Jeg tok meg plutselig en tur til London! Fikk nemlig en melding om en casting i byen, og da jeg fikk vite at jeg kunne gjøre videocasting istedenfor å fly hele veien dit, hadde jeg allerede kjøpt flybillett. Heldigvis var en annen venninne også i byen på besøk og hun ordnet ekstra hotellseng til meg, så da ble det London-kos. Merket fort at det var desember, det var så MYE folk i gatene overalt at jeg nesten ble svimmel. Neste gang velger jeg et tidspunkt litt utenfor den verste turistsesongen.
Jeg prøver å unngå å shoppe for mye, men noen ting unnet jeg meg: den tiende Doktorens «sonic screwdriver» og en Tardis-kjøleskapsmagnet, ny vinterkåpe som fikk meg til å føle meg som kaptein Jack Harkness fra Doctor Who/Torchwood, et puslespill, en bok og tre pakker spennende kjeks. Spiste også mye god mat, blant annet min favorittsandwich fra Pret A Manger og en helt fantastisk raviolirett.
Tok det veldig med ro på torsdag, var ute en tur for å besøke moren min på jobb og tilfeldigvis var lillebror og niesen min der også. Resten av dagen tilbrakte jeg hjemme med puslespill, sjokolade og et vegetarlasagneeksperiment som ga et velsmakende sluttresultat.
Døste lenge fredag morgen før jeg kom meg opp og fikk unna forskjellige ting, i tillegg til en spasertur til Frognerparken i det flotte været.
Fikk en språkvask forrige uke som jeg omsider tok fatt på da jeg oppdaget at jeg faktisk allerede hadde fått filen, men har heldigvis såpass god tid med vasken at jeg ikke trenger lese mer enn ti sider per dag for å komme i mål før februar. Veldig deilig å slippe stresslesing.
Søndag var jeg med på en liten matfestival arrangert av Al-Islaah («å gjøre bedre») på min gamle grunnskole. For et festmåltid! Og så mye vegetarmat! Jeg endte opp med å spise to digre porsjoner og ble så mett at jeg fortsatt var mett da jeg la meg fem timer senere.
Denne posten skulle opprinnelig blitt skrevet og publisert den 19. april, sånn ifølge 365 Days of Writing Prompts. Men regler er til for å tøyes, spesielt når man er inne i en periode der det er mer gøy å se på Dance Moms enn å skrive oppgave eller blogginnlegg (og tro meg når jeg sier at Dance Moms er noe av det verste som finnes på TV når det gjelder pedagogisk ånd og foreldreansvar).
Ahem… «Hvis du kunne være en annen person for en dag, hvem ville du valgt å være og hvorfor?» Jeg velger å svare med følgende bilde:
Hvis du har sett Doctor Who og Torchwood, vet du hvorfor. Hvis ikke, løp og se!
Bonus! Se denne episke, fangirleggstokksprengende videoen der John «Captain Jack Harkness» Barrowman blir kysset av David «10th Doctor» Tennant:
Hvis du kunne lese en bok som inneholder alt som har skjedd og kommer til å skje i livet ditt, ville du lest den? Hvis du velger å lese den, er du nødt til å lese den fra perm til perm.
Det første jeg tenker på når jeg leser skriveøvelsen over, er dette:
Jeg vet allerede hva som har skjedd i livet mitt, og jeg har en slags oversikt over hvordan jeg har lyst til at livet mitt skal se ut de neste årene. Det hadde vært litt spennende å vite om ting går som planlagt, eller om noe fullstendig uventede skjer som snur fremtiden min opp ned. Men samtidig; hvor er moroa i å vite på forhånd hva som kommer til å skje? Det er noe i det å bli overrasket når alt plutselig tar en ny vending, kanskje ryster litt eller mye i grunnvollene, og etterlater deg bitte litt forandret. Dessuten, det å ha en bok som forteller deg alt som har med livet ditt å gjøre, blir som å si at alt allerede er fastlagt av skjebnen og ikke kan endres. Jeg tror ikke på skjebnen, jeg tror på fri vilje og at fremtiden er som en vei som blir til mens vi går.
Hva med deg; ville du lest boken om ditt liv eller la livet overraske deg underveis?
