ithildancer

[Jeg kom, jeg løp, jeg seiret (nesten)]

I dag var jeg såååå nær ved å droppe løpetreningen jeg hadde meldt meg på hos SATS. Jeg satt hjemme, smått døsig etter middagen, og vurderte frem og tilbake om jeg skulle kle på meg og begi meg på den nesten timelange bussturen til riktig senter. Jeg kastet et blikk ut av vinduet, og se! det var sol og nesten blå himmel. Med tanke på hvor lite velsignet vi har vært med pent vær denne sommeren, ville det vært dumt å kaste bort en solskinnskveld på å sitte inne. Jeg dro, jeg løp, jeg ble rødfiolett i trynet, jeg fikk sting i begge sidene, jeg var stort sett sistekvinne i den løpende flokken, men du verden så bra løpeturen rundt St. Hanshaugen Park ble likevel!

Nå kan jeg også spise sjokolade med ekstra god samvittighet ♥

[Teateranmeldelse: «Cyrano» på The Fountain Theatre]

«Cyrano»
The Fountain Theatre og Deaf West Theatre, 28. april 2012.
Regissør: Simon Levy
Manus: Stephen Sachs, basert på «Cyrano de Bergerac» av Edmond Rostand

Når vi forelsker oss i noen, blir vi mer bevisst på ting ved oss selv. Det som før var en naturlig del av oss, blir plutselig til skavanker som er til hinder for forelskelsens utvikling til noe mer. I det klassiske stykket «Cyrano de Bergerac», skrevet av Edmond Rostand i 1897, faller den talentfulle poeten Cyrano for den vakre Roxanne, men han skammer seg over at han har en uvanlig stor nese. Dessverre er Roxanne forelsket i en annen soldat, Christian. Cyrano bruker deretter sine poetiske evner til å hjelpe Christian med kjærlighetsbrevene til Roxanne.

I Los Angeles, California, har Deaf West Theatre i samarbeid med The Fountain Theatre gitt nytt liv til dette kjente stykket. Manusforfatteren Stephen Sachs, kjent for TV-filmen «Sweet Nothing in my Ear» med Marlee Matlin, har skrevet et helt nytt stykke der handlingen blitt lagt til nåtiden med alt det innebærer av tekniske finesser og sosiale medier. Cyrano, spilt av Troy Kotsur, er forvandlet til en døv dikter som bruker hendene og kroppen til å frembringe alt fra levende dikt og dyptfølte ballader til lattervekkende fornærmelser. Når han forelsker seg i Roxy (Erinn Anova), en hørende kvinne som ikke kan tegnspråk, føler han at hans døvhet er et problem og hans hender en byrde.

Han opplever en kortvarig lykke når Roxy via tekstmelding spør om de kan treffes, men dessverre viser det seg at hun vil treffe ham for å få hjelp til å kontakte Cyranos hørende bror Chris (Paul Raci), en eldre, alkoholisert musiker som fremdeles venter på det store gjennombruddet. Chris er på ingen måte like begavet med ord og poesi som Cyrano, så Cyrano bruker sine poetiske evner til å kurtisere Roxy gjennom Chris.

Troy Kotsur i Cyranos skikkelse er et imponerende syn, uansett om han uttrykker sin kjærlighet til Roxy eller ypper til nevekamp med en hørende bargjest. På scenen blir Kotsur stemmetolket av skuespilleren Victor Warren, og skal man dømme fra reaksjonen blant de hørende i publikummet, gjør han en perfekt jobb når Cyranos replikker videreformidles. Stykket er allsidig, det inneholder komedie, drama og tragedie, og Troys tegnspråk føyer seg smidig inn i hver kategori og gir enhver som ser på, gåsehud.

Som nevnt er «Cyrano» blitt lagt til nåtiden. Kommunikasjon skjer gjennom tekstmeldinger, Facebook og Twitter. I et par scener er det bare de hørende skuespillerne på scenen. Løsning: Undertekst på skjermene i bakgrunnen. Alt som formidles på tegnspråk, blir stemmetolket av de diskré, men dyktige stemmeskuespillerne James Babbin, Al Bernstein og Victor Warren. På denne måten er hele stykket blitt perfekt tilrettelagt for både døve og hørende i publikummet.

