[Fortapt og omtåket i San Francisco]

1

Etter en nokså søvnløs natt på bussen fra Seattle – det fulgte med en forskremt liten brite på bussen som var redd for å bli sittende ved en eller annen skummel raring, så jeg lot ham sitte ved meg. Jeg angret med en gang jeg prøvde å finne en behagelig sittestilling – kom jeg omsider frem til San Francisco og fikk vinket til meg en drosje omtrent med en gang jeg gikk ut av bussen. Et par bratte oppoverbakker senere og en god del kinesiske butikker senere kom vi frem til Tim, som er mitt vertskap her i Tåkebyen. Nåja, tåke og tåke, det har vært strålende sol hele dagen. La oss håpe det holder seg slik frem til jeg skal videre sørover.

Jeg tok en kjapp dusj og oppdaterte meg på bloggere og e-post og Fjesbok og alt det der før jeg gikk ut for å finne nærmeste danseskole. Det er på høy tid at den såre stumpen min kommer seg i form igjen (jeg tuller ikke, jeg har fått sittesår!), så jeg kjøpte klipp til fire danseklasser (jeg tenkte å kjøpe flere klipp, men de hadde bare fire voksenklasser på mitt nivå før jeg reiser til LA, men jeg skal jo også rekke å gjøre yoga og pilates og se byen jeg er i!)

Neste stopp ble bikramyoga-studioet hvor jeg fikk tak i timeplan og deretter bestemte jeg meg for å tusle litt. Litt. Jeg endte opp med å gå meg vill i parken ved Golden Gate (Presidio of San Francisco). Jeez, typisk meg. Hele fotturen ble på rundt 12 kilometer. Noen bilder ble det, dog. Og jeg så en kolibri!

Det gikk en sti litt opp og ned i haugene ved stranden. Gjett om det blåste. Og det var nesten ikke mulig å høre annet enn de kraftige bølgene som slo mot land. Inntil jeg kom frem til broen. Da var det uråd å høre naturen over støyen fra alle bilene som suste over broen.

Alcatraz.

Sentrum av San Francisco sett fra Crissy Overlook. (Gurimalla, jeg er mer omtåket enn jeg trodde. Jeg klarte å skrive «Sentrum av Seattle sett fra Crissy Overlook.»)

Jeg skal nå bruke kvelden på å utarbeide en plan for hva jeg skal gjøre mens jeg er her. Foreløpig ser planen min slik ut:
Lørdag: Bikramyoga, California Academy of Science, Golden Gate Park. (Med forbehold om flere ting å se/gjøre.)
Søndag: Bikramyoga eller ta bussen til Oakland for å ta danseklasse med Antoine Hunter, en døv koreograf. Golden Gate Bridge. Exploratorium. (Med forbehold om flere ting å se/gjøre.)
Mandag: Ballett, morgenklasse. [Fremdeles under planlegging.] Ballett, kveldsklasse.
Tirsdag: Bikramyoga. [Fremdeles under planlegging.] Pilates på kvelden?
Onsdag: Ballett, morgenklasse. [Fremdeles under planlegging.] Stepp, kveldsklasse.
Torsdag: Reise til LA.

[Oppdatering fra Smaragdbyen]

1

Hver eneste dag har jeg hatt mer enn nok tid til å oppdatere bloggen, men latskapen slo til og dermed hopet bilder og minner seg opp inntil nå, siste dag før jeg reiser til San Francisco. Jeg har hatt det veldig fint i Seattle sammen med Sunny Sue og Kirk, som er venner av min mor fra langt tilbake. Kirk var pilot og på den tiden var det ikke så mange som reiste, derfor fikk SAS-ansatte gratis flyreise hvor som helst så lenge de reiste fra København. En gang reiste altså den amerikanske familien til Norge hvor de traff min mor og hennes foreldre gjennom et «Meet the Norwegians»-program. De fikk beskjed på forhånd om at det ikke ville bli servert mat på møtet, så de spiste seg gode og mette før de skulle møte min familie. Og så hadde mormor, i beste «Alle skal fôres til de sprekker»-stil, forberedt et stort utvalg av retter til møtet med Sunny Sue, Kirk og sønnen Richard. Senere kom moren min på besøk til dem i Seattle 4–6 uker hvert år i 8–10 år.

Vel framme i huset til Sunny Sue og Kirk ble jeg møtt av en liten orkan med hvit pels, kalt Casper:

Tirsdag ble en rolig hjemmedag hvor jeg benyttet meg av sjansen til å vaske klær og komme meg etter bussturen. Onsdag begynte turisteringen. Først dro vi til Ballard sluse der jeg fikk se hvor stor forskjell det er på vannnivået i salt- og ferskvannet, samt hvordan båt blir sluset fra den ene siden til den andre.

