[Parallelle universer]

2

Jeg holder på å lese korrektur på en New Age-bok som handler om interdimensjonal og -galaktisk kommunikasjon. Ikke bare E.T., men også alver, spøkelser og engler. Ikke helt min kopp te, men jeg leser hva som helst for penger.

Det er én ting jeg bet meg merke i mens jeg leste: «Be careful what you think! Thoughts are realities in some world and focusing our will on them will call them into existence.» For å si det sånn: Jeg digger tanken på at det kanskje går en Lisbeth Salander-kopi av meg rundt i et eller annet parallelt univers og kastrerer voldtektsmenn med en rusten neglefil etter å ha uskadeliggjort dem med pepperspray og bundet dem fast med et par fiffige tautriks.

Små gleder.

[Redd en ku, spis agar-gelé]

0

Som veldig kravstor vegetarianer blir man veldig flink til å lese innholdsdeklarasjon på all slags varer. Man får også muligheten til å belære folk om løpe i ost og hvorfor rødt godteri ikke alltid er spiselig. Men det morsomste er alle ansiktsuttrykkene man får se. Hvem visste at «å se ut som et spørsmålstegn» kunne ha så mange variasjoner? Det er slik folk ser ut når du spør dem om osten de serverer er med mikrobiell løpe. Ok, mikrobiell løpe er kanskje ikke så kjent hos mannen i gata, men folk som jobber i en fromagerie burde vel vite hva det er. Tross alt er løpe det som gir osten dens konsistens.

Apropos vegetarisk ost, i går fant jeg BRIE med mikrobiell løpe! Til helgen blir det kjeks og ost for første gang på evigheter!

Et annet artig uttrykk man ofte får se kommer etter følgense replikksutveksling:
NN: Vil du ha? (Rekker meg en pose/pakke med godteri/tyggegummi.)
Jeg: (Tar imot og leser hva det inneholder) Nei, takk, det er gelatin og e120 i det, så jeg kan ikke spise det.
NN: Hvorfor ikke?
Jeg: Det er avkok av svineknoker og knust insekt.
NN: (Ser ut som om har lyst til å spy.)

Stort sett fungerer det greit å være kravstor vegetarianer. Det eneste unntaket er omega-3. Jeg har veldig sensitiv hud, og bortsett fra fuktighetskrem i bøtter og spann, er omega-3 fra fisk* det eneste som hjelper. Og siden smaken og konsistens på tran er så innmari brekningsanfallpyton, tar jeg dem i kapselform. Kapsler laget av gelatin fra storfe. Fail. Hvorfor kan ikke kosttilskudd-kapsler lages av agar? Redd en ku, spis agar-gelé, liksom?

*) Jeg har prøvd omega-tilskuddet Udo’s Choice. Dessverre ikke særlig effektiv og med verre brekningsanfallpyton smak. Har nylig oppdaget acai-juice, så satser på at det hjelper å drikke noen liter i uken.

[Jeg skal aldri…]

0

Jeg har drevet med flytting i et par uker nå. Takk og pris for at jeg har så god tid, det er så innmari tiltak å flytte. Denne omgangen med flytting har fått meg til å innse at det er noen ting jeg aldri skal gjenta:

– Flytte på egen hånd. Neste gang jeg flytter, plukker jeg opp et par polakker på Bogstad Camping og får dem til å bære alle eskene, så slipper jeg å vrake ryggen min igjen.

– La matfett stå så lenge at det etser seg fast i underlaget og må skrubbes vekk med syre og stålull når det er flyttevasketid. Heretter skal jeg tørke over benk og bord med en gang det havner så mye som et mikrofnugg skitt på overflaten. Og storrengjøring to ganger i året. Her var det ikke snakk om millimetertykt lag med støv, men centimetertykt.

– Flyttevaske. Jeg finner heller en villig slave på Gaysir og får ham til å skrubbe toalettet og svarte render i dusjen mens jeg pisker ham som den fødte dominatrix.

– Sniffe ovnsrens. Helledussen, så svimmel man blir av det. Jeg skal ha selvrensende komfyr den dagen jeg har min egen leilighet.

[Dumme, streite menn]

6

På profilen min på Gaysir har jeg skrevet en veldig tydelig beskjed om at jeg ikke er interessert i menn. «Ikke interessert», med Caps Lock-bokstaver og understrekning, er faktisk gjentatt hele tre ganger i denne korte og utvetydige beskjeden min. Likevel finnes det menn som tror de er unntaket fra regelen, menn som sender meg melding og spør om «treff». Er det rart jeg er for kastrering av alle dumme menn? De burde ikke få spre genene sine, det strider mot evolusjonen.

