Idet jeg skrev overskriften, slo det meg at jeg burde hatt et bilde som viser utsikten fra operakantina. Jeg kan se Oslofjorden og den uendelige blå himmelen. Jada, det er her jeg sitter akkurat nå, og ja, utsikten er helt fantastisk. De selger også god og billig mat til sultne dansere og musikere. Og napoleonskaken de har her… Jeg vurderer å søke jobb som operavaskedame slik at jeg kan spise lunsj og napoleonskaker her hver dag resten av livet.
Vi flyttet til Operaen mandag forrige uke, og nå er det bare én måned igjen til premieren. Ifølge koreografen Sølvi er vi helt etter skjema. Betryggende. Men jeg må innrømme jeg gleder meg til jeg ikke lenger trenger skilles fra den kjære senga mi grytidlig for å trene på SATS før jeg lukker meg inn i et svett dansestudio flere timer om dagen. Så trøtt og sliten… (Men du verden, så flotte muskler jeg har fått!)
Her noteres det flittig og mye, både trinn, replikker, intensjoner og tilbakemeldinger. Vi har rekkefølgen på plass på papiret, og snart skal vi begynne å gå gjennom hele greia fra A til Å, etter å ha jobbet stykkevis og delt helt siden mars.
Ballettsjefen er for meg det Bieber er for en fjortis. Nesten. Det var et snev av fjortishysteri å lese i trynet mitt da jeg nesten løp på henne her om dagen. For ikke å snakke om alle danserne fra Nasjonalballetten. <fjortis>OMG, OMG, OMG.</fjortis>
Å være her i Operaen har inspirert meg til å bli en flinkere operagjenger. Blant annet har jeg fått med meg danseforestillingene Over hodet under huden og Different Shores, og jeg har kjøpt billett til min aller første operaforestilling! Jeg kjenner noen av danserne som skal være med i Salome, så jeg er nesten nødt til å få med meg det. Sesongboka for 2013/2014 har forøvrig kommet ut, og du verden, så mange spennende forestillinger det skal være her! Jeg kommer antakelig til å bruke opp skattepengene på opera- og ballettbilletter, men det blir verdt det.
Dette har ingenting med Operaen å gjøre. Jeg så en herre med hatt som var riktig så pen i tøyet. Sånn er sjelden kost i våre dager.
Hvem skulle trodd at isopor kunne lage så beksvart røyk? Ingrid og jeg drev og improviserte litt på kvelden i går, og da vi dro, oppdaget vi røyken som veltet seg opp fra Middelalderparken og etterhvert flammene som glimtet til blant alt det svarte. Godt brannkorpset fikk det under kontroll. Dagens lærdom: Ikke lek med nødbluss og isopor.
Oppsummering av Trondheim:
Persilleriet har fantastisk mat. Jeg spiste dagens middag derfra både tirsdag og onsdag. Jeg var fremdeles god og mett da jeg våknet i Oslo torsdag morgen.
Fairytale Cupcake har veldig god sitronmuffins. Jeg sier «muffins» for selve kaken var i muffinsstørrelse, ikke overdimensjonert cupcakestørrelse. Snedig å skjule dette ved å pøse på med overdimensjonert pynt.
Sjokoladebutikken har veldig god hvit sjokolade med pasjonsfrukt. Og bringebærmarsipan. Og denne runde solbærsjokoladetingen med rosa pulver.
Rica Nidelven fortjener absolutt «Norges beste hotellfrokost», men de kan godt ha flere vegetaralternativer. Funker liksom ikke helt med et titalls pålegg når du ikke kan spise disse, og agurkskiver, paprikastrimler og tomatbåter er lite innovativt. (Ta kontakt med Persilleriet, Rica! De kan gi dere masse gode tips!) Servicen er upåklagelig.
Mormors Stue er et koselig sted, jeg satt der i timevis med en gammel venninne og tre nye bekjenter (og traff tilfeldigvis på en barnehagevenninne fra da jeg bodde i Trondheim. Hei, Berit!).
Schizofrent vær på onsdag. Snøstorm i det ene øyeblikket, sol i det neste. Snøstorm igjen.
