg har hatt det veldig fint i Seattle sammen med Sunny Sue og Kirk, som er venner av min mor fra langt tilbake. Kirk var pilot og på den tiden var det ikke så mange som reiste, derfor fikk SAS-ansatte gratis flyreise hvor som helst så lenge de reiste fra København. En gang reiste altså den amerikanske familien til Norge hvor de traff min mor og hennes foreldre gjennom et «Meet the Norwegians»-program. De fikk beskjed på forhånd om at det ikke ville bli servert mat på møtet, så de spiste seg gode og mette før de skulle møte min familie. Og så hadde mormor, i beste «Alle skal fôres til de sprekker»-stil, forberedt et stort utvalg av retter til møtet med Sunny Sue, Kirk og sønnen Richard. Senere kom moren min på besøk til dem i Seattle 4–6 uker hvert år i 8–10 år.

Vel framme i huset til Sunny Sue og Kirk ble jeg møtt av en liten orkan med hvit pels, kalt Casper:

Tirsdag ble en rolig hjemmedag hvor jeg benyttet meg av sjansen til å vaske klær og komme meg etter bussturen. Onsdag begynte turisteringen. Først dro vi til Ballard sluse der jeg fikk se hvor stor forskjell det er på vannnivået i salt- og ferskvannet, samt hvordan båt blir sluset fra den ene siden til den andre.

Vi var også innom Nordic Heritag Museum. Interessant å lese om hvordan livet var for norske innvandrere i USA.

Valhalla i LEGO-format!

Det regnet en del de første dagene. Men det er jo sånn Seattle får sin grønne farge.

Torsdag var det først Pike Place Market, et veldig fargerikt sted med litt mange mennesker, og deretter SAM (Seattle Art Museum) for å se utstillingen Gauguin & Polynesia.

Nytt bilde til samlingen min av mennesker som fotograferer ting.

Sunny Sue og Kirk.

Fredag tok vi først en stopp ved Snoqualmie Falls og i landsbyen i nærheten.

Kirsebærpai! Like ved bakeriet der vi spiste, lå kafeen der etterforskeren i Twin Peaks spiste kirsebærpai.

Resten av fredagen ble tilbrakt på Bellevue Mall, et digert kjøpesenter som hadde LUSH ♥ Mye spennende å se i amerikanske kjøpesentre!

Lørdag startet med en tur til Panama Hotel, kjent fra Hotellet på hjørnet av bitter og søt. Tilfeldigvis var selve eieren, Jan Johnson i kafeen under hotellet, og hun tilbød oss en omvisning på hotellet etter at vi hadde drukket te. For et flott hotell! Gammeldags, med søte, knøttsmå rom og bad som man deler med de andre gjestene.

Bildet over og under er tatt i kafeen, hvor de har «utsiktshull» ned til et av rommene der de japansk-amerikanske innbyggerne etterlot seg eiendelene sine da de ble deportert under annen verdenskrig.

Etter hotellturen ble jeg kjørt til Broadway hvor jeg fant disse dansetrinnene i gata. Artig påfunn ♥ Jeg spaserte litt frem og tilbake en stund før jeg gikk til Starbucks før å være sosial med tegnspråkbrukere der. Tegnspråket mitt har rustnet litt siden jeg kom til USA, så til å begynne med forstod jeg overhodet ingenting av det som ble sagt til meg. Det gikk litt bedre etterhvert, men jeg trenger masse øvelse hvis jeg skal greie å bli noenlunde flytende.

Søndag var familiedagen. Den yngste sønnen til Sunny Sue og Kirk, samt hans kone og sønnen på 18 måneder, spiste brunsj med oss. En annen av S og Ks barn, Kathy, kom også innom med mannen sin. Morsomt å møte noen av de samme menneskene som moren min kjente som liten.

Mandag ble det dagstur til Skagit Valley for å se på tulipaner. Dessverre var det fortsatt for tidlig til at tulipanene åpnet seg, men det var masse påskeliljer der også, så en fargerik tur ble det uansett! I bakgrunnen i bildet over kan dere se Mount Baker (hvit fjelltopp på venstre side), som er en stratovulkan.

