Stikkord: Danseri

[Ting man har lært]

2

Forrige og denne uken har jeg opplevd og lært mye rart. Blant annet:
– Originalkoreografien til All That Jazz fra musikalet Chicaco (video).
– Teksten og koreografien til I Want To Be A Dancin’ Man (video, fra 01:55 til 03:44).
– Jeg er såpass god til å danse at pedagogene blir overrasket når de finner ut at jeg ikke hører.
– Enkelte ballettdansere er veldig flinke til å være pretensiøse, uansett alder.
– En nyttig tøyeøvelse for biceps femoris.
– Maksimal innlevelse. More is more.
– Jazz og moderne med Bill Hastings. Elsk.
– Fosse. Mye Fosse. Med den fantastiske Dana Moore. Elsk.
– Åtte dager med Fosse og stiletthæler er ikke bra.

Legg merke til sistnevnte. Lær av det. Så slipper du kanskje å oppleve en avsindig smerte hugge tak i ryggen din og holde deg i et jerngrep som hindrer deg i å bøye ryggen forover uten å banne som en sjømann. Det verste er ikke å ha det vondt, men å ikke kunne danse. Det var tortur for meg å stå og se på mens de andre lærte åpningskoreografien fra A Chorus Line (video) i dag.

Jeg satser på at en god natts søvn kurerer det meste av vondten, og at resten blir fikset med litt nåler, strøm og trykkpunktsmassasje i morgen. Tross alt er det bare tre dager igjen med musikaljazz med den fantastiske Dana.

[Softly, as I leave you]

6

Jeg liker vakre ord og fine setninger. Fra det første øyeblikket ordene danser over foldene i hodet mitt, lar jeg dem danse igjen, igjen, igjen mens jeg føler på bevegelsene som strømmer gjennom kroppen min som et ekko. Og jeg ser for meg utfallet av å være repetitør for min egen fantasi.

I kveld var jeg i den nye operabygningen og så en forestilling som jeg har lengtet etter å se i flere år. 4x Paul Lightfoot & Sol León som bestod av fire ulike koreografier; Softly, as I leave you; Shutters shut; Subject to change; Sh-Boom. Billetten til setet på første rad fikk jeg av mamma (tusen takk!) og jeg nøt forestillingen fra første trinn til siste utpust. Jeg klarer ikke si stort mer om det jeg så, annet enn at jeg fikk akutt og intenst hjemlengsel; det er på scenen jeg hører hjemme og det er dansen som har hjertet mitt.

Jeg fant ut at Sol León begynte på danseskole da hun var 20 år. Det ga meg motivasjon å lese det, for hvis hun kan oppnå så mye så sent, så kan jeg også komme langt selv om jeg var 14 da jeg begynte å danse. Motivasjon, vilje og en drøm er alt du trenger.

[Om å være to steg fra Den Store Drømmen]

10

For et par uker siden fant jeg ut, ved en tilfeldighet, at det skulle arrangeres audition til intet mindre enn mitt absolutte favorittmusikal; Cats! Jeg ble selvfølgelig helt i fyr og flammer da jeg oppdaget det, for Cats er selve Grunnen til at jeg begynte å danse! Jeg sendte inn bilde og CV, og begynte å forberede meg.

Jeg hadde ingen forventninger* om at jeg skulle klare å få plass i besetningen, så god eller erfaren er jeg ikke nå. Men jeg gledet meg veldig til å prøve meg og til å kunne si at jeg har vært på audition til Cats.

*) Jeg drømte naturligvis om å klare å komme meg helt i mål, men det er en stor forskjell på å drømme om å få noe og å forvente å få noe. Enig? Bra.

På torsdag fikk jeg mail fra Cats-arrangørene: Du er dessverre ikke invitert på audition på grunn av stor pågang og høyt nivå blant søkerne. Jeg ble selvfølgelig veldig skuffet og veldig lei meg. Men etter at jeg gråt meg tom for bitre tårer, bestemte jeg meg for å finne fram den store ståpåviljen min og møte opp på søndag likevel for å trygle om å få auditionerfaring.

Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å ta en nei for en nei ;)

Idag fikk jeg igjen beskjed om at de ikke hadde tid til å se på de som egentlig ikke skal være på audition. Men jeg fikk lov til å sitte og se på, og det var absolutt bedre enn å bli kastet ut av Chat Noir med hodet først.

En time senere kom den ene personen bort til meg og sa at hun hadde snakket med produsenten. «Og du får lov til å prøvedanse likevel!» Gjett om jeg ble glad! Tolken som var med da beskjeden kom, fikk gåsehud av glede på mine vegne, hihi! Ståpåvilje og evne til å snu det døve øret til ordet «Nei» lønner seg absolutt i showbiz-bransjen.

To timer senere stod jeg på scenen og gjorde så godt jeg kunne å danse en kjemperask koreografi til sangen om Rum Tum Tugger. Det var ikke helt optimalt (selv om tolkene, Martine og Monica, mente noe annet), men jeg er svært fornøyd med at jeg fikk lov til å prøve ihvertfall.

