Stikkord: Bilde-ish

[Dagens tryne]

0

Jeg skulle ønske det fantes en datamaskin som var sånn at hvis jeg får ideer til ting å blogge om, så er det bare å tenke ekstra hardt på det, så vips! har man et helt blogginnlegg ferdig automagisk! Det fungerer liksom ikke helt å bare skrive ned ideen i stikkordsform på et papirark, merkelig nok. Og det hjalp heller ikke mye at de gangene jeg satt på Litteraturhuset, klar til å blogge til den store gullmedaljen, så nektet Litteraturhusets nettverk plent å bevege seg inn på WordPress. Møkkanett. Men i morgen, dere, da kommer det et ganske langt innlegg om et spennende tema.

I mellomtiden skal jeg bare oppdatere kjapt hva jeg har bedrevet siden sist jeg var her.

Jeg fikk omsider sett Mormor og de åtte ungene. På Saga kino. En søndags formiddag. Det var så mange unger der at jeg kunne kjenne eggstokkene mine ta kvelertak på hverandre av skrekk. Men jeg overlevde og ingen unger ble skadet. Filmen var søt, skuespillerne var flinke og danserne var veldig flinke, men sangene var så innmari kleine at jeg nesten ønsket filmen ikke hadde tekst i det hele tatt. Så mye for oppstyret med å finne ut om det var tekst. Dessuten var jeg klippet ut.

Jeg fikk heldigvis sjansen til å se meg selv på det store sølvlerretet, som veldig flittig barista i den nye Netcom-reklamen.

Netcom 20 år from ONE BIG HAPPY FAMILY on Vimeo.

En annen norsk film jeg så nylig, var den nye Flåklypa-filmen. Den var bra. Bedre enn jeg forventet. Og helledussen, Ludvig var så nusselig.

Jeg ble endelig ferdig med skjerfet som jeg har strikket på siden påsken. Det måtte noen Mad Men-episoder til og et par dårlige filmer. Dette er forresten det første strikkeprosjektet noensinne jeg har avsluttet. Ikke verst, bare 20 år etter at jeg tok i et par strikkepinner for første gang.

Jeg har hengt litt på Operaen. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men jeg elsker å være her. Spesielt nå som jeg er med så mange hyggelige folk, og selvfølgelig Operakoret. Det skjer mye rart i prøvesalen, og jeg vurderer å starte en ny bildeserie her, kalt «Dagens tryne». Så dere kan beundre solisten Ingeborg Gillebos kreative strek med statistenes ansikter som lerret.

Den der tilgir jeg henne siden hun sang min yndlingsaria Non so piu cosa son, cosa faccio så fint i Figaros Bryllup.

[Frem fra glemselens slør]

2

Det har skjedd en masse siden sist, så det er på tide å oppdatere litt her før bloggen fullstendig forsvinner i en tåke av glemsel.

– Jeg var på audition til en Subjazz-forestilling. Kom dessverre ikke videre etter første runde, men følte likevel at det var min beste audition så langt, ingen jernteppe eller prestasjonsangst.

– Jeg var på Kattehuset, som vanlig.

– Jeg var på Nøtteknekker-øving hos min gamle danseskole og ble spurt om jeg ville spille bestemoren! For de uinnvidde: denne rollen fremstår kanskje som skrøpelig, men straks musikken settes i gang, er det can-can, hopp og spring for alle pengene. Men så skjedde noe som gjør at det ikke blir Nøtteknekker i Bærum Kulturhus på meg i år. Se senere punkt.

– Jeg var på stiftelsesmøte for Teater Jafnadhr. Nå er det et ordentlig, offisielt teater som kan søke om økonomisk støtte og greier. Skikkelig stas! Vi feiret med bløtkake.

– Jeg var aktmodell hos en kunstskole. Eller, akt og akt, de øvde bare på å tegne fra skuldrene og opp, så det ble ikke mye blotting. Men jeg fikk tusle rundt i badekåpe hele dagen.

