Jeg fikk ideen til dette innlegget da jeg lå til sengs i går ettermiddag og kjente på det med å være utadvendt introvert. Jeg hadde en følelse av å ha borderline ME etter to uker med tre til seks timers arbeidsdager som inkluderer konstant sosial interaksjon. Det har vært to gøyale, interessante og lærerike uker som vikarlærer i praktisk tegnspråk på HiOA. Neste uke er det tilbake til den hverdagen jeg trives aller best med, en stille hverdag der flerfoldige timer eller dager kan gå med minimal menneskelig kontakt.
Jeg setter utrolig stor pris på at jeg har mulighet til å styre hverdagen min akkurat slik jeg vil, med mye variasjon, perioder med intens jobbing og perioder med mye fritid. Jeg har ikke behov for å tjene masse penger; så lenge mine få utgifter dekkes og jeg fortsatt har litt til overs å sette til side, er jeg fornøyd. Jeg har heldigvis ingen andre å forsørge enn meg selv, eller dyre hobbyer, så jeg slipper å ta en fulltidsjobb jeg ikke trives 100% med og jobbe meg i hjel for å få endene til å møtes og ende opp med å aldri ha energi til å gjøre ting jeg virkelig har lyst til å gjøre.
Som utadvendt introvert, der den introverte siden er mest dominerende, kan jeg være veldig imøtekommende når jeg er blant venner eller mennesker jeg trives med. I forskjellige sosiale situasjoner, spesielt undervisning, kan jeg gi mye av meg selv, og jeg kan sikkert fremstå som veldig energisk, nesten hyperaktiv. Ulempen med dette er at jeg ofte ender opp med å slepe meg over dørstokken hjemme som en vridd vaskefille, fullstendig tappet for energi, med en følelse av at hjernen er som en kjele spaghetti som har kokt så lenge at spaghettien har svellet opp, til slutt gått i oppløsning og blitt en grøtete suppe. Da har jeg intet annet valg enn å legge meg, uansett om klokka er 15 eller 02, og gå rett i en komaliknende tilstand som bare så vidt lader batteriene.
Det som virkelig lader batteriene mine, er alenetid. Masse alenetid, korrekturjobb, bøker, stille filosofering, spaserturer, trening. Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap, så de gangene hjernen er blitt spaghettigrøt, kan det ta lang tid før jeg føler behov for å være sosial. De siste årene har jeg dessuten merket at mitt behov for å være sosial går mer på kvalitet enn kvantitet. Det er veldig hyggelig og gøy å være med på store arrangementer, fester eller dra ut på byen med venner, men det aller beste er en god samtale over en kopp te eller et stykke måltid med én eller to personer som jeg føler at jeg har god kommunikasjon med. Denne typen sosialisering passer for både min utadvendte og introverte side.
Nå skal jeg gi ordet til Marilyn Monroe i en serie med gifs som beskriver hvordan livet som utadvendt introvert er:
«Hei, nye person! Så hyggelig å møtes og å prate med deg! Fortell meg alt om deg selv!»
«Nå har vi det gøy, dere! Kom, la oss slå oss løs på dansegulvet!»
«Ok, nå er det litt flere mennesker her enn jeg har kapasitet til å takle.»
«Og der er kvoten min brukt opp. Time out. Nå.»
Åtte timer senere: «Sliten… Orker ikke…»
Tilbake i koma noen timer til.
«Mitt eget selskap er verdens beste selskap! Hashtagg hjerte-hjerte-hjerte!»
«Bøker er også bra selskap. Jeg elsker bøker. Hashtagg hjerte-bøker-hjerte.»
*) Alle gifs er fra forskjellige filmer Marilyn Monroe medvirket i, og selve gifs’ene er hentet fra Giphy.
