Stikkord: Løs i USA

[Roadtrip til Miami]

0

Fredag kveld skulle Lori og jeg egentlig på jobben hennes på et teater, men det viste seg at de hadde glemt å gi henne beskjed om at det ble frikveld. Plutselig hadde vi en hel kveld uten planer. Hva gjør man da? Drar på roadtrip til Miami en natt tidligere enn planlagt!


Vi kom oss på motorveien og kjørte strekningen Key West–Miami på tre og en halv time. Da vi kom frem, prøvde vi å finne et skeivt sted med 18-årsgrense, men måtte kaste inn håndkleet for trøttheten og hungeret som skrek i magene våre. På veien tilbake til hostellet stoppet vi på en diger restaurant som hadde åpent 24/7. Menyen så veldig spennende ut, men de var utsolgt for begge de to vegetarrettene jeg etterspurte. Så fikk jeg tilbud om dampede grønnsaker. Jeg så for meg assorerte grønnsaker med et dryss av spennende krydder og en god saus. Hva fikk jeg?


… brokkoli og gulrot med en kladd smør. Og tre små poser med salt. Bra for kolesterolet mitt, om ikke annet.

Dagen etter fant vi frem til en rimelig kafé som hadde en innholdsrik frokostmeny til en ikke altfor gæli pris, Dolce Vita. Jeg bestilte havregrøt med tørket frukt, toast og «hash brown» (stekt revet poteter), samt mango- og pasjonsfruktsmoothie. God og mettende frokost!

Så bega vi oss til stranden, som var helt som forventet; milevis med hvit sand, passe store bølger, deilig badetemperatur.

Ja, det var akkurat så deilig som det ser ut som i bildet over.

Hostellet vi bodde på, Santa Barbara Miami International Hostel. Den første natten sov vi på et veldig tomt og nokså overpriset tomannsrom. Den neste natten fikk vi sengeplass på et åttemannsrom sammen med to jenter, to gutter, en italiener og en person som sov mesteparten av lørdagen.

Dette speilet var den eneste pynten i hele tomannsrommet. Jeg tror jeg aldri har sett så mye vegg på et hotellrom før.

Collins Avenue. Vi hang litt her, men mest i Washingtion Avenue.

Etter en kjapp dusj og bytte av rom tok vi fatt på turen til dette museet. Det var ikke lov å fotografere der inne, men la meg si at det var mye interessant å beundre der. Spesielt i den lesbiske avdelingen. Mhm. Museet ble startet av en søt, liten jødisk bestemor som i utgangspunktet var på utkikk etter et pent, erotisk maleri som hun kunne gi i innflyttingsgave til barnebarnet sitt. Hun ble så inspirert av letningen at hun like godt begynte å samle kunstverk og stille dem ut.

Et kjapp bilde fra gata. Fin utsikt!

Den jødiske synagogen Temple Emanu-El. Veldig, veldig pen bygning.

Jeg tilbrakte en times tid i apotekkjeden CVS Pharmacy bare fordi jeg ble så fascinert av alt de hadde i hyllene. Ikke bare apotekvarer, men stort sett alt du trenger. Da jeg gikk derfra, hadde jeg med meg en Wonka-sjokolade med karamellfyll. Elsk.

Deretter gikk jeg i en klesbutikk og kjøpte meg to topper, en lang kjole, to belter og en jeansshorts som ikke er sånn superfemininukomfortabelt kort. Jeg la kanskje igjen litt over 300 kr for noe som sikkert ville ha kostet meg over 5–600 i en norsk butikk. Har jeg nevnt hvor mye jeg digger dollaren?

Søndag morgen fikset jeg meg noe frokost; fruktsalat og nøtteblanding. Jeg knasket også litt gratis toast (loff, uffamei) med smeltet olje (det var ikke smør, det var olje! Uffamei…) fra hostellets kjøkken. Deretter la jeg ut på en løpetur på stranden. Jeg glemte å pakke med meg joggeskoene, men det gikk veldig greit å løpe i stranden. Litt ekstra trim. Da jeg hadde løpt meg god og svett frem og tilbake, var det bare å strippe ned til bikini og hive kroppen ut i det forfriskende havet. Værsågod, misunn meg.