– Jeg var i et møte med teatersjefen hos Teater Manu, og fikk et spennende jobbtilbud fra januar til påsken, med turné i Norge og kanskje et par land utenfor Norge.

– Jeg var i Operaen og så flotte Madama Butterfly. (Jeg var forresten også i Operaen da det var premiere på Orfeus og Evrydike, en helt fantastisk flott forestilling! Se video her.)

– Jeg var i en jazzklasse da jeg merket at ryggen var litt spent, så jeg satte meg ned for å tøye og massere. En halv time senere smalt det og jeg kunne like gjerne blitt lam, for det var umulig å bevege seg uten at det gjorde sykt vondt. Litt pillecocktail, varmeflaske, massasje og knekking fikset biffen.

– Dagen etter rygg-scenen var jeg på audition i Operaen. Den korteste og letteste audition jeg noensinne har vært gjennom; og jeg ble en av de seks utvalgte som skal stå på Hovedscenen i desember i operaen Hoffmanns eventyr! Tenk det, Hedda! Jeg er overlykkelig, og samtidig nervøs. Dette er et helt annet nivå enn hva jeg har vært med på tidligere. Men jeg er veldig klar og innstilt på å gjøre intet mindre enn mitt beste! Og som et av skiltene i Akerselva sier:

– Jeg skulle se Mormor og de åtte ungene (som jeg var statist i, da de spilte inn filmen i fjor høst), men på grunn av en ignorant kinoansatt som ikke var i stand til å svare på spørsmålet mitt om filmen er med tekst, gikk jeg glipp av det denne helgen. Jeg spurte om de viste filmen med tekst, men hun sjekket ikke engang før hun svarte «Naaaai…», så spurte jeg om det var andre visninger eller kinoer med tekstet versjon, og hun bare «Det er en norsk film, lizm…» Da ble jeg så provosert at jeg bare måtte trampe ut.
Senere, da jeg hadde besinnet meg, kom jeg tilbake og sa at alle norske filmer som mottar statsstøtte, er forpliktet til å ha tekst, og kunne hun nå være så vennlig og sjekke om det var noen kinoer som viste Mormor med tekst. Hun ble snurt, stakk av en stund, kom tilbake og svarte «Alle norske filmer har tekst, unntatt animasjonsfilmer som er dubbet med norsk tale.» Jaokdaså, men det var ikke dét jeg spurte om. <ironi>Sånn går det når det bare er partysvensker og deltidsarbeidende studenter som jobber i serviceyrkene, de er jo ikke i stand til å svare skikkelig for seg.</ironi> (Det viste seg forresten at det står på nettsiden til Oslokino at Mormor er tekstet. Hvis hun bare hadde giddet sjekke først, hadde jeg sluppet å bli en hissig og misfornøyd kunde.)

– Hvis kinodamen var ignorant, så var Det Norske Teatret helt motsatt: For noen uker siden fikk jeg lyst til å se Mein Kampf i DNT, så jeg dristet meg til å spørre teatret om det var mulig å få låne manuset til stykket. Jeg fikk til svar at det overhodet ikke var noe problem. «Bare send adressen, så sender vi deg manuset med en gang!» Så jeg leste gjennom manuset noen ganger og skrev stikkordssammendrag av dialogene, før jeg dro i teatret på lørdag for å få med meg siste visning av Mein Kampf. Det. Var. Så. Bra. Og det var fantastisk å være i stand til å vite hva som ble sagt på scenen, fordi jeg fikk mulighet til å låne manus på forhånd. Noe helt annet enn den gangen jeg uventet fikk fribillett til Erasmus Montanus på Nationaltheatret og den eneste replikken jeg oppfattet, var «Ergo er Morlille en sten.»

– Jeg har fått en pakke full av bøker som jeg har korrekturlest for Cappelen Damm. Vurderer å ha en liten bokkonkurranse her. Ja, nei, kanskje?

