Jeg er visst innelåst på skolen. Hjelp?
Det vil si: jakka, veska, busskortet og kameraet mitt er inne på et klasserom som jeg ikke kommer meg inn på. Det er kaldt og vått ute, ergo; jeg kan ikke komme meg hjem uten å risikere en solid forkjølelse.
Håper det kommer en eller annen Securitas-vakt snart.
Oppdatering: Securitas ville ikke komme og redde meg, men skolen har et fast vaktselskap og de sendte en herre som fikk meg ut av skolen. Hjemme nå, hurra!
Jeg er forelsket. Forelsket i en lang, mørk skjønnhet. Jeg traff skjønnheten idag og vi fikk skikkelig kontakt med én gang. Det tok faktisk mindre enn ett minutt før jeg ble overrasket med et lite suss på kinn. Vi trengte ikke si mye, sånn kontakt fikk vi. Jeg hadde heldigvis med meg kameraet mitt, så jeg fikk tatt et bilde av skjønnheten og meg sammen <3
Se så skjønn!
I dag har sjefene på Fotopia holdt foredrag for oss. Det var veldig inspirende (bortsett fra da han ene tok til å skjelle ut oss en stund fordi vi ikke var flinke nok til å misbruke kameraene, studioet og lysutstyret eller hadde en mappe å vise frem). Jeg synes jo det er gøy å fotografere og å vise frem bildene mine. Bildebehandlingen mellom A og C er også ok, men jeg tror jeg ville vært mer motivert for å finne frem kameraet hvis jeg slapp å sitte på skolen i flere timer.
Jeg har planer om å skaffe meg en stasjonær datamaskin når stipendet kommer i januar. På den måten kan jeg ta masse, masse bilder og deretter kose meg med å redigere dem hjemme hos meg selv. Fordelen med å redigere bilder hjemme, er at det blir lettere å koble ut og det blir lettere å ta en pause. Istedet for å tenke «Nå må jeg holde ut så jeg blir tidlig ferdig og kan gå hjem før det blir mørkt» (ønsketenking om vinteren), så kan jeg heller sulle med bildene så lenge jeg vil. Det er bare et par meter til senga eller kjøleskapet eller bokhylla.
Hjemmestudio hadde vært fantastisk, det også. Den ene læreren vår, Tonje, har fotostudio i kjelleren der hun bor. Etter en lang dag i studio, er det bare å ta en trapp opp og vips! hjemme.
Jaja.
Angående utskjellingen vi fikk, jeg gjorde noe med det nå og fotograferte røyken fra en røkelse mot sort bakgrunn og blitzet med håndholdt blitz. Røykbilder er klisjé-klisjé, men i det minste fotograferte jeg litt og det er bedre enn ingenting. Hadde jeg hatt Photoshop her, kunne dere fått servert resultatet med en gang. Men akk, dere må nok vente til imorgen ettermiddag-ish før dere får se hvor flink jeg er til «tage hva man haver».
På tirsdag skal vi ha en ny runde med Fotopia-folka. Vi har fått en oppgave som vi skal løse i løpet av dagen. Min gruppe skal fotografere tre bilder med oppstylet modell og klær fra H&M. Han ene Fotopia-fyren ble litt imponert da jeg klarte å få tak i en profesjonell modell til tirsdag på under fem minutter idag. Kontakter, vet dere, kontakter. Yey.
Jeg gleder meg til tirsdag, jeg!
Det er 48 dager igjen til 24. desember. Jeg har ikke tenkt så mye på dette, men jeg føler at i år gidder jeg ikke bale med flere julegaver enn «nødvendig». Jeg vil bare ordne julegave til den nærmeste familien min. Ikke venner. Punktum. (Se det fra den lyse siden, mine venner: Dere får en gave mindre å kjøpe inn før jul!)
