Forfatter: ithildancer

[Gandalf vs. influensa]

2

«Look to my coming on the first light of the fifth day, at dawn look to the east.»

Jeg prøver å se for meg de virushemmende stoffene fra ingefærteen jeg tyller i meg, som Gandalf som kommer ridende til unnsetning ved Helmsdjupet med en hær av hestenes herrer fra Rohan for å hjelpe de hvite blodcellene med å bekjempe de avskyelige orkene, a.k.a. influensaviruset.

Samtidig begynner jeg å lure på om Woody Allen kan ha hatt et poeng i filmen Sleeper, der han spiller en helsekostbutikkeier som bare skal inn for en rutineoperasjon, men ender opp med å bli fryst ned og vekket opp igjen i fremtiden, der de har funnet ut at hamburgere, pølser, pommes frites og all slags usunn mat egentlig er mye sunnere enn frukt, grønnsaker og tofu.

Det kunne iallfall forklare hvorfor jeg har vært nærmest kronisk sjuk (omgangssyke, forkjølet, 24-timersinfluensa, forkjølet igjen, halsbetennelse, influensabonanza) helt siden jeg flyttet fra Bærum og endelig hadde mulighet til å fylle opp et helt kjøleskap med all slags sunne saker og presse min egen juice hver dag og lage mitt eget pålegg av valnøtter.

Jeg. Hater. Å. Være. Sjuk.

[Smakebit på søndag – The Woman in Black]

5

"The Woman In Black", Susan Hill (Omslagsillustrasjon: John Lawrence)

The door of the room from which the noise came, the door which had been securely locked, so that I had not been able to break it down, the door to which there could not be a key – that door was now standing open. Wide open.

Jeg har gledet meg lenge til å begynne med denne lille romanen på knappe 160 sider, og så langt har jeg ikke blitt skuffet. The Woman in Black av Susan Hill, kanskje bedre kjent som spillefilmen fra 2011 med Daniel «Harry Potter» Radcliffe i hovedrollen, beskrives som en gotisk spøkelseshistorie. Den unge advokaten Arthur Kipps får i oppdrag å reise til en liten landsby for å sortere papirene i huset til den avdøde Mrs Drablow. I landsbyen møter han mennesker som advarer ham mot husets historie, men han avfeier dette som rykter rundt en eksentrisk enkes ensomme liv, og reiser ut til Eel Marsh House.

Jeg kunne blitt ferdig med boka allerede i natt; spenningen drev lesingen fremover, men krøp også under huden til de grader at jeg ikke turde lese mer av frykt for å få mareritt om kvinnen i sort. Egentlig er boka ganske mild sammenlignet med filmen, som jeg så i høst, men hjertebank og klamme hender var like tilstedeværende mens Arthur Kipps beskrev sine møter med spøkelset i Eel Marsh House. Hvis du liker en god, gammeldags spøkelseshistorie, anbefaler jeg denne boken. Hvis du liker en skikkelig skrekkfilm, anbefaler jeg filmversjonen. Bare husk å ha en stor pute å gjemme deg bak. Traileren til filmen, for de som ble veldig nysgjerrige:

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Smakebit på søndag – A Little History of Philosophy]

6

"A Little History of Philosophy", Nigel Warburton (Omslagsilllustrasjon: Jeffrey Thompson)

Others may think they know what will make you happy. But they are usually wrong. You know much better than they do what you really want to do with your life. And even if you don’t, [John Stuart] Mill argued, it is better to let each of us make our own mistakes than to force us to conform with one way of living.

For oss som ikke har hengt på universitet eller tatt ex. phil., er denne boken en veldig grei og interessant oppsummering av de viktigste tenkerne siden antikken til vår tid. Jeg har alltid vært interessert i filosofiens historie, men pinlig nok har det stort sett begrenset seg til Sofies Verden. Dette er ikke en bok man koser seg med over en kopp te og kjeks, men en bok som presenterer mange ulike perspektiver på jeg-et, menneskeheten og etikk, og det er alltid bra med bøker som får en til å filosofere mer rundt egne meninger, eller tilfører nye tanker. Boka er inndelt i kapitler som tar opp både filosofer og deres filosofi, f.eks. «The Man Who Asked Questions – Socrates and Plato», «Could You Be Dreaming? – René Descartes», «The Death of God – Nietzsche». Det sier seg selv at vi bare skraper i overflaten når en flere tusenårig historie knapt skal fortelles på knappe 245 sider, men leseren får likevel en grunnleggende forståelse av filosofiens historie, og mye inspirerer til videre lesing.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Rude Health]

1

Dette er ikke et sponset innlegg, men en høyst frivillig kjærlighetserklæring.

