Det å være på konstant reise og/eller bo i en annen by en periode gjør noe med deg. Selv om borte er bra og hjemme best, er det fortsatt en lengsel inni enhver eventyrlysten vandrer når hun vender tilbake til gamle, velkjente stier og hverdagen. Jeg har i flere uker hatt veldig lyst til å reise bort for å finne nye opplevelser, finne en kort og spennende avbrytelse fra hverdagen. Et togtur til Kristiansand forrige helg var hyggelig, men dekket ikke reisebehovet helt. En biltur over svenskegrensen ville fylt opp fryseren, men ikke behovet mitt for å se noe nytt, noe ukjent, noe eksotisk.
Da jeg tilfeldigvis fikk vite at Maeve, den fantastiske australieren jeg ble kjent med under Jafnadhr 2008 og som jeg fikk lov til å bo hos da jeg var i Australia i 2009, skal til Paris neste uke, begynte diskusjonen mellom fornuftige-meg og spontane-meg. Fornuftige-meg mente at det fornuftigste var å vente til summen på sparekontoen ble litt større, spontane-meg minnet om at i morgen kan det være for sent; hva er da poenget med å ha masse penger? Dessuten er det faktisk hele fire tomme dager på rad i kalenderen, og Maeve er jo i Paris i løpet av disse fire dagene!
Fornuftige-meg gikk med på å ta en titt på hva tur/retur Oslo—Paris koster og uffet seg over hvor dyrt det var (de billigste billettene kostet faktisk under totusen, men da må man belage seg på å bruke mangfoldige timer på mellomlanding), og spontane-meg lovet at neste gang skal vi være spontane litt tidligere, men det er jo NÅ det hadde vært bra å reise til Paris, og det er faktisk nok penger til flybillett og mat hvis fornuftige-meg passer på innkjøpene DER, i Paris!
Det er vel unødvendig å nevne at fornuftige-meg tapte diskusjonen. Je vais à Paris.