Lori og jeg gikk innom Lucky Tattoo en tur for hun ville pierce navlen sin. Han som betjente henne var en artig skrue. Drev og blunket til meg hele tiden, kløp Lori i magen og tullet.

Rosa Cadillac. WANT.

Beauty school dropout,
No graduation day for you.
Beauty school dropout,
Missed your midterms and flunked shampoo! (Grease ♥)

Se pene skipet! Jeg synes selvfølgelig skipet er pent bare fordi det heter Norwegian Pearl og er malt med regnbuefargede perler. Nemlig.

Været endret seg fra veldig pent og varmt til ikke fullt så pent og nokså kjølig. Dermed ble det til at vi kjørte en halvtimes tid til Dolphin Mall for å shoppe! Stedet var dødsdigert. Jeg gikk rundt i tre timer og var fremdeles ikke kommet halvveis. Mens jeg surret rundt, fant jeg et par lange, sorte bomullsbukser, en bomullsshorts, et par Levi’s-bukser og Lindt-sjokolade. Jeg hadde selvfølgelig lyst til å shoppe mer, men tenkte at det kanskje var en god idé å ha penger til resten av USA-turen min. De har sikkert kjøpesentre i de andre byene jeg skal besøke.

I Converse-butikken fant jeg disse skoene. De hadde blitt med meg hjem hadde det bare ikke vært for at de ikke finnes i størrelser over 38.5. Jeg bruker 39.5 i Converse. Skuffet. Måtte også gi slipp på et par andre skikkelig kule Converse fordi disse ikke fantes i halve størrelser.

Lori derimot fant et par søte, prikkete Converse som fikk bli med henne hjem. Jeg er litt misunnelig. Litt.

Utsikten fra parkeringsplassen utenfor Dolphin Mall. Vi kjørte rett hjem og kom frem i 22-tiden.

[Palmesus og keramikk]

1

Morgentreningen, inkludert løpetur med de nye joggeskoene mine og litt grunnleggende styrketrening, ble en så svett affære (på en meget god måte, altså!) at jeg bestemte meg for at I DAG skulle jeg svømme, tett nese eller ei. Vannet var veldig, veldig, veldig deilig. Det var bare å hoppe i det, i motsetning til i norsk farvann der man går uti det kjølige vannet millimeter for millimeter. Men nå starter jeg i litt feil rekkefølge, badeturen ble det ikke noe av før etter det som kommer nå:

Jeg ble med Lori til skolen hennes igjen i dag, og på dagens timeplan stod keramikk. For tiden har skolen besøk av fire anerkjente keramikkunstnere fra Japan, så først fikk vi beundre hvordan de utførte håndverket sitt.

Alle filmet. Seriøst. Søk på «japanese ceramics FKCC» på youtube, kanskje det dukker opp noen videoer med de stikkordene snart?

Da vi hadde beundret ferdig, fikk jeg prøve meg på dreiebenken (det er vel det det heter? Eller?) for første gang siden sjette eller syvende klasse. På bildet over ser dere det fineste jeg lagde. Spiral på selve dreiebenken. Jeg bør ikke legge vekk danseskoene til fordel for keramikken, for å si det slik.

Jeg har spist kake hver eneste dag jeg kom hit. Det er så vanskelig å takke nei. Eller, det er vanligvis  ikke vanskelig for meg å holde meg unna kake til hverdags, men det føles så uhøflig å takke nei hver gang jeg blir budt kake av vertskapet. Og de tilbyr meg kake hele tiden. Så, ja. Takk og pris for nye joggesko.

Onsdag kveld prøvde jeg meg på litt stjernefotografering. Ikke helt enkelt når man ikke har stativ, men det er jo gøy bare å prøve. I bildet kan dere se månen øverst. Den blå flekken nederst er trolig en UFO ettersom den ikke var synlig på himmelen da jeg knipset. Den var der på alle bildene jeg tok av månen, både første gangen og etter en ti minutters tid. Definitivt UFO, det er jo ikke så lenge til 21.12.2012, vet dere. Våre små, grønne venner planlegger nok en flott overraskelse til oss.