Vår egen Ipek D. Mehlum er del av ensemblet, og selv om hun i dette stykket kun har små statistroller, har hun som vanlig stor utstråling på scenen. Hun lever seg inn i diktet hun fremfører i sluttscenen og skaper en liten verden i dette ene øyeblikket. Resten av ensemblet består av Maleni Chaitoo, Chip Bent, Martica De Cardenas, Bob Hiltermann, Daniel Durant og Eddie Buck. Sistnevnte må berømmes for sin innsats som kafégjest som prøver å bestille kaffe av en hørende barista, en fantastisk morsom scene!

Denne anmeldelsen stod i trykk i Døves Tidsskrift 4/2012.

[You’ve got big dreams? You want fame?]

You’ve got big dreams? You want fame? Well, fame costs. And right here is where you start paying … in blood.

Ja, skal man være danser, bør man være villig til å ofre seg for kunsten, liksom. På bildet over har jeg to brannsår, det ene blør, og plasteret skal liksom beskytte det tredje såret jeg fikk da neglen hang litt fast i underlaget. Men på den lyse siden: koreografien som Stina og jeg jobber med er så å si ferdig! Vi begynte å jobbe med den på mandag, lagde et par soloer på tirsdag og i dag spikret vi avslutningen, så fremover blir det bare finpussing og terping. Gleder meg til å fremføre det under Døves Kulturdager i Kristiansand i september!

En annen danserelatert ting: Jeg fikk spennende nyheter på e-post forleden angående en produksjon jeg skal være med i neste år! 2013 kan bare komme, jeg er klar! Jeg er ikke sikker på om jeg har nevnt det, men jeg skal være med på dette prosjektet: MEMBRAN – Beethovens testamente. Kom og se!

[Bokmeme]

Jeg fant denne i bloggen til Karoline og fikk selvfølgelig lyst til å se hvordan listen ville se ut med de bøkene jeg har lest hittil i år! Egentlig hadde det kanskje passet bedre å gjøre denne i slutten av desember, med litt lengre leseliste, men hvem har vel tid til å vente?

Describe Yourself: A Little Princess (Frances Hodgson Burnett)

How Do You Feel: Lykke og Glede (Amy Tan)

Describe Where You Currently Live: Ødemark (Samantha Harvey)

If You Could Go Anywhere, Where Would You Go: The Forgotten Garden (Kate Morton)

Your Favourite Form of Transportation: My Horizontal Life (Chelsea Handler)

Your Best Friend is: Giant George (Dave Nasser)

You and Your Friends are: Do-Over! (Robin Hemley)

What’s the Weather Like: Seriously… I’m Kidding (Ellen Degeneres)

Your Fear: Fryktindeksen (Robert Harris)

What’s the Best Advice You Have to Give: Let’s Pretend This Never Happened (Jenny Lawson)

Thought for the Day: Suck it, Wonder Woman! (Olivia Munn)

How I Would Like to Die: The Funny Thing Is… (Ellen Degeneres)

My Soul’s Present Condition: The Buddha in the Attic (Julie Otsuka)

Tracii og Amy

[Improvisert italiensk/indisk-meksikansk fusion]

Det var en dag i uken som var at jeg fikk veldig lyst på noe meksikansk-ish. I New York er de bortskjemte med meksikanske spisesteder på omtrent hvert gatehjørne, samt Chipotle. Jeg tuslet rundt i butikken og holdt på å plukke opp en tex mex-krydderblanding fra Santa Maria da det slo meg: Hvorfor kjøpe krydderblanding når jeg faktisk har alle kryddene fra før?

Så da kjøpte jeg noen tomater, en løk, chilipepper, hvitløk og et par avokadoer. Jeg kjøpte også en pose safranrisotto fordi jeg hadde lyst på ris med ekstra smak til tacoen min. Kall det italiensk-meksikansk fusion.

Kok opp risen etter anvisning. Hvis du ikke har fiks-halvferdig risotto, kan du bare koke vanlig ris og tilsette noen teskjeer gurkemeie og kanskje litt karri. (Indisk-meksikansk fusion!)

