Stikkord: Irritasjonsmoment

[Dramalamadrøm]

0

Natt til mandag drømte jeg at tre damer jeg kjenner hadde funnet ut at jeg hadde en hemmelig blogg, og de truet meg med at jeg måtte slette alt jeg hadde skrevet der. Jeg nektet å gjøre som de sa, for vi bodde jo i Norge og her har vi pinadø meg både ytrings- og handlingsfrihet. De svarte med å rotte seg sammen med andre mennesker og lage en skikkelig svertekampanje, og jeg måtte slette flere mindre hyggelige kommentarer fra folk som ikke tar fem øre for å skape drama av et par hønsefjær, men ellers gjorde jeg mitt beste for å ignorere bråkmakerne.

Det verste er at jeg vet at det finnes slike sutrete, gnålende dramamennesker i virkeligheten. Jeg håper bare jeg slipper å ha noe med dem å gjøre.

[Uvane]

6

Jeg er en forhenværende en neglbiter. Før kunne du ofte se meg sitte og knaske i vei på neglene mine, og selv ikke den mest usmakelige negllakken kunne få meg fra å ende opp med nedbitte, flisete og til tider blodige stumper. Men i løpet av de siste årene har jeg på et eller annet vis klart å kutte ut negler som alternativ snacks. Jeg aner ikke hvordan det gikk til, men jeg er glad for at jeg har en uvane mindre.

Dessverre betyr det ikke nødvendigvis at fingrene mine får være i fred. Når jeg er nervøs eller kjeder meg eller ikke sysselsetter hendene med noe mer fornuftig, pleier jeg – ubevisst – å pirke på huden rundt fingrene. Dere av mine lesere som har sett Black Swan; husker dere den scenen der Natalie Portman står på badet og pirker på et sår på fingeren? AU. Fullt så ille er min uvane ikke, men den er fortsatt veldig ubehagelig, spesielt når det går betennelse i fingrene.

Jeg har flere ganger prøvd å slutte å pirke, men hittil har det alltid gått skeis. Vanligvis klarer jeg nesten å slutte i løpet av en lang ferie, men så snart skolen begynner igjen, er det tilbake på kjøret. Det er ikke en uvane jeg gjør med vilje; det er blitt en automatisk og ubevisst handling som er vanskelig å venne seg av med. Jeg trenger en måte å kutte ut uvanen på som lar seg forene med en stressende hverdag. Foreløpig vurderer jeg å kjøpe inn noen tynne hansker av bomull. Hvis du har et bedre forslag, sleng gjerne inn en kommentar.

[Alle heksestøts mor]

0

Fra mandag til fredag denne uken har vi jobbet fem til sju timer daglig med Tony Stone, en kjent koreograf fra Los Angeles. Han har fått i oppdrag å koreografere finalenummeret til hovedproduksjonen vår (som er 8. og 9. juni, kom-kom!). De første tre dagene gikk med til å lære hver eneste del av koreografien, og deretter pirke og finjustere alt. Koreografien inneholder mye hodebevegelse, noe som førte til whiplash på mandag og stive nakker på tirsdag. Fredag morgen hadde vi «bare» fem timer igjen før Tony skulle videre til Madrid, og disse brukte vi til presisjonsarbeid før vi tok noen gjennomganger.

Den første gjennomgangen var perfekt fra første sekund, men fem tellinger før avslutningen opphørte perfektheten; jeg skulle kaste på hodet og plutselig kjente jeg noe som røk eller bet seg fast i nakken min og sendte et kraftig heksestøt mot hodet. Det var som om verden utenfor meg sluttet å eksistere for et øyeblikk, for alt ble svart av smerte og den eneste bevegelsen jeg klarte å utføre med en viss kontroll, var å legge meg ned på gulvet med hendene knugende mot hodet og nakken.

Etter å ha følt meg nummen i et par minutter, fulgt fingeren til Tony med øynene – for sikkerhets skyld – og gitt løfte om å få det sjekket hos legen eller fysioterapeut, var jeg med på enda to gjennomganger, men uten all hoderistingen. Helg har aldri smakt bedre enn da vi omsider kunne si takk for oss, og Tony beklaget gang på gang at det ikke var meningen å drepe oss alle – klassens skadestatistikk gikk ganske mye opp i løpet av uken med ham.

I dag føles nakken mye bedre ut; jeg klarer å bevege hodet i alle retninger og merker bare en lett stivhet på et veldig lite område, men jeg bør bli flinkere til å varme opp og tøye hver dag. Jeg har fått time hos fysioterapeut, og han har fått meg til å love å sjekke alle verdiene mine hos legen, enda jeg er sikker på at jeg ikke besvimte; jeg var bare blendet av smerte, men fortsatt bevisst.