Resultat? Jeg kom ikke videre til andre runde, men det gjør ingenting for jeg kom ihvertfall til første runde og det er tusen ganger bedre enn ingenting! Fy farao, jeg har faktisk vært på audition til Cats! Den opplevelsen kommer jeg til å leve lenge på!

Jeg kommer også til å leve lenge på komplimentet jeg fikk av danselærer-Geir; han synes at jeg er en av de beste danserne han vet om. Åååå. Me luvs Geir ^^

[Mørbanket]

0

Jeg beveger meg som en åttiåring med gikt. Under jazzen igår gjorde vi en koreografi der et av trinnene gikk ut på at man skal stå i arabesk og falle mot gulvet uten å treffe med nesa først, samtidig som man beholder det bakre beinet i arabesk-stillingen. Jeg klarer såvidt løfte den ene armen idag.

Under strekken idag strakk jeg meg litt langt og plutselig… Se for dere at dere har en stor klump med lærertyggis (sånn grønn klisterguffe), og dere strekker denne klumpen. Strekker, strekker, strekker og KNEPP! klumpen blir til to klumper. Det var det som skjedde med rectus femoris-muskelen min idag. Denne er altså er den rette lårmuskelen som ligger omtrent på midten foran på låret.

De neste dagene skal jeg ha date med varmeflaska og tigerbalsam. Au.

[No pain, no gain]

2

Jeg kan nesten ikke gå for føttene er så såre på undersiden og høyre lilletå har sprukket (det ser verre ut enn det er). Oversiden av føttene og knærne er prydet med brannsår i ymse størrelser. Jeg er litt stiv i korsryggen, hofteområdet og rundt skuldrene. Det gjør vondt, men samtidig er det verdens beste følelse, for i kveld klarte jeg å presse utholdenheten min og min smerteterskel så langt som jeg bare klarte og litt til.

Jazz med Geir er alltid en opplevelse, og i kveld lærte vi en koreografi (rettelse: jeg og et par andre lærte, de andre lærte koreografien forrige uke, men det gikk inn på 1-2-3) som inneholdt noen trinn som var av typen «bar hud kan risikere å komme i kontakt med gulvet på en slik måte at det oppstår friksjoner». Det første ordentlige forsøket er alltid det verste på grunn av forventningene man har til hvor vondt det kommer til å gjøre. Men når hindringen ligger bak en, går alt automatisk og man kan fokusere på å danse med innlevelse.

Denne uken startet veldig bra og det føles som om ting blir bedre og bedre.

Etter tøyingen dro jeg til SATS og begynte med litt akklimatisering i forkant av Australia-turen: Hvis jeg klarer tjue minutter i 60-100 grader noen ganger i uken, så blir den australske sommeren bare barnemat i forhold. Eller ikke. Det er jo deilig å sitte og dryppe i varmen mens sekundene tikker avgårde i et bedagelig tempo og man kjenner hvordan hjernen og kroppen går inn i stand by-modus litt etter litt. Da jeg stod under dusjen tjue minutter senere, føltes det som om jeg hadde fått i meg en Paracet eller tre.

Bra avslutning på dagen.
God natt.

[Ti punkter som kjennetegner dansere]

0

Nå fant jeg endelig litt tid til å skrive litt her. Riktignok er denne teksten skrevet i WordPad igår kveld. Detaljer, detaljer. Jeg burde absolutt bli flinkere til å bruke WordPad når jeg ikke har nett. Jeg husker knapt hva jeg har gjort i det siste, sånn bortsett fra å frivillig påføre meg selv stølhet, gnagsår og en vannblemme på størrelse med Texas. Det stemmer; Bårdar hadde semesterstart denne uken og jeg har allerede rukket å danse i sju timer og tre kvarter. Flamenco, klassisk og jazz. Med hånda på hjertet, jeg har savnet det! Nå føler jeg at jeg bare går og venter på at det siste året som fotografstudent skal bli ferdig, slik at jeg kan pelle meg tilbake til en hverdag jeg faktisk lever og ånder for.

I dag skal jeg ta mer en liten observasjonstur ut til en location. Vi holder på med dokumentar-/pressefotografering for tiden, og jeg har endelig blitt kontaktet av en person som vil stille opp for meg til serien min! Det er ikke så lenge til innleveringen 19. september, men jeg har heldigvis laget en fin oversikt over hva slags bilder jeg vil ha, så det tar ikke en liten evighet å gjennomføre prosjektet. Ting går fortere og lettere når man vet hva man vil ha, og derfor må jeg sjekke stedet for å se hvilke vinkler som passer til de to bildene jeg ser for meg at jeg skal ha.

I tillegg skal Zorro ta den årlige vaksinasjonen i dag. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke ser ut som en vimsete selvskader etter besøket hos dyrelegen. Klørne spretter ut og griper fast i alt når Zorro er stresset. I fjor måtte en pute fra venteværelset pent finne seg i å bli med inn til dyrelegen, for det var umulig å få Zorro til å slippe taket. Stakkars pusen. Notat til meg selv: Kjøp et par poser kattegodis.