Folk som selger inngangsbilletter til Nidarosdomen, burde vel vite om krypten er åpen eller ikke. «Spør guiden,» er ikke svar godt nok, spesielt ikke siden jeg antakelig ville blitt nødt til å kjøpe inngangsbillett for å finne en guide.
Fin spasertur rundt i sentrum og i Bakklandet.
Oppsummering av torsdag:
Strikkedilledagen. Så på «how to»-videoer og oppdaget at jeg har strikket på feil måte de siste tjue årene. Nå kan jeg strikke på riktig måte og har antakelig strikket på meg leddgikt. Satt inne hele dagen og vekslet mellom to forskjellige strikkeprosjekter, et tubeskjerf med rundpinner og et tubeskjerf med strikkering. Utover kvelden meldte en venninne seg frivillig til å lufte meg, og vi spaserte gjennom Grünerløkka og litt oppover Torshov.
Oppsummering av harryhandel i Sverige: Moren min og jeg på jentetur til Nordby kjøpesenter. Jeg endte opp med sesong 5 av The Big Bang Theory, sesong 5 av The L Word (endelig!) og sesong 2 av Fringe. Farvel, sosialt liv. Vurderte å kjøpe alle sju sesongene av The X-Files, men sparer det til neste anledning. Fikk også med meg vegetarmat for 990,- hjem. Godteri? Et stort Kinderegg, en plate bringebærsjokolade, en liten eske Ferrero Rocher, karamellsnører og en pose kjempeostepop. Sånn går det når innholdet i godterikassene har dyreknokeravkok og knust lus i ingredienslisten.
Oppsummering av helgen:
Deilig treningsøkt i et veldig folketomt SATS-senter.
Mens jeg spaserte til bussen, fikk jeg plutselig et glimt av ei jeg kjente, og nå vurderer jeg om jeg skal sende melding og si at «nei, jeg prøvde ikke å overse deg, jeg var bare langt inne i min egen verden, og det var helt tilfeldig at jeg så bort og gned meg i øyet akkurat det øyeblikket du gikk forbi, og håper ellers alt står bra til med deg.» Det kan også ha vært noen som lignet.
Kattehuset. Varm chihuahua som sov i fanget mitt mesteparten av tiden. Fanget mitt er veldig chihuahua-vennlig.
Lørdagskveld med Amy, Bernadette, Howard, Leonard, Penny, Raj og Sheldon. BANG!
Søndag hos moren min. Zorropusen og jeg gjemte oss på soverommet da det ble liv og røre og tantebarn i stuen.
Helt til slutt:
Et par bilder av mannen i mitt liv.
I går var den store D-dagen. Et prosjekt som jeg ble med på for to år siden, hadde prøvestart i går. Min første store dansejobb, som jeg faktisk for ordentlig lønn for! (I motsetning til da NRK leide inn gratis arbeidskraft fra skolen jeg gikk på, da de trengte billig underholdning til Ski VM og Eurovision, noe som forøvrig er et veldig alvorlig problem for dansere og andre utøvere i Norge: Sosial dumping.) Det føles fantastisk å endelig være i gang med noe som har ligget langt borte i horisonten så lenge, og i tillegg føles det utrolig deilig å endelig få en så stor sjanse til å vise at ja, jeg kan jobbe som danser selv om jeg ikke hører. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å vise frem resultatet på scene 2 i Operaen! Denne bloggen har hatt «I just wanna dance» som undertittel i gudene vet hvor mange år, men nå blir det endelig sving på sakene! Nå skal jeg bare danse, danse, trene og danse de neste 79 dagene ♥ (Og deretter flyr jeg til Island for å danse litt til der, i et annet prosjekt som er minst like spennende!)
Og nå, over til noe helt annet:
Jeg hadde venninnebesøk forleden, og hun hadde med seg bebisen sin, en skikkelig kosesyk chihuahuafrøken ved navn Hai.
Nevnte venninne var nylig i USA og tok med seg en flaske av Trader Joe’s bringebærvinaigrette til meg. Jeg konsumerte store mengder av denne da jeg bodde i NYC. Jeg er vanligvis ikke typen til å spise salat alene, kun som tilbehør. Men med bringebærvinaigrette kan jeg til og med jafse i meg ruccola som en Duracellkanin.