Vi var også innom Nordic Heritag Museum. Interessant å lese om hvordan livet var for norske innvandrere i USA.

Valhalla i LEGO-format!

Det regnet en del de første dagene. Men det er jo sånn Seattle får sin grønne farge.

Torsdag var det først Pike Place Market, et veldig fargerikt sted med litt mange mennesker, og deretter SAM (Seattle Art Museum) for å se utstillingen Gauguin & Polynesia.

Nytt bilde til samlingen min av mennesker som fotograferer ting.

Sunny Sue og Kirk.

Fredag tok vi først en stopp ved Snoqualmie Falls og i landsbyen i nærheten.

Kirsebærpai! Like ved bakeriet der vi spiste, lå kafeen der etterforskeren i Twin Peaks spiste kirsebærpai.

Resten av fredagen ble tilbrakt på Bellevue Mall, et digert kjøpesenter som hadde LUSH ♥ Mye spennende å se i amerikanske kjøpesentre!

Lørdag startet med en tur til Panama Hotel, kjent fra Hotellet på hjørnet av bitter og søt. Tilfeldigvis var selve eieren, Jan Johnson i kafeen under hotellet, og hun tilbød oss en omvisning på hotellet etter at vi hadde drukket te. For et flott hotell! Gammeldags, med søte, knøttsmå rom og bad som man deler med de andre gjestene.

Bildet over og under er tatt i kafeen, hvor de har «utsiktshull» ned til et av rommene der de japansk-amerikanske innbyggerne etterlot seg eiendelene sine da de ble deportert under annen verdenskrig.

Etter hotellturen ble jeg kjørt til Broadway hvor jeg fant disse dansetrinnene i gata. Artig påfunn ♥ Jeg spaserte litt frem og tilbake en stund før jeg gikk til Starbucks før å være sosial med tegnspråkbrukere der. Tegnspråket mitt har rustnet litt siden jeg kom til USA, så til å begynne med forstod jeg overhodet ingenting av det som ble sagt til meg. Det gikk litt bedre etterhvert, men jeg trenger masse øvelse hvis jeg skal greie å bli noenlunde flytende.

Søndag var familiedagen. Den yngste sønnen til Sunny Sue og Kirk, samt hans kone og sønnen på 18 måneder, spiste brunsj med oss. En annen av S og Ks barn, Kathy, kom også innom med mannen sin. Morsomt å møte noen av de samme menneskene som moren min kjente som liten.

Mandag ble det dagstur til Skagit Valley for å se på tulipaner. Dessverre var det fortsatt for tidlig til at tulipanene åpnet seg, men det var masse påskeliljer der også, så en fargerik tur ble det uansett! I bakgrunnen i bildet over kan dere se Mount Baker (hvit fjelltopp på venstre side), som er en stratovulkan.

Hehe, «wrong bus» ;)

Vi tok en kort pause for å kjøpe iskrem. Her serveres iskremkule på størrelse med hodet ditt. Nesten. På veien hjem stoppet vi på et «outlet»-kjøpesenter hvor jeg endte opp med å kjøpe tre par sko til latterlig lav pris. Det blir spennende å se om vekten av kofferten min blir godkjent av Greyhound når jeg skal videre.

Kurv med sjokolade! Amerikanerne har visst kurv istedenfor egg av papp, men det er selvfølgelig innholdet som teller. Sjokoladeeee…

Tirsdag dro vi til Space Needle.

Seattle sentrum sett fra Space Needle.

Space Needle. Hvis jeg syntes heisen opp til Stratosphere i Las Vegas var skummel, så var det før jeg tok heisen opp Space Needle. Kun en vegg av glass som skiller oss fra utsiden.

Jeg ble sluppet av ved Seattle Central Library slik at jeg kunne beundre arkitekturen (og bøkene) før jeg vandret rundt i byen på egen hånd. Biblioteket er på 11 etasjer (toppetasjen er kontor, men resten er åpent for publikum), og arkitekturen var veldig stilig. Dette må vi ha i Oslo, altså!

Fra 6 til 10 etasje kan man gå i en spiral oppover gjennom offentlige dokumenter, avisarkiv og faglitteratur, hele tiden med flott utsikt til bygningene rundt biblioteket.

Tredje etasje sett fra tiende etasje. Jeg kunne nesten flyttet til Seattle bare på grunn av biblioteket.

