Stikkord: Personlig

Er det noen som vet hvor man kan finne en god musé? Jeg har lyst til å skrive dikt og noveller. Kanskje en liten roman til og med, hvis jeg føler meg ambisiøs nok. Men ordene har kjørt seg fast et sted på veien til fingrene, og jeg trenger litt drahjelp fra en litterær Falken-utsending for å få ordene opp av grøfta. Kreativiteten er det ingenting i veien med, jeg ser bilder i hodet hele tiden. Men å oversette bildene til skriftlige ord synes å være en temmelig vanskelig oppgave.

Nå forstår jeg hvordan det må være å jobbe som tegnspråktolk når opptil nittifem prosent av det tolken skal oversette, ikke er «håndfaste» ord. Noen ganger vifter den døve bare med hendene på en eller annen spesiell, improvisert måte for å understreke et poeng, da er det opp til tolken å finne det ordet som passer best til å oversette poenget med.

Kreativiteten min er døv med stor D og jeg er en småredd tolk som nettopp har fått eksamenspapirene og blitt tuppet ut av gamle, trygge Blindern.

Folk ser så annerledes ut når jeg observerer dem uten at de vet det. Den personen jeg kjenner dem som, er forsvunnet når de er alene på gata. På en måte liker jeg å se kjente ansikter uten at de ser meg, følelsen av deres sårbarhet overvelder meg nesten. Jeg har lyst til å vinke og si «hei», men samtidig vil jeg ikke forstyrre det jeg ser. Når de er sammen med meg eller andre, bærer de ubevisst en slags maske. Målet at alle skal ha det hyggelig. Alle smiler, snakker og ler. Og alle har det virkelig hyggelig.

Når de går for seg selv på fortauet eller sitter og venter på bussen, er de delvis nakne. Deres innerste tanker kommer ikke helt frem, men likevel kan jeg nesten føle det de føler når jeg ser ansiktene deres; så annerledes fra de livlige ansiktene jeg ser framfor meg når vi sitter og ler over en kopp kaffe. En ser ut som om hjertet har blitt delt i to. En annen ser ut som om hun bærer hele verdens bekymringer på skuldrene. En tredje går frem, men ser fortapt ut.

Jeg liker også å se på ukjente ansikter. Jeg kjenner dem ikke, men likevel føler jeg at jeg blir litt kjent med deres innerste vesen. En gammel mann med slitt ansikt går sakte forbi. Jeg får lyst til å be ham fortelle meg livshistorien hans, kanskje han ikke har noen andre å fortelle den til. En ung jente med triste øyne går fort forbi. Jeg får lyst til å gi henne en klem og fortelle at alt kommer til å bli bra. En narkoman står på hjørnet. Jeg får lyst til å gi ham en kopp kakao og be ham fortelle om sitt fineste minne.

Noen ganger lurer jeg på hva folk tenker når de ser meg uten at jeg ser dem. På en god dag føler jeg at det stråler optimisme av meg og jeg smiler til alle jeg går forbi. Er det noen som får lyst til å smile til meg og be meg fortelle hva som er det beste jeg har opplevd denne dagen? På en hektisk dag ser jeg kanskje litt sliten eller trist ut selv om jeg ikke nødvendigvis tenker tanker som er tunge å fordøye. Tenker noen at de vil gi meg en klem og fortelle at jeg får en bedre dag imorgen?

”Would you fuck me? I’d fuck me. I’d fuck me hard.”

Jeg er en av få jenter som kan se sitt eget speilbilde i øynene og si «Jeg er fornøyd med hvordan jeg ser ut». Og mene det. Jeg elsker kroppen min. Kroppen min er ikke perfekt. Kroppen min har ikke store pupper. Kroppen min har noen små bulker her og noen nupper der og litt tørr hud hist og merkelige flekker dist og mange føflekker rundt omkring. I blant hender det at magen blåser seg opp og er ubehagelig. En sjelden gang får jeg et vondt sår ved munnen, akkurat der over- og underleppen møttes, slik at såret sprekker opp hver gang jeg åpner kjeften. Og så videre.