Fra lørdagens frivilligvakt på Kattehuset. En av de andre vaktene hadde med seg en veldig nysgjerrig chihuahua som hadde tunga konstant på utstilling. Jeg visste ikke hva «nistirring» var før jeg så kattenes reaksjon på vofsen. Som om en marsboer hadde landet på jorden.
Nå, helt plutselig, kom jeg på at jeg i natt drømte at Aung San Suu Kyi skulle på spa, og jeg smurte inn ansiktet hennes med peanøttsmør. Peanøttsmør av det grove slaget er kanskje fin-fin peeling, men likevel: Wtf, underbevisstheten? (Jeg så forresten The Lady i desember. Fin film. Løp og se.)
Jeg har hatt det maks travelt den siste uken. Av typen «tidlig opp, late som om man er Nordavinden eller en sky eller en fugl eller en alv, ned som en skinnfell lenge før midnatt». Litt tegnspråkundervisning og korrektur rakk jeg også, men for det meste har jeg tilbrakt en uke i skjønn forening (og litt språkforvirring) med deltakere fra intet mindre enn, skal vi se… fem forskjellige land, i et veldig spennende samarbeidsprosjekt som skal vises på Island i juni og deretter i bl.a. Norge i august. Løp og kjøp billett. (Når billettsalget starter, altså.)
En annen ting som skjedde forrige uke, var at sirkuset var i byen. Ikke bare var vi så heldige at vi fikk billett til Alegria sist fredag, men en av klovnene fra Cirque du Soleil dukket opp på teateret for å ha workshop med oss! Hele tre dager på rad ( jeg var dessverre borte to av dagene pga. annen jobb, meh). Så hysterisk morsomt!
Ellers kan jeg melde om at siste rest av influensaen endelig er i ferd med å slippe tak. Jeg våkner fremdeles med mye rart oppi nesa, men jeg høres ikke ut som en lekk kjele når jeg puster og trappene opp til leiligheten min skyver ikke meg nær besvimelsens grense.
De neste to ukene skal jeg runde av de fem tegnspråkkursene jeg underviser på, og deretter starter jeg endelig med prøvene til Membran – Beethovens testamente, som har premiere i Operaen 6. juni. Jeg gleder meg!
Jah, så hva er unnskyldningen min denne gangen? Jeg har hatt ganske fullt opp i det siste. Enten var jeg opptatt med å pakke flytteesker, ommøblerere Teater Manu, lese meg skjeløyd på den ene korrektur etter den andre eller ligget i senga med hodet oppi en bøtte. Nå som jeg endelig er ferdig med den siste korrekturen, har avsluttet to tegnspråkkurs, liksom-flyttet og desinfisert alt jeg har vært borti denne uken, er det på høy tid å ta et par minutter til blogging.
Et bilde fra Kattehuset, det obligatoriske innslaget i ethvert bildeinnlegg.
Dette bildet tok jeg den siste gangen jeg gikk fra Bekkestua til farfars hus, litt sliten i armene etter å ha drasset med meg tung eske full av en nesten komplett samling med Nemi-tegneserier. Med tanke på at dette er n’te gang jeg flytter, fant jeg ut at det var på tide å ta et lite zen-oppgjør og frigjøre meg fra ting jeg egentlig ikke trenger. Dere aner ikke hvor mye saker jeg har kastet/resirkulert/gitt bort i det siste. Hva er egentlig vitsen med å ha masse ting når det meste bare ligger og støver ned? (Men jeg forsvarer mitt innkjøp av de to supernusselige kaninbordlampene. De tar mindre plass enn en kasse full av telys og telysholdere, altså.)
Du vet at du er litt lei av å pakke flytteesker når du går fra å sirlig merke esker med «Kjøkken» og «Bøker» til å bare kladde ned «Diverse ræl» på de siste eskene. (Jeg gleder meg til loppemarkedsesong starter. Det er fortsatt mye ræl nips jeg trenger å kvitte meg med gi bort.)
Da jeg omsider var ferdig med å pakke ræl og bare satt i et hjørne på gulvet og ventet på at flyttehjelpen skulle komme og bringe meg tilbake til Oslo.