Hakk opp løken, noen fedd hvitløk (intet mindre enn fem fedd) og en chilipepper. La disse surre seg blanke i en stor skvette olivenolje (eller den matoljen du har for hånden). Tilsett en gavmild dæsj paprikapulver, en god dæsj malt spisskummin og oregano, samt salt og pepper. Skjær opp tomatene og fjern innmaten (ellers blir det veldig flytende taco og det vil vi ikke ha). Rør om innimellom og la herligheten godtgjøre seg til risen er ferdig.

Imens lager du guacamole ved å mose avokadoene sammen med hakket chilipepper, salt og pepper, og koriander. Det trenger ikke være vanskeligere enn det du gjør det til.

Smell sammen tacoen, risen og guacamolen på et par tortillas og NJUT!

[Post-Jafnadhr blogginnlegg]

Nå tror jeg at jeg er sånn cirka tilbake i hverdagen. Hvis det er hverdagslig å henge på soverommet hele dagen i bare pysj mens man leser korrektur, da. Jeg har nettopp registrert meg som jobbsøker hos NAV, så forhåpentligvis blir det litt mer ordentlig hverdag snart, med litt mer «gå ut av huset og gjøre noe nyttig for samfunnet og få ordentlig lønn for det så jeg kan flytte ut fra farfars hus.»

Det er altså en god stund siden jeg har vist meg her på bloggen, for hele forrige uke var jeg borte på sommerens vakreste eventyr. Også kjent som Jafnadhr. I år var min sjette gang på Jaffis og denne gangen var jeg med som workshopleder for tegnspråkgruppen. Min gruppe var faktisk den med flest påmeldte. Så populær. Og mine små barn var veldig flinke i klassene, de var så flinke at den siste dagen belønnet jeg deres eksemplariske oppførsel med å lære dem banneord på tegnspråk. Må jo ha en slags gulrot, sjø.

Ellers skjedde det masse annet koselig på Jaffis, som vanlig. Masse kos, masse massasje, mange foredrag, masse søvnunderskudd (spesielt for de jeg delte rom med, som ble vekket hver bidig morgen av vekkerklokka mi). Og selvfølgelig mange nye venner, yay! Og verdenspremiere på filmen Trash Girls redder verden! Hvis ikke den filmen rydder bordet på neste års Oscarfest, så finnes det ingen rettferdighet i verden. En annen fantastisk ting som skjedde forrige uke, var at jeg endelig fikk til dette:

Foto: Emilie N.

Hell yeah! Baby kan bare gå og sette seg i hjørnet.

Ole Brumm var en av deltakerne på festivalen. Hvem hadde trodd at han var interessert i BDSM? Det var også en veldig spennende BDSM-workshop der vi lærte noen nyttige tautriks. Jeg fikk være forsøkskanin og endte opp med å be folk kalle meg Houdini fordi jeg kom meg løs fra det meste, også metallenker! Så endte jeg opp i en intrikat stilling på slutten av timen. Jeg strevde i en tjue minutters tid med å få løs armene, men måtte til slutt rope «Rødt!» da jeg begynte å få blåmerke på den ene underarmen. Jeg har fortsatt blåmerker på armene, men det er bare hått. På en måte passer bondage veldig bra sammen med meditasjon, føler jeg. Man må være tilstede i øyeblikket, fokusert og tålmodig, og puste hele tiden. Veldig zen.

Hva kan man si? Jafnadhr kan ikke beskrives, det må oppleves.

Hejdå, jeg har en korrektur å lese ferdig.

[Matvrakets guide til New York]

Den siste uken er blitt tilbrakt i horisontalen, enten snytende og snufsende på grunn av forkjølelse eller snorkende på grunn av tidenes jetlag (Notat til selv: Ikke gå ut på byen to netter på rad før du skal ut på transatlantisk flytur, du våkner aldri). Jeg har også vært litt opptatt med en korrektur; Cappelen Damm savnet meg så veldig at jeg fikk et oppdrag allerede to dager før jeg plasserte føttene på norsk jord, så det er ikke blitt mye tid eller ork til å oppdatere her. Så jeg poster dette innlegget som har ligget under Kladd i noen uker nå.

