Kategori: Blogg

[Smakebit på søndag – A Little History of Philosophy]

6

"A Little History of Philosophy", Nigel Warburton (Omslagsilllustrasjon: Jeffrey Thompson)

Others may think they know what will make you happy. But they are usually wrong. You know much better than they do what you really want to do with your life. And even if you don’t, [John Stuart] Mill argued, it is better to let each of us make our own mistakes than to force us to conform with one way of living.

For oss som ikke har hengt på universitet eller tatt ex. phil., er denne boken en veldig grei og interessant oppsummering av de viktigste tenkerne siden antikken til vår tid. Jeg har alltid vært interessert i filosofiens historie, men pinlig nok har det stort sett begrenset seg til Sofies Verden. Dette er ikke en bok man koser seg med over en kopp te og kjeks, men en bok som presenterer mange ulike perspektiver på jeg-et, menneskeheten og etikk, og det er alltid bra med bøker som får en til å filosofere mer rundt egne meninger, eller tilfører nye tanker. Boka er inndelt i kapitler som tar opp både filosofer og deres filosofi, f.eks. «The Man Who Asked Questions – Socrates and Plato», «Could You Be Dreaming? – René Descartes», «The Death of God – Nietzsche». Det sier seg selv at vi bare skraper i overflaten når en flere tusenårig historie knapt skal fortelles på knappe 245 sider, men leseren får likevel en grunnleggende forståelse av filosofiens historie, og mye inspirerer til videre lesing.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Rude Health]

1

Dette er ikke et sponset innlegg, men en høyst frivillig kjærlighetserklæring.

Nylig tilbrakte jeg et kvarter i butikken med å lese (og fnise av) teksten på emballasjen til alle produktene fra et britisk firma ved navnet Rude Health. Noe av det de produserer, er havregrøt, müsli og frokostblanding. Nå høres det kanskje ikke så spennende ut å studere emballasjen til havregrøt, men det som skiller Rude Health fra andre merker, er at tekstene er skrevet med veldig mye glimt i øyet. Se bare på hvordan de presenterer seg selv:

Morning. Thanks for waking up with us. We’re Rude Health, a small cereal company with big dreams. With a great breakfast inside us, we feel we can do just about anything: change the nation’s eating habits, revolutionise farming, and look sexy while line dancing. Sorry if we get carried away sometimes. It’s the granola talking.

Eller som de skrev på baksiden av Berry Granola-pakken:

Berry facts

– ‘Blowing a raspberry’ comes from the Cockney rhyming slang. Raspberry tart = fart.
– Raspberry bushes are a kind of rose.
– It is possible to write ‘fart’ on the back of a cereal box without being fired.

Fnis.

[Sommerruller]

0

Hvem trenger frossenpizza når man har rispapir? Dette er cirka verdens letteste middag: Fres løk og hvitløk og ingefær. Kutt opp favorittgrønnsakene og sleng dem i stekepannen. Kok opp nudler. Finn frem rispapir og følg anvisningen på baksiden. Legg en liten porsjon nudler og grønnsaker på rispapiret og pakk inn. Server med sursøt chilisaus.

[Smakebit på søndag – The Vanishing Point]

7

"The Vanishing Point", Val McDermid

She looked back at Jimmy. One of the TSA agents appeared to be talking to him. A tall man in black uniform trousers and blue shirt. But something was off-kilter. Stephanie frowned. He was wearing a cap, that was what it was. None of the other TSA people wore anything on their heads. As she watched, the man reached for Jimmy’s hand.

I dag morges ble jeg ferdig med å korrekturlese den norske oversettelsen av Val McDermids roman The Vanishing Point. Kort fortalt handler den om skyggeforfatteren Stephanie som opplever at Jimmy, gutten hun er verge for, blir kidnappet på en flyplass. Jimmy er sønnen til den kjente realitystjernen Scarlett Higgins. Mens FBI etterforsker kidnappingen, forteller hun historien om hvordan hun møtte Scarlett og omstendighetene som førte til at hun fikk ansvaret for Jimmy.

Denne boken var en veldig vanskelig bok å korrekturlese: jeg ble nemlig så grepet av spenningen og nysgjerrighet at jeg nesten glemte å se etter skrivefeil, og hver gang jeg trodde saken var oppklart, ble jeg tatt på senga av en uventet vri. Den norske oversettelsen, Forsvinningspunktet, utgis av Cappelen Damm i mars.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Et hjem uten blomster]

0

Et hjem uten blomster er som en himmel uten stjerner. Eller noe i den duren. Ting begynner endelig å falle på plass her, jeg har skaffet meg sofa (med turkis trekk som står til gardinene og vinduskarmen!) og et skrivebord. Nå mangler bare å få huket inn et par flyttefolk til å bære en hundre kilo tung hylle til fjerde etasje, slik at jeg kan putte ting og tang i skuffer og få leiligheten til å ligne noe man ser i et interiørblad.