Jeg har jobbet litt som teatervert hos Teater Manu. Fin-fin ekstrajobb, hyggelige kolleger, gratis mat og lønn. Forrige lørdag var jeg assisterende et-eller-annet-sjef fordi det var behov for minst to voksne ansatte til servering av voksensaft, noe som førte til at jeg ikke ble ferdig før rundt klokken ett om natten. Men det gjorde ingenting, FOR JEG FLYTTET TIL OSLO KVELDEN FØR! Dere aner ikke hvor deilig det var å ikke bruke mer enn ti minutter fra jobb til hjem, istedetfor den kjipe «rekke siste bane, krysse fingrene for at man rekker siste buss, men rekker ikke siste buss, så man må gå femten minutter i sprengkulde midt på natten»-turen hjem som bare tar en time hvis man er heldig.
Jeg hadde egentlig veldig mange planer jeg skulle gjennomføre straks jeg hadde flyttet, men disse planene ble noe forsinket på grunn av en veldig ubehagelig omgang med et norovirus denne uken. Jeg har heldigvis bare omgangssyke hvert tiende år, men en gang er en gang for mye, og følelsen av å være kvalm sitter i kroppen i en evighet. Yay.
Noen andre nyheter som er mye bedre enn norovirus: Jeg har brukt mye mindre tid på internett etter at jeg flyttet, og jeg har generelt bedre tid fordi jeg ikke trenger bruke så mye tid og energi på å reise mellom Oslo og ytre Gokk. Prosjektet som jeg er med på neste år, fikk tildelt 900.000 fra Extrastiftelsen, hvilket betyr at fra 18. mars er det fullt kjør! Jeg fikk plutselig vite at jeg er med på et annet prosjekt som muligens åpner for at jeg endelig får besøkt Island i 2013, så da blir det dobbelt kjør i vår! Jeg har ikke hatt et eneste mareritt siden jeg flyttet. Jeg skal til Kattehuset om en halv time ♥
Jeg fant ut at siden jeg likevel sitter og er internettjunkie, kan jeg like godt oppdatere litt her med et knippe bilder fra mobilen.
Som vanlig er jeg å finne på Kattehuset av og til, gjerne oppe hos de søte små på kattungerommet.
Zorro hjelper meg med å lære fransk. Le chat est sous la table, liksom. Ifølge min audiopedagog, som har studert i Frankrike, har jeg veldig godt språkøre.
Liebling er min nye favorittkafé. Hvor ellers får man vel müsli og yoghurt laget med kjærlighet?
Dette er beina og føttene mine. Kunst.
Irsk setter ♥ Jeg er såååå valpesyk for tiden og har veldig, veldig lyst til å spontantadoptere en irsk setter. Heldigvis har jeg fornuft til å spare den planen til noen år frem i tiden.
«Lekebordet» hos Lab for fysisk musikk.
I laben hadde de satt opp et par beholdere med vann på to overheadprojekter slik at man kan se hvilken effekt vibrasjonene har på vannet. Mange spennende mønstre som dukker opp!
Og ellers, andre ting som fyller dagan: Korrekturlesing, aaaaaltfor mye internett (jeg sa jo at jeg var internettjunkie), undervise i tegnspråk, henge på SATS, forberede meg mentalt på at jeg snart-snart-snart skal flytte tilbake til Oslo.
Ja, kjære leser, denne Oslojenta har endelig fått en gyllen billett ut av ytre gokk (det regnes som ytre gokk hvis du må gå i femten minutter for å komme til t-banen, ikke sant?), og jeg gleder meg til å ha et sted som er mitt, mitt, helt mitt!
Planen min helt siden jeg returnerte fra USA har vært å flytte fra Bærum så fort som mulig, men jeg har drøyet husjakten helt til nå. Forleden søvnløse natt begynte jeg å titte på leiligheter på Finn.no og sendte avgårde et drøss meldinger på ledige leiligheter og fikk ett svar der jeg ble invitert på visning. Jeg kom, jeg så, jeg digget, jeg krysset fingrene. Og jeg fikk leiligheten, mindre enn seks timer etter visningen!
Gurimalla, som jeg gleder meg til å få litt bedre plass, mer privatliv og gangavstand til Liebling, kino, Proda, Teater Manu.