[Likestilling, liksom]

2

Hvis du er hørende og har lyst til å reise til Frankrike for å delta på et spennende og nyttig kurs i en ukes tid, er det bare å spare litt og deretter reise.

Hvis du er hørelshemmet og har lyst til å reise til Frankrike for å delta på et spennende og nyttig kurs i en ukes tid, er du ikke bare nødt til å betale din egen reise, opphold og kost, men også dekke de samme utgiftene for en tolk.

Likestilling, liksom. Jeg føler meg jævlig diskriminert.

[Ikke fullt så perfekt]

0

For en stund siden skrev jeg et innlegg om den perfekte jobbnatten jeg hadde som avisbud, og Børge Skråmestø kommenterte at han tror at det å gå med avisen kan være den perfekte meditasjon. Det er jeg hjertens enig i! Vel og merke når det er en perfekt natt.

Sist natt var alt annet enn perfekt; mens jeg ladet opp batteriene mellom klokka 22 og 1, snødde det. Da jeg gikk ut klokka to for å gå runden, hadde de ikke begynt å måke ennå. For å slippe å slite meg fullstendig ut, ble det litt ommøblering av ruten min, bære aviser litt på kryss og tvers, i stedet for å prøve å dra med meg tralla over masse snø og mini-Himalayaer.

Vanligvis er det lett for meg å meditere over ting jeg gjør (mindfulness: å være fokusert og tilstede i øyeblikket), men når man annenhvert minutt bryter ut i indre eder over værguder og gatemåkere, er det ikke så lett å oppnå denne deilige, meditative tilstanden. Heller ikke når man halvveis i ruten oppdager at en av nøklene på den digre knippen bestemte seg for å hoppe av følget slik at jeg ikke fikk levert åtte av avisene. Heldigvis gjemte den seg bare i lommen min og alle avisene ble levert til slutt, takkogpris.

Det beste med natten var at jeg var knusktørr på føttene da jeg omsider sjanglet inn på soverommet mitt klokka halv åtte i dag morges. Nye vintersko, stygge som fy, men varme og vanntette. Yay.

[Mysteriet med den forsvunne sjokoladen]

0

Her om dagen var jeg med på en ganske krevende saltime på SATS. Timen var så krevende at jeg nesten fikk krampe i gluteus maximus (les: rumpa. Vi strør ned bloggen med pene fremmedord) og hadde problem med å vaske håret senere den kvelden fordi armene var så kraftløse etter alle styrkeøvelsene.

Tilbake til dette med sjokoladen. Etter timen gikk jeg i butikken for å handle brød. På veien mot kassen var det uunngåelig; sjokoladehylla lå midt mellom meg og kassen. Viljeløs sjokoholiker som jeg er, kunne jeg ikke dy meg for å plukke opp en bitte liten 24 grams Melkesjokolade som skulle hjelpe meg med å ikke ende opp som et skjelett. Jeg er jo tynn nok som det er og jeg fortjente sjokolade etter den harde timen!

Mens jeg stod ved kassen og ventet på tur, la jeg merke til en bitte liten Firkløver på 24 gram som lå ved rullebåndet. Jeg betraktet den. Jeg plukket den opp. Jeg funderte litt. Jeg la den på varebåndet rett ved den lille Melkesjokoladen. Timen var så hard at jeg definitivt fortjente TO småsjokolader.

Etter at varene var slått inn og jeg hadde betalt, pakket jeg ned brødene og sjokoladen i posen. Sjokoladen? Ikke sjokoladene? Jeg tittet på rullebåndet. Ingen Melkesjokolade. Jeg sjekket lommene. Ingenting. Oppi posen. Bare Firkløver. Ingenting på gulvet heller. Sjekket nærmere kassen. Ingenting. Jeg tok ikke imot kvittering etter at jeg betalte, men kassafyren var omtenksom nok til å printe ut en ny som vi begge så nærmere på: «Firkløver, 24 gram 5,-« Ingen Melkesjokolade.

jeg var veldig sikker på at jeg la den på samlebåndet sammen med brødene mine, men Melkesjokoladen var altså forsvunnet i løse luften mellom samlebånd og bippemaskinen. Siden den ikke var blitt slått inn og jeg ikke hadde betalt for en fortapt sjokolade, lot jeg saken ligge og dro hjem med Firkløveret mitt.

Hvis dette var en eller annen form for «Du spiser for mye sjokolade»-advarsel fra oven, så fungerte den temmelig dårlig: Dagen etter kjøpte jeg en 40 grams Firkløver. Fordi jeg fortjente den.

