8/30
Et 3 år gammelt bilde av deg
Fra da jeg danset solo for The Hungry Hearts i Melodi Kvasi Grand Prix på Rådhusplassen under Skeive Dager 2010.
Stikkord: Bilde-ish
[Mjau, beibi]
1Hver gang Zorro skal furte, legger han seg oppi furtebøtta.
Du vet det er sommer når 99% av alle kattene på Kattehuset ser ut slik som på bildet over.
[Bæ, bæ, lille blogg]
0Vet dere hvor deilig det er å ikke ha internett hjemme? Jævlig deilig – helt til man endelig logger på og finner 200+ uleste blogginnlegg i feed’en og under ti besøkende om dagen i egen bloggstatistikk. Da er det på tide med en liten oppdatering. Og når jeg har tatt backup av alle bildene jeg har tatt de siste to årene, samt ryddet opp i diverse papirer, skal jeg begynne med den der 30-dagers bloggutfordring. Kanskje.
Jeg har endelig fått lampe! Feminist-poeng fordi jeg monterte den nesten helt alene, og ekstra stjerne i boken fordi jeg nå vet hva en «sukkerbit» er og hvordan jeg skal koble to ledninger sammen uten å ende opp med Einstein-hår.
Den første uken hjemme etter Island var bare latskap og idyll. Den neste uken tilbrakte jeg stort sett all min våken tid hos Skeiv Ungdom med åpningsshowet til Jafnadhr. Jeg bønnfalt dem om å få være med og danse i showet tidligere i år, og endte opp med å få rollen som den smekre, kjipe kjerringen i deres versjon av Den lille havfruen, samt være med i Eurovision-medleyen, i tillegg til et rent danseinnslag. Gøy, gøy!
Forrige søndag reiste vi til Tjellholmen, en idyllisk øy som vanligvis er befolket av sauer og speidere, men som hele denne uken har vært okkupert av små og store skeivinger. Åpningen av Jafnadhr gikk veldig bra og jeg storkoste meg på scenen mens vi underholdt alle de fantastiske Jaffiserne. Det var bitte litt synd at jeg skulle hjem igjen allerede tirsdag formiddag («Ånei, det blir jo ikke Jaffis uten deg, Anne-Line! Hvorfor skal du draaaa?»), men jeg lovet alle å komme sterkere tilbake neste år.
Sauer! Eller fremtidig fårikål-middag, etter at de holdt alle deltakerne våkne med den nattlige brekingen.
Som sagt, det var vemodig å skulle reise hjem fra årets Jaffis så tidlig, men uken her i Oslo har vært deilig avslappende og jeg føler at jeg endelig har kommet meg etter alt styret de siste månedene. Nå er det bare å nyte resten av sommeren før det er duket for turné i august en gang.
[Fra kjedelig til blomstrete – DIY]
0En av tingene jeg gledet meg aller mest til med å flytte til min «egen» leilighet, var å få muligheten til å slå meg løs med alle slags kreative DIY-prosjekter som jeg ikke hadde tid eller plass til før. På grunn av flytterydding, hyllekaos, kjip sykdom og en evighet med fulltidsjobb ble alle de storslagne hobbyplanene lagt på is. Helt til nå. Endelig begynner leiligheten å se interiørblad-fancy ut, og endelig har jeg tid og energi til å klaske i vei med pensel og deacoupagelim! Det første prosjektet var å forvandle et kjedelig hvitt Lack-bord fra IKEA.
Du tager et stk. kjedelig hvitt bord, fargerikt gavepapir, en stor pensel og lakklim/deacoupagelim.
Skru av beina på bordet og plasser platen på et passende sted. Dette bordet har digre skruer på undersiden, så jeg plasserte det på en mindre stol for å unngå riper i kjøkkenbordet.
Mål opp papir. Det bør være stort nok til å dekke overflaten, sidene og gå inn noen centimeter på undersiden.
Du kan velge om du vil klaske deacoupagelim over hele bordplaten med en gang (slik jeg gjorde), eller være tålmodig og lime litt etter hvert som du fester papiret til bordet. Vær uansett forsiktig, limet gjør papiret såpass fuktig at det lett kan ryke.
Lim sidene og begynn å brett sammen papiret som om du pakker inn en julegave. Klipp vekk overflødig papir slik at det blir pene kanter på undersiden.
