Jeg er forelsket. Forelsket i en lang, mørk skjønnhet. Jeg traff skjønnheten idag og vi fikk skikkelig kontakt med én gang. Det tok faktisk mindre enn ett minutt før jeg ble overrasket med et lite suss på kinn. Vi trengte ikke si mye, sånn kontakt fikk vi. Jeg hadde heldigvis med meg kameraet mitt, så jeg fikk tatt et bilde av skjønnheten og meg sammen <3
Se så skjønn!
Igår fikk trikkturen et snev av luksus over seg. Sånn går det når man tar med seg et stykke verdens beste lenestol på trikken. Jeg kunne se at folk var bittelitt misunnelige over Martine og meg som satt i en behagelig stol istedet for i de strikse trikksetene. Ha.
Stolen var den siste delen av flyttingen. Nå er jeg fullstendig og helt ute av det gamle stedet. Og det er deilig. Ah.
Den nye leieboeren fikk en liten omvisning i byen. Av typen «hvor er det fint å ligge i sola og brune seg» og «hvor er det trådløst nett». Det ble en lang tur fra sentrum til Slottsparken til hovedbiblioteket og tilbake til sentrum.
Før jeg våknet idag, hadde jeg en lang, innviklet og spennende drøm. Den begynte med at jeg bodde i første etasje i et slott og utenfor var det oversvømmelse. Havet hadde steget helt opp til glassdøra mi og bølgene slo mot bygningen. Det bygde seg opp til storm etterhvert. Plutselig var jeg med noen merkelige figurer. Litt som folka i The Hills Have Eyes, men snillere og penere. Noen eventyrfigurer var det også med i følget.
Vi fløy rundt på letning etter en hemmelig dør til en annen verden for å redde oss fra oversvømmelsen. Plutselig var jeg i den nye Operaen og øvde inn en fantastisk koreografi til fantastisk musikk. Koreografien var en duett og jeg danset med Kristian Alm (som er med i Nasjonalballetten).
Og så våknet jeg. Jeg prøvde å sove litt til, for jeg ville vite hvordan koreografien ble og jeg ville, aber natürlich, få med meg at herr Alm og jeg danset på scenen for publikum. Jaja. Neste gang, kanskje?
Nå skal jeg være flink og jobbe med daKings-bildene.
Igår ettermiddag bestemte jeg meg for å dra til mammas leilighet for å sove over og kosemose Zorro. Jeg pakket veska og toalettmappa. Etter en time på buss var jeg framme. Etter en rolig kveld foran datamaskinen, kosmos av pus og litt tvtitting, tenkte jeg at nå er det snart leggetid.
Jeg skulle hente toalettmappa i veska. Da oppdaget jeg noe: Jeg hadde pakket toalettmappa, men rett og slett glemt å putte den i veska. Litt kinkig ettersom et par viktige medisiner og Pyrisept lå oppi toalettmappa.
Men det var ikke stort jeg kunne gjøre med det. Istedet for å bekymre meg, prøvde jeg å finne en løsning på Pyrisept-problemet. (Øyelokkene mine er teite, husker dere.) I skapet på badet fant jeg en flaske Vademecum. «Uoppblandet er Vademecum meget desinfiserende. Insektbitt, uren og sår hud vasker du bare med ren Vademecum munnvann.»
Jeg var nødt til å rense øyelokkene for ellers ville elendigheten blomstre opp før jeg kan si «brennkopper» på swahili. Desperate mennesker gjør desperate ting, vet dere. Jeg dryppet litt Vademecum på en vattpinne og strøk den over høyre øyelokk.
Et millisekund senere stod jeg med ansiktet oppi vasken mens jeg prøvde å skylle øyet med så mye vann som mulig. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var «AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAU!» Som dere sikker har skjønt, er det å påføre Vademecum i nærheten av øynene en idé som ligger på Jackass-nivå. Ikke prøv dette hjemme, barn.
Midlertidig blind famlet jeg etter håndkleskapet, åpnet døra, famlet etter et lite håndkle, tok ut håndkleet og lukket døra mens jeg fremdeles var midlertidig blind. Jeg kunne fått Oscar for beste Helen Keller-imitasjon, dere.