Jeg må innrømme at det er litt mer artig å ta bilder og legge dem ut når jeg kan bruke et superenkelt program som Windows Live Gallery istedenfor Photoshop. Det enkle er ofte det beste. Ettersom laptopen min har vært til reparasjon helt siden jeg returnerte fra statene, har det vært litt dårlig med oppdatering her. Men nå er den kjære laptopen min tilbake, så da er det på tide med litt bilder!
Jeg begynner med begynnelsen:
I august var jeg statist i et par filmer. I Mormor og de åtte ungene spilte jeg henholdsvis en pent kledd frøken som satt med en kopp kaffe, og en forelsket frøken som gikk forbi togstasjonen med typen sin. I «Blind» spilte jeg kultivert kinogjenger. Dere vet, en sånn som ser filmer hos Cinemateket. Jeg har jo allerede nevnt dette, men ikke vist bilder! Nå vet dere hvem dere skal se etter når dere skal se Mormor og de åtte ungene.
Alle vet at jeg elsker te. Ikke alle vet at jeg også er fan av Star Wars. Så, tesil formet som Dødsstjernen er derfor intet mindre enn awesome.
I midten av september tøffet Stina og jeg til Kristiansand for å vise frem dansen vi har jobbet med i sommer. Vi var supergira før visningen og enda mer supergira etterpå. Døves Kulturdager får nok et gjensyn neste år. I mellomtiden kan dere se dansen på video! (Jeg visste at det var en god idé å spontankjøpe videokamera!) Damer og herrer, her har dere «Det er den draumen»:
I slutten av september fikk jeg plutselig en annen dansejobb. Anledningen var Saudi-Arabias nasjonaldag, så vi var en gruppe dansere som kledde oss opp i nasjonaldrakter og danset forskjellige folkedans. En ting jeg lærte om arabiske kvinner, var at de må ha nakke- og leggmuskler av stål hvis de danser slikt som vi danset. Veldig artige dans, men til å få hjernerystelse av, gitt.
Veldig behagelige klær, man trenger ikke tenke på å trene eller barbere beina på forhånd.
Bortsett fra dansing har jeg også bedrevet litt tegnspråkundervisning. Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å jobbe litt som tegnspråklærer, og nå underviser jeg fire ganger i uken på nivå 0, 1 og 2. Sånn blir det penger på k0ntoen av. (Men fortsatt ikke nok til at jeg kan flytte tilbake til Oslo. Sukk.)
Nå går vi over til nyere hendelser: PARIS!
Jeg måtte overnatte på flyplassen natt til torsdag, for det gikk ingen buss eller tog dit mellom klokka 1 og 6. Hvilket lyst hode hos NSB fant på dette? Heldigvis utnyttet jeg tiden godt og lagde en liste over ting jeg ville få med meg mens jeg var i Paris. Tre hele dager til å løpe byen rundt krever god planlegging.
På flytogstasjonen fikk jeg det første kultursjokket da jeg prøvde å finne ut hvordan jeg skulle komme meg fra A til B og hva slags billett denne manøveren krevde. Jeg kan bitte litt fransk, men de driver jo ikke med «le chat est sur la chaise, le singe est sur la branche» der. (Bonus til de som tar referansen her.) Men jeg kom meg omsider avstede og havnet på riktig sted.
Jeg bodde på Blue Planet Hostel ikke så langt fra Gare de Lyon. Hostellet var nokså… klamt. Som i «høy luftfuktighet, duggete vinduer, klam seng». Og dusjen var så udelikat at jeg bare dusjet én gang i løpet av de tre nettene jeg var der. Frokosten: En kopp varm drikke fra automat og en plastinnpakket vanlig eller sjokoladefylt croissant. Internet Explorer. Tja. Heldigvis var betjeningen veldig hyggelig.
Det første jeg gjorde da jeg hadde sjekket inn, var å gå ut for å ta inn stemningen i byen. Jeg spaserte til Île Saint Louis hvos jeg fant mange små, søte butikker.
Sjokolade! Makroner!
Eiffeltårnet! I neonfarger. Fås kjøpt cirka overalt.
Etter at jeg var ferdig med rundturen på øya, ga magen beskjed om at det var lunsjtid. Jeg stakk innom kafeen Au lys d’Argent og bestilte «omelette des pommes de terre et crêpe au jus de citron frais et thé». Utmerket valg, maten var utrolig god! Både omeletten og pannekaken med sitronsaft.