Så har jeg overlevd den første skoleuken etter tre uker med døgnrytme fra Bakvendtland. Jeg må innrømme at jeg søndag kveld merket at jeg ikke ville hatt noe imot en ekstra ferieuke, men jo før vårsemester kommer i gang, jo før er skoleåret over. Jeg er liksom skikkelig gira på å komme meg ut i verden og undervise i dans. Og å komme tilbake til en trygg og økonomisk levelig frilanstilværelse. Uansett er det jo vinter- og påskeferie om bare noen få uker. Sånn var uken min:
Mandag Klarte ikke sove før i 2-tiden, noe som førte til en temmelig groggy morgen. Skoledagen startet med en tretimers introduksjon til vitenskapsteorier før Iselin og jeg diskuterte og satte sammen en plan for praksisen på Vetland dagen etter. Deretter dro jeg til Bislett stadion for å løpe litt. Ifølge løpeplanen min skulle jeg gå/jogge i 45 minutter, og plutselig hadde jeg tilbakelagt over 5 kilometer nesten helt uten sting i siden! Men med litt under 200 i puls stort sett hele tiden. Akk, hyperaktive hjerte, ro deg ned litt. Da jeg var ferdig, dro jeg tilbake til skolen, hvor en av mine faste skoletolker hjalp meg med å sette en koreografi til musikk. Det ble litt finpussing før ryggen og musklene takket for seg og jeg dro hjem til risotto og et par episoder av Doctor Who. Episodene «The Time of Angels» og «Flesh and Stone», som fikk meg til å se slik ut:
Jeg. Hater. De. Fordømte. Englene.
Tirsdag
På skolen har vi et fag som kalles Undervisningslaboratorium. Det går ut på at hver student får 60 minutter til å undervise de andre studentene i hva som helst, alt fra ungarsk folkedans til dukketeater. Etterpå får «læreren» tilbakemelding fra medstudentene på hvordan hin gjennomførte undervisningen, hva som var bra, hva som kan forbedres og så videre. Denne tirsdagen var det min tur i ilden og jeg var fryktelig spent på hvordan timen kom til å bli. Første halvdel av timen bestod av oppvarming gjennom improvisasjon og gulvarbeid. I andre del lærte jeg bort denne koreografien. Det ble en morsom og lærerik opplevelse, og tilbakemeldingen var nyttig med tanke på praksis fremover og undervisning når jeg er ferdig på KHiO. Det var også en opplevelse å se min egen koreografi utført av andre!
Lunsjen tilbrakte jeg på Godt Brød med litt notater og en ebok på mobilen. Så dro Iselin og jeg til Vetland for å ha praksis med en nesten helt ny gruppe barn. Barna var så flinke at vi ikke kunne annet enn å glede oss til de neste fem gangene vi skal undervise dem. Ettermiddagen ble avsluttet med at jeg dro innom Cappelen Damm for å plukke opp en bitte liten hastekorrektur (431 sider på 10 dager), så dro jeg den såre og støle kroppen hjemover for en dusj og rolig kveldslesning.
Onsdag
Morgenen startet med at jeg lå og døste i senga, med en avslått vekkerklokke i hånda, en avslått vekkerklokke på hyllen og en lysende soloppgangslampe med vekkingfunksjonen avslått. Disse tre tingene tydet på at jeg på et eller annet tidspunkt dukket opp fra søvnen lenge nok til å trykke på noen knapper før jeg synket tilbake, men det var ingen spor av denne handlingen i hukommelsen. Et blikk på klokka, som viste 08.45, var nok til å få meg til å sprette ut av senga i full fart og hive på meg klær mens jeg knotet en tekstmelding til en av tolkene mine. «Våknet nå nettopp, kommer til skolen så fort jeg kan!» Da jeg kom meg ut på fortauet, med frokost og tannbørste i sekken, sjekket jeg mobilen: «Men begynner du ikke kl. 10.30 i dag?» Notat til selv: Alltid sjekk timeplanen kvelden før.
Skoledagen bestod av halvannen times fagdidaktikk, der vi (spesielt de med fordypning i klassisk ballett) ble grillet i terminologi og to timer undervisningslab som ble ledet av Hanna. Vi gjorde noen improvisasjonsøvelser og avsluttet med et sykt bra improvisert dansestykke som burde blitt filmet.