[Smakebit på søndag – Mrs. Dalloway]

9

"Mrs. Dalloway", Virginia Woolf (Omslag: Judith Allan)

Sally stanset; tok en blomst; kysset henne på munnen. Det var som hele verden ble snudd på hodet! De andre forsvant; der var hun alene med Sally. Og hun følte at hun hadde fått en gave, pakket inn, med beskjed om å ta vare på den – en diamant, noe uendelig dyrebart, pakket inn, som hun så, mens de gikk der (frem og tilbake, frem og tilbake), pakket opp, eller stråleglansen brant igjennom, åpenbaringen, den hellige følelsen!

Mrs. Dalloway er ikke en roman man bare skummer seg gjennom. Virginia Woolfs stil er veldig intrikat og delikat; hvis man leser for fort, mister man tråden og historien. Men hvis man tøyler tålmodigheten og puster mens man leser hver setning, fremstår romanen som en sjelden perle. Min utgave, lånt på biblioteket, ble utgitt i 1980 og bærer preg at utallige lesere. Tidligere har jeg bare lest Orlando av Virginia Woolf, en roman jeg snart burde lese på nytt. Men etter historien om Clarissa Dalloway venter Til fyrtårnet!

Flere litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Freud og sjeiker]

0

Jeg holder på å korrekturlese den norske oversettelsen av Kingdom of strangers, a.k.a. CSI: Saudi-Arabia, av Zoë Ferraris. For et par dager siden kom jeg over følgende replikk:

«(…) Tenk på disse imamene som er fullstendig besatt av sømmelighet, i den grad at de kan finne en forbrytelse i hva som helst. Disse typene som utstedte fatwaer som forbød kvinner å spise is offentlig på grunn av ‘konnotasjonen’. Eller sjeiken som sa at det ikke var akseptabelt at en mann setter seg på en stol en kvinne nettopp har reist seg fra, fordi varmen etter henne på setet kan virke opphissende. (…)»

Noe sier meg at Freud ville frydet seg over å få disse typene til psykoanalyse. Og Saudi-Arabia kunne trengt flere feminister.

[Vinterflytting]

0

Den første natten sov jeg på luftmadrass, klumpet sammen som en hutrende ball med krampe, i en tom og veldig kald leilighet mens oransje og rødt lys fra gaten utenfor skinte inn gjennom de to vinduene i stuen. Leiligheten holdt knappe fem grader gjennom mesteparten av natten fordi jeg ikke skjønte meg helt på varmeovnen, men til slutt løste jeg mysteriet og justerte varmeovnen opp til 35 grader for å sprengfyre litt.

Dagen etter tømte jeg det lille rommet i Bærum for esker, ting og tang, og bar ned en altfor tung og skrøpelig IKEA-kommode fra mormors loft. Da vi kom opp til leiligheten med de første eskene, hadde tropevarme omsider antatt stua og kjøkkenet, og tallet på varmeovnen ble nedjustert til et levelig og mer økonomisk nivå. I et par timer tråkket vi på oss bein av gelé og armer av stål der vi flyttet esker, ting og tang opp til fjerde etasje. Broren min imponerte med det kunststykket det er å bære en 120×200 seng – helt alene.


Sånn så det ut da vi var ferdige; en labyrint av esker som skulle pakkes opp, ting og tang som skulle sorteres og plasseres på sine rette plass. Noe jeg holdt på med resten av ettermiddagen. Jeg klarte å pakke to esker fulle av ting jeg ikke trenger (hva skal et avholdsmenneske med seks vinglass?), og da jeg fant en stige på loftet, fikk jeg også hengt opp de blå gardinene mine.

Utover kvelden var jeg dekket av støv, skitt og svette. Dusjforhenget som jeg var sikker på at lå i en av eskene, var ingensteds å se. Til alt hell var Oslo City åpent i én time til, så jeg kastet på meg jakka og sprang til trikken. Hos Lucky Duck fant jeg det perfekte dusjforheng: gjennomskinnelig hvit med fiolett mønster som ga meg assisoasjoner til barokktapet.

Den andre natten snek litt av vinterkulden utenfor seg inn i leiligheten, men den merket jeg ikke noe til der jeg lå nydusjet i min egen, varme seng.