Hehe, «wrong bus» ;)

Vi tok en kort pause for å kjøpe iskrem. Her serveres iskremkule på størrelse med hodet ditt. Nesten. På veien hjem stoppet vi på et «outlet»-kjøpesenter hvor jeg endte opp med å kjøpe tre par sko til latterlig lav pris. Det blir spennende å se om vekten av kofferten min blir godkjent av Greyhound når jeg skal videre.

Kurv med sjokolade! Amerikanerne har visst kurv istedenfor egg av papp, men det er selvfølgelig innholdet som teller. Sjokoladeeee…

Tirsdag dro vi til Space Needle.

Seattle sentrum sett fra Space Needle.

Space Needle. Hvis jeg syntes heisen opp til Stratosphere i Las Vegas var skummel, så var det før jeg tok heisen opp Space Needle. Kun en vegg av glass som skiller oss fra utsiden.

Jeg ble sluppet av ved Seattle Central Library slik at jeg kunne beundre arkitekturen (og bøkene) før jeg vandret rundt i byen på egen hånd. Biblioteket er på 11 etasjer (toppetasjen er kontor, men resten er åpent for publikum), og arkitekturen var veldig stilig. Dette må vi ha i Oslo, altså!

Fra 6 til 10 etasje kan man gå i en spiral oppover gjennom offentlige dokumenter, avisarkiv og faglitteratur, hele tiden med flott utsikt til bygningene rundt biblioteket.

Tredje etasje sett fra tiende etasje. Jeg kunne nesten flyttet til Seattle bare på grunn av biblioteket.

Jeg var innom en vintage-butikk som ble styrt av en veldig kresen katt kalt Vincent. Det var ikke hvem som helst som fikk lov til å få hans oppmerksomhet. En jente som kom inn like etter meg, prøvde å lokke Vincent til seg, men han ignorerte henne glatt og mjauet masse til meg. Da jeg satte meg ned i en sofa, hoppet han opp i fanget mitt og purret som et sagbruk. Katten har god smak ♥

Apropos katt, se hva som skal settes opp i Seattle om en uke (lenge etter at jeg har forlatt byen)? Dette er hva jeg kaller megadårlig timing. Min favorittmusikal, joooo! Åååh…

Nå er det på tide å få på seg klær, pakke kofferten og ta en tur ned til postkontoret for å sende ting og tang og bøker hjem.

[Smakebit på søndag – Rhett Butlers historie]

10

Rhetts sjel våknet lik en katt som strakte seg i solen. Nytt blod strømmet gjennom kroppen på ham. Et glis presset på, men han tvang seg til å skjule det. Scarlett trengte ham.

Denne romanen av Donald McCaig er Tatt av vinden sett fra Rhett Butlers synsvinkel. Nesten. Vi får vite mer om hans oppvekst, hans forhold til den strenge faren og sin elskede søster, og hans følelser for Scarlett O’Hara. Jeg leste Tatt av vinden for noen år siden, og liker filmen med Viven Leigh og Clark Gable veldig godt, så det er artig å lese Rhett Butlers historie.

Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

PS: Det har vært litt stille på bloggen denne uken, men snart kommer det oppdatering og bilder fra min gjøren og laden her i Seattle. For dere litteraturinteresserte kan jeg nevne at på lørdag var jeg innom Panama Hotel, kjent fra Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt av Jamie Ford. For et flott sted! Mer kommer senere.

[Adjø, Las Vegas. Hallo, Seattle!]

2

Et knippe bilder fra Las Vegas, som vanlig litt etter skjema for jeg er nå i Seattle etter å ha overnattet på buss to netter på rad:

Et kunstnerisk bilde fra motellrommet mitt. Jeg liker linjene og enkelheten i dette. Legg merke til «boksen» inni speilet.

Lørdag var det duket for litt ordentlig sightseeing på Stripen. Jeg tok monorail fra MGM Grand til den andre enden for å stikke innom Stratosphere først. Heisen opp til utsikten ristet så veldig at jeg nesten begynte å angre på at jeg i det hele tatt tenkte på å komme meg opp til topps. Jeg som blir svimmel av å stå på en stol, liksom.