Jeg var innom en vintage-butikk som ble styrt av en veldig kresen katt kalt Vincent. Det var ikke hvem som helst som fikk lov til å få hans oppmerksomhet. En jente som kom inn like etter meg, prøvde å lokke Vincent til seg, men han ignorerte henne glatt og mjauet masse til meg. Da jeg satte meg ned i en sofa, hoppet han opp i fanget mitt og purret som et sagbruk. Katten har god smak ♥

Apropos katt, se hva som skal settes opp i Seattle om en uke (lenge etter at jeg har forlatt byen)? Dette er hva jeg kaller megadårlig timing. Min favorittmusikal, joooo! Åååh…

Nå er det på tide å få på seg klær, pakke kofferten og ta en tur ned til postkontoret for å sende ting og tang og bøker hjem.

[Smakebit på søndag – Rhett Butlers historie]

10

Rhetts sjel våknet lik en katt som strakte seg i solen. Nytt blod strømmet gjennom kroppen på ham. Et glis presset på, men han tvang seg til å skjule det. Scarlett trengte ham.

Denne romanen av Donald McCaig er Tatt av vinden sett fra Rhett Butlers synsvinkel. Nesten. Vi får vite mer om hans oppvekst, hans forhold til den strenge faren og sin elskede søster, og hans følelser for Scarlett O’Hara. Jeg leste Tatt av vinden for noen år siden, og liker filmen med Viven Leigh og Clark Gable veldig godt, så det er artig å lese Rhett Butlers historie.

Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

PS: Det har vært litt stille på bloggen denne uken, men snart kommer det oppdatering og bilder fra min gjøren og laden her i Seattle. For dere litteraturinteresserte kan jeg nevne at på lørdag var jeg innom Panama Hotel, kjent fra Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt av Jamie Ford. For et flott sted! Mer kommer senere.

[Adjø, Las Vegas. Hallo, Seattle!]

2

Et knippe bilder fra Las Vegas, som vanlig litt etter skjema for jeg er nå i Seattle etter å ha overnattet på buss to netter på rad:

Et kunstnerisk bilde fra motellrommet mitt. Jeg liker linjene og enkelheten i dette. Legg merke til «boksen» inni speilet.

Lørdag var det duket for litt ordentlig sightseeing på Stripen. Jeg tok monorail fra MGM Grand til den andre enden for å stikke innom Stratosphere først. Heisen opp til utsikten ristet så veldig at jeg nesten begynte å angre på at jeg i det hele tatt tenkte på å komme meg opp til topps. Jeg som blir svimmel av å stå på en stol, liksom.

Hvis dere ser nærmere i øverst venstre hjørne på bildet over, kan dere se Luxor-hotellet. Jeg GIKK hele veien fra Stratosphere til Luxor og deretter til motellet. Fem kilometer i stekende sol. Med Converse. Ajaj. Og samme kveld var Sam, en britisk jente jeg traff på bussen til Flagstaff, og jeg på nattklubb og danset. Neste dag hadde jeg vondt i hofteleddene, merkelig nok.

Forestill dere den bomben det hadde blitt om man hoppet i bassenget fra toppen av Stratosphere. Eller, glem det. Svimmel nå.

Det var mulig å gå ut og trekke litt frisk luft. Jeg holdt meg på god avstand fra kanten mens jeg tenkte «Gale mennesker» om disse som tok denne attraksjonen, en vogn som liksom «faller» fremover og rykker opp igjen i siste øyeblikk. Man kan også hoppe ned til bakken iført seler. Gale mennesker.

Hotell med sirkustema. Velkommen til Las Vegas.

Fra første etasje i The Venetian. En eventyrlig hage pyntet med digre blomsterballer.

Fra annen etasje i The Venetian. En mini-Venezia komplett med gondoler og syngende gondolførere. Viva Las Vegas.

Det er faktisk en fyr som fotograferer brudeparet i dette bildet. Han står gjemt bak den skallede fyren på høyre side. Nytt bilde til samlingen «Anne-Line knipser bilde av folk som knipser bilde av ting/folk». Neida.

Etter fem kilometer til fots og en hyggelig samtale med restauranten om de overflødige transaksjonene (de skulle slette disse, og dessuten syntes de jeg var den beste kunden de har hatt på lenge ♥), ramlet jeg endelig inn på motellrommet mitt. Hva passet vel bedre enn å fylle badekaret og putte i en LUSH-badebombe? Mhm. Big Blue. Jeg måtte riktignok vaske badekaret rent for sjøgress etterpå, men ah, så deilig det var å ligge i vannet…

På kvelden gikk jeg altså ut igjen med Sam. Vi fant veien til Krave Lounge, visstnok USAs beste homoklubb. De hadde dansere i undertøy. Sam falt pladask for en meget heit danserinne som var veldig populær blant publikum; jenta endte opp med masse sedler oppi trusa. Høres ut som et bra yrke, spør du meg, å danse på homoklubb.