Bruk lim til å feste «klaffene» på sidene. Når du skal brette kantene på undersiden, presser du papiret forsiktig gjennom skruene. Ikke vær bekymret om det ikke ser fullt så pent ut, bordbeina kommer uansett til å skjule det.
Når du har limt fast alt av det første papiret, kan du klippe opp et mindre stykke og lime det fast til undersiden slik at det dekker det kjipe beige treverket. Tadaa!
Nå lakkerer du hele undersiden og sidene, lar det tørke, lakkerer en gang til og lar det tørke.
Jeg bestemte meg for å male bordbeina også. Skal man slå seg løs med pensel, får man gjøre det skikkelig! Jeg malte med turkis akrylfarge. Vær litt sjenerøs med mengden hvis du vil ha en heldekkende farge. Jeg var ikke så fryktelig sjenerøs, så det er sjarmerende flekker og striper der den opprinnelige hvitfargen så vidt synes gjennom.
Tadaa! Fire lekre bein som står i stil til resten av stuen min. (Jada, stuen min er veldig preget av denne fargen. Bare vent til jeg hoster opp interiørbilder.)
Som jeg nevnte tidligere, har papiret lett for å ryke eller få skraper i overflaten. Disse småskadene fikses lett ved å klippe ut små lapper av gavepapiret med samme mønster som det skadde området, så plasserer du lappene så nøyaktig du kan over skaden og limer over. Resultat: Usynlig og nydelig.
Overflaten får samme behandling som undersiden: lakkere hele overflaten, tørke, lakkere igjen og tørke.
Til slutt skrur du beina fast og beundrer håndverket.
Det kan ta en stund før lakken blir skikkelig tørr og hard, så la bare bordet stå til pynt et par uker før du plasserer glass med flytende innhold på det.
[Kjære dagbok(lesere)]
4Nå som jeg endelig har sovet ut forkjølelsen og tidenes utmattelse, er det på tide å knote ned ting og tang som har skjedd de siste tre ukene. Først: Den siste uken på Operaen. Operakoret kom endelig inn på banen etter at de og vi har øvd på hver vår kant i to måneder. Et bilde fra dag to med Operakoret. Sølvi kommanderte og plasserte sangerne i rekker og rader som ville fått Garden til å blekne av misunnelse.
Tirsdag hadde vi sminkeprøve. Tankeløst nok klarte jeg å la meg sminke uten å sjekke ingredienslisten på sminken først. Utover dagen merket jeg hvordan det kriblet og klødde i trynet, og mine bange anelser ble bekreftet da jeg sjekket og oppdaget parabener i sminken. Yaaaay. Heldigvis spanderte de parabenfri mineralsminke og huden min overlevde resten av uken.
En annen overraskelse vi fikk oss da vi endelig kunne stille opp på scenen, var at istedenfor matte dansematter skulle vi bevege oss på speilblanke og superglatte matter. Jeg hadde i utgangspunkt tenkt å danse med sokker på, for gulvet i studioet ga meg brannsår, men nå mistet jeg omtrent all kontroll på føttene hver gang jeg beveget meg over gulvet, og Sølvi ville ikke la meg prøve å danse uten sokkene etter denne oppdagelsen. Men som ordtaket sier: «Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse». Så på selveste generalprøven snek jeg meg til å ta av sokkene samtidig som jeg tok av meg skoene, og danset alle delene mine med full kontroll og glans. Etterpå fikk jeg både tilgivelse og tillatelse. Puh.
Vi fikk egne garderober, noe jeg måtte feire ved å forevige det fine lyset som smøg seg over gulvet gjennom persiennen. Riktignok var vi fem damer på ett rom, men det er fem hyggelige damer og mulighet for å ligge i horisontal meditasjonsstilling (les: snorke), så det var bare topp. Og jeg slapp å drasse den supertunge sekken min overalt.
Onsdag oppdaget jeg plutselig trynet mitt i storformat på forsiden av Gaysir. Altså, jeg var jo forberedt på at de skulle ha en sak, men jeg kan bare forestille meg ansiktsuttrykkene til ymse eks-flammer da de logget inn den dagen.
De to forestillingene gikk veldig bra, skal man tolke tilbakemeldingen fra folk. Selvfølgelig kan ting alltid gjøres bedre, bedre, BEDRE, men jeg er fornøyd med at jeg kom meg gjennom alt, overlevde og fikk folk til å grine. (På en god måte, altså!)