På naboøya fant jeg Notre Dame. Imponerende arkitektur.
Imponerende interiør.
Neste stopp var Shakespeare and Company, en bokhandel enhver bokorm burde foreta et par pilgrimsferd til. Så mange bøker, og så artig pynt utenfor vinduet i annen etasje.
Jeg kom meg tilbake til hostellet etter en spasertur langs boulevard St. Germain og et lite besøk i en butikk som hadde dino-kjeks. Gledelig gjensyn med favorittkjeksen. Enda et gledelig gjensyn ble det senere på kvelden da jeg traff Maeve og Annabelle! Maeve traff jeg på Jafnadhr i 2007 og Annabelle traff jeg da jeg besøkte Maeve i Sydney. Fire år har gått siden vi møttes, så det var veldig hyggelig å se dem igjen! Vi spiste middag på en etiopisk restaurant. Et digert fat med diverse vegetarsaus/dip og en haug pannekake-lignende bakst som vi brukte til å spa opp dippen med. Interessant måte å spise middag på, men fantastisk godt!
Fredag startet jeg med en tur til kirken Sacre-Coeur i Montmartre. Innsiden av kirken lignet i grunn nokså på Notre Dame, men her kunne vi gå ned i krypten og opp i kuppelen. Krypten var ikke så mystisk og skummel som jeg ventet, det var veldig høyt under taket og romslig. Veien opp til kuppelen var mer spennende, med trange vindeltrapper og stier over taket under kuppelen.
Sacre-Coeur ligger på det høyeste punktet i Paris, så utsikten er ypperlig. Og omsider fikk jeg sett Eiffel-tårnet!
Nedslitte trapper etter årtier med besøkende.
Lunsj/middag ble inntatt på en indisk restaurant som hadde en vegetarmeny til bare 12 euro, inkludert for-, hovedrett og dessert. Linsegryten jeg fikk til hovedrett, var utrolig god. Etterpå trillet jeg god og mett videre nedover mot Pigalle for å finne Moulin Rouge.
En annen gang skal jeg se en forestilling her.
Her skulle det være en spennende skildring om min tur i katakombene, men dessverre ble dette et besøk som må spares til neste gang jeg besøker Paris. Katakombene var stengt på grunn av en feil med ventilasjonssystemet. Meh. På den lyse siden: Metroen fra katakombene til Allée des Cygnes kom opp i dagslys på slutten av reisen og gikk gjennom et nabolag med fine, gamle bygninger som jeg dagdrømte om å bo i.
Allée des Cygnes. Idyllisk.
Ved enden av alleen traff jeg på en gammel kjenning fra New York; Frihetsgudinnen! Riktignok i litt mindre format.
Mens jeg spaserte nedover alleen, la jeg merke til et veldig høyt hvitt tårn. Jeg fant veien helt frem til tårnet, men ble ikke mer klok på hva det var for et slags tårn, annet enn at det er innmari høyt.
Jeg fant en buss som fraktet meg fra det høye tårnet til Triumfbuen. Denne tingesten er diger, som dere kan se i et bilde tatt fra Eiffeltårnet lengre nede her.
Jeg begynte å få litt dårlig tid, men rakk en tur innom Louvre. Gratis inngang fikk jeg også, siden jeg var hørselshemmet. Noen ganger har det å ikke kunne høre sine fordeler. Interiøret på Louvre var så imponerende at jeg holdt på å gå i folk ved flere anledninger fordi jeg ikke klarte å ta blikket fra de fine takene. Hvorfor bygges det ikke slike bygninger i våre dager?
Jeg fant et kart over Louvre for å finne ut hvilket kunstverk jeg hadde lyst til å sjekke ut, så jeg løp rundt omkring i et forsøk på å få med meg mest mulig. Mona Lisa, selvfølgelig. Et par andre malerier som jeg husket fra min barndoms leksikon. Kjelleren i Louvre viste seg å inneholde levninger av den originale festningen. Nok til å trigge min støre drøm om å reise i tid for å se bygninger i sine opprinnelige stand.