[Kjapp oppdatering fra Conch-republikken]

4

Som dere kan se, er jeg veldig populær her. Spesielt blant myggen.

I dag (onsdag) var jeg på Florida Keys  Community College og hadde biologi med Lori. Jeg klarte å følge sånn noenlunde med da jeg fikk låne boken hennes. Dagens emne var biologisk mangfold, og det er jo ikke et direkte uinteressant emne å få med seg.

Etter skoletid dro vi på AT&T IGJEN. Kan dere tro det? Tredje dag på rad. Jeg glemte nemlig meg i går kveld da jeg skrudde av mobilen, så da jeg slo den på igjen i dag, var det på’n igjen med feil PIN-kode tre ganger på rad og feil PUK-kode. Men denne gangen fikk jeg forsikret meg om at PIN-koden ble endret til en jeg faktisk kan, og jeg dobbelsjekket at det gikk an å låse opp mobilen uten hjelp av AT&T. Alle gode ting er tre.

Deretter var vi hos Champ’s og fant joggesko til meg. Ting og tang er jo så mye billigere i USA enn hjemme i Norge, og jeg trenger virkelig å røre litt på meg. Loris familie er veldig sjenerøs med måltidene sine, og innimellom føler jeg meg som en kalkun rett før Thanksgiving. Jeg kjøpte disse skoene, samt innleggssåler med støtte for fotbuen. Til sammen kostet det meg mye mindre enn bare joggeskoene alene ville ha kostet i Norge. Hurra for dollaren! I morgen blir det løpetur og styrketrening på denne foie gras-gåsen.

Vi var også innom matbutikken en tur. Der kunne Lori bekrefte myten om amerikanerne: Ja, amerikanerne er fryktelig glad i søtsaker. Det var kake, kake og mer kake OVERALT. Og ja, amerikanerne er nokså late. Ferdigkuttet grønnsaker og omelettrøre, for å nevne noe. Og de lurer på hvorfor de sliter med overvekt?

Det ble en liten spasertur i sentrum, der vi blant annet møtte denne pippipen som koketterte for kameraet.

Og vi så et brudepar! Måtte selvfølgelig dokumentere det, så jeg løp etter dem samtidig som jeg prøvde å justere innstillingene på kameraet. (Det var nesten så jeg begynte å vurdere å ha kameraet på Auto. Neida.)

På kvelden var det Potluck Supper i campingparken; folk tar med seg en rett hver og alle forsyner seg. Jeg forsynte meg av en slags grønt guffe som stod ved tortillachipsen. Da jeg smakte på den, trodde jeg et øyeblikk at noen hadde byttet ut saltet med sukkeret ved en feil da de lagde guacamolen. Det var ikke guacamole, men pisket pistasjekrem. Interessant, men veldig godt på jordbær!

Helsen min er fortsatt litt så-så, nesa er delvis tett, jeg nyser så det røsker godt i mandlene og halsen er litt hoven. Men satser på snarlig bedring!

[Reisebrev fra Key West]

2

I forbindelse med min tur USA rundt, kommer jeg stort sett til å sofasurfe for å holde boutgifter nede. Med unntak av litt sofasurfing i Australia, hos en jeg kjente fra før, har jeg ingen erfaring med det å skulle bo hos en fullstendig fremmed person. Så langt synes jeg det går veldig flott å sofasurfe hos Lori på Key West. I går var vi rundt omkring i sentrum, og jeg opplevde og så mer i løpet av denne første dagen som sofasurfer enn jeg noen gang har gjort på en uke som vanlig hotellgjest.

Lori er også veldig hjelpsom, hun har kjørt meg rundt slik at jeg kan få ordnet ting og tang, f.eks. skaffe et amerikansk sim-kort, gi meg kart og busstabell, latt meg møte familien hennes, som tok imot meg med åpne armer og gitt meg mer mat enn magesekken egentlig har plass til, og så videre. En veldig hyggelig førstegangsopplevelse som sofasurfer!

Nå følger et knippe bilder og beretninger om min første dag i Conch Republikken!

