Måned: november 2009

[November renner ut]

2

Opptur:
– Dynamisk yoga hos SATS. Fantastisk trening og jeg føler meg alltid litt «ruset» etter hver gang!

– Kristin Berg, som danser i Cats på Chat Noir, sa at hun var imponert av dansingen min! Stas!

– Rektor Hilde brukte ordet «dyktig» om meg. Jeej!

Nedtur:
– Adecco har pilotprosjekt for å få hørselshemmede arbeidssøkere ut i arbeidslivet. Sendte e-post i midten av november, har fremdeles ikke fått svar. Jobb! Vil ha! Nå!

Overraskelse:
-Dette kom nettopp inn: En av arrangørene bak Mr. Gay Norway sendte nettopp melding til meg. Han husket meg fra da jeg så på kåringen av Mr. Gay Norway, yeeey!

Begivenhet:
– Pysjamasfest på skolen. Artig, artig!

– Kvinnekveld på John Dee. Interessant. Men jeg så bra ut uansett, iført kort kjole med paljettglitrende halterneck.

– D3s studentvisning. Fantastiske dansere! Nå blir det å hoppe etter Wirkola når min klasse skal sette opp vår egen studentvisning til vår, men forhåpentligvis overgår vi D3

– Nederlands Dans Theater på Operaen. «Vanishing Twin» og «Silent Screen» av henholdsvis Jiri Kylián og Lightfoot & León. Jeg forgudet sistnevnte, men så har jeg vært fan av L&L siden jeg så Nasjonalballetten fremføre fire koreografier av duoen tidligere i år.

– Swing-akrobatikk! Robert Tøfte-Furu lærte guttene hvordan de skal løfte og/eller kaste jentene i lufta. Nesten sånn her:

– Stine, to ukjente menn og jeg hjalp en bevisstløs jente en lørdagsnatt. Særdeles fornøyd med min rolle i hendelsen; jeg holdt hodet kaldt, husket å sjekke alle livstegn, legge merke til uvanlige ting og prøve å få tak i 113.

Person:

Sitat:
– «Her har vi en god delfin, og en handikappet delfin.» Chet Walker.

– Dialog:
Daniel: Jeg har et ekstra bein i foten.
Chet: (lang taushet) Du er spesiell, vet du det?

– «Jeg har et ekstra bein i hoften!» Eirik.

Låt:
– Fikk nesten ikke høre på musikk i det hele tatt, for en liten del av høreapparatet mitt døde. Det er heldigvis fikset nå. Puh.

Bok:
– Den som skal komme, Kathleen McGowan. Da Vinci-koden som skrevet av en kvinne. Veldig spennende!

– Velsmakende vegetarisk, utgitt av Gyldendal. Ominominom!

Film:
– Madame Butterfly, opera-spillefilm fra 1995, regissert av Frédéric Mitterrand. Nydelig.

Månedens søteste:


Hælledussensåsøøøøøt!

[Jenta fra i natt]

1

Moren min snakket nettopp med henne på telefonen. Hun er i orden nå, men er fremdeles litt skjelven. Hun hadde faktisk ikke drukket særlig mye i går, så jeg har mistanke om at noen puttet noe i drikken hennes (blant annet pga. hvordan pupillene hennes var da vi fant henne).

Jeg er sjokkert over at det var mulig å være så fullstendig borte for denne verdenen som den stakkars jenta var. Vi fire som passet på henne, kløp og fiket henne hardt for å få kontakt med henne, men det var som å få kontakt med en potetsekk. Det er skremmende å vite at det faktisk er mulig for hvem som helst å gjøre HVA SOM HELST overfor noen som er så ute av stand til å forsvare seg.

Mennesker som putter GHB eller annet dop i intetanende jenters drinker for å utnytte dem, befinner seg på det absolutte laveste nivået som det er mulig å komme på. Disse menneskene burde kastreres med en rusten neglfil. Millimeter for millimeter.

[Pizza? Nei, ambulanse!]