Det har ingenting å gjøre med at vi lever i en materialistisk verden eller viktigheten av bursdagen til han jødiske hippieduden. Jeg er bare lat. Når vi bytter gaver, er det egentlig det samme som å bytte penger. Like for like. Jeg kan like godt kjøpe det jeg har lyst på selv, og da slipper jeg å vente i en liten evighet før jeg «har lov» til å bruke det.
Ahem.
Her er altså årets ønskeliste:
Mamma: Jeg ønsker meg boka Lighting the Nude (kan kjøpes hos Norli), et par tynne superundertøy-trøyer (sorte, kløfri ull, størrelse S) og My Name is Earl – Sesong 2.
Pappa: Jeg ønsker meg to par tynne stillongs (sorte av 100% merionull, størrelse S) og en kamerasekk med plass til laptop (Lowepro CompuTrekker Plus AW).
Lillebror: Jeg ønsker meg to par myke, gode ullsokker (som ikke klør, størrelse 38-40). Gjerne i en fin farge. Sjokkrosa eller neongrønn, for eksempel.
Zorro: Jeg ønsker meg masse kos.
Farfar og mormor: Jeg ønsker meg bittelitt lommepenger til Australiaturen.
Venner: Jeg ønsker meg anbefalinger til bøker jeg bør lese, filmer jeg bør se, cder jeg bør lytte til og matoppskrifter jeg bør prøve.
Som dere kan se har jeg nevnt tre fornuftige ting i årets ønskeliste: superundertøy, stillongs og ullsokker. Jeg bor nemlig på 17 kvadratmeter med rundt tre meter under taket, og det er litt vanskelig å varme opp hele rommet skikkelig uten å risikere en høyst uøkonomisk strømregning. Den billigste løsningen blir dermed å pakke seg inn i lag på lag med klær, og etter at jeg kjøpte mitt første sett med superundertøy ifjor høst, har jeg lært at stillongs er ganske utmerket å ha på seg. «Jeg kjenner hårene på låret krølle seg sammen i gledelig forventning bare av tanken.» (sitat fra en seriøs naturentusiast)
Når det gjelder anbefalingene; Jeg har over åtte tusen bøker igjen å lese før jeg vandrer heden, så sett i gang!
Er det noen som vet hvor man kan finne en god musé? Jeg har lyst til å skrive dikt og noveller. Kanskje en liten roman til og med, hvis jeg føler meg ambisiøs nok. Men ordene har kjørt seg fast et sted på veien til fingrene, og jeg trenger litt drahjelp fra en litterær Falken-utsending for å få ordene opp av grøfta. Kreativiteten er det ingenting i veien med, jeg ser bilder i hodet hele tiden. Men å oversette bildene til skriftlige ord synes å være en temmelig vanskelig oppgave.
Nå forstår jeg hvordan det må være å jobbe som tegnspråktolk når opptil nittifem prosent av det tolken skal oversette, ikke er «håndfaste» ord. Noen ganger vifter den døve bare med hendene på en eller annen spesiell, improvisert måte for å understreke et poeng, da er det opp til tolken å finne det ordet som passer best til å oversette poenget med.
Kreativiteten min er døv med stor D og jeg er en småredd tolk som nettopp har fått eksamenspapirene og blitt tuppet ut av gamle, trygge Blindern.
Jeg beveger meg som en åttiåring med gikt. Under jazzen igår gjorde vi en koreografi der et av trinnene gikk ut på at man skal stå i arabesk og falle mot gulvet uten å treffe med nesa først, samtidig som man beholder det bakre beinet i arabesk-stillingen. Jeg klarer såvidt løfte den ene armen idag.
Under strekken idag strakk jeg meg litt langt og plutselig… Se for dere at dere har en stor klump med lærertyggis (sånn grønn klisterguffe), og dere strekker denne klumpen. Strekker, strekker, strekker og KNEPP! klumpen blir til to klumper. Det var det som skjedde med rectus femoris-muskelen min idag. Denne er altså er den rette lårmuskelen som ligger omtrent på midten foran på låret.