Hvis dere ser nærmere i øverst venstre hjørne på bildet over, kan dere se Luxor-hotellet. Jeg GIKK hele veien fra Stratosphere til Luxor og deretter til motellet. Fem kilometer i stekende sol. Med Converse. Ajaj. Og samme kveld var Sam, en britisk jente jeg traff på bussen til Flagstaff, og jeg på nattklubb og danset. Neste dag hadde jeg vondt i hofteleddene, merkelig nok.

Forestill dere den bomben det hadde blitt om man hoppet i bassenget fra toppen av Stratosphere. Eller, glem det. Svimmel nå.

Det var mulig å gå ut og trekke litt frisk luft. Jeg holdt meg på god avstand fra kanten mens jeg tenkte «Gale mennesker» om disse som tok denne attraksjonen, en vogn som liksom «faller» fremover og rykker opp igjen i siste øyeblikk. Man kan også hoppe ned til bakken iført seler. Gale mennesker.

Hotell med sirkustema. Velkommen til Las Vegas.

Fra første etasje i The Venetian. En eventyrlig hage pyntet med digre blomsterballer.

Fra annen etasje i The Venetian. En mini-Venezia komplett med gondoler og syngende gondolførere. Viva Las Vegas.

Det er faktisk en fyr som fotograferer brudeparet i dette bildet. Han står gjemt bak den skallede fyren på høyre side. Nytt bilde til samlingen «Anne-Line knipser bilde av folk som knipser bilde av ting/folk». Neida.

Etter fem kilometer til fots og en hyggelig samtale med restauranten om de overflødige transaksjonene (de skulle slette disse, og dessuten syntes de jeg var den beste kunden de har hatt på lenge ♥), ramlet jeg endelig inn på motellrommet mitt. Hva passet vel bedre enn å fylle badekaret og putte i en LUSH-badebombe? Mhm. Big Blue. Jeg måtte riktignok vaske badekaret rent for sjøgress etterpå, men ah, så deilig det var å ligge i vannet…

På kvelden gikk jeg altså ut igjen med Sam. Vi fant veien til Krave Lounge, visstnok USAs beste homoklubb. De hadde dansere i undertøy. Sam falt pladask for en meget heit danserinne som var veldig populær blant publikum; jenta endte opp med masse sedler oppi trusa. Høres ut som et bra yrke, spør du meg, å danse på homoklubb.

Søndag ryddet jeg i en fei før jeg sjekket ut, plasserte bagasjen ved resepsjonen og gikk ut for å slå i hjel tiden. Første stopp ble New York New York for å teste ut berg- og dalbanen. Wow. Bare… Wow. Deretter spaserte jeg litt rundt, ble lurt til å ta trikk fra A til B og brukte lengre tid enn om jeg hadde spasert samme strekning, fant veien til Urban Outfitters hvor jeg kjøpte to bøker (D!irty Sign Language og en bok om hvordan man får til forskjellige retrofrisyrer) og fant butikken Bettie Page, hvor de selger herlige 50-tallskjoler som selvfølgelig koster litt mer enn hva jeg bør bruke for øyeblikket. Men jeg gikk ikke tomhendt derfra; med meg hadde jeg en bok med makeup-tips for forskjellige retrostiler. Sikkert nyttig å ha i tilfelle fremtidige danseoppdrag som krever retrohår og -sminke.

Deretter dro jeg innom motellet for å hente bagasjen og praiet en taxi til Greyhound hvor jeg gjorde meg klar for et par netter på veien. Erfaringen fra nattbussen mellom Flagstaff og Las Vegas fikk meg til å kjøpe teppe og pute. De to nettene jeg tilbrakte på buss, ble veldig behagelige i forhold til tidligere. Husk å notere dette, barn, hvis dere skal reise nattetid med buss, er det lurt å ha teppe og pute. Og fiberrike kjeks, grønnsaksjuice, tørket frukt, nøttemiks og banan til å fylle opp magen med hvis du foretrekker å holde deg unna fettglinsende dyrekadaver fra McDonalds.

Nam, nam.

Et eller annet sted i Montana (jeg reiste gjennom Nevada, Idaho, Montana, Idaho igjen og Washington før jeg kom til Seattle) stoppet vi ved en kafé. Servitrisen der var den stereotypiske servitrisen vi kjenner fra film: Eldre kvinne med trange klær, mye sminke, høyt hår og øyevipper på lengde med lillefingeren din. Gurimalla… Og nesten alle mannfolkene manglet intet mindre enn fire–fem tenner i kjeften.