Litt etter litt gikk sviingen over og jeg gjentok faktisk bedriften på venstre øye, men med litt mindre Vademecum og dermed mindre «AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAU!». Resten av kvelden satt jeg på sofaen og så på L Word.
En episode av L Word pleier å vare i rundt en time. To episoder senere var klokka var halv ett og jeg tenkte at det var på tide å gå til sengs. Perleraden ble pusset og jeg begynte å lete etter Zorro. Jeg lette og lette og lette. Jeg så bak trappa, jeg så under alle sengene og bak alle sofaene, jeg så til og med inne i rom som var lukket.
Men fant jeg noen kattepus? Nei. Jeg sjekket ute, men det var veldig usannsynlig at pusen hadde sneket seg ut ettersom døra var lukket og låst. Rundt klokka ett var jeg smått litt bekymret. Mammas leilighet var ikke så stor at Zorro bare kunne forsvinne.
Så gikk jeg på badet. Og åpnet håndkleskapet. Og der lå Zorro på nederst hylle og så litt sur ut.
Idag ble langpausen tilbrakt på Karl Johans gate med cirka hundretusen (neida) nysgjerrige tilskuere. Anledningen var innspilling av filmen om Max Manus, en av de fremste sabortørene under andre verdenskrig. Stortinget ble pyntet med hakekorset og det myldret av statister utkledd som tyske soldater, ikke rart det var masse folk som ville se på innspillingen.
Et annet bilde: Time of War
Jeg sitter på en brun pub mens jeg nipper til Farris og irriterer meg litt over at nettet faller ut annenhvert minutt. Jeg trykker faktisk oftere på «Reparer» enn på noe annet akkurat nå. Irriterende. Jeg begynner smått å lure på om det kanskje er nettverkskortet mitt som plutselig er blitt mongo. Men det skal jeg sjekke ut imorgen på et annet sted med trådløst nett. Kryss fingrene.
Idag klarte jeg faktisk å stå tidlig opp! Riktignok en time senere enn planlagt, men jeg var ute av senga FØR klokka 9 og jeg var i banken halv ti. Der bestilte jeg en sjekk på $345. Etterpå fikk sjarmen min kjørt seg litt hos Posten.
Jeg trengte stempel på konvolutten som jeg skal sende sjekken i, for fristen for «Regular Bird» går ut imorgen. Det er egentlig ikke lov, men de gjorde heldigvis et unntak for meg. Jeg lover at jeg skal være tidligere ute neste gang jeg skal sende noe som har en tidsfrist. Hånda på hjertet.
På SATS ble jeg linselus. TV2 og NRK og jeganerikkehva var der for å intervjue Reidar Tørmoen som fylte 97 år idag. Hipp, hipp, hurra og marsipankake til alle. Jeg håper jeg ble en bra linselus selv om det egentlig var ufrivillig.
Jeg var ferdig med skulderøvelsen da kameramannen kom og sa at han skulle filme «fra der [peke på meg] og bortover mot Reidar [peke på Reidar]», så jeg måtte bare tvinge meg selv til å ta noen repetisjoner til og håpe at armene ikke falt av, haha.
Etterpå ble det en tur til Godt Brød. Han som ekspederte meg var utenlandsk og veldig, veldig hyggelig. Spanderte et skolebrød på meg fordi «u look like my sister». Hihi. Nam.
Tror jeg skal tøye tålmodigheten min litt en stund før jeg stikker hjem. Reparer! Reparer! Reparer!
Hva er det som er blått, vått og fullt av banneord?
Anne-Line etter en to timer lang fotosess i full snøstorm i Lillestrøm.
Gjett om det var godt å få i seg kakao, varm mat og ta en lang dusj. Og nå har jeg én regel for fotografering: Hvis det er drittvær, skal det avlyses med en gang.
Nok sutring.
