Og hun sier at JEG sniker. Makan.
Hihi.
Og hun sier at JEG sniker. Makan.
Hihi.
Idag har jeg tatovert Angelina Jolie, blitt medlem i Buddhistforbundet og kjøpt ny mobil.
Jeg satt og sullet i Photoshop-klassen da læreren min sa at jeg kunne ta et titt på oppgavene som er for de som kjeder seg i timen. Der fant jeg en kul ting: Hvordan putte på tatovering i Photoshop. Ti minutter senere hadde frøken Jolie en stor ulv på høyre overarm.
«Hva synes du?» spurte jeg læreren min. Hun klarte ikke se hva jeg hadde gjort med bildet, så jeg regner med at mitt første forsøk som liksom-tatovør var vellykket. Hah!
Siden november 2006 har jeg hatt en Sony Ericsson K510i. Denne har fungert fint, inntil for et par måneder siden. Joysticken begynte å bli løs og 8-tasten var kranglete. Til slutt ble det omtrent umulig å skrolle nedover, til høyre og til venstre.
Jeg trodde jeg skulle klare å leve med det, men etter å måtte fortrenge et brennende ønske om å slenge telefonen i veggen, bestemte jeg meg for å kjøpe en ny mobil med en gang jeg fikk penger på kontoen. Flere mobiler ble nøye studert og til slutt falt valget på Sony Ericsson Z310i.
Den er rosa. Lokket kan klappes igjen (nevnte jeg at tastelåsen på den gamle også er føkka?) Og viktigst av alt: Den har ingen tåpelig joystick som har like stort behov for en viss blå pille som de fleste eldre menn er så glad i.
Hurra.
I posten idag lå det et brev fra Buddhistforbundet. Jeg er nå offisielt medlem i et annet trossamfunn. Jeg tror jeg vil trives bra selv om jeg ikke kan skryte på meg å være så veldig praktiserende. Det er prinsippet som teller.
Nå skal jeg lese litt mens jeg håper på at det vanker litt kos ikveld også. Kryss fingrene for meg, dere. På forhånd takk.
Idag fikk jeg sove til litt etter soloppgang og det fungerte mye bedre for meg! Skulle titte på location med Trine, så litt før halv 12 var jeg i Lillestrøm, opplagt og klar som bare det. Trine, jeg og tolkene tuslet rundt en stundt og tittet på byggeplasser. To av stedene var bare helt geniale, så vi gleder oss til fotosess.
Vi ble ferdig tidligere enn ventet, så da rakk jeg en tur til SATS. Jeg har ikke vært der på nesten to uker og jeg har neimen ikke tenkt å bli støttemedlem. Deilig å trene litt styrke igjen.
Etterpå tuslet jeg til bussen, helt i min egen verden. Jeg var halvveis over gata da en dame pekte på beina mine og sa et eller annet. Et blikk ned avslørte hva det var det damen prøvde å fortelle meg:
Jeg hadde glemt å ta av de lekre, blå plastposene som vi må ha på skoene når vi går inn på SATS. Haha. Tenk om jeg ikke oppdaget det før jeg var hjemme, haha. Men kanskje jeg kunne ha startet en hett trend.
Ønsketenking.
En middag, en kopp te og litt sløving senere satt jeg på trikken til Bårdar. Overraskelse. Klassisk med Tatsiana og jazz med Geir. Vi gjorde den samme kule koreografien som vi lærte sist gang, men slutten var endret til piruett, spark, snu-hopp, vend, piruett, ned på gulvet, hopp, hopp, vri-hopp, contraction og release til stående spagat.
Kult.
Kvelden ble avsluttet med kos, kos og kos. Jeg hadde blitt sprø om jeg ikke hadde fått se henne ikveld. Hun er vidunderlig.
Tidlig opp idag. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg tåler IKKE å stå opp tidlig. Slet som en hund med å holde øynene åpne til etter lunsj en gang. Vi hadde selvfølgelig veiledning klokka 10, så det var litt problematisk å være B-menneske.