[Brutte løfter]

0

Mitt nyttårsforsett ifjor var «Surfe mindre, lese mer.» Hvis vi sammenligner 2009-listen med 2010-listen, kan vi nok si at det var et løfte jeg var veldig, veldig dårlig på å holde. Det hjelper ikke å skylde på Twitter, Fjasebok, Gaysir, StumbleUpon, Bloglovin, osv… Det er ingen som tvinger meg til å kaste bort dyrebar tid med å sitte som en blomkål foran skjermen og trykke F5 tusen ganger mens jeg venter på at noen skal skrive noe gøyalt på 140 tegn*.

*) I 2009 hadde jeg mer fritid i forhold til 2010: Våren 2009 gikk jeg på en annen skole der vi hadde undervisning bare noen få timer i uken, mens i 2010 var det skole fra 9 til 16 alle hverdag på våren og høsten, pluss flere timer med trening og tøying i løpet av uken. Jeg begynte også å jobbe som korrekturleser i 2010, og når jobben din er å sitte og finlese manus, står ikke mer lesing øverst på listen over «Ting Å Gjøre På Fritiden». Men det er uansett internett som er den største tidsslukeren.

Jeg gir meg selv et mentalt dask i bakhodet nå, så skal jeg gjøre et tappert forsøk på å lære av min feil. I skrivende stund ligger det intet mindre enn 18 – ATTEN – bøker på nattbordet mitt, så jeg trenger bare en vaktbikkje (a.k.a. KeepMeOut!) som kan bjeffe litt til meg om jeg går inn på Twitter for hundrende gang på ti minutter.

Siden alle andre i Bloggbyen allerede har gjort det, skal jeg også ta en kjapp oppsummering av hva jeg likte og ikke likte av bøker ifjor:

Beste barnebok
Ingen tvil: And, Døden og tulipanen av Wolf Erlbruch. Med en gang jeg bladde i den der jeg stod i et telt midt på Karl Johans gate og kjempet mot rødkantet øyne, visste jeg at denne måtte jeg nevne her. Så enkel, så vakker, så trist. Lite tekst og minimalistisk illustrasjon, likevel gjorde den stort inntrykk på meg. Kleenex, noen?

Selvbiografi
Svart i Hitler-Tyskland, Hans J. Massaquoi, handler om Hans’ oppvekst i Tyskland før og under 2. verdenskrig som den eneste mørkhudet personen i cirka hele landet. Mange morsomme og spennende anekdoter!

Bøker jeg likte godt

  • Tro og tillit, Mitch Albom. Denne blir gitt ut av Cappelen Damm i løpet av 2011. Jeg korrekturleste den i sommer, og den var så fin at jeg leste den to ganger på rad.
  • The graveyard book, Neil Gaiman.
  • The color purple, Alice Walker.
  • Mørkets symmetri, Audrey Niffenegger.
  • Bokens folk, Geraldine Brooks.

Bøker jeg ikke likte så godt

  • Triggerhappy, Trond Davidsen. Liksom.
  • Slaktergutten, Patrick McCabe. Jeg har ikke noe imot romaner som er «muntlig» skrevet, slik som The color purple eller Forrest Gump, men denne hadde lange setninger og en hovedperson som har et oppmerksomhetsspenn på fem sekunder. I tillegg er han helt sjuk.
  • Så dyrebart et liv, Khandro Rinpoche. Det var den delen med de seks helvetene som gjorde det. Overlat trusler om evig lidelse i ild og svovel til de kristne, og la buddhismen ha et snev av rasjonell fornuft.
  • Voldtatt, Fredrik Skagen. Og folk lurer på hvorfor jeg vil kastrere voldtektsmenn med en rusten neglefil?
  • Pixley Mapogo, Tore Renberg. Jarle Klepp er blitt en selvopptatt sutreunge.
  • Hvorfor smiler Mona Lisa? Pierre La Mure. Først en lang historieoppramsing og diverse «sønn av datter av kusine av niese av…», så noen kapitler om hvor tiltaksløs Leonardo da Vinci var. The End. Og jeg aner fremdeles ikke hvorfor Mona Lisa smiler.

Sammenlignet med 2009 er det veldig få skikkelig fine bøker på listen for 2010, og jeg føler meg litt snytt. Kanskje jeg burde bli flinkere til å gi opp en bok etter 80 sider om jeg ikke liker den, slik som Sesselja gjør? Og selvfølgelig forvaltere fritiden min bedre.