Etter frokost dro Lori og jeg hjem til moren hennes og fikk eplekake. Lori hadde biologiklasse, så moren hennes tok med meg på kajakktur i nabolaget. Hun og mannen er nemlig så heldige at de har kanal i bakgården! Så utrolig digg, det er bare å hoppe uti eller ta seg en rotur. På kajakkturen så jeg iguanaer og et par eksotiske fugler. Jeg vurderer nå å kjøpe meg et hus i nabolaget den dagen jeg vinner i Lotto.

Jeg fikk også gleden av å hilse på nesten hele Loris familie, inkludert bestemoren og onkelen. Både Eloise og Henry syntes det var veldig gøy å snakke norsk med meg, siden bestemoren opprinnelig er fra Norge.

Awesome bil! Denne så vi på veien til AT&T hvor jeg fikk tak i amerikansk sim-kort. Mobiloperatører i USA er nemlig så teit anlagt at de overhodet ikke kan motta tekstmeldinger fra utenlandske/europeiske numrer. Ettersom jeg skal være i USA såpass lenge og dessuten trenger å ha kontakt med dem jeg skal bo hos, er det mest praktisk.

Det var haner og høner og kyllinger overalt, også i handelsgaten Duval Street.

Flere dyreeiere på Key West har funnet en lettvint måte å tjene til livets opphold på; kle ut kjæledyret og krev penger for fotografering.

Utsikt fra Key Wests høyeste bygning, La Concha Hotel, en seks etasjer høy bygning fra 1920-tallet. Nå kan jeg forøvrig skryte av at jeg har stått på nøyaktig samme flekk som president Harry Truman.
Byen er full av søte trehus, så øynene mine har nok å gjøre med å beundre arkitekturen mens jeg spaserer rundt.

Lori på taket av La Concha.

Se, så tindrende turkis hav! (Ok, det var faktisk ikke så tindrende turkis i virkeligheten, men det ser mer misunnelsesvekkende ut med litt fargejustering, ikke sant?)

Jeg bestilte en medium lemonade. Og fikk dette. I Norge kaller vi denne størrelsen ekstra stor. Jeg brukte et par timer på å drikke opp alt, selv med hjelp av Lori.

Vurderer å kjøpe dette i gave til Nicolai og Linea. Jeg er en kul tante.

Fra en hengekøyebutikk i Duval Street. De elsker firfisler her.

Vi stakk innom sommerfuglkonservatoriet og fotograferte sommerfugler.

Her skulle jeg definitivt hatt full pin up-outfit. Poseringen er det iallfall ingenting å si noe på.

USAs sørligste punkt.

Lori og jeg poserer i beste «turister på tur»-stil.

Denne Mustangen står utenfor huset til Loris foreldre. Det er hva jeg kaller en bil med stil.

Roxie, den skjønne bokseren som Loris foreldre eier.

På kvelden gikk vi til Mallory Square for å se på Sunset Celebration. Hver kveld samles forskjellige utøvere eller selgere seg på plassen og underholder folk eller selger ting. Her så vi en veldig morsom fyr komme seg løs fra en haug lenker og tvangstrøye, og to sjonglerende sjonglører (de kalte seg The Juggling Jugglers. Lenge leve smør på flesk.)

Her er Lori og jeg på Café, en vegetarisk restaurant med mye interessant på menyen. Bakgrunnen i bildet ser kanskje ikke allverdens ut, men det er i ventehjørnet. Resten av restauranten var veldig koselig!

I dag, tirsdag, ble en relativt rolig dag. Jeg våknet med litt sår hals og halvtett nese (jeg har ikke godt av trykket og hermetisk luft ombord i et fly), så Lori og jeg var bare innom AT&T (igjen! Jeg klarte nemlig å låse sim-kortet mitt, og måtte ha hjelp til å finne ut av PUK-koden. Teite meg), spiste lunsj med moren hennes (sju timer senere er jeg fremdeles stappmett), og vært i sangtime på Loris college.

[Den (nesten) uendelige reisen]

2

Hele søndag var jeg på reisefot. Fem flyplasser rakk jeg å stikke innom fra jeg begynte reisen klokka 6 om morgen til midnatt.