Det var egentlig teppefallsfest etter den siste forestillingen, men jeg var så sliten og behovet for alenetid stort, så jeg syklet hjem til senga, kokosboller og iskrem, og koblet fullstendig av.
Dagen etter pakket jeg kofferten, leverte nøklene mine hos Annbjørg og Remi, tok toget til flyplassen og kom meg avgårde til Island. Jeg var i koma mesteparten av flyturen og klarte på et eller annet vis å finne veien inn til Reykjavik, hvor det bar rett til teateret. Heldigvis skulle jeg bare prøve et par kostymer og få servert den strålende nyheten om at søndag var fridag for alle. Hallelujah!
Søndag var jeg litt turist og ble med flere av skuespillerne til turiststedet over alle turiststeder: Den Blå Lagunen. Gurimalla, for et fantastisk sted. Så deilig vann. Så mirakuløs ansiktsmaske. Eksemet som jeg hadde etter allergireaksjonen på Operaen, var fullstendig borte etter oppholdet i den blå lagunen. Vanligvis tar det et par uker før utslett forsvinner, men her skjedde det et rent mirakel! (De selger ansiktsmasken på tube, men dessverre er denne tilsatt fem forskjellige parabener. Meeeeh…)
Hele uken på Island gikk både utrolig sakte og utrolig raskt. Jeg hadde seks dager på meg til å terpe en timelang forestilling. Det ble mange lange og slitsomme dager på teateret, noe som i sin tur førte til veldig overtrøtte skuespillere. Jeg tror jeg lo mer i løpet av den uken enn jeg har gjort det siste året, og det var et utrolig deilig løft å være sammen med disse fantastiske menneskene og ha mulighet til å tøyse og fjase. En kveld skulle vi ha gjennomgang, men på grunn av teknisk trøbbel drøyet ventetiden noe. For å få tiden til å gå mens vi ventet, bestemte vi oss for å bytte på roller og spille fullt ut. Hysteriske parodier, luv it.
En av rollene mine i forestillingen er en alv:
Se opp, Arwen, det er en ny alv i skogen! Peter Jackson kan like godt gi meg statistjobb med en gang. Apropos alv: Fredagskvelden hadde jeg en småskummel opplevelse. Kolbrun og Pernille kom sent hjem fra et sosialt arrangement og gikk inn på kjøkkenet. Jeg satt i stuen, men skulle legge meg og bar laptopen inn på soverommet «mitt». På veien så jeg i sidesynet en hvitkledd person gå ned trappa og jeg tenkte at det sikkert var Pernille som gikk for å slippe ut/inn kattene. Men like etterpå kom hun ut fra kjøkkenet og jeg bare: «Eh… Jeg syntes jeg så en person gå ned trappa…?» Pernille mener at det var et spøkelse, mens Kolbrun, som tross alt bor i leiligheten og sikkert ikke vil ha noen gjenganger på nakken, holdt fast på at det måtte ha vært en alv.
Samtidig som vi øvde på forestilling, var det Deaf International Theatre and Film Festival i Reykjavik, og vi fikk se alle forestillingene og kortfilmvisningene. Eventyret om den stygge andungen, fremført av tsjekkiske var den beste forestillingen, med mange uforglemmelige øyeblikk («Katten mistet hodet!») takket være de noe overivrige småungene som syntes det var mer enn stas å stå på scenen og få blande seg inn i fremføringen. Den beste kortfilmen var en britisk feelgood-komedie ved navnet «It ain’t over til the fat lady signs». Den morsomste kortfilmen var denne:
Premieren på søndag ble gjennomført til stor applaus fra folk, og heldigvis uten noen pinlige forglemmelser fra min side, noe det var pinlig mange av i løpet av uken. Da vi ankom restauranten for å feire, merket jeg at det ble altfor mange mennesker på en gang for meg. Jeg har vanligvis ikke sosial angst, men når en som vanligvis foretrekker sitt eget selskap, har vært «tvangssosialisert» med de samme menneskene hver bidig dag i nesten tre måneder, da må man bare melde pass og ta bussen hjem.