[Dag 12 – Mine dårlige sider]

1

«Søt», «verdens snilleste», «inspirerende», «alltid blid», «superoptimist» er noen av ordene folk forbinder med meg. Man skulle nesten tro det alltid er solskinn og såpebobler med meg. Men jeg er i grunn like mye menneskelig som de fleste, selv om min indre Miss Hyde ikke så ofte kommer frem i lyset. Dette er et lite utvalg av mine dårlige sider, kraftig overdrevet for underholdningens skyld:

1) Sjalusi: Hvis jeg liker-liker noen veldig godt, blir jeg ofte småbesatt av dem. Det verste jeg vet er om flammen min møter andre mennesker, for da er hun med DEM, ikke med MEG. Heldigvis har jeg sosiale antenner nok til å vite at det ikke er noe sjakktrekk å kidnappe og holde noen fanget, derfor er det ingen som har lagt merke til denne siden av meg noensinne. (En venninne av meg ble faktisk veldig overrasket da jeg innrømmet at jeg følte meg litt sjalu, for man kunne overhodet ikke se det. Heldigvis.)

2) Ferie-bitch: Jeg liker å reise alene. Først og fremst fordi jeg da er fri til å gjøre hva jeg vil når jeg vil. Men også fordi det å omgås de samme menneskene 24/7 driver meg fra vettet. De to-tre første dagene er alt topp, men så begynner jeg å irritere meg over «ekstrabagasjen», og min indre bitch dukker opp med irrasjonell oppførsel, spydige kommentarer og fritt følelsesutbrudd. Forleden skremte jeg de to stakkars homoene som jeg delte rom med, fra sans og samling da jeg måtte pakke kofferten FØR jeg hadde spist frokost klokken 8 om morgen. Jeg var Eyjafjallajökull, ildsprutende drage og orkan i ett da jeg raste ut med kofferten. Etter frokost ba jeg om unnskyldning. Tross alt er man en meget dannet person når man har fått mat i magen.

3) Prokrastinering: Jeg hater å ta oppvasken. Jeg synes det er kjedelig å henge opp klær til tørk. Jeg lar viktige oppgaver ligge og vente i en evighet. Jeg utsetter å svare på meldinger til avsenderen har glemt hvem jeg er. Hybelkaninene koser seg hos meg, og folk spør meg hvor hunden min er, for det ligger masse hår overalt. «I morgen, jeg skal gjøre det i morgen…» sier jeg til meg selv hver dag helt til OCD-nazien i meg blir manisk ogbryter løs med fynd og klem og deklarerer at NÅ skal det bli andre boller, heretter skal oppvasken alltid tas med en gang, heretter skal det bli orden på sysakene. Så dukker det opp en ny morgendag, og vi er på kjøret igjen.

4) Prating/»selvopptatthet»: Jeg kan være veldig pratsom av og til. Og jeg er temmelig flink til å prate om meg selv. Noen ganger blir jeg lei av meg selv fordi det bare er meg, meg og meg, føler jeg. Det blir jo gjerne en del egosnakk fordi folk av en eller annen grunn synes jeg er så utrolig fascinerende, talentfull, inspirerende og så videre… Ja, jeg er en danser som ikke kan høre musikken. Det finnes blinde syklister og folk som redder verden, det er dem dere skal bli imponert av!

[Kjære skvaldrehøne]

0

Du vet du snakker for høyt når du står rett ved verste trafikken i Majorstuakrysset og en hørselshemmet person som står ti meter unna deg, kan høre deg klart og tydelig.

Og du som snakker i mobilen eller skriver tekstmelding mens du kjører (HALLO?! Er du idiot eller er du idiot?); neste gang jeg ser deg, stopper jeg midt i fotgjengerfeltet og flytter meg ikke før du har lagt vekk mobilen din.