Jeg satser på at jeg rekker å komme meg hjem tidsnok til å slenge på meg treningstøy og trave til Bårdar for å danse moderne. Moderne har jeg ikke danset siden KGB i fjor høst og det er definitivt altfor lenge siden! Apropos dans, jeg har laget en liten liste, sånn for moro skyld:

10 punkter som kjennetegner dansere:
1. Gulvet er den beste sitteplassen. Helt klart.
2. De sitter gjerne i stillinger som vanlige dødelige betrakter som umulige.
3. Favorittantrekket består av daffe bukser, ullsokker, tights/shorts og drakt.
4. Håret er ofte satt opp i en praktisk frisyre som hestehale eller knute.
5. De står ikke stille. Aldri. Koreografier eller improviserte bevegelser gjennomgås med meget små bevegelser på gata, kjøkkenet eller t-banen.
6. Stor treningsbag medfølges…
7. … og den inneholder ofte minst fire par sko…
8. … og en haug godt brukt treningstøy.
9. All verden er en scene, og alle forbipasserende er et potensielt publikum.
10. De har tusen ganger bedre kroppskontroll enn enhver vanlige dødelige. De faller til og med elegant.

Tjo-hei!

[Audition]

0

Idag tvang jeg meg selv ut av senga mi allerede i åtte-tiden. På en lørdag er det bare smerte å stå opp tidlig. Men opp skulle og måtte jeg, for det var audition til Shakespeares Stormen hos Teater Manu. Heldigvis viste det seg at det ble en kjempegøyal dag. Vi hadde workshop før og etter auditionen.

Noe av det beste med tegnspråk og døve er at så å si alle har peiling på å gå inn i en rolle med hud og hår. Ingen tenker «Gurimerra, jeg håper jeg ikke dummer meg ut nå. Jeg føler meg såååå flau nå. Uff, alle ser på meg. Jeg tør ikke spille…» Næhei. Her er det mimikk, kroppsspråk og innlevelse til tusen!

Absolutt en deilig kontrast fra feige fjortiser som sier «Guuuud, så piiiiinlig, ass!» Med stemmen i fistel.

Vi fikk mange ulike gruppeoppgaver og det var en fornøyelse å både spille og se folk spille. Tegnspråkteater er en opplevelse alle og enhver burde få med seg. Døve har peiling på å spille med innlevelse.

Tilbake til auditionen: Jeg føler at jeg gjorde et skikkelig godt innsats da jeg stod foran «dommerne» (jeg fikk litt Idol-assosiasjoner der jeg stod i rampelyset med Mira og co såvidt synlig i forgrunnen et sted). Jeg fremførte et utdrag fra stykket, begrunnet hvorfor jeg ønsket å være med på stykket («Gullfisken min ble slukt av katten min, katten ble brukt som tyggeleke av hunden min som ble påkjørt av en trailer.» Neida.) og fremførte en selvlagd koreografi.

På det siste punktet skilte jeg meg litt ut fra mengden. De andre som deltok på auditionen, fremførte en kort historie/et dikt/annen tekst på tegnspråk, men jeg var den eneste som danset. Pluss i boka, hihi.

Nå er det bare å krysse fingrene og vente på e-posten fra teatret med svaret om jeg er med eller ikke.

[Bilde]

2

Foto: Mary-Lou Stavrum, en i klassen min.
Sånn så jeg altså ut under Oslo Underground Fashion. Yay!
På den ene skulderen hadde jeg bokstaver. På forsiden stod det Good Girl og på baksiden stod det Sexy.

[Eyemask]

0

Øyemaske kan brukes til mye rart. Akkurat nå bruker jeg det som kaldt omslag på høyre ankel for jeg har visst klart å strekke noe og den er litt hoven. Bravo, Anne-Line.

Idag var det tidlig opp for å få researchoppdatering fra reklamefolka. Jeg slet med å holde meg våken mot slutten og til slutt krevde jeg fem minutters pause.

Jeg hadde tenkt å ta meg en tur til Sats etter skolen, men jeg var seriøst dautrøtt. Kombinasjon sen leggetid og altfor tidlig oppvekking gjorde at jeg satt i godstolen og sov to timer i strekk istedet for å springe rundt på Sats.

Og vips! var jeg klar for danseklassene! Klassisk og jazz. Vi lærte en kjempekul koreografi i jazzen. Den slutter med at vi skal gjøre tre slike skumle hopp på rad før vi sparker i lufta på det siste hoppet og lander med hele kroppen på gulvet.

(Og så lurer jeg liksom på hvorfor jeg har vondt i ankelen…)

På veien hjem traff jeg tilfeldigvis Ingelin, Lina og Poe, tihihi. Jeg spaserte veldig langsomt hjem, til tross for kulda som bet gjennom klærne. Vel hjemme tok jeg en dusj og oppdaget at kirsebæryoghurten min er blitt til kirsebæryoghurtiskrem. Enda den lå i kjøleskapet, ikke i fryseboksen.

Merkelig.

Nå burde jeg ha lagt meg for lengst. Det er opp og hopp før otta imorgen også. Jeg gleder meg så det gjør vondt i hele kroppen, haha. Det er bare litt vanskelig å rive seg løs fra Gaysir. Tra la la.