Jeg er veldig glad i mat, og i New York kan du spise ute hver dag resten av livet uten noensinne å slippe opp for alternativer, det være seg soul food, kosher, vegansk, thai, meksikansk-italiensk fusion og så videre… Denne lille guiden er basert på min personlige smak (jeg spiser alt så lenge det smaker godt, er vegetarisk og ikke inneholder BBQ-saus eller rosenkål.) og jeg laget denne for å huske disse stedene til neste gang jeg skal til New York. (Ok, det er ikke så mange spisesteder i denne listen, men de har SÅ INNMARI GOD mat.)

Foodswings
Hva: Vegansk mat.
Hvorfor: De har fantastiske drumsticks og gode hot dogs.
Jeg fikk tips fra @ostepop om dette stedet, og har allerede rukket å stikke innom fire ganger for å teste ut nye ting fra menyen.

Doughnut Plant
Hva: Kvalitetssmultringer.
Hvorfor: Byens beste smultringer.
Doughnut Plant bruker kun naturlige ingredienser av høy kvalitet til smultringene sine, noe man kan merke av den fantastiske smaken. Så dropp Dunkin’ Donuts og ta turen innom Doughnut Plant!

Pie Face
Hva: Søte, små pai fylt med alskens godsaker.
Hvorfor: Søte, små pai med smilefjes. Velsmakende også!
Foreløpig har jeg bare testet ut vegetarcurry- og kirsebærpaien deres, men begge paiene var så gode at jeg ikke tviler på at resten av utvalget har samme kvalitet!

La Flaca
Hva: Meksikansk.
Hvorfor: Velsmakende, bra utvalg, det meste kan gjøres vegetarisk.
Jeg var egentlig på vei til Doughnut Plant da jeg snublet over dette spisestedet. Magen min knurret «MAT!», så jeg tok en titt på menyen og bestemte meg for å gi stedet en sjanse. Maten var veldig god og porsjonen passe stor, dvs. ikke for smått slik at jeg ble sulten igjen etter en time, men heller ikke av amerikansk proposjoner.

Chipotle
Hva: Meksikansk hurtigmat.
Hvorfor: Billig og velsmakende. Velg hvilken rett du vil ha, plukk ut de ingrediensene du vil ha, betal og nyt! Du er mett i mange timer etterpå.

[Au revoir, New York]

OBS: Dette innlegget inneholder fryktelig mange bilder, og kan føre til akutt reiselyst.

Det var med tungt hjerte og enda tyngre bagasje (minst ti kilo overvekt i kofferten og jeg tør ikke tenke på hva sekken min veide, med de ti mer eller mindre mursteinsaktige bøkene oppi) da jeg stod på Flushing Avenue og ventet på banen til flyplassen. Om det ikke var nok, ble jeg i tillegg overlistet av løkhakkende ninjaer på banen. Frekke små snik. Det er en stund siden jeg oppdaterte bloggen, det ble så mye å gjøre den siste uken. Så nå følger de siste bildene fra det store eplet:

Torsdag forrige uke dro jeg omsider til Frihetsstatuen. Jeg hadde kjøpt billett på forhånd, noe som viste seg å være en veldig god idé, for da slapp jeg å stampe i en eviglang kø midt i solsteken.

Veldig morsomt å se Lady Liberty på nær hold! Jeg skulle gjerne ha gått opp i kronen også, men det var ikke mulig denne gangen på grunn av innvendig oppussing.

Selvfølgelig, kan jo ikke ha et bildeinnlegg om New York uten skylinen, liksom?

Jeg stakk innom Ellis Island en tur også. Mye interessant å se der.

I tillegg til utstilling om hvordan prosessen med å komme seg gjennom Ellis Island til Det Lovede Landet, hadde de også utstilling med gjenstander folk hadde med seg i bagasjen da de immigrerte til USA og en fotoutstilling som viste hvordan Ellis Island hadde forfalt etter at øya ble stengt på 50-tallet. Hovedbygningen, der alle innvandrerne måtte gjennom grense- og helsekontroll, er restaurert til slik den så ut på 20-tallet. Hospitalet er foreløpig stengt for besøk for først må penger til restaurasjon samles inn.