[Mobilknipseri]

0


Litt kunst. Tittelen på dette verket er «Regnvær sett fra busskuret ved Bislett rundt midnatt etter en lang kveld på Litteraturhuset.»


Et par tilfeldige stikkord fra tegnspråkkurset. Vi øvde på avlesning av Tegnspråknytt, og disse var omtrent de eneste ordene JEG, læreren, greide å få ut av tegnstrømmen nyhetsoppleseren kom med.


Muffins. Noen med både rips og bringebær, noen med bare det ene eller det andre. Så himla godt at jeg plutselig spiste opp alt. Og der har dere den ene ulempen med å bo alene; ingen å umiddelbart dele godsakene med hvis man baker.

Stillerommet hos Kattehuset har blitt pusset opp. Så mye finere enn de triste hyllene vi hadde før!


Jeg var i Trondheim sist helg. På flyet oppdaget jeg at en eller annen tåpelig belieber hadde skriblet «Justin <3» på flysetet foran og over hele flymagasinet. Tenker vi skal være glade for at de små bøllefrøene ikke har tilgang til spraymaling.

Det var forresten sinnsykt lange kø inn til sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Og vi fant ut at man er helt nødt til å være i følge med barn under 12 år hvis man skal slippe gjennom Familieslusen. Mental alder på 9 år teller ikke. Jaja, Sara skal ha for forsøket.


Det første jeg gjorde da jeg kom til Trondheim, var å finne veien til Persilleriet for å nyte et godt vegetarmåltid. Mhm <3

Jeg sov over hos Thomas og Lasse. Lørdag morgen dro Thomas og jeg til døveforeningen for å levere en kake som Lasse hadde bakt. Før jeg visste ordet av det, stod plutselig en tidligere skolevenninne fra Bårdar foran meg og KUNNE TEGNSPRÅK! Jeg ble så overrasket, og veldig glad, for det er jo kult når folk lærer seg tegnspråk. Det sparer oss for mye papir og blekk, så det er også miljøvennlig.

Apropos gjensyn, hele helgen ble en eneste lang gjenforening med cirka hvert eneste menneske jeg har kjent i løpet av de siste 24 årene. Det var Døves Kulturdager, så naturlig nok traff jeg en del kjentfolk fra døvemiljøet, barnehagen og grunnskolen. Men tilfeldigvis dukket det opp folk fra Rud vgs, Skeiv Ungdom, KGB og Bårdar rundt omkring i Trondheim. Bartebyen har pokker meg større tiltrekningskraft enn Bermuda-trianglet.


Lørdag kveld, sliten i hodet og hendene etter timevis med teater, stand up-show, sosialisering, pizza og tegnspråk, okkuperte jeg sofaen hos Thomas og Lasse, og spiste konfekt fra Sjokoladebutikken mens jeg mimret til gamle musikkvideoer til klokka var mange timer etter leggetid. Jeg lagde til og med en nostalgisk spilleliste! OBS: Mye Backstreet Boys, Spice Girls og Britney Spears. Min indre fjortis koste seg som DJ.


Søndag morgen var det lenge å vente på buss og trikk til Rockheim, så jeg brukte en halv time på å spasere til Rockheim. Temperaturen lå såvidt over minus og jeg hadde Converse. Da er det deilig åfå låne ullsokker å tusle rundt i resten av dagen.


Det var gøy, men også slitsomt, på Rockheim med Lab for fysisk musikk. Fem timer med «eksperimentell musikk» (les: støy fra 60 000W anlegg). Ikke rart det ble både blåmerker (!!)og hodepine etter hvert. Men jeg fikk gratis middag og fant på et tegn for Rockheim. Yay.

Her kan dere forresten se en video av trøkket i Lab for fysisk musikk:

[24/30]

3

Ja, jeg vet at jeg hoppet glatt over 22/30, men den var litt vrien og kanskje litt for personlig. «Hvordan har du forandret deg de siste to årene?» Den er jeg nødt til å fundere mer på. Imens har jeg et knippe bilder som brenner etter å bli eksponert.