Etter skoletiden dro jeg til Bislett stadion for en liten løpetur på 3,2 km. Jeg vet ikke hvordan Runkeeper-appen fungerer, men jeg elsker at den gratulerer meg med ørten nye rekorder hver gang jeg loggfører en treningsøkt. Motivasjon, FTW. Og hva er bedre enn en solid middag på Agave etter løping? Moren min tok med meg på middag dit og ga meg en hals som hun har strikket de siste ukene. Deilig, varm og trafikksikker.
Da vi var gode og mette, dro vi inn til sentrum for å finne treningsmatte til mamma (hun har funnet fitness-kanalen på YouTube, så nå er det to i familien som hopper og spretter oss svette i hver vår stue), og jeg snuste litt på et par treningsklokker. Det ble til at jeg bestilte denne klokken fra Löplabbet da jeg kom hjem, den perfekte treningsklokken for meg. Den har alt jeg trenger, fra innebygd pulsklokke (nå kan jeg brenne det irriterende pulsbeltet!), akselerometer til innendørs løping, vanlig tidstaker og intervaller, vibrering, osv. Den er visst også i stand til å passe på at pulsen er optimal, så jeg ikke overbelaster hjertet. Gleder meg til å ta den i bruk!
I dagens post lå det en pakke fra Amazon, en interessant bok som heter The Creative License. Den skal liksom inspirere meg til å tegne mer. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på om jeg liker den eller ikke. Teksten er litt vanskelig å lese, nokså tettskrevet og rotete, men noen av øvelsene ser kule ut, så vi får se om det blir en strøm av kreativitet i løpet av året.
Torsdag
Morgenen ble nesten en gjentakelse av dagen før, jeg våknet såpass sent at det ikke ble noe kose-frokost, bare «dytt i deg maten på under ti minutter og skyll ned med te, så kommer vi oss ut»-frokost. På skolen fortsatte vi med vitenskapsteorier. Siste del av skolen var fagdidaktikk i moderne. Mye prat, men interessant prat og læreren hadde med seg en haug bøker vi kunne få låne.
Jeg hadde egentlig planer om å dra hjem, spise middag, lese korrektur og ta en runde med styrketrening denne kvelden, men det ble til at jeg brukte et par timer på å skrive en svarkommentar på Fjesbok om hvorfor jeg er ateist, og så sovnet jeg på sofaen. Effektiv. Da jeg omsider våknet, leste jeg korrektur i noen timer før jeg fikk det for meg at jeg skulle tegne noe. Egentlig ville jeg tegne med fargeblyanter, men fant etter hvert ut at jeg trenger mer øving for å få til det, så jeg byttet til et par bløte skisseblyanter isteden. Det ble en ørn og en kolibri:
Fredag
Fridag! Dagens plan var å stå opp tidlig, spise en solid frokost og så gå til Proda for å være med på en ballettklasse med Ellen Kjellberg. Den gang ei… Det ble en like komatøs og groggy morgen som onsdagen, og klokka var noen minutter over 10 da jeg kom til bevissthet. Litt kjedelig å gå glipp av ballettklasser man har gledet seg til hele uken fordi man satt til langt på natten med tegnesaker. I det minste var det ikke helt bortkastet tid. Og det ble trening denne dagen også, etter noen timers korrekturjobbing: en løpetur inne på Bislett stadion og en kjapp styrkeøkt. Så var det helg!
I løpet av 2014 har jeg sett sporadiske episoder av Doctor Who, men da juleferien var i gang, begynte jeg å konsumere forskjellige serier på Netflix, ikke i episoder, men i sesonger. Har jeg forresten nevnt at når jeg først setter i gang med noe, så grenser det til besettelse? Nå vet dere det. Jeg har i hvert fall nå sett såpass mye av den nye Doctor Who-serien at jeg kanskje snart kan kalle meg Whovian.
