To venner av meg er instruktører for en musikal som snart skal settes opp, og i anledningen spurte de veldig pent om jeg kunne tenke meg å hjelpe dem med plakat, med utgangspunkt i den originale 13-plakaten. Så jeg tørket støvet av kameraet, lekte meg i studio og pådro meg nesten musearm og firkanta øyne. Dette ble resultatet:
For de som klikket seg hit i håp om å få servert noen pirrende bilder av Tone Damli eller andre kjendiser: Skaff deg et liv, taper.
Jeg har nylig skaffet nytt objektiv til kameraet mitt! Deilige 35 mm f/1.8. Og foreløpig har jeg tatt et bilde av vinduskarmen på kjøkkenet mitt, og ellers eksperimentert litt med «Made in China»-stjernemaskinen som jeg kjøpte for tretti kroner på ebay for en liten evighet siden. Og kaninlampene som jeg strengt talt ikke var nødt til å kjøpe, men som jeg bare ikke fikk meg til å forlate da jeg så dem i butikken:
Jeg liker kjøkkenet mitt, jeg. Spesielt vinduskarmen, som passer ypperlig til å sette ting og blomster i en pen og ryddig rad.
Nå, helt plutselig, kom jeg på at jeg i natt drømte at Aung San Suu Kyi skulle på spa, og jeg smurte inn ansiktet hennes med peanøttsmør. Peanøttsmør av det grove slaget er kanskje fin-fin peeling, men likevel: Wtf, underbevisstheten? (Jeg så forresten The Lady i desember. Fin film. Løp og se.)
Jeg har hatt det maks travelt den siste uken. Av typen «tidlig opp, late som om man er Nordavinden eller en sky eller en fugl eller en alv, ned som en skinnfell lenge før midnatt». Litt tegnspråkundervisning og korrektur rakk jeg også, men for det meste har jeg tilbrakt en uke i skjønn forening (og litt språkforvirring) med deltakere fra intet mindre enn, skal vi se… fem forskjellige land, i et veldig spennende samarbeidsprosjekt som skal vises på Island i juni og deretter i bl.a. Norge i august. Løp og kjøp billett. (Når billettsalget starter, altså.)
En annen ting som skjedde forrige uke, var at sirkuset var i byen. Ikke bare var vi så heldige at vi fikk billett til Alegria sist fredag, men en av klovnene fra Cirque du Soleil dukket opp på teateret for å ha workshop med oss! Hele tre dager på rad ( jeg var dessverre borte to av dagene pga. annen jobb, meh). Så hysterisk morsomt!
Ellers kan jeg melde om at siste rest av influensaen endelig er i ferd med å slippe tak. Jeg våkner fremdeles med mye rart oppi nesa, men jeg høres ikke ut som en lekk kjele når jeg puster og trappene opp til leiligheten min skyver ikke meg nær besvimelsens grense.
De neste to ukene skal jeg runde av de fem tegnspråkkursene jeg underviser på, og deretter starter jeg endelig med prøvene til Membran – Beethovens testamente, som har premiere i Operaen 6. juni. Jeg gleder meg!
Balansekunstner på Kattehuset.
Skal det være litt slag, noen?
Jeg har laget dørskilt. Universets kuleste dørskilt.
«Denne jenta er mer enn velkommen til vår khanegha. Frem til den dagen hun blir kvinne, er hun velkommen til å være her. Hun bringer lys med seg, og jeg ser det som en Herrens styrelse at hun er her. Kanskje tiden er inne til å skjenke kunnskap også til våre kvinner.»
Av alle arabiske bøker (Tusen strålende soler, Drageløperen, Tak over Teheran osv.) jeg har lest, er Sommerfugl i lenker den jeg liker best. Boken varierer mellom korte tekster fra nåtiden, der den voksne Shirin i løpet av en viktig natt må bestemme seg for om hun skal bli boende i Teheran med ektemannen eller flykte til friheten, og lengre tekster om hennes foreldre, besteforeldre og minner fra oppveksten på slektsgården som farfaren grunnla da han kom fra Ukraina som flyktning og forelsket seg i byens høyeste kvinne.
Smakebiten er fra kapitlet der Shirin overtaler sin far til å ta med henne til sufistenes hemmelige tempel, hvor ingen kvinner har adgang. Til å begynne med protesterer de andre mennene når de oppdager jentungen, men den øverste lederen får protestene til å stilne med replikken sin.
Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.
Søndag for en uke siden: Indisk linsesuppe til middag, etterfulgt av fastelavnsboller og nøttekake med sjokoladefyll. Jeg kunne bare såvidt merke smaken av disse. Utover kvelden forsvant smakssansen fullstendig, og lite visste jeg at det bare var begynnelsen på et åtte dagers helvete for dette stakkars matvraket.
Dag 1: Oj, smakssansen har visst ikke kommet tilbake siden i går kveld. Håper det går over snart. Jeg er sulten.
Dag 2: Smakssans fremdeles borte. Kan like godt lage juice av de billige drittgulrøttene som har ligget i kjøleskapet i en evighet.
Dag 3: N’te dag på rad uten smakssans. Å spise har aldri vært så kjedelig. Gidder bare spise riskaker og havregryn med soyamelk utgått på dato.
Dag 4: Den personen som gir meg smakssansen tilbake, kan få være min Valentine i dag. Jeg savner å nyte sjokolade, for pokker.
Dag 5: Du vet du har vært for lenge uten smakssans når du begynner å ha våte drømmer om mat.
Dag 6: Tenk om smakssansen er borte for godt? Hvordan i helvete skal jeg klare å leve uten å kunne nyte mat?! Jeg vil ha indisk mat, juice og sjokoladeeeee…
Dag 7: Har bakt vegansk sjokoladekake. Mangler fremdeles smakssans. FML.
Dag 8: Våknet. Smakssans fremdeles fraværende. Moren min sier at kaken jeg bakte i går, er «aldeles fortreffelig.» Selger sjelen til høystbydende i bytte mot smakssans.
Senere på kvelden, dag 8: Blåste meg tom (og veldig svimmel) for snørr. La plutselig merke til smaken av riskaken jeg nettopp hadde inntatt. Smaken av RISKAKE! And from my lips it drew the Hallelujah! Kastet meg over resten av sjokoladekaken, et glass bringebærsaft, en kopp solbærte og en grønnsaksbiff. Beste maten jeg noensinne har smakt.
I går så jeg Rom i Roma. Den minnet meg om de lyse sommernettene fylt av flørt ute på byen. Som jeg gleder meg til sommeren er her igjen.
Hvis Picasso hadde vært interiørdesigner, ville han sikkert innredet leiligheter på denne måten, med bokhyller på gulvet og stuebord i sofaen. Sånn har det sett ut hos meg siden torsdag kveld.
Idet jeg bøyde meg ned, slo det meg hva slags ideer naboene ville fått om de så meg gjennom kjøkkenvinduet med et papirrør i nesa, sniffende et eller annet fra en skål. Så jeg tok med meg saltvannet mitt inn på badet og sniffet bihulene rene for snørr.
Paradis er å kunne puste.