Etter en kjapp og veldig, veldig kald dusj på hostellet tok jeg metroen til Pompidou-senteret (jeg visste ikke at det lå der jeg skulle, så det ble en severdighet til å krysse av på listen), stakk innom en kafé etter noe spiselig (en slags mini-pizza som smakte helt himmelsk) før jeg fant Maeve, Annabelle, Chrissy og Pauline på en lesbebar. Allerede tidlig på kvelden ble Maeve og jeg enige om at franske jenter er noen av de vakreste jentene, mens Annabelle og Pauline mente at nordiske jenter er veldig populære blant de franske. (Neste gang jeg drar dit, skal jeg ha på meg en t-skjorte som sier «Je suis Norvégienne!»)
Lørdag var det opp og hopp til tross for veldig få timer på øyet. Denne dagen skulle Eiffeltårnet bestiges. Det var litt kø da jeg kom.
På nivå 2. Dette tårnet er solid bygd, men jeg følte høydeskrekken rykke litt i magen mens vi tok heisen oppover.
Bakerst på venstre side ser dere Sacre Coeur. I midten foran Grand Palais. Til høyre en del av Louvre.
Tour Montparnasset i bakgrunnen.
Esplanade du Trocadéro.
På vei opp til toppen.
Endelig et bilde av moi i Paris.
Den gylne kuppelen er en del av Invalidehotellet, tidligere et hjem for veteransoldater, men nå huser det militærmuseet og Napoléons levninger.
Litt til venstre for midten av bildet ser dere Triumfbuen. Og dette bildet er tatt fra toppen av Eiffel. Det er akkurat så stor den klossen er.
Jeg ramplet tilfeldigvis inn i et konditori og gikk ut igjen, tilfeldigvis med en sitronmeringue og en kremfylt jordbærkake i en pose i hånda mi. Fristelser er vanskelig å motstå. Jeg dro til hostellet, spiste kakene og gikk rett til drømmelandet noen timer fordi jeg var så utmattet etter all traskingen de siste dagene.
Heldigvis våknet jeg i tide til å rekke enda en kveld med M, A, C og P, her tilbrakt ved en tavle som hadde dioder som lyste opp når man sprutet vann på dem.
Etter en siste (og nokså søvnløs) natt på det klamme hostellet klarte jeg på et vis å forville meg ut til terminal 2G på Charles de Gaulle-flyplassen, dyttet alle småmyntene mine på den stakkars kasseren i tax free-butikken mot litt sjokolade (ok, 250 gram Kinder Schoko Bons og en diger eske med Ferrero Rocher) og kom meg på flyet tilbake til Norge og hverdagen.
Nå trenger jeg en ny helg for å ta igjen søvnunderskuddet og noen måneder til å fylle opp sparekontoen igjen, men det var verdt turen!
Kanskje det er på tide med en liten oppdatering igjen, før jeg ender opp med en million bilder jeg ikke gidder redigere før om noen år (som da jeg var i Australia). Dette er noe av det jeg har bedrevet i det siste:
Sunny Sue og Kirk, som jeg bodde hos i Seattle, kom til New York en tur fordi et av deres mange barnebarn hadde sin «graduation day». De tok meg med på lunsj med to andre barnebarn og etterpå satt vi en stund i leiligheten til det ene barnebarnet. Se på den utsikten!
Trader Joe’s er en matbutikk som spesialiserer seg på kvalitetsmat til en billig penge. De har så mye spennende i hyllene og siden jeg har så lite viljestyrke, fyller jeg ofte opp vogna med masse stæsj bare for å kunne teste ut dem. Heldigvis er det meste godt!
Norske dansere invaderer New York for tiden. Noen av oss gikk ut og spiste middag et par ganger, veldig hyggelig :)
Toalettet på en av restaurantene vi var på. Altså… Når jeg sitter og gjør «business», foretrekker jeg å gjøre det alene. Tross alt ble utedasskultur utdatert en gang på 1800-tallet.
Et tannlegekontor vi gikk forbi en sen kveld.
Jeg har stort sett fått kontroll på eksemet i ansiktet. Eksemet på håndleddet er en helt annen historie; jeg klarte omsider det jeg håpet jeg aldri skulle klare: å klø meg selv til blods… Så nå må jeg forklare alle jeg møter at «nei, det er ikke noe alvorlig, det er bare bad rash gone wild.» Og hvis jeg spør etter noe for atopisk eksem på apoteket, sier de bare «Hydrokortison.» Yay.