Min favorittdoktor er den tiende doktoren, spilt av David Tennant, men det er mulig jeg kommer til å få sansen for den 11. doktoren (Matt Smith) også, bare jeg får sett mer av sesong 5. De mest skumle episodene jeg har sett hittil, er «The Empty Child» (sesong 1), «Blink» (sesong 3, og nå har jeg en irrasjonell frykt for statuer formet som engler…), «Midnight» (sesong 4), «Silence in the Library» (sesong 4), og «The Girl in the Fireplace» (sesong 2). Og disse to episodene skrudde tårekanalene på maks: «Doomsday» (sesong 2) og «Journey’s End» (sesong 4). Sniff. Og den morsomste scenen må dere bare få med dere! Hopp frem til 1.30:
Så ja, litt oppslukt har jeg vært. Og veldig inspirert. Doctor Who er en så fantastisk serie, med så mye variasjon i handlingen fra episode til episode, men jeg elsker tanken på å kunne gå inn i en telefonboks og reise hvor som helst og når som helst i hele universet. Hvis Doktoren skulle dukke opp i bakgården min en vakker dag, ville jeg sluppet alt og blitt med ut i universet. Aller helst skulle jeg gjerne vært en Time Lord selv, med min egen Tardis, men det får vel være måte å være realistisk på. Tross alt er jeg ikke fra Gallifrey eller har to hjerter. Sniff. (Men min egen sonic screwdriver kan jeg skaffe meg, yaaay!)
For hundre år siden, da internett ikke eksisterte, tegnet jeg mye. Og malte litt. Jeg hadde en bok som jeg ofte drodlet i, og jeg var faktisk ikke så verst til å tegne. Så kom internett. Og dansen, da. Dansen tok en del tid, sånn blir det når man har en drøm om å være med i Cats, men internettet tok mye tid. De siste årene har jeg nesten ikke tegnet og i hvert fall ikke malt. Jeg har riktignok fotografert en del, men når enhver med speilreflekskamera og Deviantart-konto eller mobilkamera og Instagram-konto tar cirka en million bilder hver pr. døgn, så føler jeg liksom at det ikke er noe igjen å ta bilde av.
På slutten av 2013 begynte jeg å lese i Å tegne er å se av Betty Edwards, og jeg ble litt inspirert til å finne frem tegnesakene mine. Som med alt annet gikk det en veldig besettende intensiv periode før jeg la fargeblyantene til side, og det dukker fremdeles opp korte og intensive perioder som starter med at jeg ser en tegning, et maleri eller en «speed painting»-video på Youtube og blir kjempeinspirert, så jeg bestemmer meg for å bli verdensmester i å tegne. Jeg har ambisjoner, det kan man ikke nekte for. Men motivasjon er en annen sak. All utvikling begynner med små steg, bitte små babysteg. Og det er selvfølgelig kjeeeeedelig. Jeg får egentlig bare slå meg til ro med at det ikke er så farlig om jeg ikke blir verdens beste til å tegne, male, danse, koreografere, fotografere, løpe, holde liv i en blogg eller kunne mer enn 10 språk flytende. Det viktigste er at jeg gjør noe. «Do. Or do not. There is no try,» som Yoda sier.
Poenget mitt med dette innlegget var at jeg er besatt veldig fascinert av Doctor Who og Tardis’en, og nå for tiden er jeg inne i en veldig kreativ periode. Jeg satt og drodlet en natt – det var så lenge siden jeg hadde en blyant i hånden at det føltes som noe fra verktøyskassen til en marsboer. Et par dager etter satt jeg og MALTE. Med vannfarger. Det har jeg ikke gjort på minst 9–10 år! Slik ble resultatet, forresten:
Da jeg ble ferdig med dette maleriet, begynte jeg å fundere på å kanskje male en skikkelig kul akvarell av Tardis’en? Selv om det kan se ut til at jeg er et naturtalent med pensel (det er i hvert fall det foreldrene mine påstår, kvar synest best om sine barn), visste jeg at det er fryktelig lenge til den vakre dagen da jeg kan male en Tardis i verdensrommet med vannfarger. Men ved hjelp av Photoshop og noen gode referansebilder, derimot. Og så har me juksa litt.
Som noen kommenterte på Instagram: «What a dope pic!» Det betyr visstnok noe i retningen «For et jævlig kult bilde!» Jeg er ganske fornøyd selv.