Nylig tilbrakte jeg et kvarter i butikken med å lese (og fnise av) teksten på emballasjen til alle produktene fra et britisk firma ved navnet Rude Health. Noe av det de produserer, er havregrøt, müsli og frokostblanding. Nå høres det kanskje ikke så spennende ut å studere emballasjen til havregrøt, men det som skiller Rude Health fra andre merker, er at tekstene er skrevet med veldig mye glimt i øyet. Se bare på hvordan de presenterer seg selv:

Morning. Thanks for waking up with us. We’re Rude Health, a small cereal company with big dreams. With a great breakfast inside us, we feel we can do just about anything: change the nation’s eating habits, revolutionise farming, and look sexy while line dancing. Sorry if we get carried away sometimes. It’s the granola talking.

Eller som de skrev på baksiden av Berry Granola-pakken:

Berry facts

– ‘Blowing a raspberry’ comes from the Cockney rhyming slang. Raspberry tart = fart.
– Raspberry bushes are a kind of rose.
– It is possible to write ‘fart’ on the back of a cereal box without being fired.

Fnis.

[Sommerruller]

0

Hvem trenger frossenpizza når man har rispapir? Dette er cirka verdens letteste middag: Fres løk og hvitløk og ingefær. Kutt opp favorittgrønnsakene og sleng dem i stekepannen. Kok opp nudler. Finn frem rispapir og følg anvisningen på baksiden. Legg en liten porsjon nudler og grønnsaker på rispapiret og pakk inn. Server med sursøt chilisaus.

[Smakebit på søndag – The Vanishing Point]

7

"The Vanishing Point", Val McDermid

She looked back at Jimmy. One of the TSA agents appeared to be talking to him. A tall man in black uniform trousers and blue shirt. But something was off-kilter. Stephanie frowned. He was wearing a cap, that was what it was. None of the other TSA people wore anything on their heads. As she watched, the man reached for Jimmy’s hand.

I dag morges ble jeg ferdig med å korrekturlese den norske oversettelsen av Val McDermids roman The Vanishing Point. Kort fortalt handler den om skyggeforfatteren Stephanie som opplever at Jimmy, gutten hun er verge for, blir kidnappet på en flyplass. Jimmy er sønnen til den kjente realitystjernen Scarlett Higgins. Mens FBI etterforsker kidnappingen, forteller hun historien om hvordan hun møtte Scarlett og omstendighetene som førte til at hun fikk ansvaret for Jimmy.

Denne boken var en veldig vanskelig bok å korrekturlese: jeg ble nemlig så grepet av spenningen og nysgjerrighet at jeg nesten glemte å se etter skrivefeil, og hver gang jeg trodde saken var oppklart, ble jeg tatt på senga av en uventet vri. Den norske oversettelsen, Forsvinningspunktet, utgis av Cappelen Damm i mars.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Et hjem uten blomster]

0

Et hjem uten blomster er som en himmel uten stjerner. Eller noe i den duren. Ting begynner endelig å falle på plass her, jeg har skaffet meg sofa (med turkis trekk som står til gardinene og vinduskarmen!) og et skrivebord. Nå mangler bare å få huket inn et par flyttefolk til å bære en hundre kilo tung hylle til fjerde etasje, slik at jeg kan putte ting og tang i skuffer og få leiligheten til å ligne noe man ser i et interiørblad.

[Smakebit på søndag – Mrs. Dalloway]

9

"Mrs. Dalloway", Virginia Woolf (Omslag: Judith Allan)

Sally stanset; tok en blomst; kysset henne på munnen. Det var som hele verden ble snudd på hodet! De andre forsvant; der var hun alene med Sally. Og hun følte at hun hadde fått en gave, pakket inn, med beskjed om å ta vare på den – en diamant, noe uendelig dyrebart, pakket inn, som hun så, mens de gikk der (frem og tilbake, frem og tilbake), pakket opp, eller stråleglansen brant igjennom, åpenbaringen, den hellige følelsen!

Mrs. Dalloway er ikke en roman man bare skummer seg gjennom. Virginia Woolfs stil er veldig intrikat og delikat; hvis man leser for fort, mister man tråden og historien. Men hvis man tøyler tålmodigheten og puster mens man leser hver setning, fremstår romanen som en sjelden perle. Min utgave, lånt på biblioteket, ble utgitt i 1980 og bærer preg at utallige lesere. Tidligere har jeg bare lest Orlando av Virginia Woolf, en roman jeg snart burde lese på nytt. Men etter historien om Clarissa Dalloway venter Til fyrtårnet!

Flere litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.