Jeg tok meg en dagstur til Coney Island! Temmelig lang reisevei (en time på subway), men jeg er jo så smart at jeg alltid har med en bok eller to i veska.
Mhm, strand… Bra.
Mhm, hav… Enda bedre.
Jeg spaserte rundt i bydelen Kips Bay da jeg fant denne bygningen.
Ikke bare fant jeg ut hvor jeg kan ta Cunningham-klasser, jeg fant også øvingsstudioet til verdens morsomste ballettkompani! Les Ballets Trockadero de Monte Carlo består av mannlige dansere som trakterer de klassiske kvinnerollene fra kjente balletter!
I går fikk jeg omsider somlet meg til å ta Staten Island Ferry. Med tanke på at den er gratis å reise med ville det vært dumt å reise fra New York uten en tur over Upper Bay.
Ettersom jeg betaler for danseklassene mine med stipendet jeg fikk av Norges Døveforbunds Felleslegat, i tillegg til at Døves Tidsskrift sponser litt av turen min mot et par reisebrev fra denne siden av Atlanteren, faller det seg naturlig at jeg bruker litt av turen min på opplevelser av mer sosialantropologisk karakter, av typen «møte innfødte døve» og lære meg ASL (amerikansk tegnspråk). Jeg begynte å lære meg noen gloser og korte setninger før jeg forlot Oslo, men disse må jo vedlikeholdes hvis man skal huske dem. Så følte meg som en nordmann i Kina da jeg omsider traff noen døve i Seattle. Språkbarrieren kom jeg meg over først da jeg ankom LA og fikk mye språklig hjelp fra Ipek og Maleni.
For ikke så lenge siden fikk jeg tips fra Jeff om gruppen NYC ASL Meetup, ukentlige sosiale møter for folk som vil lære/praktisere tegnspråk. Og derfra fikk jeg vite at det var ASL Slam 1. juni. Jeg hadde hørt litt om ASL Slam fra før og hadde selvfølgelig veldig lyst til å få med meg dette.
Mike Canfield fortalte om oppveksten sin som døv, og serverte oss eventyrene om Askepott og Froskeprinsen i en ny, hysterisk morsom versjon. Han fortalte også om da han var liten og fikk sitt første høreapparat. Før i tiden var det sånn at man hadde en propp i øret (evt. en propp i hvert øre) med en ledning som gikk til selve apparatet (Bilde). For barn er det upraktisk å ha apparatet oppi lommen, så det fantes en slags høreapparat-BH som gjorde at de kunne ha apparatet foran brystet. (Jeg hadde også dette, blomstermønstret sydd av moren min). Hvilken lykke det var da han senere fikk et nytt høreapparat av den moderne typen: Han tok sporenstreks av seg «BH»-en og brant den!
Jesse Thomas fortalte noen historier han har skrevet. Hans fremføring var «straight forward» skildring, i motsetning til Mike Canfields mer visuelle mimikk og skuespill, så jeg fikk egentlig ikke med meg så veldig mye av innholdet i historiene hans ettersom jeg fremdeles befinner meg på nivå null i ASL. Den ene historien var noe med en løve som ble plaget av en ape, den andre var veldig lang og endte med en bil som kjørte av veien og de som var i bilen, måtte få hjelp av noen leende Amish-menn til å dytte bilen på rett kjøl igjen. Noe sånt.
Jeg har også vært på et par ASL-meetup og det var veldig hyggelig å møte så mange forskjellige mennesker. På oppmøtet i går ble det til at vi gjorde en variant av hermeleken: En person forteller en kort historie, så skal neste person gjenfortelle denne til den tredje osv. Det er veldig morsomt, for man ser hvor mye en historie endrer seg på grunn av hvert individs måte å huske detaljer på og gjenfortelle dem. En historie om hvordan en sjåfør ble blendet av sola og kjørte i et tre slik at han måtte på sykehus ble etterhvert til en sjåfør som ble blendet av sola og stupbombet av en fugl, kjørte i et tre, havnet på sykehus, spiste fuglen og døde. Noe sånt.
