You can dance, you can jive, having the time of your lifeI natt drømte jeg at jeg skulle gifte meg. Med en GUTT på min alder. Alle så for seg at det ville bli et lykkelig ekteskap som ville vare helt til diamantbryllupet, minst. (Når noen har vært gift i 60 år.) Fyren var jo kjekk og hadde fin personlighet. Men jeg følte at ting ikke var riktig, jeg foretrakk jo jenter. Jeg møtte opp i bryllupslokalene på selve DAGEN iført verste emoantrekket (striper, Converse, sort, tung sminke og så videre…) før jeg stakk i en rosa Cadillac. Jeg kjørte bare, kjørte for å få hele greia på avstand. Stoppet for å kjøpe meg litt pizza. Gjestene fulgte etter meg i et forsøk på å finne meg og få meg tilbake til min framtidige ektemann. De klarte det ikke.
Jeg sov litt istad og da drømte jeg at jeg hadde en viktig jobb og av alle ting: en datter!? Men jeg var absolutt ingen god mor. Big surprise. «Må du ikke hjem til datteren din i natt?» spurte en dame som lignet på Karita Bekkemellem meg på et kveldsmøte som trolig skulle vare hele natten. Jeg svarte, lettere oppgitt: «Nei, du altså. Ungen er fire år, hun klarer fint å passe på seg selv.» Tenk å si det der til Barne- og likestillingsministeren! Jeg er bare mer overbevist om at jeg aldri skal ha barn.
Jeg hørte på Tegan and Sara på bussen til byen. Mm. Fin.
Emilie hørte meg prate for første gang idag. Jeg spurte henne hvordan det går med henne og hun svarte: «Du prater! Du prater!» Hihi… Jeg regner med at det blir en del slike reaksjoner i tiden fremover. Alle er jo vant til at jeg bruker papir og penn.
Idag var det tangokurs. Argentinsk tango. Queertango.
Jeg var føreren og Emilie var følgeren. Vi byttet partnere et par ganger og da fikk jeg føre en mann! Det er likestilling, det, hihi. Gøy å lære en ny dans. Hun ene som underviste spurte meg om jeg kunne høre musikken (nei) eller føle musikken (hm, nei). For hun syntes Emilie og jeg var så veldig med musikken. Gøy! Det var fem menn og ni damer på kurset. Emilie og jeg var de yngste. De andre deltakerne var veldig hyggelige.
Etter dansingen dro jeg til Elsker og var sosial med noen andre døve (og et par hørender) i rundt en time. Traff Victoria fra Bårdar da Martine, Julia og jeg skulle gå til Nationaltheater, og det viste seg at Victoria gikk i klassen under Martine på grunnskolen (?). Verden er liten.
Nå skal jeg dusje!
Welcome To Your Worst Nightmare og The scariest movie in a decade er et par setninger som er blitt knyttet til filmen Hostel. Jaha. Folk kan si hva de vil om filmen, men jeg synes den er en fin sovemedisin. Jeg tror faktisk jeg ikke har sovnet fortere av en «skrekk»-film før.
En liten kopp te før jeg legger meg.
Etter halvannen time med kondis- og styrketrening, og en time med hektisk hiphop var jeg våt overalt. Og med «overalt» mener jeg «OVERALT». Akkurat, ja. Det var gøy i hiphop. Jeg skal visst stå i forrest rekke på forestillingen. Oj. Best jeg kan dansen innen da. Det går nok bra.
Jeg testet karakterskoene mine istad og ble en bråkmaker, synes lillebror. Skoene passer fremdeles, men kanten mot hælen er så stiv at jeg må teipe inn området før jeg bedriver semi-avansert dansing med de skoene på meg. Tango imorgen!
Planer for kvelden er å se Nytt på Nytt og Hostel.
Redigert etter Nytt på Nytt:
Ingerid Stenvold forlenget nettopp livet mitt med cirka tjue år. Jeg lo så jeg lå tvekroket og tårene fosset verre enn Niagarafallene.