Til mitt forsvar: Jeg la meg FØR midnatt. Jeg la meg faktisk i 22-tiden. Så ikke kom her og mas om leggetiden min. Det er vekketiden som er problemet.
Etter skolen var jeg hos knekkeren en tur. Deilig å bli knekket opp litt igjen. Etterpå trikket jeg ned til audiopedagogen og lyttet litt og pratet litt.
Siden jeg og legen min likevel var der samtidig, bestemte jeg meg for å stikke innom legen for å få henne til å titte på det såret jeg har hatt på høyre øyelokk siden midten av Brasil-turen.
Diagnose: Brennkopper. Yeah. Er det ikke atopisk eksem, er det kyssesyke. Og er det ikke kyssesyke, så er det brennkopper. Hva blir det neste, liksom? Men nå har jeg iallefall fått penicillin og forhåpentligvis ser øyelokket mitt normalt ut om ikke så lenge.
Takkogpris.
Fikk tilbake en bok av en bekjent, spiste middag og traff tilfeldigvis på en tidligere lærer før jeg føk til Bårdar for å trampe i flamencoskoene mine og svinse rundt i jazzen.
I jazzen klarte jeg å slå opp et sår på foten og blødde utover halve dansegulvet. Herlig.
Nå er det snart leggetid. Jeg har ikke lyst til å sove alene. Savn.
En ting Bærum er ganske kjent for er alle de små bimboene som konkurrerer om å ha den største Eli Hagen-frisyren. Det er praktisk talt umulig å gå mellom A og B i Bærum uten å se minst tjue fjortiser med høysåter av en annen verden på hodet.
Hullet i ozonlaget over Bærum er trolig et av de største hullene, med tanke på all hårsprayen som kreves for å holde den overdimensjonale hårprakten ved like.
Nå kommer jeg snart til poenget mitt: Jeg var i Bærum, nærmere bestemt i Sandvika, for å levere Nøtteknekker-bildene som jeg tok før jul. Hos KGB listet jeg meg inn i sal 1 for å komme til kontoret. Idet jeg passerte en av jentene som danset, oppdaget jeg noe grensesprengende (som Choco og Gullfisk1 garantert ville ha sagt).
Denne jenta som jeg gikk forbi, hadde SNAUET hodet sitt. Hun var en jente i BÆRUM som ikke lignet på en Eli Hagen-klon. En Bærumsjente som glatt kunne overta Demi Moores rolle i G.I. Jane. Jeg er imponert.
For en natt på jobben. Alt som kunne gå galt gikk galt. Kjøleskapet var varmere enn rommet utenfor. Det ble chick fight. En spøkefugl syntes det var en lur idé å utløse brannalarmen.
Som i sin tur førte til at strømmen til musikkanlegget gikk. Og uten musikk tok det ikke lang tid før Naken var folketom. Klokka var såvidt halv tre og stedet var tommere enn pappkruset til en romansk tigger.
Deretter fant rørene på kjøkkenet ut at de skulle begynne å lekke, så vi kunne ikke bruke vasken eller oppvaskmaskinen.
Yeah.
Men jeg fikk masse kooooos! Det veier sterkt opp for alt det annet. Fantastisk.
Idag hadde vi workshop for å lære hvordan vi kan holde mer interessante presentasjoner og bli mer trygge på oss selv når vi snakker for store forsamlinger.
I første del hadde vi det gøy med forskjellige lek og veilederen, Maiken, snakket om mye interessant. I siste del skulle vi holde en kort presentasjon hver og få tilbakemelding om hva vi kan gjøre bedre. Mens de to første snakket, satt jeg og diskuterte med meg selv:
Skal jeg gjøre det på tegnspråk eller skal jeg utfordre meg selv og gjøre det uten tolk?
Jeg føler meg helt trygg når det gjelder å snakke til masse folk mens jeg har tolk. Men å snakke høyt til flere stykker har jeg ikke gjort på nesten fem år.
