[Smakebit på søndag – Judy & Liza]

9

Other complex — and disturbing — emotions were gnawing at Judy. She had been told all her life — by her mother, grandmother, aunts, sisters — that motherhood was the greatest achievement any woman could aspire to; that motherhood would bring total bliss and that mothers love their children totally, always, unconditionally.

She did not always feel that way. Sometimes, she didn’t want to care for Liza, wanted to throw off the burden of caring for her. And Judy the actress, Judy the star, Judy the pampered center of attention — this Judy was often jealous of her child, jealous of the attention Liza got from Vincente and their friends, resentful of the time she demanded of her mother.

På nattbordet har jeg for tiden en veldig interessant biografi om forholdet mellom Judy Garland og datteren Liza Minnelli. Det er ikke til å legge skjul på at Judy hele sitt liv slet med depresjoner og pilleavhengighet, etter å ha vokst opp med en kontrollerende mor og et filmselskap som alltid krevde at hun skulle gi seg selv til filmen med hud og hår. Denne usunne oppveksten påvirket Judys psyke og i sin tur hennes forhold til barna, spesielt eldstedatteren Liza.

Andre smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Sånn går no dagan]

0

Jeg fant ut at siden jeg likevel sitter og er internettjunkie, kan jeg like godt oppdatere litt her med et knippe bilder fra mobilen.

Som vanlig er jeg å finne på Kattehuset av og til, gjerne oppe hos de søte små på kattungerommet.

Zorro hjelper meg med å lære fransk. Le chat est sous la table, liksom. Ifølge min audiopedagog, som har studert i Frankrike, har jeg veldig godt språkøre.

Liebling er min nye favorittkafé. Hvor ellers får man vel müsli og yoghurt laget med kjærlighet?

Dette er beina og føttene mine. Kunst.

Irsk setter ♥ Jeg er såååå valpesyk for tiden og har veldig, veldig lyst til å spontantadoptere en irsk setter. Heldigvis har jeg fornuft til å spare den planen til noen år frem i tiden.

«Lekebordet» hos Lab for fysisk musikk.

I laben hadde de satt opp et par beholdere med vann på to overheadprojekter slik at man kan se hvilken effekt vibrasjonene har på vannet. Mange spennende mønstre som dukker opp!

Og ellers, andre ting som fyller dagan: Korrekturlesing, aaaaaltfor mye internett (jeg sa jo at jeg var internettjunkie), undervise i tegnspråk, henge på SATS, forberede meg mentalt på at jeg snart-snart-snart skal flytte tilbake til Oslo.

Ja, kjære leser, denne Oslojenta har endelig fått en gyllen billett ut av ytre gokk (det regnes som ytre gokk hvis du må gå i femten minutter for å komme til t-banen, ikke sant?), og jeg gleder meg til å ha et sted som er mitt, mitt, helt mitt!

Planen min helt siden jeg returnerte fra USA har vært å flytte fra Bærum så fort som mulig, men jeg har drøyet husjakten helt til nå. Forleden søvnløse natt begynte jeg å titte på leiligheter på Finn.no og sendte avgårde et drøss meldinger på ledige leiligheter og fikk ett svar der jeg ble invitert på visning. Jeg kom, jeg så, jeg digget, jeg krysset fingrene. Og jeg fikk leiligheten, mindre enn seks timer etter visningen!

Gurimalla, som jeg gleder meg til å få litt bedre plass, mer privatliv og gangavstand til Liebling, kino, Proda, Teater Manu.

[Lab for fysisk musikk]

3

For noen dager siden fikk jeg en FB-invitasjon til et arrangement med tittelen Lab for fysisk musikk, eller som de også skrev: «Hvordan kan det gå når tilfeldig besøkende døve får frie hender på et 10.000W subbassanlegg?»

Jeg er veldig glad i å høre på musikk, og det er en stor sorg at jeg ikke er i stand til å oppfatte musikk når jeg danser, ettersom høreapparatet har en lei tendens til å falle av bare jeg rister litt på hodet. Hvis jeg skal danse solo, foretrekker jeg å danse uten musikk; hvis jeg skal ha med musikk til en koreografi, må jeg ha med en hørende danser. Så jeg ble naturlig nok veldig nysgjerrig på dette arrangementet.

