Oppsummering av Trondheim:
Persilleriet har fantastisk mat. Jeg spiste dagens middag derfra både tirsdag og onsdag. Jeg var fremdeles god og mett da jeg våknet i Oslo torsdag morgen.

Fairytale Cupcake har veldig god sitronmuffins. Jeg sier «muffins» for selve kaken var i muffinsstørrelse, ikke overdimensjonert cupcakestørrelse. Snedig å skjule dette ved å pøse på med overdimensjonert pynt.

Sjokoladebutikken har veldig god hvit sjokolade med pasjonsfrukt. Og bringebærmarsipan. Og denne runde solbærsjokoladetingen med rosa pulver.

Rica Nidelven fortjener absolutt «Norges beste hotellfrokost», men de kan godt ha flere vegetaralternativer. Funker liksom ikke helt med et titalls pålegg når du ikke kan spise disse, og agurkskiver, paprikastrimler og tomatbåter er lite innovativt. (Ta kontakt med Persilleriet, Rica! De kan gi dere masse gode tips!) Servicen er upåklagelig.

Mormors Stue er et koselig sted, jeg satt der i timevis med en gammel venninne og tre nye bekjenter (og traff tilfeldigvis på en barnehagevenninne fra da jeg bodde i Trondheim. Hei, Berit!).

Schizofrent vær på onsdag. Snøstorm i det ene øyeblikket, sol i det neste. Snøstorm igjen.

Folk som selger inngangsbilletter til Nidarosdomen, burde vel vite om krypten er åpen eller ikke. «Spør guiden,» er ikke svar godt nok, spesielt ikke siden jeg antakelig ville blitt nødt til å kjøpe inngangsbillett for å finne en guide.

Fin spasertur rundt i sentrum og i Bakklandet.

Oppsummering av torsdag:
Strikkedilledagen. Så på «how to»-videoer og oppdaget at jeg har strikket på feil måte de siste tjue årene. Nå kan jeg strikke på riktig måte og har antakelig strikket på meg leddgikt. Satt inne hele dagen og vekslet mellom to forskjellige strikkeprosjekter, et tubeskjerf med rundpinner og et tubeskjerf med strikkering. Utover kvelden meldte en venninne seg frivillig til å lufte meg, og vi spaserte gjennom Grünerløkka og litt oppover Torshov.

Oppsummering av harryhandel i Sverige:
Moren min og jeg på jentetur til Nordby kjøpesenter. Jeg endte opp med sesong 5 av The Big Bang Theory, sesong 5 av The L Word (endelig!) og sesong 2 av Fringe. Farvel, sosialt liv. Vurderte å kjøpe alle sju sesongene av The X-Files, men sparer det til neste anledning. Fikk også med meg vegetarmat for 990,- hjem. Godteri? Et stort Kinderegg, en plate bringebærsjokolade, en liten eske Ferrero Rocher, karamellsnører og en pose kjempeostepop. Sånn går det når innholdet i godterikassene har dyreknokeravkok og knust lus i ingredienslisten.

Oppsummering av helgen:
Deilig treningsøkt i et veldig folketomt SATS-senter.

Mens jeg spaserte til bussen, fikk jeg plutselig et glimt av ei jeg kjente, og nå vurderer jeg om jeg skal sende melding og si at «nei, jeg prøvde ikke å overse deg, jeg var bare langt inne i min egen verden, og det var helt tilfeldig at jeg så bort og gned meg i øyet akkurat det øyeblikket du gikk forbi, og håper ellers alt står bra til med deg.» Det kan også ha vært noen som lignet.

Kattehuset. Varm chihuahua som sov i fanget mitt mesteparten av tiden. Fanget mitt er veldig chihuahua-vennlig.

Lørdagskveld med Amy, Bernadette, Howard, Leonard, Penny, Raj og Sheldon. BANG!

Søndag hos moren min. Zorropusen og jeg gjemte oss på soverommet da det ble liv og røre og tantebarn i stuen.

Helt til slutt:
Et par bilder av mannen i mitt liv.

Jeg hadde egentlig store planer om å få alt på plass i leiligheten denne uken og ta masse interiørbilder for å kompensere for året jeg tilbrakte på et knøttlite, rotete rom med dårlig lys, men et uventet jobbtilbud i desember er grunnen til at jeg akkurat nå er på vei til Kristiansand for å spise currywok og spille gravid dame (!!!) i Kilden. I mellomtiden kan dere hygge dere med disse kattebildene.

Moren min fant frem støvsugeren, Zorro løp og fant et trygt gjemmested på badet.

Fra Kattehuset. Dette var jeg helt nødt til å dokumentere, for pusekatter som sover ved/oppå hverandre er et SVÆRT sjeldent syn her. Vanligvis freses det hvis noen tar en snarvei gjennom en katts komfortsone.