Igår våget jeg meg på jazz avansert igjen. Veerle hadde tro på at jeg skulle klare det og jeg var jo forkjølet forrige gangen jeg prøvde. Oppvarmingen gikk litt for raskt for meg som ikke kjenner programmet, men koreografien var FANTASTISK.
Senere på kvelden fikk jeg besøk. Ih! Det ble litt dårlig med søvn, men det var verdt det. Absolutt.
Og hun sier at JEG sniker. Makan.
Hihi.
Idag fikk jeg sove til litt etter soloppgang og det fungerte mye bedre for meg! Skulle titte på location med Trine, så litt før halv 12 var jeg i Lillestrøm, opplagt og klar som bare det. Trine, jeg og tolkene tuslet rundt en stundt og tittet på byggeplasser. To av stedene var bare helt geniale, så vi gleder oss til fotosess.
Vi ble ferdig tidligere enn ventet, så da rakk jeg en tur til SATS. Jeg har ikke vært der på nesten to uker og jeg har neimen ikke tenkt å bli støttemedlem. Deilig å trene litt styrke igjen.
Etterpå tuslet jeg til bussen, helt i min egen verden. Jeg var halvveis over gata da en dame pekte på beina mine og sa et eller annet. Et blikk ned avslørte hva det var det damen prøvde å fortelle meg:
Jeg hadde glemt å ta av de lekre, blå plastposene som vi må ha på skoene når vi går inn på SATS. Haha. Tenk om jeg ikke oppdaget det før jeg var hjemme, haha. Men kanskje jeg kunne ha startet en hett trend.
Ønsketenking.
En middag, en kopp te og litt sløving senere satt jeg på trikken til Bårdar. Overraskelse. Klassisk med Tatsiana og jazz med Geir. Vi gjorde den samme kule koreografien som vi lærte sist gang, men slutten var endret til piruett, spark, snu-hopp, vend, piruett, ned på gulvet, hopp, hopp, vri-hopp, contraction og release til stående spagat.
Kult.
Kvelden ble avsluttet med kos, kos og kos. Jeg hadde blitt sprø om jeg ikke hadde fått se henne ikveld. Hun er vidunderlig.
En ting Bærum er ganske kjent for er alle de små bimboene som konkurrerer om å ha den største Eli Hagen-frisyren. Det er praktisk talt umulig å gå mellom A og B i Bærum uten å se minst tjue fjortiser med høysåter av en annen verden på hodet.
Hullet i ozonlaget over Bærum er trolig et av de største hullene, med tanke på all hårsprayen som kreves for å holde den overdimensjonale hårprakten ved like.
Nå kommer jeg snart til poenget mitt: Jeg var i Bærum, nærmere bestemt i Sandvika, for å levere Nøtteknekker-bildene som jeg tok før jul. Hos KGB listet jeg meg inn i sal 1 for å komme til kontoret. Idet jeg passerte en av jentene som danset, oppdaget jeg noe grensesprengende (som Choco og Gullfisk1 garantert ville ha sagt).
Denne jenta som jeg gikk forbi, hadde SNAUET hodet sitt. Hun var en jente i BÆRUM som ikke lignet på en Eli Hagen-klon. En Bærumsjente som glatt kunne overta Demi Moores rolle i G.I. Jane. Jeg er imponert.
Heit og svett etter to danseklasser på rad kom jeg inn på Elsker iført treningstøy. Mmkay og Stineserena var tilfeldigvis i byen og jeg hadde selvfølgelig lyst til å treffe dem.
Hun og vennene hennes skulle være med på quiz på Naken, men tilfeldigvis var det blitt avlyst og de dro til Elsker istedet.
(Merkelig med alle disse tilfeldighetene. Men bra.)
Jeg fikk litt kos og hadde en hyggelig kveld. Da Mmkay og Stineserena dro, flyttet jeg litt på meg og kvelden ble enda bedre.
På hjemveien fikk jeg selskap. Utenfor porten tok hun sjansen for meg og det ble plutselig vanskelig å la henne gå. Men jeg skal treffe henne igjen om noen timer. Jeg gleder meg!
Jeg har så abstinens.