De neste dagene skal jeg ha date med varmeflaska og tigerbalsam. Au.
I natt drømte jeg at jeg var en røyker. Ikke bare en røyker, men en storrøyker. Jeg drømte noe annet også, men det jeg husker best fra drømmen, var at jeg alltid hadde en tent sigarett mellom fingrene eller i munnen. Jeg kunne kjenne hvordan jeg trakk inn røyken, kjenne hvordan røyken spredde seg i lungene mine og deretter ble blåst hardt ut gjennom munnen eller nesa.
Da jeg våknet, kjentes munnen min ut som om noe hadde krøpet inn for et halvt år siden, dødd en uke etter og blitt liggende frem til denne morgenen.
Æsj.
Hallelujah! FotoKnudsen reddet 77 bilder av 98 fra åpningsfesten på lørdag! Og redningsmannen var ingen ringere enn en av mine tidligere SFO-«lærere» fra da jeg spradet rundt på barneskolen. Snakk om liten verden! Det var deilig å kunne levere fra meg cden etterpå. Bildene er ikke fantastiske, men de er et par hakk bedre enn partybildene folk flest legger ut på tryneboka. Jeg hadde blant annet brukt kalkpapir på blitzen for å myke opp lyset litt, og brukt taket som reflektor istedet for å blitze rett på folk.
Jeg slet med å få sove i natt for jeg var altfor rastløs. Dermed førte det til en veldig trøtt og apatisk Anne-Line på skolen idag. Helligeditavonteese, jeg hater å ikke få sove ordentlig… Heldigvis går det snart over, hvis jeg kjenner kroppen min rett. Jeg skal danse jazz i kveld og intervall-løpe litt, så slukner jeg nok fortere.
Jeg har kommet frem til at jeg har 8040 bøker igjen å lese, gitt at jeg leser 130 bøker i året og lever til jeg blir 90 år. Inspirert av denne. Med tanke på at mormor er 75 (om jeg ikke husker feil) og farfar nylig fylte 90, så har jeg oddsene med meg. Kanskje jeg til og med dobler lesemengden når jeg blir pensjonist. Bedre tid til bøkene und such.
Nå skal jeg lades opp litt.
Snork.
Jeg har et minnekort som er ødelagt. Det var minnekortet som jeg brukte da jeg fotograferte på festen igår. Foreløpig forholder jeg meg rolig til det. Imorgen skal jeg gå til FotoKnudsen og be dem utføre et mirakel. Og når jeg får svaret fra dem, kommer jeg til å reagere deretter. Foreløpig er det «don’t panic».
Det ordner seg. Det må ordne seg. Å tilbringe tre timer i forkjølet tilstand blant 60 ukjente mennesker («ukjente» som i folk jeg ikke kjenner personlig. Aksel Hennie faller ikke under denne kategorien selv om han vet hvem jeg er.) med en blitz som fusker bør ikke ende med ikke-eksisterende bilder. Spesielt ikke hvis han Aksel Hennie-lookalike faktisk var Aksel Hennie.
Idag var det maraton i New York. De sendte hele seansen på sportskanalen og jeg ble så fascinert at jeg faktisk satt i halvannen time og så på mens de løp i mål. Tenk at det finnes folk som orker løpe 42 kilometer på et par timer. Jeg synes én kilometer på ti minutter er slitsomt nok, men det er vel bare fordi jeg ikke bedriver intervall-løping.
Kanskje jeg skal forsøke det, selv om jeg er litt bekymret for hvordan forbrenningen min vil takle det. Jeg har allerede sykt høy forbrenning («Du er blitt så tynn!» sitat Ipek da jeg løp på henne på gata forleden), og aerobt trening er jo kjent for å kicke forbrenning herfra til Pluto. Det er vel bare å begynne å spise enda mer. Hurra!
Nå skal jeg logge av, lese litt og vente på at Jon Blund skal smelle meg i bakhodet med noe hardt.