Jeg fant tilfeldigvis familie på Ellis Island! Eller, jeg tror kanskje de kan være familie. Vi har tross alt samme etternavn, men jeg har ennå ikke funnet ut om farfar vet noe om dem.

Lørdag var jeg på takfest hos en av CS-jentene jeg traff før Dyke March. Hun hadde to katter! Den grå katten heter Oslo.

Og dette er Bergen. Ja, de er oppkalt etter norske byer! ♥

Gruppebilde. Sånn så det ut på den andre siden.

Det ble servert kake. MYE kake. Og skikkelig gode peanøttsmørkjeks.

Søndag kveld var jeg på Ballet Arts for å se på en dansevisning. Det var så inspirerende at jeg bestemte meg for å kjøpe et videokamera slik at jeg kan begynne å koreografere mer. Har egentlig aldri vært så glad i å koreografere, men jeg merker at jeg er blitt så motivert og inspirert av å være i New York. Jeg føler jeg lærte mer i de to siste månedene enn jeg gjorde i løpet av tre år mens jeg studerte dans.

Onsdag ble den store sightseeingdagen for både Em og meg. Først dro vi til Rockefeller Center. Bildet over er fra innsiden av heisen til toppen.

Helt normalt å gjøre dette på toppen av Rockefeller Center, sjø.

Her klarte jeg å slenge inn en danseklasse. Jeg hadde én masterklasse igjen på kortet og følte jeg måtte benytte meg av sjansen. Jeg overvurderte kanskje formen min litt, kvelden før var jeg jo ute på byen og kom meg ikke hjem før halv seks om morgen fordi det plutselig var lørdagsrute på undergrunnen på grunn av fjerde juli. Danseklassen var veldig interessant, men jeg var så trøtt at jeg nesten sovnet under oppvarmingen.

På kvelden rakk vi å stikke innom 9/11 Memorial, til tross for at vi tok noen gale valg med tanke på undergrunnen. Lørdagsruter, gitt… Heldigvis var det ikke så mye folk, så vi slapp inn selv om vi egentlig var forsinket.

Fra undergrunnen på Wall Street, om jeg ikke husker feil. Også et bilde av hva jeg føler angående det å skulle reise tilbake til Norge etter en fantastisk tid i New York. Le sigh.

Em og jeg rakk å ta oss en svingom onsdag kveld, og jeg endte opp med bare et par timers søvn da jeg kom meg opp torsdag morgen for å begynne å pakke kofferten. To sene netter på rad er tydeligvis ikke bra for meg: Da jeg kom meg på flyet, forsvant jeg til drømmelandet og merket ikke engang at vi tok av. Jeg var våken bare når det ble servert mat/snacks, så det ble den mest behagelige flyturen jeg noensinne har vært med på.

Hvordan er det så å komme tilbake til Norge? La oss se: Det er iskaldt, det regner, jeg er forkjølet og laptopen min er ødelagt. Tja.

[Begynnelsen av et farvel]

I skrivende stund er det 9 dager og fem timer igjen til jeg setter meg på flyet tilbake til den norske hverdagen. Da jeg kom hit, var det fire måneder og ni dager, og på et eller annet merkelig vis har de fire første månedene liksom bare forsvunnet i løse luften, og dagene som gjenstår, må planlegges godt.

Jeg har laget en fænsi oversikt over danseklassene jeg skal ta de neste dagene. Fire–fem klasser daglig for å rekke å bruke opp de gjenværende klippene jeg har hos Steps. I tillegg skal jeg også rekke å være sosial, se danseforestilling og smyge inn en et stevnemøte eller to med den heite jenta.

I tillegg føler jeg også en trang til å bruke opp skattepengene mine på ting jeg vil ha med meg tilbake til Norge. Først og fremst bøker. Men det er nok ingen god idé, ettersom jeg liksom trenger penger der hjemme også. Til mat og sånn. (Hvis noen har en deltidsjobb til en søt og hyggelig danser, gi meg en pip! Jeg kan gjøre det meste.)

« Eldre innlegg Nyere innlegg »