Mandag morgen var jeg veldig klar for å komme meg hjem til Norge, leiligheten og meg selv. Jeg skulle bli hentet klokka 9, men klokka 10 måtte jeg hive meg inn i en taxi og be sjåføren klampe i bånn da skyssen min til bussterminalen fortsatt ikke hadde dukket opp. (Hun hadde heldigvis bare forsovet seg, for første gang i sitt liv!) Taxisjåføren kjørte usedvanlig rolig og pent til islending å være (islendinger kjører som svin, jeg satt med hjertet i halsen stort sett heletiden jeg befant meg i en bil i fart), men heldigvis kom vi frem til flyplassen og heldigvis var flyet forsinket, så jeg kom meg omsider hjem. Riktignok uten kameravesken, som jeg glemte igjen på flyet. Vi ble lykkelig gjenforent tirsdag formiddag. Puh.
Litt islandsk idyll. Regnbuen bakerst var egentlig større og mer fargesterk, men jeg var litt for opptatt med å beundre den til at jeg fikk opp mobilkameraet i tide.
Hele uken på Island stappet jeg i meg sjokolade og annet snacks uten hensyn til kolesterolet mitt (midjen og hoftene er det ikke så farlig med, det takler forbrenningen min fint), og sverget på at med en gang jeg lander på norsk jord, er det tilbake til et ordentlig, voksent , protein- og fiberrikt kosthold med godteri kun på lørdager, samt hyppigere besøk hos SATS. Hva er så det første jeg gjør når jeg ramler svett og utslitt inn i leiligheten mandag kveld? Momser en halv boks iskrem og sjokolade som om morgendagen ikke finnes. Resten av uken ligger jeg flatt ut på sofaen og ser TV-serier.
Jaja, tross alt er man forkjølet etter å ha jobbet seg halvt i hjel de siste tre månedene, så leveren får bare holde ut sukkerrushet til jeg er i stand til å puste gjennom nesa igjen.
Jeg pleier å være litt distré når jeg er forkjølet, men etter at jeg forla kameraveske på flyet mandag og på tirsdag nesten ødela blenderen fordi jeg glemte å skru fast delen med knivbladene i bunnen av beholderen før jeg helte mandelmelk oppi, og glemt igjen en stor eske på IKEA, begynte jeg å lure på om det var på tide å utredes for tidlig demens.
Heldigvis veide jeg opp for all distréheten ved å være supereffektiv og superwoman onsdag. Lese ferdig en bok, begynne på en ny, et kjapt møte hos NAV, innom Clas Ohlson for å kjøpe ledning, krok og plugger til den nye taklampen min, sjekke e-post og all that webjazz og lese A-magasinet på biblioteket, fikse og skru sammen den ikke fullt så ødelagte (heldigvis!) blenderen min, koblet sammen to ledninger (av typen «snitte opp enden av den ene ledningen , blottlegge kobbertrådene inni og koble til via en sukkerbit-dings»), lagde to slags pålegg og lagde grapefrukt-appelsin-selleri-paprika-juice. Flinkis.
Over og ut for denne gangen.
[11 dager og kattekos]
1Nå er det 11 dager igjen. Bra jeg rakk en tur til Kattehuset i går for å kose av meg litt stress.
[Trippelt kjør]
0Det beste med å leve i et fritt land er at jeg kan velge akkurat hvordan gårsdagen skulle tilbringes: Iført pyjamas. I senga. Hele dagen. Det var akkurat det jeg trengte etter de siste ukers hardkjør. Én ordentlig fridag til å koble fullstendig ut og ikke tenke bevegelser, intensjon, forlengelser og så videre. For nå ligger neste ordentlige fridag veldig langt inne i fremtiden. Trippelt kjør med Membran i Operaen, The Deaf Northern Lights Theatre på Island og åpningsshowet til Jafnaðhr i Østfold. Jeg tror jeg kan sove ut i slutten av juli en gang. Hvis vi ikke skal bruke slutten av juli til å forberede turné i august.
Yay.
Nå må jeg gå og lage en koreografi. Se på disse bildene fra mobilen min, dere.
Hvis du lurer på hva i all verden det siste bildet viser, kan du få svaret hvis du får med deg forestillingen 6. eller 7. juni. Værsågod, dagens teaser.