Hun dukker opp overalt i landet, er hun som du alltid møter på, før eller senere, på bussen, på toget, på flyet, hun som du ikke legger merke til før du har satt deg, hun som du plutselig møter blikket til, og du rødmer, du blir varm, for det skal ikke gå an å forelske seg så raskt som dette, det skal ikke gå an slik, bare på utseendet, på et kort blikk, men det gjør det, og du sitter på bussen og tenker at du bør gå bakover nå, du bør si noe, tenker du, du bør gå av på det samme stoppestedet som henne, for du kommer aldri til å møte et finere menneske enn dette. Og hvis du bare våger det, hvis du bare sier noe nå, går av sammen med henne, går bort til henne, klemmer henne, da har du kanskje, kanskje, eller helt sikkert, møtt den ene personen i universet som kan gjøre deg til det lykkeligste mennesket som noen gang har funnes. Men du gjør ikke det. Du går nesten aldri av på samme stoppested. Du reiser deg ikke i bussen, sier noe til henne, eller ham. Dere blir sittende, ser på hverandre eller ser bort, til en av dere går av og du glemmer det noen timer senere, til en morgen, ti, tjue år senere, da du med ett kjenner det samme stikket, klarer å se henne for deg, og du vet at du skulle ha trukket i snoren den dagen, du skulle ha sagt noe. Du gjorde ikke det, og det eneste du sitter igjen med er vissheten om at du i hvert fall en eneste gang, ett øyeblikk i livet ditt, var elsket slik, helt uten forbehold, helt uten krav. Et eneste øyeblikk, et knips med to fingre. Melodramatisk.»
Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt myldret?, Johan Harstad.
Jeg liker boka.
Det ser ut til at L kan ha litt rett i å kalle meg bimbo. Hvem ellers er det som bruker over ti minutter på å finne ut at det ikke går an å kopiere et par fil til minnepinnen fordi nevnte pinne er «låst»? Jeg skylder på at det er umulig å se om pinnen er låst eller ikke. Filene ble overført og så snart jeg er ferdig med å dille her, skal jeg ned og printe ut dem. Endelig skal jeg få ut jobbsøknaden min. Skulle egentlig ha sendt den for en måned siden. Jeg er så flink til å utsette ting atte…
Det ble ikke noe trening igår fordi klokka plutselig ble mye. (Som sagt, jeg har en stor evne til å utsette ting…) Men klassisk ble det. Barreøvelsene gikk fint, men når vi gikk gjennom Prinsesse Florine-soloen (eller Blå Fugl-soloen, som den kalles i Norge) viste det seg at batteriene mine omsider ble flate. Lange tur med apostlenes hester, masse energisk dansing og barnevaktjobb denne uken tok sitt.
Jeg så Hellraiser: Hellworld i natt. Jeg tror det er den beste Hellraiser-filmen jeg har sett. Nedlagt mentalsykehus, lik på formalin i glass, blod og gørr. Og naturligvis Pinhead. Filmhistoriens ondeste og kuleste karakter.
Dagens gjøremål:
stå opp
printe ut søknad
putte søknad i konvolutt
barbere beina
poste søknad
trene
apoteket
danse hiphop
Best å komme i gang nå.
Igår var jeg barnevakt igjen. Mer ordentlig denne gangen siden guttungen var våken. Han var temmelig stille til å begynne med og glodde bare på den nye personen (moi), men det gikk ikke lang tid før han sprang rundt og oooj’et veldig. Jeg fikk ham til å fly litt og det syntes han nok var skikkelig stas. Unger digger meg for det, at jeg klarer å få dem til å fly. Thch kom i 13-tida og tok over for meg.
Jeg dro til Majorstua for å kjøpe spesialbatterier til høreapparatet mitt. Det ble en hel pakke med ti «blister» á 6 batterier. Nok lyd for et år, minst. Apropos lyd: Jeg stakk innom Platekompaniet og skaffet meg nytt tilskudd til musikksamlingen min. Cden So Jealous av Tegan and Sara. Gleder meg til å høre den. Ekspeditøren var snill og puttet et eksemplar av Piracykillsmusic.no-cden som er gratis ved kjøp av norsk musikk (T&S er fra Canada). Det blir mye ny musikk på meg fremover.