Da jeg gikk ned til kjelleren hos Teater Manu torsdag kveld, ble jeg møtt av en tynn vegg av lyd. Lyd er, som kjent, vibrasjoner. Lyd er derfor ikke bare noe man hører, det er også noe man kan føle. Denne vibrerende veggen var bare en forsmak på hva som ventet meg. Utstyrt med hørselsbeskyttere fikk jeg komme inn på laben hvor det stor et bord med forskjellige duppedingser med masse knapper og spaker og greier. Omtrent som Tekniske Museum.

Jeg satte i gang et eksperiment: BWRRRROOOOOM! Luften ristet gjennom meg som en trommis i et jordskjelv! I løpet av den tiden jeg tilbrakte inne på laben, opplevde jeg en helt annen sanseopplevelse enn jeg var vant til. Jeg er vant til å kunne kjenne litt bass i gulvet, men ikke være i stand til å holde kontakt med denne følelsen hvis jeg beveger meg/danser, men nå var det plutselig mulig for meg å bli ett med lydene; selv om jeg beveget meg så raskt jeg kunne, var rytmene, vibrasjonene, bassen med meg hele tiden.

Jeg ser for meg at dette åpner for nye muligheter for meg som danser og koreograf. Jeg trenger ikke være avhengig av en som kan høre musikk for å kunne lage et dansestykke og fremføre dette. Det åpner også for at døve og hørselshemmede får tilført en ny dimensjon når de betrakter dans; de både ser og føler dansen.

Alle døve, hørselshemmede og hørende, alle som er interessert i lyd og eksperimentering, alle som er nysgjerrig på nye ting: Ta turen innom dette arrangementet. Du får en sanseopplevelse du sent vil glemme!

Teater Manu, Christies gate 9
16. nov kl 20.30-23
17. nov kl 15-18
18. nov kl 15-18
24. nov kl 15-18
25. nov kl 15-18

[Smakebit på søndag – The Fire Chronicle]

11

And it was then, as Michael held up the ring of keys, that they heard the first scream. It came from outside, still some distance away; but it cut through the rain and the wind and froze every child in the hall. Michael looked at his sister; they both knew what had made the sound: a morum cadi — a Screecher — one of the reeking, half-alive monsters they had fought in Cambridge Falls. And now, as the cry tore through the orphanage, Michael felt the familiar suffocating panic.

It’s really happening, he thought. They’ve found us.

For tiden holder jeg på å korrekturlese den norske oversettelsen av boken som utdraget er fra; The Fire Chronicle, eller Ildkrøniken, som er bok to i serien om Begynnelsens Bøker. Den første boken er The Emerald Atlas (Smaragdatlaset). Serien handler om søskentrioen Kate, Michael og Emma som, ifølge en profeti, skal finne Begynnelsens Bøker og bringe dem sammen for å redde verden. Samtidig prøver de å finne foreldrene sine, som forsvant ti år tidligere i et forsøk på å finne de tre magiske bøkene.

Jeg har kommet til side 171 (litt bak skjemaet, egentlig skulle jeg ha rundet side 188 i dag) og to av barna har klart å unnslippe de skumle ulerne (Screechers) for annen gang etter å ha funnet spor som kan føre dem til den annen boken. Jeg vet ikke hvordan forfatteren forestilte seg ulerne, men i mitt hode ser de ut som skapningene i filmen I Am Legend, så jeg må innrømme at jeg sitter med hjertet i halsen hver gang ulerne dukker opp i boka.

Andre litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Min atopiske redning]

3

Jeg sitter her og nyter duften av det nyvaskede håret mitt mens jeg gleder meg over at noe så fantastisk som Body Shop finnes. Jeg nyter også det faktum at vi nå befinner oss langt inne i den norske høsten/i begynnelsen av en lang vinter uten at det har oppstått supertørre, kløende katastrofeområder på huden min. Jo, huden min er fortsatt litt tørr og jeg må være påpasselig med å smøre meg inn og ta en antihistaminpille hver morgen, men jeg har atopien under kontroll. Helt uten bruk av reseptbelagt kortisonkremer som etser vekk utslett (og et tynt lag av normal hud) eller produkter fra apoteket.

I lang tid trodde jeg at det kun var parfyme jeg reagerte på, så jeg brukte kun parfymefrie produkter for sensitiv hud, uten at det egentlig hjalp. Jeg hadde fremdeles synlig, rødt utslett som klødde og det ble alltid mye verre om vinteren. Da jeg var i USA, hadde jeg perioder hvor jeg nesten klødde meg til blods, så jeg begynte å «studere» hud, pleie og kremer. Flere blogger jeg fant om atopisk eksem og utslett skrev om mineralolje og parabener, to av de største syndebukkene innen kosmetikk. Jeg fant ingredienslisten til nesten alle produktene jeg hadde brukt, og jo da, de fleste inneholdt disse stoffene, til og med en del produkter fra LUSH inneholder parabener (why oh why?). Ikke rart ting bare «fungerte» en kort stund før huden ble enda mer føkka enn før.

