I går kveld lagde og spiste jeg risotto, skrev et manus, funderte over et par-tre fremtidige koreografier, tegnet en haug med både morsomme karikaturer og mer seriøse tegninger, leste litt i et par bøker, leste korrektur, nøt en kopp te, og pinadø meg fikk jeg også tid til å skrive dette innlegget! Hvordan er det mulig, spør du?
For å begynne med begynnelsen: helt siden internett ble mer enn bare e-post, dvs. blogger, sosiale medier og lolcats, har jeg vært nettavhengig. Ikke av den morsomme typen der man finner masse artig på nett, blir kjent med nye mennesker og lar seg inspirere. Heller av typen «kronisk misbruk av f5-knappen for å se om det har kommet noen nye oppdateringer siden sist jeg sjekket for ti sekunder siden og plutselig er klokka to om natten og jeg har ikke dusjet eller laget middag eller lært noe nytt i løpet av de X timene som er gått siden jeg logget på og døgnrytmen min er føkket opp igjen».
Da jeg flyttet i vinter, bestemte jeg meg for en prøveperiode uten internett hjemme. Til å begynne med var abstinensen kraftig og viljestyrken svak, laptopen var min faste følgesvenn hver gang jeg beveget meg ut av huset, og jeg «måtte» stadig sjekke ting på mobilen. Ting tar tid, men etter hvert klarte jeg å overbevise meg selv om at det ikke er nødvendig å sjekke hvert eneste nettsted og lese hvert eneste blogginnlegg hver eneste dag, og jeg prøvde meg på en «hvit uke»; en hel uke uten laptop og kun e-post på mobilen hvis jeg hadde tilgang til et åpent nettverk på kafé eller jobb.
Det var faktisk en veldig deilig uke, sånn bortsett fra at jeg hadde omtrent en million uleste blogginnlegg da jeg endelig fant frem laptopen igjen. Det er både fordeler og ulemper med å leve uten internett, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke savner å ha internett hjemme. De siste fire månedene har jeg storkost meg med ordentlig matlaging, strikking, kreative puslerier, bøker, filmer og følelsen av å ha et hav av tid.