Neste på lista var kafé med L (eksen min). Vi var på en kafé på Bekkestua. Vanligvis bruker jeg papir og penn når jeg skal kommunisere med hørender, men jeg har hatt så stor framgang med lyttetreningen at jeg vil prøve å bli flinkere til å lytte og snakke. Derfor satt L og jeg sammen i nesten to timer uten å bruke papir og penn, og det gikk veldig bra. Mye lettere enn å skrive til krampa tar en. Det var litt høy musikk på kafeen, men jeg fikk med meg det meste som ble sagt.
Jeg fikk iallefall med meg at L bestemte seg for at hun skal kalle meg bimbo heretter. Haha.
Etter å ha fått i meg karbohydrater (yoghurt, bananer og noen Bixit-kjeks) var jeg klar for kveldens danseklasse. Følte meg veldig flink når jeg sugde til meg (eller prøvde å suge til meg) tilbakemeldingen fra Linnea. Vil jo bli så god som mulig og da er det lurt å høre på hva læreren sier.
Nå skal jeg spise frokost og etterpå blir det kanskje trening før dansingen ikveld. Fajitas til middag!
Jeg tror jeg har vært litt for avhengig av ED. Det er liksom ikke så gøy å sitte og nerde på Dashboard her. Ingen oppdateringer, ingen uleste dagbøker eller uleste innlegg i en eller annen gruppe. Det er litt rart, det. Men jeg venner meg kanskje til det etterhvert. Kanskje jeg til og med bruker tiden min på noe mer fornuftig enn å trykke på F5 til jeg blir regnbuefarget. Det har jeg jo sett hos de andre bloggerne som ikke skriver på ED. De har noe som kalles et… liv?
Hihi. Liv har jeg absolutt, men det er lett gjort å bli sittende med den kjære F5-knappen og før jeg vet ordet av det, er klokka altfor mye. Timene kunne ha blitt brukt til å lese ut Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet? eller Troll skal temmes. Eller en annen bok. Eventuelt kunne jeg ha gått en tur og fått litt frisk luft.
Nå er det på tide å stå opp, sier klokka, og utføre dagens gjøremål:
-Sitte barnevakt for guttungen til Tonjemor.
-Ta en kopp te/kaffe med L.
-Danse.
-Lage en Kulturliste til å ha liggende her.
Mandag startet allerede i 6-tida. Grusomt, men nødvendig. Jeg skulle jo på årets første opptaksprøve (hvilken skole avsløres senere). Det er nok unødvendig å si at bussen til byen naturligvis havnet midt oppi den verste køen og sommerfuglene i magen ble hyper av tanken på at jeg kanskje skulle komme for sent til opptaksprøven. Heldigvis kom jeg frem med ti minutters margin til tross for morgenrush og ukjent sted.
Tolken min fant meg og det samme gjorde en av de andre søkerne: en veldig hyggelig jente som har døv far. Hun og jeg kom godt overens, så jeg håper begge kommer i samme klasse til høst hvis vi kommer inn på skolen. Vi fikk en omvisning rundt på skolen (labyrint, labyrint!) før det var ti minutters intervju med hver søker.
Da mine ti minutter var over (jeg var andrekvinne på intervjulista), sa jeg pent adjø til «klassevenninna mi» før jeg tok bussen opp til Ekeberg for å sjekke ut Haardotts tips om en kylling. Det ble en del trasking før jeg fant og foreviget kylling nr. 46. Utsikten fra Utsikten (haha…) var veldig fint. Jeg visste ikke at Oslo var så stor, så jeg ble litt svimmel av synet. Med mindre det skyldes oksygenmangel?
Dagens kunstleksjon: Bakgrunnen i Munchs Skrik kommer fra Utsikten.
Det blåste kraftig oppe på Oslo-taket og derfor besluttet jeg å ta bussen ned til byen. Da vi nærmet oss den nye operaen, fanget sidesynet mitt opp noe som lignet på en kylling. Det ble en lang gåtur tilbake ettersom bussen ikke stoppet før på Jernbanetorget. Men en kylling var det og foreviget ble den før jeg trippet tilbake til Jernbanetorget.
Sommerfuglene i magen hadde forlengst roet seg, men nå krevde de litt fôr. Jeg tok ut litt penger i banken (mongoidiotmagnetstripekort…) og tuslet mot Apotekergata. Mat skulle jeg ha, men først måtte jeg sjekke ut et hett kyllingtips fra Kirstipirsti. Jeg hadde adressen til Westerdals, men null peiling på hvor denne ligger. Gule Sider ble redningen og i nærmere fem minutter stod jeg i Narvesen på Akersgata og studerte kartet nøye mens jeg prøvde å skjønne hvilken gate som var hvor. (Jeg bør ikke satse på en karriere som kartleser for Peter Solberg.)