For det meste gikk det bra, med unntak av litt panikkartet stress da jeg kom til Newark, der køen var eviglang og jeg ble svett av tanken på det jeg hadde i vente i grensekontrollen. Dessuten hadde jeg ikke så veldig mye tid før neste flytur. Det viste seg at jeg skulle ha fylt ut et par skjemaer, noe jeg ikke hadde gjort. Heldigvis hadde de skjemaer der, og jeg fylte ut dem. Men med blyant. Det godtok damen i skranken ikke, så jeg måtte fylle ut skjemaene igjen med penn. Puh. Så stilte hun meg masse spørsmål, hele tiden med et meget skeptisk uttrykk. Det var nesten så jeg begynte å tenke at hun egentlig ikke hadde det grann lyst til å slippe meg inn.

Jeg slapp inn, heldigvis. Og et øyeblikk fant jeg ikke kofferten min, noe som førte til at jeg fikk hjelp av en dame som var tusen ganger mer hyggelig enn grensekontrolldamen. Amerikanerne er liksom enten eller når det gjelder den slags, synes jeg, enten er de skikkelig sure og lite imøtekommende, eller så er de så serviceinnstilt at de nesten tilbyr seg å komme hjem til deg for å ta oppvasken. Vi leverte kofferten min til bagasjeguttene, løp gjennom hele Newark flyplass, jeg fikk skyss frem til riktig gate og kom meg avsted.

På Fort Landerdale hadde jeg litt bedre tid og kunne sette meg ned med litt å spise på og puste mens jeg ventet på siste flytur. Den siste flyturen ble foretatt i en Beechcraft. En helt annen opplevelse enn den digre flyvemaskinen jeg vanligvis flyr med. Det var nesten som om det bare var en tynn skall av metall som skilte oss fra himmelen rundt oss. Alle bevegelsene et fly lager, ble liksom mer merkbare, turbulens mer kraftig.

Men fram til Key West kom vi og det uten å mangle noe som helst av lemmer eller bagasje. Min vertinne, en meget hyggelig jente som jeg fant på Couchsurfing, plukket meg opp på flyplassen. Hun bor i Boyd’s Campground, som ble bygget og startet av hennes besteforeldre. Veldig hyggelig sted med palmer, en katt og svømmebasseng, pluss buss til «downtown» på selve Key West. Og sol, masse sol. Nå som jeg omsider har kommet til startstreken, føles det ikke så gæli å skulle reise rundt i fire måneder. Wheee!

[USA rundt med buss]

2

Den største delen av min USA-tur går ut på å komme meg fra Key West i øst til Los Angeles i vest, med en liten avstikker innom Seattle og San Francisco. Forleden kjøpte jeg en 30 dagers Discovery Pass, som lar meg reise ubegrenset over hele USA uten ekstra kostnad utover de 2670 kronene ($456) jeg allerede har punget ut med. (Apropos billettpris; Ruter tar 1520 kr for at du skal få reise Akershus rundt i en måned. For bare 1150 kr mer får du altså boltre deg på 9 821 712 kvm ekstra.)

Jeg tok meg den friheten å sjekke hva denne rundturen ville ha kostet meg om jeg skulle kjøpt og betalt pr. Greyhound-billett: 4769 kr ($842). Jeg sparer altså litt over 2000 kr på å kjøpe Discovery Pass for en måned istedenfor å betale for hver billett.

[Destination: San Francisco]

5

Nå teller vi ikke så mange dager igjen til avreise! Jeg satt på Litteraturhuset i går og laget en nesten fullstendig reiseplan, med alt av datoer og tidsspunkter, diverse planer og kontaktinfo til sofavertene i de forskjellige byene. Fint for moren min å vite nøyaktig hvor jeg er til enhver tid. Jeg tullet kanskje fælt da jeg skulle skaffe meg visum, men nå har jeg iallfall stålkontroll på hvert eneste sekund jeg befinner meg på amerikansk jord. Neida. Joda. Nei.