Her i Seattle bor jeg hos Sunny Sue og Kirk, som moren min har kjent i mange år. For flere år siden kom de på besøk til oss, nå er det omsider min tur til å besøke dem. Veldig koselig å se dem igjen, og stedet de bor på ligger veldig landlig til. Jeg tok meg en løpetur etter frokost for å riste av meg overskuddsenergi etter bussturen. Jeg så en kanin! Mye skog og frisk luft ♥ Nå er det middag, hejdå!

[Smakebit på søndag – Enke for et år]

8

De første par årene etter at Thomas og Timothy Cole døde, hadde Marion bedt om å få tilsendt Exeters årbøker. Hvis Thomas hadde fått leve, ville han ha blitt uteksaminert sammen med 54-kullet – og Timothy i 56. Men fremdeles, selv etter at guttene ville vært uteksaminert, kom årbøkene i posten – med hilsen fra Minty O’Hare, som sendte dem automatisk, med formodningen om at han dermed sparte Marion for den ekstra smerten ved å bestille dem. Marion fortsatte trofast å se gjennom dem, og ble stadig paff over å se gutter som hadde den aller minste likhet med Thomas eller Timothy, skjønt hun hadde sluttet å bemerke disse likhetene overfor Ted etter at Ruth ble født.

Denne romanen av John Irving handler om Ruth Cole, datter av Ted og Marion Cole, og suksessfull forfatter i voksen alder. Hendelser som skjedde den sommeren da hun var fire år og forfatterspiren Eddie O’Hare kom for å jobbe for faren hennes, gir store ringvirkninger for resten av hennes liv. Moren Marion kom aldri over tapet av sønnene Thomas og Timothy, og etter å ha forført Eddie i et forsøk på å gjennopplive minnet av sønnene, forlater hun Ruth og Ted. Mange år senere møtes Ruth og Eddie igjen. Romanen er spennende bygget opp, med både hovedhistorien med Ruth og Eddie, med innslag om menneskene i deres lv.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Anne-Line i Wonderland]

7

Etter to dager i Las Vegas kan jeg trygt si at noen ganger føles det som om jeg har falt gjennom et kaninhull og havnet på et småabsurd sted der de fleste er litt… spesielle. Hvor ellers kan man vel se følgende ting i løpet av en halv time:
1) Supermann, Batman, Elvis, mini-Elvis, stormtrooper, et par Transformers.
2) Frihetsstatuen, Empire State Building, Eiffeltårnet, Kheopspyramiden.
3) Hud, mye hud.

Jeg har allerede rukket å gå meg vill inni et par–tre hoteller (som hvert er på størrelse med en middels stor landsby), sett ting jeg aldri i min villeste fantasi kunne forestille meg (Mikke og Minni Mus på flatfylla), og enda har jeg ikke sett en brøkdel av det som finnes her.

Torsdag morgen ankom jeg Las Vegas etter en nokså kjølig natt på bussen (Notat til selv: Kjøp teppe før reisen til Seattle), og heldigvis fikk jeg sjekket inn på motellet med en gang jeg kom dit. Etter en kjapp oppfiffing (les: jeg stod så lenge i dusjen at varmtvannet nesten ble brukt opp) kom jeg meg ut for å titte rundt. Noe av det første jeg oppdaget, var dette:

David Copperfield på nabohotellet! Jeg var kjempefan av ham da jeg var liten, så alt med ham som ble sendt på TV og fikk sjansen til å se ham live i Oslo Spektrum i 1997. Da jeg fant ut at man kan få billett til nedsatt pris på alle showene i byen hos Tix 4 Tonight, kjøpte jeg like godt en billett til Copperfield. Sparkepiker i glitrende kostymer kan jeg se hos Radio City Hall i New York senere.

Fonteneshow utenfor Bellagio Hotel. Høy WOW-faktor.

Det var egentlig ikke så mye nytt i kveldens show; de fleste triksene hadde jeg sett hundrevis av ganger før på TV, og Copperfield er selvfølgelig blitt eldre siden sist, men det er jo likevel litt forskjell på å se barndomshelten din på TV og live. Dessuten var blikket og smilet fortsatt det samme, og jeg lot meg trollbinde av at han forsvant på scenen og dukket opp bortenfor raden jeg satt på. Åh, nostalgia.