[En inkompetent forfatter]

6

I vår korrekturleste jeg en ganske tjukk roman på over 500 sider. Mye av handlingen tok plass i filmbyen Hollywood, så naturlig nok var det mange som harvet over hverandre for moro skyld eller for å bli oppgradert fra statistrollen eller fordi de rett og slett digget hverandre. Romanen hadde en lesbisk regissør og en bifil skuespillerinne. Etter å ha lidd meg gjennom flere omstendige beskrivelser av typen «han lot sin kjærlighetsnøkkel gjennombore hennes nøkkelhull bla bla bla stønn aaah fra solnedgang til soloppgang bla bla» som gikk over flere avsnitt, så jeg virkelig frem til da Dita Tommey og Falene Fant skulle humpe litt på hverandre (primært fordi frøken Fant var en statist som ville ha en litt større rolle i Ditas film). Hva fikk jeg? Dette:

«Den kvelden, etter at Dita Tommey og Falene Fant hadde dyrket sengens gleder i to timer, laget Dita middag og begynte å snakke om Falenes karriere.»

Wtf? Én setning? De «dyrket sengens gleder» i hele TO timer og dette er alt forfatteren hadde å skrive om saken? Han kunne i det minste gjort litt research, sett et par liksom-lesbisk pornofilm (eller Bound, som har en episk lesbesexscene) og beskrevet denne scenen med litt flere detaljer. Men høyst sannsynlig er forfatteren en av disse dustene som tror at lesber ikke har sex; vi bare puser og nusser på hverandre mens vi har høytlesning av sapfiske dikt. Der har du «sengens gleder».

[Overivrig trikkontrollør]

4

På 11-trikken søndag ettermiddag. Det var billettkontroll. En jente som nettopp kom på trikken, var på vei til stemplingsautomaten for å stemple billetten sin (automaten bakerst i vogna var selvfølgelig ute av drift, så hun måtte gå fremover), men ble stoppet av en kontrollør som krevde å få se billetten hennes.
«Du har ikke gyldig billett!» sa han bastant
«Jeg vet det, jeg skal stemple den nå.»
«Du har ikke lov til å være på trikken uten gyldig billett!»
«Jeg kom nettopp på trikken. Jeg har billett, jeg må bare stemple den først.»
Mer knurring og surmuling fra kontrolløren og en oppgitt mine fra jenta. Til slutt fikk jenta gå forbi «trollet» og stemplet billetten sin.

Hva er poenget med å ha stemplingsautomat på trikken når folk tydeligvis er nødt til å stemple billetten FØR de går på trikken? Fail.

[Pizza? Nei, ambulanse!]

7

Hvis jeg er sulten, kan jeg skrive en sms og få pizza levert på døra.
Hvis jeg lurer på noe, kan jeg skrive en sms og få svar på det jeg lurer på.
Hvis jeg havner i en ulykke, er livet overlatt til tilfeldige forbipasserende.
Om de dukker opp i det hele tatt.

I kveld opplevde jeg behovet for å få øyeblikkelig kontakt med 113, men i 2009 er det fremdeles umulig for en døv person å skaffe øyeblikkelig hjelp ved brann, innbrudd eller ulykke. Norges Døveforbund har i ti år prøvd å få til en løsning der en hørselshemmet person skal kunne sende en enkel tekstmelding til nødsentralene, men fremdeles er du prisgitt tilfeldige forbipasserende om du havner oppi en alvorlig situasjon og ikke kan kommunisere via telefon. Hårreisende fakta! VG publiserte en artikkel om dette for ett år siden: -Døve kan bestille pizza, men ikke ambulanse.

Venninna mi og jeg, begge hørselshemmede, kom over en bevisstløs jente på gata for litt over to timer siden. Ved henne var det en mann som forgjevs prøvde å få liv i henne. Han var antakelig ikke fra Norge, for han visste ikke hvordan han skulle skaffe hjelp. Jeg visste utmerket godt hva jeg skulle gjøre; sjekke puls, pust og legge jenta i stabilt sideleie. Jeg ba mannen ringe 113, men han var dessverre ikke i stand til å gjøre seg godt nok forstått overfor nødsentralen.

Heldigvis dukket det en annen forbipasserende opp og jeg ba ham ringe til 113 og etter en altfor lang runde med forklaring, sendte de omsider en ambulanse.

Om jeg hadde mulighet til å gjøre det på egen hånd, hadde hele situasjonen tatt betraktelig mindre tid. Etter å ha sjekket jenta for livstegn og plassert henne i stabilt sideleie, hadde jeg skrevet «Bevisstløs jente i Drammensveien XX, stabilt puls og pust, pupillene er fullt utvidet og trekker seg ikke sammen. Trenger ambulanse ASAP» og sendt meldingen til 113. Mindre enn et kvarter hadde det tatt, istedet for nærmere førti minutter fra vi kom og fikk kontakt med nødsentralen til ambulansen kom.

Denne situasjonen var heldigvis ikke akutt eller livstruende, men neste gang kan det bli en situasjon der minutter teller om en person overlever eller dør. Skal en hørselshemmet person bli nødt til å se noen dø i armene hennes før det vil bli mulig å skaffe hjelp via sms?