På veien til Westerdals fant jeg en bitteliten kylling/demon og på baksiden av skolen var det ikke bare en, men to kyllinger. Henholdsvis rosa på selve skolen og blå inne på Vår Frelsers Gravlund. Jeg begynner å lure på om jeg har utviklet en enestående kyllingradar. Hver gang jeg tenker: «Her tror jeg at det kan være en kylling…» pleier jeg å få rett. Jeg traff iallefall blink da jeg tuslet mot Grünerløkka (Godt Brød!) og tenkte at det kanskje var en kylling i Øvre Gate. Nummer 51 og dagens siste.
.0030 (Byttet bilde for jeg endret mening om det forrige bildet. Det så litt for improvisert ut til å kunne tilhøre denne serien)
.0045 (Fotografert for et par uker siden)
.0046 (Utsikten ved Ekeberg)
.0047 (Under bru ved Hotell Opera)
.0048 (Fredensborgveien)
.0049 (Westerdals)
.0050 (Vår Frues Gravlund)
.0051 (Øvre gate/Korsgata)
Med en grov baguett under armen fant jeg frem til Teater Manu. Der visste jeg at jeg ville finne en god sofa og folk å prate bort tiden med mens jeg spiste lunsj. Det var koselig å treffe de andre igjen, spesielt Ronny. Han ble så glad for å se meg at jeg nesten trodde han skulle sprekke, hihi. Jeg fikk også hilst på Lars, han svenske skuespilleren som spilte Peer da Teater Manu fremførte Peer Gynt.
Neste punkt på Dagens Gjøremål-lista var lyttetrening i Lille Grensen. Bra time som vanlig. Bare litt bom når audiopedagogen skulle lese opp ting som «Mandag femte januar». Man kan ikke alltid være verdens beste, nei.
Jazz og moderne på kvelden. Jeg klarte å slenge underarmen mot kneet slik at det ble blåmerke. Usynlig blåmerke, for det synes ikke særlig, men området er hovent og ømt å ta på. Jeg klarte også å slå opp brannsåret fra forrige uke slik at det begynte å blø litt. Dansing er en fin hobby for selvskadere, haha…
Jeg hadde god til til bussen kom og besluttet å spasere fra Holmensenter til Landøya busstasjon. Mens jeg gikk ved gartneriet oppdaget jeg plutselig at en mørk bil (retning mot Nesbru) sakket farten og sjåføreren åpnet bildøra mens han ropte et eller annet til meg. Heldigvis sluttet han og kjørte videre da jeg overså ham. Det var veldig guffent og jeg var redd for at han skulle finne på å snu og plage meg mer. Jeg aner ikke hva han sa, men jeg følte meg truet. Blæ.
Idag ble det også tidlig, men ikke så tidlig som igår. Jeg hadde så god tid at jeg kunne slumre litt ekstra og da måtte jeg ha enda en kopp te til. Noe som førte til at jeg måtte raske med meg tannbørste og løpe til bussen (og nesten vri kneet ut av ledd fordi ingen gidder å hakke løs glattisen som ligger i bakken til bussen…) Pusset tennene da jeg kom fram dit jeg skulle.
Var også innom Storo en kjapp tur for å trene litt. Har ikke trent på Sats på over en uke. Hadde ikke motivasjonen forrige uke og da er det bedre å ta seg litt fri enn å tvinge kroppen inn i alskens apparater.
«Ka du glanæ på?»
Ferdig med å skrive. CSI begynner straks!
De fleste har nok fått med seg at ED er nede på ubestemt tid. Men det betyr ikke at skrivelysten er blitt mindre. Selvfølgelig hadde jeg masse å skrive om da jeg kom hjem mandag kveld og skulle til å logge inn på ED. Typisk. Men sånt skjer og når sånt skjer, må man finne en løsning. Løsningen ble Blogspot.
Nå er det middag og etterpå skal jeg somle meg til å skrive om den innholdsrike mandagen min.