[En kantine med utsikt]
3Idet jeg skrev overskriften, slo det meg at jeg burde hatt et bilde som viser utsikten fra operakantina. Jeg kan se Oslofjorden og den uendelige blå himmelen. Jada, det er her jeg sitter akkurat nå, og ja, utsikten er helt fantastisk. De selger også god og billig mat til sultne dansere og musikere. Og napoleonskaken de har her… Jeg vurderer å søke jobb som operavaskedame slik at jeg kan spise lunsj og napoleonskaker her hver dag resten av livet.
Vi flyttet til Operaen mandag forrige uke, og nå er det bare én måned igjen til premieren. Ifølge koreografen Sølvi er vi helt etter skjema. Betryggende. Men jeg må innrømme jeg gleder meg til jeg ikke lenger trenger skilles fra den kjære senga mi grytidlig for å trene på SATS før jeg lukker meg inn i et svett dansestudio flere timer om dagen. Så trøtt og sliten… (Men du verden, så flotte muskler jeg har fått!)
Her noteres det flittig og mye, både trinn, replikker, intensjoner og tilbakemeldinger. Vi har rekkefølgen på plass på papiret, og snart skal vi begynne å gå gjennom hele greia fra A til Å, etter å ha jobbet stykkevis og delt helt siden mars.
Ballettsjefen er for meg det Bieber er for en fjortis. Nesten. Det var et snev av fjortishysteri å lese i trynet mitt da jeg nesten løp på henne her om dagen. For ikke å snakke om alle danserne fra Nasjonalballetten. <fjortis>OMG, OMG, OMG.</fjortis>
Å være her i Operaen har inspirert meg til å bli en flinkere operagjenger. Blant annet har jeg fått med meg danseforestillingene Over hodet under huden og Different Shores, og jeg har kjøpt billett til min aller første operaforestilling! Jeg kjenner noen av danserne som skal være med i Salome, så jeg er nesten nødt til å få med meg det. Sesongboka for 2013/2014 har forøvrig kommet ut, og du verden, så mange spennende forestillinger det skal være her! Jeg kommer antakelig til å bruke opp skattepengene på opera- og ballettbilletter, men det blir verdt det.
Dette har ingenting med Operaen å gjøre. Jeg så en herre med hatt som var riktig så pen i tøyet. Sånn er sjelden kost i våre dager.
Hvem skulle trodd at isopor kunne lage så beksvart røyk? Ingrid og jeg drev og improviserte litt på kvelden i går, og da vi dro, oppdaget vi røyken som veltet seg opp fra Middelalderparken og etterhvert flammene som glimtet til blant alt det svarte. Godt brannkorpset fikk det under kontroll. Dagens lærdom: Ikke lek med nødbluss og isopor.
[Selvgjort er velgjort]
8Jeg har sagt det før, men enkelte ting kan ikke sies ofte nok: Det er herlig å ha sitt eget kjøkken, nok skapplass til alt hva smaksløkene måtte begjære og utstyr til å lage hva man har lyst på. Som sjokoladepålegg, for eksempel. Jeg snublet over oppskriften hos Lovely Liller da jeg googlet «hjemmelaget sjokoladepålegg» for evigheter siden, og nå er det et fast innslag i frokosten min.
180 gr valgfri sjokolade (Jeg kjører på med en hel Melkesjokoladeplate på 200 gram. Sunn, vettu.)
320 gr valnøtter (Slike mengder blir fort mye billigere hvis du kjøper det i løsvekt i en innvandrerbutikk enn i overpriset emballasje hos Rimi.)
2-3 teskjeer valnøttolje
1 klype havsalt eller himalayasalt (Jeg hopper stort sett over saltet.)
Melkesjokolade før…
… og etter runddansen med kjøkkenmaskinen.
Det kuleste med valnøtter er ikke bare at de inneholder masse omega-3 og er bra for eksemet mitt, men de ligner på små hjerner! Mhm, braaaaains…
Melkesjokolade og valnøtter i herlig kaos.
Sekunder før «nedsmelting»; når oljen i valnøttene får ballen til å forvandle seg til flytende sjokoladepålegg.
Pålegget er veldig flytende når du har det i en plastboks, så sleng det i kjøleskapet noen timer for en fastere konsistens.
Sjokoladepålegg med god samvittighet, om nom nom nom!
[Sånn går nu dagan]
0
Hvis dere lurer på hva i all verden jeg egentlig driver med, får dere finne ut av det ved å kjøpe en billett eller ti til Membran – Beethovens testamente på Operaen 6. og 7. juni. Kthxbai.