Nå skal jeg reklamere litt, for jeg syntes dette var et originalt tiltak:
17. desember arrangerer Memento Tattoo i Bentsegata 25 (Oslo) en tatoveringsdag til inntekt for Dyrebeskyttelsens hjelpesentre for katter. Du kan velge mellom flere forhåndstegnede motiver, og det koster bare 500 kr. pr. tatovering. Timebestilling er ikke nødvendig, det er bare å snuble innom for å støtte en god sak.

Hvis du ikke har lyst til å tatovere deg, kan du også komme innom med kattemat, leker ol. som du vil donere til Dyrebeskyttelsen.

Mer info om tatoveringsdagen finner du her.

Så fikk jeg omsider somlet meg til å tømme mobilen for bilder igjen. Jeg husker at jeg avla et taust løfte for en meget god stund siden om å heretter poste bilde hver gang jeg tar det, istedenfor å somle til jeg plutselig har masse bilder som jeg må krangle med WordPress om, men lærer jeg av mine erfaringer? Neh.

Jeg bakte cookies og ga dem bort i alle retninger. Folk elsket dem.

Jeg hang på Rikshospitalet et par ganger, først for å få nytt høreapparat. Det gamle CI-apparatet mitt er over ti år gammelt, så jeg tenkte at det var tryggest å gå over til en nyere modell før det gamle sa takk for seg. Så dro jeg på Riksen igjen; fordi det nye apparatet sluttet å virke. Ha ha ha. Tegningene i bildet over er tegnet av CI-ungene som er innom CI-teamet på Riksen. Jeg tror jeg foretrekker bærbusk-bildene som hang på gamle Riksen før i tiden, de var koseligere og ikke fullt så voldelige.

Karoline og jeg gikk for å se verdens største vaffel da Bokfestivalen var i byen, yeey!

Kjempevaffel med syltetøy og rømme, mhmm!

Hvis man skal bruke forskjellige reseptbelagte midler, får man gjøre det skikkelig. Huden min truet med å selvdestruere, så jeg gikk til en overpriset hudlege som sa «Atopisk eksem» før hun ga meg noen resept på diverse overpriset midler og ba meg komme tilbake om en måneds tid med en overpriset allergitest fra apoteket for å utføre en overpriset test hos henne. Mamma betaler. Takk og pris, ellers hadde den USA-turen hengt i en tynn tråd.

A-magasinet «retweetet» meg 30.september! Et av mine største mål i livet er nådd.

Få betalt for å kle seg i pene kjoler og sprade rundt mens man smiler pent? Ja, takk.

Kattehuset <3

Jeg holdt på å skli ned kjellertrappa forleden. Så jeg gikk til innkjøp av sokker med antisklibelegg under føttene. Disse uformelige sokke-»UGGS»-ene med reinsdyr og hjerter og snøfnugger var de eneste jeg fant hos Cubus. Yay. Motepolitiet kan bare komme, jeg er ihvertfall varm på føttene og risikerer ikke nakkebrudd.

Jeg fant oppdaget nettopp at Bonita, den supernusseligesøtesjarmerende katten i bildet over, har fått sin helt egen familie. Hurra <3

Roger (til venstre) som jeg passet på for Dyrebeskyttelsen i vår, ble adoptert tidlig i sommer. Nå har han fått en ny venninne og jeg var på besøk for ikke så lenge siden. Han stortrives hos sin nye familie <3

Hvordan gjøre oppvasken morsommere? Vask opp med en badeand til selskap. Nå slipper jeg heldigvis å slite over vasken med oppvaskbørsten, farfar har nemlig oppvaskmaskin. Tidenes beste oppfinnelse, nest etter seng og sjokolade og tørketrommel.

Jeg kunne ikke dy meg. Fikk plutselig et innfall om å pynte eggene litt med artige fjes.

To dager før dette bildet ble tatt, hadde jeg ryddet veldig pent i kommoden. Gjett om det var litt kjipt å skulle tømme innholdet i kommoden på denne måten.

Det tok meg bare én dag å finne gulvet. Nå er det faktisk mulig å krysse rommet uten å snuble i noe. Nesten.

Disse lampekulene har samlet støv siden elektrisiteten kom til Norge, av det tykke laget med støv å dømme.

Jeg er blitt sjokoladesnobb. Vanlig melkesjokolade fra Freia kan ikke måle seg mot sjokoladen fra Chocolaterie (Niels Juels gate 31). Prøv melkesjokoladen, konfekt med karamellfyll, jordbærkrem, krem og mango- og pasjonfruktsfyll. Sjokorgasme.

Noen som vil komme på te og småkake? Jeg har masse småkaker.

Hva skal man med vekkerklokke når man har en meget bestemt katt? De siste dagene (nåja, la oss heller si de siste månedene) har jeg slumret vekkerklokka i alt fra 30 minutter til tre timer, men Zorro lar meg ikke slippe så lett unna nå som jeg er kattevakt.

Første metode er å hoppe opp i senga, tråkke seg frem til hodeenden og stirre ubehagelig hardt (dere vet den følelsen dere får i nakken når dere tror noen stirrer på dere?) helt til jeg slår opp øynene og klapper ham noen ganger.