[Digre, ekle kaffekopper]

4

På lørdag gjorde jeg noe jeg hadde utsatt altfor lenge. Jeg ryddet hjemme. Jeg ryddet i gamle forsikringspapirer, skatteoppgjør og andre skikkelig kjedelige ting. Jeg tok oppvasken. Og da jeg skulle støvsuge alt støvet som hadde lagt seg på gulvet, dukket det plutselig opp en edderkopp av en anselig størrelse opp bak støvsugeren. Jeg var alene hjemme, og frykten bet seg fast i ansiktet mitt i beste Alienbaby-stil. Mens urhjernen min diskuterte om hvorvidt flukt eller å stirre døden i hvitøyet var best, innså jeg at jeg ikke hadde annet valg enn å gripe tak i nærmeste solide ting og grusemose edderkoppen. Etter å ha gnikket en tung eske over svart-gult-oransje gørr med minkende antall bein mens jeg tenkte «Die, fathereater*, DIE!», i en fem minutters tid, kom jeg frem til at seieren trolig var min. Puh.

Da jeg skulle sende en sms om det legendariske slagsmålet mellom monsteret og meg, rettet autokorrigering på mobilen meldingen til: «Eeeek, overlevde nettopp et møte med en diger, ekkel kaffekopp!»

*Fathereater: Kombo av «father» og «eater». Edderkopp-hanner lider den ublide skjebnen å bli næringsrikt matpakke for edderkopp-hunner etter at de har hatt seg. Yuck.

Samme natt hadde jeg en drøm om at jeg drev og støvsugde. Jeg kom over en loftsluke som var full av spindelvev. Gjett hva som skjedde da jeg prøvde å støvsuge der? Jepp, millioner av millioner kravlende monstre som febrilsk prøvde å krype ut av støvsugerrøret. Super-yuck.

Jeg. Hater. Edderkopper. Hvorfor kan de ikke se ut som søte mini-kattunger med åtte bein istedet?

[Liksom]

0

Jeg har liksom lest en roman som liksom er et uttrykk for tidsånden på, du vet, 90-tallet, og hovedpersonen, som heter Thea, du vet, er liksom jusstudent, men hun er liksom far out asså, henger med andre folk som også er skikkelig far out liksom, og de liksom knipser E og G og hele alfabetet og blir, du vet, høye som skyskrapere liksom hele tiden. Thea studerer liksom jus og tigger masse cash fra mora si for å liksom «kjøpe bøker, du vet», men liksom blakker seg på coke, alkohol og gjør ikke annet enn å se på Melrose Place-opptak på videotape liksom og pule med ukjente menn, du vet fordi hun er for far out og deprimert til å liksom være litt sånn ansvarsbevisst, unntatt når det liksom gjelder klær, hva folk har på seg er innmari viktig liksom, Doc Martens, Levis 501, Triggerhappy-tees, skjegg og hår liksom farget i forskjellige farger asså som blått hår og oransje skjegg, og moten er liksom så allright, mens jeg lurer på om økt knipsforbruk liksom du vet kan føre til dårlig klessmak liksom.

Jeg bryr meg ikke om Triggerhappy (Trond Davidsen) regnes for å være en kultklassiker og «den beste utelivsromanen», den er fortsatt en av de kjipeste bøkene jeg har lest (pokker ta meg og min «det man begynner på, må man fullføre»-mentalitet. Heldigvis var boka bare 159 sider lang). Og hvis 80-tallet var motens katastrofetiår, så følger 90-tallet etter på en solid 2. plass.

[Tre forsøk]

0

«Jeg vil ikke dusje i varmt vann! Nei, vent… Jeg vil ikke dusje i kaldt… Nei, det var ikke det jeg skulle si… Jeg vil ikke dusje i brunt vann!»

Det tok meg tre – 3 – forsøk å formulere en enkel setning. Underbevisstheten min er på villspor.

[Stepford-syndromet]

0

Det er noe alvorlig i veien med meg, tror jeg. Alle symptomene peker mot at jeg antakelig har utviklet Stepford-syndromet. Bare i dag har jeg vasket tøy, hengt det opp til tørk og brettet en annen ladning tøy; ryddet i kjøkkenskapet og plassert alle tørrvarene i et pent og oversiktelig system som ville rørt en person med OCD til tårer; ryddet i kjøleskapet, igjen med et snev av tvangsmessig organisering; bakt sjokoladekjeks; tatt oppvasken; skrevet ned noen oppskrifter i en praktisk, liten bok; laget pizzasnurrer.

Legg merke til det siste punktet: Laget pizzasnurrer. Med gjær. Helt klart et alvorlig tegn ettersom mitt normale jeg aldri har vært på godfot med gjær.

Hjelp, jeg er blitt en Stepford-hustru!