7

Hvis jeg er sulten, kan jeg skrive en sms og få pizza levert på døra.
Hvis jeg lurer på noe, kan jeg skrive en sms og få svar på det jeg lurer på.
Hvis jeg havner i en ulykke, er livet overlatt til tilfeldige forbipasserende.
Om de dukker opp i det hele tatt.

I kveld opplevde jeg behovet for å få øyeblikkelig kontakt med 113, men i 2009 er det fremdeles umulig for en døv person å skaffe øyeblikkelig hjelp ved brann, innbrudd eller ulykke. Norges Døveforbund har i ti år prøvd å få til en løsning der en hørselshemmet person skal kunne sende en enkel tekstmelding til nødsentralene, men fremdeles er du prisgitt tilfeldige forbipasserende om du havner oppi en alvorlig situasjon og ikke kan kommunisere via telefon. Hårreisende fakta! VG publiserte en artikkel om dette for ett år siden: -Døve kan bestille pizza, men ikke ambulanse.

Venninna mi og jeg, begge hørselshemmede, kom over en bevisstløs jente på gata for litt over to timer siden. Ved henne var det en mann som forgjevs prøvde å få liv i henne. Han var antakelig ikke fra Norge, for han visste ikke hvordan han skulle skaffe hjelp. Jeg visste utmerket godt hva jeg skulle gjøre; sjekke puls, pust og legge jenta i stabilt sideleie. Jeg ba mannen ringe 113, men han var dessverre ikke i stand til å gjøre seg godt nok forstått overfor nødsentralen.

Heldigvis dukket det en annen forbipasserende opp og jeg ba ham ringe til 113 og etter en altfor lang runde med forklaring, sendte de omsider en ambulanse.

Om jeg hadde mulighet til å gjøre det på egen hånd, hadde hele situasjonen tatt betraktelig mindre tid. Etter å ha sjekket jenta for livstegn og plassert henne i stabilt sideleie, hadde jeg skrevet «Bevisstløs jente i Drammensveien XX, stabilt puls og pust, pupillene er fullt utvidet og trekker seg ikke sammen. Trenger ambulanse ASAP» og sendt meldingen til 113. Mindre enn et kvarter hadde det tatt, istedet for nærmere førti minutter fra vi kom og fikk kontakt med nødsentralen til ambulansen kom.

Denne situasjonen var heldigvis ikke akutt eller livstruende, men neste gang kan det bli en situasjon der minutter teller om en person overlever eller dør. Skal en hørselshemmet person bli nødt til å se noen dø i armene hennes før det vil bli mulig å skaffe hjelp via sms?

[Oktober-liste]

2

Opptur:
– Å bli en av de ti danserne fra D2 som skal gjøre Paul Henrys koreografi på juleforestillingen! Stas.

– Å få ballett-undervisning av Marek Jez, solist fra Nasjonalballetten! Stas.

– Å bestille ferietur til Syden. Nisser og snø byttes lett ut med sommer og sol. Stas.

– Å endelig få fingrene på høyre hånd til å spille Lykkeliten sånn relativt bra på piano. Fingergymnastikk. Nå gjelder det å få venstre hånd til å henge med.

Nedtur:
– Jobbintervju. Men ikke pokker om jeg skal la en sneversynt idiot ødelegge for meg. Jeg er jenta som kan danse uten musikk og lære å spille piano helt på egen hånd! Jeg er jenta som klarer å reise alene til alle verdens hjørner uten støttekontakt. Jeg kan gjøre ALT, damnit! Bortsett fra å skravle i telefonen.

– Fridge gone wild. Kjøleskapet streiket. Fordel: Jeg fikk kjøpe mitt første kjøleskap. Riktignok i en annens navn, men det var første gangen jeg kjøpte noe annet enn laptop og mobil hos Elkjøp. Du vet du er blitt litt voksen når du kjøper hvitevarer.