Nå har vi kommet til Ting Å Gjøre I San Francisco. Som vanlig er det en lang liste med spisesteder jeg kan fete meg opp hos:
– Besøke LGBT-senteret og kanskje se en film på Castro Theatre.
– Spise is hos Gelateria Naia.
– Handle mat hos Rainbow Grocery.
– Dagstur til Muir-skogen for å se på gigantiske Redwood-trær.
– Leie sykkel (eller skøyter!) når jeg er lei av å traske rundt.
– San Francisco Center for the Book. Nuff said.
– Spise falafel hos Old Jerusalem og Sunrise Deli.
– Ta et par danseklasser hos Shawl-Anderson Dance Center.
– Besøke SF Museum Of Modern Art.
– Ta en spaseretur over Golden Gate Bridge.
– Kanskje besøke Alcatraz.
– Plukke opp litt fotoinspirasjon hos SF Camerawork.
– Stikke innom og kanskje legge igjen noen dollar hos Good Vibrations.
– Meditere hos Zen Center.
– Spasere rundt i Castro, homobydelen ♥
– Reise til Oakland for å besøke Urban Jazz Dance Company (grunnlagt av en døv danser og koreograf!)
– Spise linsesuppe og falafel hos Ziryab.
– Meksikansk fråtseri hos Los Socios og The Little Chihuahua.
– Ashtanga-yoga hos It’s Yoga.
– Spise dumplings fra Dol Ho.
– Se etter vintage-klær hos Clothes Contact.
– Vegetar-sushi fra Yum Yum Fish Sushi.
– Kjøpe te hos Red Blossom Tea Company.
– Se etter billig secondhand hos Goodwill.
– Hei, hei, banansplitt og «ginger beer float»: Swendsen.
– Mer vegetarmat å nyte hos Greens.
– Få tilfredsstilt mitt begjær etter Daal Masala hos Shalimar Restaurant.
– Gå ut på Lexington Club hvis jeg finner medsøstre å sosialisere med.
– Sikle på bøker hos Books Inc.
– Se på pene blomster i SF Conservatory of Flowers.

[Destination: Seattle]

7

I høst lagde jeg en omtrentlig reiseplan, med omtrentlige datoer og alt mulig. Planen var at jeg skulle være på Key West frem til 11. mars, så reise videre. Denne planen holdt jeg meg til inntil for noen uker siden da underbevisstheten min begynte å stusse over at jeg hadde skrevet 11. mars overalt. Det var jo 19. mars jeg skulle reise fra Key West, var det ikke? Så jeg begynte å legge planer etter denne datoen. I går gikk det opp for meg at det var 11. mars som var riktig dato, og at den opprinnelige reiseplanen min var fullstendig rotet til ettersom jeg SKAL være i Seattle 3.—10. april. Dessuten hadde jeg allerede gjort flere avtaler i New Orleans og Flagstaff, og jeg hadde ikke lyst til å begynne å re-arrangere disse.

Men se! Ved et lykketreff viste det seg at den uventede 19. mars-planen faktisk passet som hånd i hanske i forhold til hva jeg skal gjøre på vestkysten. Etter Las Vegas reiser jeg direkte til Seattle, så reiser jeg sørover igjen til San Francisco. Når jeg kommer til Los Angeles, er det dermed bare noen få dager igjen til premieren på et stykke jeg skal se der! På denne måten slipper jeg å reise så mye frem og tilbake, og skuespillerinnen jeg skal besøke mens jeg er i L.A., slipper å bli forstyrret oppi forberedelsene til premieren! Og når jeg flyr til New York, er våren forhåpentlig kommet dit for fullt! Er det ikke fantastisk hvordan alle bitene i et puslespill bare faller på plass helt av seg selv?

I dette innlegget fokuserer jeg på ting å gjøre i Seattle. Hvorfor bestemte jeg meg for å reise til Seattle? Min morfar jobbet som flymekaniker for SAS, noe som gjorde at han, mormor og mamma fikk reise ganske mye i løpet av mammas oppvekst. De både bodde hos folk og var vertskap for gjester fra hele verden. En av familiene de stiftet livslang bekjentskap med, var Sunny Sue og Kirk og barna deres i Seattle. Sue og Kirk var på besøk hos oss i Norge for flere år siden. Nå er det min tur til å besøke dem, og det blir helt sikkert en koselig opplevelse!