Pausen kom og jeg skyndet meg til veilederen før jeg rakk å ombestemme meg. Jeg fortalte hva jeg ville og da var jeg forbi «the point of no return». De neste ti minuttene brukte jeg på å prøve å puste, slappe av og tenke gjennom presentasjonen min.
Og det gikk kjempebra! Jeg var nervøs, snakket bittelitt fort og pustet ikke ordentlig, men det gikk bra! Jeg hadde fokus på stemmen, innholdet og engasjementet. Folk sa at de ble imponert og at jeg snakket veldig klart.
«Dette blir nesten som å hoppe etter Wirkola,» sa Maiken etterpå, hihi.
Jeg er fremdeles gjennomvåt av nervøs svette, men jeg er helsikes lettet over at jeg klarte å utfordre meg selv og gjennomføre det hundre prosent.
Ikveld fortjener jeg kos! Hihi.
Heit og svett etter to danseklasser på rad kom jeg inn på Elsker iført treningstøy. Mmkay og Stineserena var tilfeldigvis i byen og jeg hadde selvfølgelig lyst til å treffe dem.
Hun og vennene hennes skulle være med på quiz på Naken, men tilfeldigvis var det blitt avlyst og de dro til Elsker istedet.
(Merkelig med alle disse tilfeldighetene. Men bra.)
Jeg fikk litt kos og hadde en hyggelig kveld. Da Mmkay og Stineserena dro, flyttet jeg litt på meg og kvelden ble enda bedre.
På hjemveien fikk jeg selskap. Utenfor porten tok hun sjansen for meg og det ble plutselig vanskelig å la henne gå. Men jeg skal treffe henne igjen om noen timer. Jeg gleder meg!
Jeg har så abstinens.
Litt mindre svimmel idag, men litt stiv i nakken. Jeg har sendt melding til knekkeren og trolig blir det time på mandag, Hurra. Jeg har ikke blitt knekket opp siden vår, så det er på høy tid med en liten tur til Ullevål.
Bortsett fra stivhet i nakken, så er jeg veldig trøtt. Og jeg føler meg egentlig veldig morgengretten. Men jeg har en avtale om kos i kveld, så da er det bare tull å være morgengretten. Mhm!
Idag hadde vi innlevering på posteroppgaven. Og tadaaam! Lærerne likte mitt bilde og to andres bilder veldig! Jeg er glad for at jeg byttet idé forrige uke. Slik ble resultatet! Marit hadde et kjempedigg bilde av faren sin i dress oppi slik ballbing. Moro med slik kontrast!
Og Stine hadde et utrolig tøft bilde med «tittelen» What if Alice never woke up? som forestilte henne som Alice (hun i Eventyrlandet, vet dere) med blodig munn, spillekortbakgrunn og en hvit kanin og dette fantastiske sjokkert uttrykket i trynet!
Etter skolen gikk jeg innom JapanPhoto og kjøpte fjernkontroll til kameraet! Jeg har bare prøvd den to ganger, men jeg vet allerede at det ikke går an å leve uten. Har mange selvportrettideer og nå kan jeg endelig virkeliggjøre ideene mine uten å være avhengig av unormalt lange armer eller en assistent.
Jeg har også lånt tre nye bøker på biblioteket. Nå har jeg fem og en halv bøker å lese. Og jeg har egentlig ikke tid, haha. Resten av januar og første del av februar er jeg mer eller mindre fullbooket. Men heldigvis går det an å forlenge lånetiden, så får jeg heller skru opp lesetempoet når jeg har mulighet til å lese.
Jeg har bestemt meg for å prøve å ikke kjøpe nye bøker, filmer eller klær i år. Bortsett fra når jeg er i New York, that is. Der skal jeg kjøpe alle Postsecret-bøkene og noen sko, noen t-skjorter ooog… Prøve iallefall. Vi får se hvordan det går.
Nå skal jeg snart springe. Logoped, hip hop og kafé med Julia. Tjoho. Det føles som om jeg aldri er hjemme.
Edit: Stryk logopedtimen. Jeg orker ikke gå ut ennå. Vil sitte stille en stund mens jeg leser litt i en bok.