– Å oppdage at fattigdomsgrensen i Norge er på 7333komma3-ish i måneden. Studielånet er på 6500-ish. Hva er dette for noe, Staten? Fattigdom skal liksom bekjempes, men dere lar studentene deres leve på brød, bønner og vann? Skjerpings.

Overraskelse:
– Hummus som pålegg på brødskive er overraskende godt! Men du verden som den hvitløksånden henger igjen.

Begivenhet:
– West Side Story på Bårdar, fremført av M2. Flinkiser!

– Å sitte på Halvorsens konditor med mamma og filletante mens vi spiste rosa marsipankake og så på gamle familiebilder fra mellom 1920 og 1970. Historisk sus.

Låt:
– I’ll Fly Away fra O Brother, Where Art Thou? Fin og ikke så vanskelig å lytte til når man først får dreisen på Hallelujah-delen.

Bok:
– Tider skal komme – en science fiction-antologi, red. Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Veldig mange fantastiske noveller her! Les! Nå! Favoritt: Det er en tunnel i din fremtid av Alice Glaser.

– Øya, Victorie Hislop. Jeg er svak for semi-medisinske historier og en roman om et øysamfunn bestående av spedalske mennesker… Jeg vurderer en tur til Kreta for å sjekke ut Spinalonga.

Film:
– Bell, Book And Candle. Tre ord: Fortryllende Kim Novak.

[Når et jobbintervju blir et slag i trynet]

16

Se for deg at du skal på jobbintervju. Ditt første ordentlige jobbintervju. Du forventer ikke at jobben skal bli din, men du ser frem til å få nyttig erfaring med jobbintervju. Du møter opp presis, håndhilser på intervjueren med et smil og et fast håndtrykk helt etter boka og dere går inn på et kontor. Det første intervjueren sier, er en av følgende setninger:

Jeg ønsker ikke å gjennomføre intervjuet…
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er farget.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er jøde.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er homofil.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er asiatisk.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er sitter i rullestol.
… for jeg vet det vil bli et stort problem for oss at du er hørselshemmet.

Kjenn på følelsene som dukker opp i deg når du forestiller deg denne situasjonen. Det var de følelsene jeg fikk da jeg var på jobbintervju* i helga. Felles for alle utsagnene er at de er like urettferdige, sårende og fremfor alt diskriminerende. Denne situasjonen gjorde meg så utslått at jeg ikke ante hva jeg skulle si. Hele helgen gikk jeg med en følelse av at jeg ikke var like mye verdt som enhver andre bare fordi jeg manglet én sans. Igjen og igjen tenkte jeg gjennom hva som ble sagt av han som skulle intervjue meg, og hver gang kom jeg frem til at det faktisk var diskriminering. Han brøt Antidiskrimineringsloven da han nektet å gjennomføre intervjuet fordi jeg ikke kan høre.

I 2009 skulle man ikke tro at slik som dette skulle vært mulig, men det skjer faktisk og det skjer hele tiden. Ingen har rett til å filtrere bort noen basert på hudfarge, religion, legning eller funksjonsevne, men det skjer. Jeg vet at det finnes mange døve og hørselshemmede som sliter med å få en grei jobb utenfor døvemiljøet fordi de blir filtrert bort om de oppgir at de er hørselshemmet. Dette skjer i 2009 enda det finnes mange enkle løsninger som kan gjennomføres når en arbeidsplass får en hørselshemmet ansatt.

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med dette, men en ting er sikkert: Jeg nekter å la dette skje igjen, jeg nekter å la noen slippe unna med å gjøre min mangel på hørsel til et stort og umulig problem. Jeg kan gjøre en like god jobb som alle andre, så lenge jeg får én sjanse til å vise at jeg kan.

*) Hvilken arbeidsplass jeg var på intervju hos, spiller ingen rolle akkurat nå. Men jeg vet om minst to døve/hørselshemmede personer som har hatt tilsvarende jobb som jeg søkte på. Hvis de klarte det, så hadde jeg også klart det.