Her følger en liste over ting jeg skal gjøre i Seattle:
— Drikke te på Panama Hotel og lære mer om da amerikanere av japansk opprinnelse ble evakuert fra storbyene og plassert i egne leir under annen verdenskrig. (Dette hotellet er med i den flotte romanen Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt av Jamie Ford.)
— Bli med Sue og Kirk til sommerhuset deres på Orcas-øya.
— Gå opp i Space Needle, og kanskje spise middag i restauranten Skycity mens jeg beundre en 360 graders utsikt over Seattle.
— Besøke Science Fiction Museum.
— Besøke Nordic Heritage Museum.
— Besøke Pacific Science Center.
— Stikke innom en av de beste bokhandlene på nordvestkysten.
— Spise vegansk mat hos Globe Café & Bakery.
— Spise vegetar-hotdog hos Cyber-Dogs.
— Ta en titt på Lenin-statuen. (Seriøst, de har en Lenin-statue i Seattle! Den er forøvrig til salgs for $250,000. For et kupp.)
— Spise nudler hos Shanghai Garden.
— Spise iskrem hos Molly Moon. (Jeg kommer antakelig tilbake til Norge med overvekt. Og jeg snakker ikke om bagasjen.)
— Sjekke ut det afghanske kjøkkenet hos Kabul.
— Flere vegetariske spisesteder: Araya og Café Flora.
— Le meg i hjel hos Archie McPhee.
— Kjøpe norsk sjokolade hos Olsen’s Scandinavian Foods hvis jeg får hjemlengsel.
— Titte på bruktbøker hos Twice Sold Tales og Magus Books.
— Se etter en søt kjole hos Frock Shop.
— Kanskje henge på Wildrose.
— Kanskje ta en yogaklasse hos 8 Limbs Yoga Center.

[Destination: Grand Canyon/Las Vegas]

4

Gurimalla, dere, det er bare 10 dager igjen til jeg reiser, og jeg er ikke engang ferdig med å legge planer for hva jeg skal gjøre i USA! Best jeg kommer i gang:

Grand Canyon:
— Gå tur. Ta bilder. Svette. Prise meg lykkelig over at jeg tok med gnagsårplaster. (Notat til selv: Husk å kjøpe gnagsårplaster.) Se sola gå ned. Se på stjernene. Se sola gå opp. Reise videre.

Las Vegas:
Denne byen ligger jo mellom Grand Canyon og Los Angeles, så hvorfor ikke ta en kort stopp her mens jeg likevel er i gang?
— Gifte meg i Elvis-kapellet. Neida, bare tullet.
— Pådra meg epilepsi ved å gå langs Stripen etter solnedgang.
— Stikke innom Reading Room.
— Kanskje ta en ridetur?
— Spise «frozen custard».
— Gå ut på FreeZone.
— Spise med god samvittighet på den buddhistiske vegetarrestauranten Veggie Delight.
— Ta en yogatime eller to.
— Spise veganske donuts.

Kom gjerne med forslag til hva jeg bør sjekke ut!

[Visumsøknad for dummies]

2

Dette innlegget skriver jeg for alle dem som skal følge i mine fotspor, men som ikke nødvendigvis er mindre distré. Ved å lese denne instruksjonen for hvordan du skal gå frem når du skal søke om forlenget turistvisum før du reiser til USA, slipper du kanskje det stresset jeg led meg gjennom fordi jeg har akkurat litt for mye luft i hodet til å gjøre ting helt etter boka. Vær så god.

De fleste som har skaffet seg pass i løpet av de siste ti årene, har maskinlesbar pass. Fra oktober 2005 ble biometrisk pass standard, fordi det kan leses elektronisk og er derfor meget praktisk og sikker på en fancy måte. Hvis du har en pass som er maskinlesbar eller elektronisklesbar (oj, jeg lagde et nytt ord!), og hvis du ikke har tullet med onkel Politi, kan du reise til USA og være turist i inntil 90 dager under Visa Waiver Program. Du slipper altså det stresset som slike onkel-reisende-mac’er som meg må gjennom om vi bestemmer oss for å surre rundt i statene i mer enn 90 dager.