Annen metode kommer etter at armen min faller til hvile, og går ut på å dunke hodet mot mitt eget hode til jeg våkner til liv igjen. Tredje metode er litt mer brutal: Bite Anne-Line i beina. Da vet du at det er alvor, her skal vi opp nå!

Helt til sist, hvis jeg ikke allerede har kommet meg opp og ut av senga, er det pannen som får kjenne tennene, og da er det enten å være fornuftig og stå opp, eller kaste Zorro ut av rommet og tvinge seg selv til å stupe tilbake i en forlengst forsvunnet søvn.

For noen dager siden oppdaget jeg en stakkarslig liten skjæreunge som satt i Drammensveien, i altfor nær avstand til skumle ting som biler og trikk og hunder. Etter å ha mast rundt på alle som kanskje kunne være til hjelp, ble det til at jeg tok med meg skjæreungen hjem. Til slutt fant jeg et nummer på nettsiden til Norsk Ornitologisk Forening (takk for tipset, Jelrik) og de kunne fortelle meg at jeg skal la skjæren sitte på et mørkt og lunt sted, og den skulle fôres med hardkokt egg (kun det hvite, ikke plomme). Nå har den slått seg litt mer til ro og har også lært å bli matet av meg.

I shall call him Squishy and he shall be mine and he shall be my Squishy. (Det passet så bra med det sitatet. Squishy <3)

Zorro gjør alle stunts selv, også å balansere på en balkongkant to etasjer over bakken.

Del 6 av 30 i listen Dag for dag. (Jeg bestemte meg for å gjøre en litt annerledes vri på denne listen; istedenfor å skrive om ting i den rekkefølgen listen var i, plukker jeg heller ut den tingen jeg har mest lyst til å skrive om, enn å sitte med skrivesperre.)

Det er ingenting som står meg mer nært enn dyr. Jeg elsker dyr. Jeg ville hatt en hel dyrehage om jeg hadde muligheten. Så det som opprører meg mest er å høre om dyremishandling, om dumme og/eller ondskapsfulle mennesker som ikke har noe respekt for dyr. Idiotiske jegere som skyter utrydningstruede neshorn fordi idiotiske asiatiske menn innbiller seg at knust neshorn-horn er superb afrodisiakum. Idioter som kaster plastringer i naturen, slik at små dyr lider en langsom kvelningsdød mens plast skjærer seg inn i halsen på dem. Idioter som adoptere kattunger fordi de er «sååå nusselige», men hiver dem ut på motorveien når de blir større og mindre nusselige. Idioter som kler seg i pels og dermed støtter driften av en bransje som torturerer og slakter dyr i tusentalls. Idioter som slipper ut 6000 liter klor i en elv og dreper alt liv i elven. Jeg kunne ramset opp enda flere typer idioter, men dere har vel tatt poenget mitt. 16.000 arter er utrydningstruet på grunn av idioter, enda flere arter er blitt utryddet helt siden homo idiotus fant ut hvordan han skal bruke våpen til å klubbe ned eller slakte alt som ikke går rundt på to bein med en oppskrytt, forvokst peanøtthjerne.

Jeg blir også fryktelig opprørt av miljøsvin; folk som hiver søpla si på bakken istedenfor å bære den de få metrene til nærmeste søppelbøtte, og folk som ikke kildesorterer. Kom igjen, det er ikke SÅ vanskelig! Plast i blå pose, mat i grønn pose, resten i vanlig pose, ingen IQ nødvendig. Stakkars Moder Jord.

Del 2 av 30 i listen Dag for dag.

Nå forventer folk kanskje et klissete innlegg om min aller første kjæreste, eller den første gangen jeg har vært forelsket i noen som jeg aldri fikk. Sannheten er at jeg har aldri vært forelsket. Iallfall ikke oppriktig forelsket, bare enten lett, forbigående betatt eller på-grensen-til-besettelse-med-et-snev-av-sjalusi, sistnevnte har ingenting med kjærlighet å gjøre og er bare bortkastet tid og energi.

Siden jeg fortsatt har til gode å oppleve den slags kjærlighet, vil jeg heller fortelle om en annen slags kjærlighet: Kjærligheten man føler for sin aller beste venn. Min aller beste venn var en irsk setter ved navnet Snorre. Han var en del av familien min fra jeg var et par år til jeg var fjorten, og selv om det er over ti år siden han døde, savner jeg ham fortsatt så mye at jeg sliter med å skrive dette innlegget uten å finne frem Kleenex. Selv det å se en annen irsk setter på gata er nok til å gjøre meg vemodig.

Der har dere den første, udødelige kjærligheten. Dette innlegget skulle egentlig inneholdt flere anekdoter som forteller hvor mye Snorre betød for meg, men jeg sitter på skolen og ser ut som om jeg skal i begravelse. Derfor slenger jeg inn et bilde av ham og meg isteden. Et bilde sier jo mer enn tusen ord.