Jeg bestemte meg for å skifte ut alt jeg hadde, til produkter som var garantert frie for mineralolje (parafin, petroleum, vaselin, for å nevne noen) og parabener. Jeg startet forsiktig med Almond Hand & Nail fra Body Shop, etter anbefaling fra en venninne. Et par dager senere var huden allerede mye bedre, og jeg gikk nærmest amok i Body Shop-butikken i New York, siden jeg ville finne ut om det var flere ting jeg kunne bruke og ting var så billige der. Nå bruker jeg følgende produkter på fast basis:

– Almond Hand & Nail Cream (til ansikt og hender på dagtid)
– Coconut Body Butter
– Aloe Calming Toner (etter dusj)
– Aloe Soothing Night Cream
– Olive Shower Gel
– Rainforest Shine Shampoo
– Vitamin E Gentle Facial Wash (den eneste av Vitamin E-produktene som er parabenfri)
– DeoDry Fresh & Floral

Jeg har også White Musk Libertine Body Butter og Japanese Cherry Blossom Body Lotion for anledninger der jeg vil dufte ekstra godt. Og huden min har ikke vært så fantastisk siden jeg var 20 år ♥

Og nå: Hva er mineralolje og hva er parabener?

Mineralolje utvinnes fra råolje, dvs. det samme som vi får bensin fra. Ville du drukket parafin? Neppe, så hvorfor smøre det på huden? Det mineralolje gjør er å få huden til å fremstå som glatt og mykere, men i praksis legger disse stoffene seg som et lokk over huden og tilfører ingen fuktighet eller næring. Huden blir dermed tørrere, du smører deg med mer mineralolje, huden blir mer føkka. Dette skriver HelseNorge om symptomer ved kontakt med «oljebaserte produkter», dvs. destillater utvunnet fra råolje:

Hud:
Kortvarig hudkontakt med petroleumsdestillater gir sjelden skade.
Produktene er avfettende og tørrer lett ut huden.
Ved mer langvarig hudkontakt kan det utvikle seg utslett, blemmer og sår i huden.

Velkommen inn i den onde sirkelen.

Parabener er enda verre: Hormonforstyrrende kjemikalier som brukes for å konservere kremer og kosmetikk. Klippet fra Grønn Hverdags nettside:

Hormonforstyrrende stoffer mistenkes bl.a for å kunne påvirke fruktbarhet, kjønnsutvikling og læringsevne. Hormonforstyrrende stoffer er også satt i sammenheng med enkelte former for kreft.

Dette smører altså de fleste på huden flere ganger om dagen, hver dag, i flere år… Jeg skal gi et eksempel på hvor ille parabener er: Da jeg gikk tom for Cocnut Body Butter, kjøpte jeg en ny boks. Jeg glemte hvilken jeg skulle ha, så jeg plukket opp en Body Butter-boks som jeg syntes lignet den jeg hadde hjemme. Det viste seg å være Cocoa Butter Body Butter. Som inneholder parabener. To dager senere hadde jeg hissige røde flekker, både på steder jeg vanligvis har utslett og flere nye steder. Jeg så ut som om jeg var blitt brennmerket av Djevelen sjøl, det er nøyaktig så ille parabener er for huden! Flekkene forsvant nesten med en gang jeg fikk tak i riktig og velsignet parabenfritt Body Butter.

Løsningen for min hud ble altså å kutte ut mineralolje og parabener, samt være nøye med å smøre huden ofte. De gangene jeg gikk til hudlege eller til apoteket med eksemet mitt, ble jeg fortalt at «hydrokortison er det eneste som hjelper». Hydrokortison inneholder parafin og voks (mineralolje) og i tillegg etser det praktisk talt vekk huden. I pakningsvedlegget står følgende:

Mindre vanlige/sjeldne bivirkninger er irritasjon av huden og kontaktallergi (hydrokortison) i form av økt kløe, rødhet og irritasjon.