24/30
Et bilde hver time av dagen din
Dagen dere får se her, er forrige fredag, dagen da jeg tok en liten svipptur innom sørlandsperlen Kristiansand for å shoppe sokker for de neste ti årene og se klassekamerat danse i Kilden.

Vaffelfrokost! Ikke tro at jeg er helt usunn nå, dere. Vaflene inneholdt grovt mel og havregryn. (Ok, dette bildet er egentlig fra lørdag morgen, jeg var nemlig for trøtt til å håndtere et mobilkamera fredag morgen.)

Beste plassen i bussen; rett over sjåføren!

På veien sørover hadde jeg korrektur og gratisprøve på A-Magasinet til å holde meg med selskap. Og en innmari innpåsliten Jon Blund.

Kanskje like greit for dere at jeg sov mesteparten av turen og ikke fikk knipset veiskilt eller motorvei eller tunnel hver eneste time?

Jeg var skrubbsulten da jeg ankom Kristiansand, så første stopp ble på et bakeri for et rundstykke og det som viste seg å være den beste marsipankaken jeg har smakt.

Sokker, sokker, sokker, belte, sokker. Og ullsokker. Plukket med meg en ulltights til 30 kroner også, men så forsvant den et sted mellom undertøysavdelingen og kassen, noe jeg ikke oppdaget før i skrivende stund. Hmf.

Kunst. Eller bare litt sjøvann og noen visne blader og retrofilter.

Kilden!

Slo i hjel noen timer før forestillingen med korrektur og mobillading. (Og ja, det er meg dere ser i det fjerne der.)

Ved et lykketreff dukket Madde fra Jafnadhr plutselig opp. Jeg hadde fullstendig glemt at hun faktisk bodde i Kristiansand, ellers hadde jeg selvfølgelig spurt henne om hun ville bli meg på sokkeinnkjøp eller forestilling! Hun var ikke den eneste kjenningen i Kilden, et par tidligere Bårdar-studenter dukket også opp. Norge er et lite land.

Jeg hadde egentlig planlagt å se denne forestillingen i Bærum Kulturhus, men da jeg skulle kjøpe billett, viste det seg at forestillingen var dagen FØR. Så ja, tur til Kristiansand. Heldigvis var det verdt bryet; forestillingen var skikkelig bra og danserne så flinke!

Etterpå skyndet jeg meg til David Wok i Dronningens gate for å nyte Norges beste wok. Jeg spiser ALLTID her når jeg er i Kristiansand. Som vanlig rakk jeg ikke å fiske opp mobilen for å knipse middagen før halvparten var oppspist, i motsetning til de fleste Instagrammeres «Skyt først, spis etterpå»-mentalitet.

Toget tilbake til Oslo gikk ikke før klokka 2, så jeg bestemte meg for å gå til et hotell og sjarmere meg til en sofaplass i loungen. Jeg valgte Rica, fordi lojalitet liksom, jeg er jo medlem av fordelsprogrammet deres og greier. En plate utrolig god hvit sjokolade med bringebærsmak og den ufyselige Holden Caulfield holdt meg med selskap i de små timene.

Lykketreff nr. 2: Av alle de tjue-ish hotellene i Kristiansand sentrum viste det seg at akkurat dette hotellet var der danserne bodde. Så da fikk jeg kommet med en muntlig lovprisning av forestillingen istedenfor å poste på Fjesboka.

Klar for fem timer i ukomfortable sovestillinger. (En gang burde jeg virkelig vurdere sovekupé.)

[Gjennom (mobil)linsen]

0

Litt knipseri fra mobilen.


Jeg var på bruktmarked med moren min, lillebror og tanteungen. Vi tuslet fredelig rundt og tittet. Plutselig omtrent hylte jeg «SE!» og pekte på disse porselensfigurene, som forestiller fem av kattene fra min favorittmusikal Cats. Jeg er egentlig ikke så begeistret for nips og pynt som ikke gjør annet enn å samle støv i hyllene, men disse fikk jeg akutt lyst på. Men med en prislapp på 3500 kroner nøyde jeg meg med å forevige samlingen med mobilkameraet.


