Jeg har liksom lest en roman som liksom er et uttrykk for tidsånden på, du vet, 90-tallet, og hovedpersonen, som heter Thea, du vet, er liksom jusstudent, men hun er liksom far out asså, henger med andre folk som også er skikkelig far out liksom, og de liksom knipser E og G og hele alfabetet og blir, du vet, høye som skyskrapere liksom hele tiden. Thea studerer liksom jus og tigger masse cash fra mora si for å liksom «kjøpe bøker, du vet», men liksom blakker seg på coke, alkohol og gjør ikke annet enn å se på Melrose Place-opptak på videotape liksom og pule med ukjente menn, du vet fordi hun er for far out og deprimert til å liksom være litt sånn ansvarsbevisst, unntatt når det liksom gjelder klær, hva folk har på seg er innmari viktig liksom, Doc Martens, Levis 501, Triggerhappy-tees, skjegg og hår liksom farget i forskjellige farger asså som blått hår og oransje skjegg, og moten er liksom så allright, mens jeg lurer på om økt knipsforbruk liksom du vet kan føre til dårlig klessmak liksom.
Jeg bryr meg ikke om Triggerhappy (Trond Davidsen) regnes for å være en kultklassiker og «den beste utelivsromanen», den er fortsatt en av de kjipeste bøkene jeg har lest (pokker ta meg og min «det man begynner på, må man fullføre»-mentalitet. Heldigvis var boka bare 159 sider lang). Og hvis 80-tallet var motens katastrofetiår, så følger 90-tallet etter på en solid 2. plass.