Men jeg elsker kroppen min likevel. Jeg føler meg heldig som klarer å se bort fra de ubetydelige småtingene som er «feil», i følge media. Jeg føler meg heldig som klarer å se de fine tingene jeg har, enten det skyldes gode gener eller trening. Jeg føler meg heldig som klarer å ignorere den lave stemmen i bakgrunnen, stemmen som forteller meg at jeg spiser for mye eller trener for lite. Alle har den stemmen, noen mer enn andre. Min stemme er så svak at den aldri har klart å overdøve de virkelige stemmene, stemmene som forteller meg at jeg er en vakker person, og det er jeg takknemlig for.

Hver gang jeg ser meg selv i speilet, uansett om jeg har en god eller dårlig dag, tenker jeg på hvor bra jeg ser ut. Jeg synes jeg ser fantastisk ut. Små, faste pupper. Verdens fineste mage. Fine linjer i musklene. Myk, glatt hud. Fyldig, mørkt hår. Jeg kan stå naken foran et speil og la hendene stryke over hver centimeter av kroppen min mens sitatet fra Nattsvermeren ligger ytterst på tunga og får meg til å smile til mitt eget speilbilde.

Kommentar til teksten:
Jeg skulle ønske at alle kunne se hvor vakre de er. Det er så trist med folk som svarer «Nei, jeg er ikke søt…» når de får en kompliment, fordi stemmen har fått overtaket. Det er trist med folk som kaster bort livet sitt fordi de har kjørt seg fast i «Jeg er ikke pen nok»-sporet.

Oppdatering 16.11.08: Publisert i boken Jenter som kommer, skrevet av Ida Jackson og Maren Kristiane Solli. Yeeey!

Ny skriveoppgave fra skolen idag: Skriv om den samme saken, men sett fra to forskjellige synsvinkler. Jeg er ikke helt sikker på hvilken kategori jeg skal plassere denne teksten i, så inntil noen kommer med et bra forslag, legger jeg denne i Misc-ish.
Og ja, jeg vet at teksten er full av klisjer. Det er meningen.

Frøydis om sin kropp
Øynene mine er rammet inn av tunghet og rynker. Blåfargen i irisen er nesten utvannet. Huden rundt øyeområdet er gusten og slapp, bare variert av en rød kvise her og der. På toppen av hodet har jeg et kråkereir av et hår, i en usjarmerende kommuneblond tone. Under ansiktet er det en dissende dobbelhake (eller kanskje snarere trippelhake?) i stedet for hals.

Jeg ble tidlig utviklet og utviklingen skjedde i en rasende fart, noe man kan se på de hengende puppene med strekkmerker her og der. Nedover kroppen min finner vi en liten pondus. Hva er det med lesber og øl? Alt ølet legger seg jo på magen. Og rumpa. Og lårene. Og sikkert leggene også.

Fra armhulen kan jeg merke en stram dunst av svette, til tross for daglig kvalitetstid med dusjen og deodrantflaska. Herregudrun, jeg stinker som en mann bare jeg blir litt svett! Håret mitt er derimot av en ubestemmelig lukt. Det lukter ikke godt i alle fall. For å ikke glemme fitta. Det er hakket over min fatteevne at Vibeke orker gå ned på meg. Men siden hun insisterer hver gang… Det er jeg som tjener på det uansett.

Vibeke om Frøydis’ kropp
Frøydis har et vakkert hjerteformet ansikt med et dryss kledelige fregner over neseroten. Øynene er utrolige, så lyseblå at jeg blir helt hypnotisert! På hver side av den røde roseknoppen hun har til munn, har hun to dype smilehull som dukker opp hele tiden. Smilehullene passer perfekt til de viltre, blonde krøllene hennes.

Dette nydelige hodet er plassert på toppen av en lang, slank hals. De velformede skuldrene fremhever Frøydis’ amasonestyrke. Brystene… Runde og myke, jeg kunne brukt flere timer bare på å stryke forsiktig over dem og beundre kurvene. Frøydis har perfekte pupper, det burde jeg vite, så puppefiksert som jeg er! Resten av kroppen til Frøydis har like myke, fine kurver som overkroppen. Kroppen hennes er rett og slett et kunstverk.

Av de lyse krøllene dufter det alltid nyperoser, Herbal Essences’ rosa shampo er favoritten til Frøydis. Den glatte huden dufter av sommer. En sommer der man ligger på svaberget ved havet og varmes av sola etter utallige dukkert i saltvannet. Huden smaker nesten som havet, men mellom beina er både duften og smaken av havet fantastisk berusende.