Du har tenkt å å være borte i mer enn 90 dager? Da skal du gjøre følgende, i akkurat den rekkefølgen jeg nå skal ramse opp. Nøyaktig denne rekkefølgen:

— Skaff deg nytt passbilde. Det kan ikke være et hvilket som helst passbilde fra en automat hvis du skal til statene. Passbildet skal være 51 x 51 mm, høyden på hodet ditt fra topp til hake skal være mellom 25—35 mm, øyehøyden skal være mellom 28—35 mm fra bunnen av bildet. Itt no’ knipseri her, det beste er å gå til en fotograf som tilbyr passfoto, og si at du trenger passbilde til USA. Be om å få passbildet tilsendt i JPEG på e-post, du trenger det når du skal videre til neste punkt:

— Selve Skjemaet. Ettersom målet med reisen din er «no business, all pleasure» i 3—6 måneder, skal du fylle ut et DS-160-skjema og velger B2 for «Tourism». Vær glad for at du ikke skal søke om grønt kort, du slipper nemlig å svare på om du har vært politisk aktiv i Tyskland under 2. verdenskrig i dette turistvisumskjemaet. Men du får servert mange nok spørsmål til at du begynner å vurdere å redusere reisen til under 90 dager, men hold ut! Når du har fylt inn opplysninger om deg, dine foreldres fødselsdato, dine tidligere arbeidsgivere, hvem du skal bo hos i det lovede landet og om du er medlem i noen terroristorganisasjoner, er det bare å laste opp bilde og sende inn skjemaet! Tadaa!

— Du vil få tilsendt en PDF-fil med «Confirmation», bekreftelse på at du har sendt inn visumsøknad. Notér deg hva ditt confirmation-nummer er. Du trenger dette når du skal sette opp time til intervju på ambassaden.

— Registrer deg for intervju på ambassaden, skriv ned dato og tid i kalenderen. Bestill tolk om du har behov for dette, f.eks. tegnspråktolk om du er hørselshemmet.

— Dette punktet er spesielt viktig for de som har behov for tolk på ambassaden: Send en e-post, forklar at du har med deg en tolk fordi [fyll inn det som passer] og at tolkens navn er [N.N.] På den måten vet de hyggelige vaktene i inngangen hvem de skal slippe inn.

— Møt opp på ambassaden så tidlig som mulig hvis du vil bli ferdig overstått fortest mulig. Du må ha med deg følgende: En utskrift av DS-160-confirmation’en; passet ditt; nøyaktig $140; en selvadressert konvolutt med porto for 90 kroner; det flotte, nye passbildet ditt (just in case) og gjerne kontoutskrift. Sistnevnte er for å vise at du har «økonomisk sikkerhet for å betale for din reise». De er veldig nøye på det, at folk ikke skal jobbe svart hos dem.

— Du har betalt visumavgiften, du har scannet fingeravtrykkene dine, du overlevde intervjuet. Nå er det bare å vente på å få passet tilbake i posten, og forhåpentlig med et stk. gyldig visum.

— Det er NÅ, når og hvis du har fått visum, at du kan bestille flybillett og glede deg til å reise. Endelig.

 

Hvordan min prosess var? Tja. Først bestilte jeg flybillett. Så tittet jeg på nevnte skjema, fikk hetta, utsatte det noen dager. Tittet på det igjen, fant ut at jeg måtte ha nytt passbilde. Fikset bilde og tvang meg gjennom skjemaet. Sendte inn og fikk confirmation på e-post. Ventet noen uker på å høre fra ambassaden før jeg fant ut at jeg faktisk måtte registrere meg for intervju selv. Fikset det og bestilte tolk. Kvelden før intervjuet oppdaget jeg at man må gi beskjed på forhånd om man har med seg tolk. Møtte opp på ambassaden en time før tolken kom og trippet dermed av «worst case scenario»-stress helt til tolken dukket opp. Overlevde intervjuet. Fikk beskjed om å sende kontoutskrift. Fikset utskrift fra banken og sendte på både e-post og i posten, for sikkerhets skyld. Krysset fingrene til jeg fikk leddgikt i et par uker.

Noe gjorde jeg tydeligvis riktig, for i dag kunne jeg hente passet mitt på postkontoret, med et nydelig, regnbuefarget (!) visumklistermerke limt inn, gyldig til januar 2022. Hurra! Nå er det bare 21 dager igjen til jeg reiser, så jeg får vel få ut fingeren og skrive de resterende [Destination: ]-innleggene.