En butikk som selger overlevelsesutstyr i tilfelle zombieinvasjon og apokalypse. «Better safe than sorry.»

Fredag var det opp og hopp tidlig på morgenkvisten for å bli plukket opp utenfor motellet og kjørt langt ute på landet for å ri.

Det var en veldig fin ridetur, men frokosten vi fikk, var ikke noe særlig å skryte av.

Da jeg kom tilbake fra rideturen, somlet jeg passe lenge og dusjet av meg stallparfymen før jeg gikk ut for å lete etter LUSH. Jeg gikk meg vill inni to hoteller på rad før jeg fant frem til Mandalay Bay, hvor målet mitt befant seg. Der kjøpte jeg en badebombe og en tinnboks til å ha såpe oppi. Motellrommet mitt har badekar, så lørdag kveld blir det badings!

Etter handlerunden (jeg motsto fristelsen til å kjøpe unyttige småting hos Urban Outfitters. Bonsai-tre, f.eks.) gikk jeg på Rice&Company for å nyte en meget velsmakende middag (bortsett fra det ulidelige lange øyeblikket da jeg kjempet mot tårene fordi jeg dyppet vårrullen min i noe jeg trodde var uskyldig «honeymustard», men som var krydret med MYE wasabi). Det ble en litt kjedelig situasjon etterpå da kortet mitt visstnok ble avvist og jeg måtte løpe til to forskjellige minibank fordi den første avviste meg før jeg fikk betale kontant. Nå viser nettbanken at transaksjon for en mislykket minibankuttak og hele tre forsøk på å betale for måltidet venter på behandling. Forhåpentlig ordner det seg, ellers blir det et dyrt måltid.

New York, New York.

[Stjerner over Flagstaff]

4

Jeg dro fra Flagstaff et par timer etter midnatt. For å få tiden til å gå ble jeg med på en nattlig tur opp til området rundt observatoriet.

Nå skal jeg redigere bilder fra Las Vegas! Håper ikke dere, kjære lesere, synes det er kjedelig at det har vært så mye bilde og lite tekst her i det siste ;)

[Søkes ikke: Barnevakt til døv reisende]

0

Jeg er danser. Jeg er en reisende. Jeg er korrekturleser. Jeg er skribent (eller later som og får betalt for det). Jeg jobber og betaler skatt. Jeg er en ansvarlig voksen. Jeg er selvstendig. Jeg er så mange ting. Men med Greyhound opplever jeg noen ganger at jeg blir redusert til en handikappet, hjelpeløs person som ikke kan reise alene uten assistanse. Misforstå meg rett, det er veldig fint at de er serviceinnstilt og hjelpsomme, men når jeg blir bedt om å sitte foran ved sjåføren, når de tar meg i hånden for å lede meg hit og dit, når de lurer på om jeg har et sted å bo og nøyaktig hvor jeg skal bo, alt dette bare fordi jeg ikke hører, så føler jeg at de trekker mine åndsevner som selvstendig menneske i tvil. Det er fint å få hjelp når jeg ber om hjelp, men jeg trenger ikke puter under armene, eller å bli «mollycoddled» med.

I 1990 ble Americans With Disabilities Act satt i virkning av kongressen. Loven sikrer at funksjonshemmede mennesker ikke skal bli diskriminert på grunn av deres funksjonshemninger, uansett om det dreier seg om å få en jobb eller mulighet til å komme seg inn i en butikk eller benytte seg av et toalett. Det er en selvfølgelighet at alle skal være likestilte, at alle skal ha like muligheter og rettigheter, og at de som trenger tilrettelegging for å kunne fungere på lik linje som alle andre, skal få det. Men å få hjelp til hver eneste fordømte filleting når man stort sett er selvstendig, er ikke å bli behandlet likeverdig. Det er å bli degradert til «en handikappet person som trenger hjelp».

Det eneste jeg trenger er å få viktig informasjon skriftlig, men ellers er jeg i utmerket stand til å velge sete på bussen selv, bestille motellrom og gå på toalett alene.