Og bilder fra Kattehuset, som alltid.


Koseklumpen var ikke til å motstå.


Korrektur. Antagelig min største korrekturjobb hittil; 541 sider på fem dager.


Den flinke moren min har strikket både varmeflasketrekk og grytekluter til meg! Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe fiolett garn, men så fant jeg denne turkise fargen, som selvfølgelig matcher soverommet mitt.

[I kjøleskapet]

1

I lokalavisen (Osloby), som ligger pent og pyntelig på dørmatten min hver torsdag, er det en spalte som heter «I kjøleskapet» der Erik Gulbrandsen intervjuer aktuelle folk om innholdet i kjølsekapet deres. Jeg liker denne spalten veldig godt. Sikkert fordi jeg, i likhet med den gode herr Gulbrandsen, er «lidenskapelig opptatt av mat». Jeg er ikke så veldig samfunnsaktuell for tiden, men jeg har en blogg, så her er kjøleskapet mitt:

Kjøleskapet er vanligvis ikke så fullt som dette, men når man plutselig mottar lønn x 4 etter å ha levd på havregrøt og nøtter i noen uker, er veien kort til nærmeste stormarked og Røtter-butikk. Jeg drømmer om et større kjøleskap, med god plass i fryseren (og fryserboks i kjelleren!) slik at jeg kan skeie ut hver gang jeg harryhandler billig vegetarmat på Nordby Shoppingcenter, men enn så lenge funger dette. Bremyk, bringebærsyltetøy og en agurk er de faste innslagene. Alltid.

Ellers går det mye i soyamelk, både vanlig og sjokolade. Vegetarisk mozzarella og halloumi (og et stykke pinlig uvegetarisk parmesan). Økologiske egg, fordi jeg liker at eggene mine kommer fra glade høner. Ellers har jeg for tiden også norske epler, gulrøtter, blåbær (dessverre smakte de mer jord enn blåbær, viste det seg), bringebær og rips som jeg skal bruke til muffins, soyakirsebæryoghurt, et beger tiramisu og to begre verdens beste karamellpudding, sjampinjonger, vårløk, hjemmelaget hummus, «tofurkey»-pålegg og veganske salami. Og Sanasol, øyemaske og en liten flaske parfyme.

Fryserboksen fikk litt påfyll på lørdag, i form av havre- og gulrotrundstykker og sju mungbønnerburgerstykker, og ellers har jeg brød, frosne grønnsaker og et par poser med ferdig-falafel som smaker så gruelig at jeg sparer dem til neste armodsperiode.

Hva har DU i kjøleskapet? (Ja, du! Show me the fridge!)

[Schizo]

0


Jeg har vært på Teater Manu hele uken sammen med to døve skuespillere, to hørende skuespillere, to tolker, en tegnspråkkonsulent og en veldig konsentert regissør. Vi har jobbet med seks forskjellige manuser på fem dager, og er utrolig nok ikke blitt helt schizofrene ennå, til tross for de ulike rollene hver av oss gestalterer! Og forresten, dere kjenner til uttrykket «kill your darlings»? Manusene har vært gjennom et blodbad verdig en scene i Dexter, så flittig som regissøren har strøket overflødig tekst. Skuldrene befinner seg nokså nær ørene, ikke alle replikkene sitter som spikret. Og det er visning i morgen.

Manusene er skrevet av fire døve, en hørende med døvt barn og en CODA-voksen (children of deaf adults), og tar for seg ulike sider ved døvhet, tegnspråk, identitet, fordommer og rolle i samfunnet. Målet med prosjektet er å utvikle tekst for tegnspråkteater ettersom det finnes så få teaterstykker som er skrevet av døve for døve.