Det høres ikke ut som noe som hjelper særlig mye hvis du allerede er plaget av kløe, rødhet og irritasjon, gjør det vel? I en periode på et halvt år brukte jeg reseptbelagt hydrokortison fordi hudlegen påstod at det ville hjelpe meg. Huden ble bare bedre i korte perioder, før alt blusset opp igjen. Man kan fremdeles se resultatet av hydrokortisonbruken i form av en flekk av lysere hud der jeg påførte kremen. Denne flekken er heldigvis i ferd med å forsvinne. Selv om det vil ta lang tid før den er helt borte, så vil den forsvinne. Og forhåpentligvis tar kosmetikkbransjen snart til vettet og sørge for at også mineraloljer og parabener i kremer og sminke blir en saga blott.

[Karma is a bitch]

4

I 2010 fikk jeg min første ordentlige modelljobb. Jeg syntes det var helt fantastisk. Jeg skulle få bli stylet opp, vise frem klær og være med på turné. Alle visningene gikk stort sett bra og etterpå sendte jeg faktura til de som arrangerte visningene. Honoraret uteble og jeg sendte en melding der jeg spurte pent hvor det ble av pengene. De hadde ikke fått alle pengene fra kundene ennå, men jeg skulle få betalt så snart som mulig. Nesten fire måneder etterpå fikk jeg omsider pengene, samt tilbud om å være med på flere visninger utover våren. Ettersom jeg frem til da hadde et helt greit inntrykk av arrangørene, tenkte jeg «Hvorfor ikke? Det er jo bra betalt.» At de andre modellene fremdeles ikke hadde fått pengene sine, tenkte jeg ikke så mye over ettersom jeg ikke visste helt hva som egentlig hadde skjedd mellom dem og arrangørene. Sånn blir det dessverre når man er hørselshemmet og ikke kan delta i muntlige diskusjoner.

Honoraret for vårturneen fikk jeg mer enn et halvt år senere etter mange hyggelige påminnelser, utallige irriterte purringer og like mange tomme løfter. Jeg gikk med på å være med på høstturneen igjen ettersom jeg likevel ikke hadde noen annen jobb den perioden selv om det begynte å gå opp for meg at hele dette arrangementet er tvers gjennom uprofesjonelt. Hver eneste dag spurte jeg hvor det ble av honoraret mitt for våren, hver eneste dag ble jeg lovet at en kjapp telefon til sekretæren skulle fikse saken og «du får pengene inn på konto i kveld eller i morgen.» Til slutt stod jeg i Kristiansand på tampen av turneen og gråt fordi jeg hadde sjekket banksaldoen for tusende gang uten at det har kommet inn en eneste øre og fordi jeg nå visste at denne personen hadde løyet meg rett i trynet hver bidige dag.

«Sjefen» for disse moteshowene «fant ut» at jeg ikke hadde fått betalt, og ga meg et skriftlig løfte om at jeg skulle få alle pengene de skyldte meg i løpet av november. November kom og det tok sin tid (og enda mer mas) før jeg omsider fikk det jeg skulle ha fått i juni. Og pengene for høstvisningene? Fraværende. Jeg var så forbannet og sliten av tanken på å skulle mase mer på dem, men jeg fikk med meg faren min som støtte i kampen om pengene, og vi bet oss fast i arrangørene. Lot dem få beskjed ofte nok om at de fortsatt skyldte meg penger og at vi ikke kom til å gi oss før hver øre var innbetalt.

«Jeg var i London hele uken», «jeg har vært syk», «kundene har ikke betalt oss alt ennå» og så videre… Det var ikke måte på hvor mange  dårlige unnskyldninger de kom med for å drøye utbetalingen. De kom også med trusler om å anmelde faren min og meg for sjikane, men vi lot oss ikke skremme, for vi hadde tatt vare på all skriftlig korrespondanse som viser at hverken faren min eller jeg har kommet med ulovlige trusler,  og vi visste at vi hadde vårt på det tørre, i motsetning til disse svindlerne som har vært gjennom utallige inkassosaker i forliksrådet og blitt dømt til å betale. De har selvfølgelig ikke betalt noen av sakene.

I mars, et par uker etter at jeg reiste til USA, kom endelig det siste honoraret inn på konto og jeg sverget på at jeg aldri skulle jobbe med denne duoen igjen. Men jeg synes det er veldig grotesk at disse mennene skal få fortsette å dure frem og lure folk for penger, slik som de har gjort de siste 20 årene. Nå har det omsider begynt; sannheten skal frem. Drammens Tidende publiserte i dag denne saken: Advarer mot Oslo Fashion Awards.

Nå er det bare å lene seg tilbake med litt popkorn og se karma slå tilbake mot Jan W. Schussler og Kjetil Strandabø.