Søndag ryddet jeg i en fei før jeg sjekket ut, plasserte bagasjen ved resepsjonen og gikk ut for å slå i hjel tiden. Første stopp ble New York New York for å teste ut berg- og dalbanen. Wow. Bare… Wow. Deretter spaserte jeg litt rundt, ble lurt til å ta trikk fra A til B og brukte lengre tid enn om jeg hadde spasert samme strekning, fant veien til Urban Outfitters hvor jeg kjøpte to bøker (D!irty Sign Language og en bok om hvordan man får til forskjellige retrofrisyrer) og fant butikken Bettie Page, hvor de selger herlige 50-tallskjoler som selvfølgelig koster litt mer enn hva jeg bør bruke for øyeblikket. Men jeg gikk ikke tomhendt derfra; med meg hadde jeg en bok med makeup-tips for forskjellige retrostiler. Sikkert nyttig å ha i tilfelle fremtidige danseoppdrag som krever retrohår og -sminke.

Deretter dro jeg innom motellet for å hente bagasjen og praiet en taxi til Greyhound hvor jeg gjorde meg klar for et par netter på veien. Erfaringen fra nattbussen mellom Flagstaff og Las Vegas fikk meg til å kjøpe teppe og pute. De to nettene jeg tilbrakte på buss, ble veldig behagelige i forhold til tidligere. Husk å notere dette, barn, hvis dere skal reise nattetid med buss, er det lurt å ha teppe og pute. Og fiberrike kjeks, grønnsaksjuice, tørket frukt, nøttemiks og banan til å fylle opp magen med hvis du foretrekker å holde deg unna fettglinsende dyrekadaver fra McDonalds.

Nam, nam.

Et eller annet sted i Montana (jeg reiste gjennom Nevada, Idaho, Montana, Idaho igjen og Washington før jeg kom til Seattle) stoppet vi ved en kafé. Servitrisen der var den stereotypiske servitrisen vi kjenner fra film: Eldre kvinne med trange klær, mye sminke, høyt hår og øyevipper på lengde med lillefingeren din. Gurimalla… Og nesten alle mannfolkene manglet intet mindre enn fire–fem tenner i kjeften.

Her i Seattle bor jeg hos Sunny Sue og Kirk, som moren min har kjent i mange år. For flere år siden kom de på besøk til oss, nå er det omsider min tur til å besøke dem. Veldig koselig å se dem igjen, og stedet de bor på ligger veldig landlig til. Jeg tok meg en løpetur etter frokost for å riste av meg overskuddsenergi etter bussturen. Jeg så en kanin! Mye skog og frisk luft ♥ Nå er det middag, hejdå!

[Smakebit på søndag – Enke for et år]

8

De første par årene etter at Thomas og Timothy Cole døde, hadde Marion bedt om å få tilsendt Exeters årbøker. Hvis Thomas hadde fått leve, ville han ha blitt uteksaminert sammen med 54-kullet – og Timothy i 56. Men fremdeles, selv etter at guttene ville vært uteksaminert, kom årbøkene i posten – med hilsen fra Minty O’Hare, som sendte dem automatisk, med formodningen om at han dermed sparte Marion for den ekstra smerten ved å bestille dem. Marion fortsatte trofast å se gjennom dem, og ble stadig paff over å se gutter som hadde den aller minste likhet med Thomas eller Timothy, skjønt hun hadde sluttet å bemerke disse likhetene overfor Ted etter at Ruth ble født.

Denne romanen av John Irving handler om Ruth Cole, datter av Ted og Marion Cole, og suksessfull forfatter i voksen alder. Hendelser som skjedde den sommeren da hun var fire år og forfatterspiren Eddie O’Hare kom for å jobbe for faren hennes, gir store ringvirkninger for resten av hennes liv. Moren Marion kom aldri over tapet av sønnene Thomas og Timothy, og etter å ha forført Eddie i et forsøk på å gjennopplive minnet av sønnene, forlater hun Ruth og Ted. Mange år senere møtes Ruth og Eddie igjen. Romanen er spennende bygget opp, med både hovedhistorien med Ruth og Eddie, med innslag om menneskene i deres lv.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.