Stikkord: Personlig

Jeg er en atopiker. Det har jeg vært siden jeg var 20 år, og jeg er misunnelig på alle småbarn som hadde atopisk eksem og vokste det av seg, for hvis du har atopisk eksem i voksen alder, er det stor sannsynlighet for at du må leve med det resten av livet. Yay.

Det som kjennetegner atopikere er at vi har veldig fin hud, som dessverre er tørrere enn det som er normalt. Denne hudtypen krever et stort forbruk av fuktighetskrem, ellers oppstår det kløe. Og hvis det først begynner å klø, må du ha stor selvkontroll (og gjerne reseptbelagt antihistamin) for å holde deg fra å klø. Dessverre varer viljestyrken bare frem til en viss grense, og plutselig sitter du midt oppi en herlig, søt kløtirade. Svien etterpå er ikke fullt så søt; atopisk hud tåler mindre enn normal hud, så hvis det oppstår rifter i huden, blir det lettere infisert, og plutselig ser du ut som et flekktroll med eksem her og der. Hvis du er riktig uheldig, ender du opp med brennkopper eller andre hyggelige infeksjoner også. For noen år siden var jeg i Brasil. Der pådro jeg meg en ekstra gjenstridig variant av brennkopper, forårsaket av en bakteriestamme som finnes i tropiske strøk, på ØYELOKKENE i et halvt år. Det forsvant først da jeg gjorde noe som klassifiseres som et Jackass-stunt: vaske sårene med Vademecum. Oh. The. Pain. Men det funket bedre enn noen antibiotika-kur, og siden har jeg ikke vært plaget med så alvorlige infeksjoner.

I tillegg til å være tørr, er atopisk hud ofte sensitiv overfor det ene og det andre. Dette er veldig individuelt fra atopiker til atopiker. Jeg reagerer på parfyme — stort sett bare hvis jeg får parfyme direkte på huden, men hvis du har på deg en veldig sterk parfyme, kan jeg reagere av å stå ved deg— og jeg reagerer på en del kosmetikk, såpe, krem, forurensning (røyking, kjemikalier, parafin, ju neim it). En del kosmetikk og såpe inneholder parfyme, men også parabener og masse annet som er gift for huden min (og egentlig for miljøet også). For en atopiker kan det ta flere år å finne produkter som passer hans/hennes behov, for det er ikke en selvfølge at et produkt tåles like godt av alle. Noen atopikerer bruker kun produkter fra Lush, mens andre reagerer på ingredienser i disse, for å nevne et eksempel.

Jeg er fremdeles på forsøksstadiet, men A-Dermas Exomega-serie har hatt ganske god effekt for meg. Det viktigste er å holde det så enkelt som mulig; ikke ha masse forskjellige produkter å bombardere huden med, for da blir huden lett stresset. Akkurat nå holder jeg meg til A-Derma Exomega dusjolje for å tilføre fuktighet til kroppen når jeg dusjer, slik at jeg ikke vasker vekk det beskyttende fettlaget fra huden, slik vanlig såpe gjør. Håret vasker jeg med en parfyme- og parabenfri shampo. Etter dusjen smører jeg inn kroppen med en fet, parfymefri krem, for eksempel Canoderm 5% eller A-Derma Exomega Balm (som inneholder nesten 50% fett).

For atopikere er det viktig å tilføre huden fuktighet hele tiden, på denne måten oppstår ikke kløe som fører til eksem og videre inn i en ond sirkel. Spesielt om vinteren merker jeg at det tørre klimaet forverrer atopien; jeg har allerede vært gjennom en runde med antibiotika og hydrokortison for å dempe symptomene, og nylig måtte jeg starte en ny runde fordi huden gradvis ble så tørr at jeg holdt på å klø trynet av meg. Jeg pleier å si at jeg er allergisk mot vinteren, fin unnskyldning for å holde meg inne. Om sommeren har mange atopikere det mye bedre: Solen og bading i havet hjelper mot problemhud. Noen kan dog også være plaget om sommeren; økt svetting fører til forverring. Så det er ikke bare-bare å være atopiker. Heldigvis for meg er sommeren stort sett bare fryd og gammen når det gjelder huden min, men jeg ennå til gode å finne en solkrem som huden min tåler 100%. I fjor brukte jeg solkrem fra La Roche-Posay og den tålte jeg relativt bra. Mange produkter tilpasset sensitiv/atopisk hud er veldig dyre, men heldigvis kan man søke om refusjon av utlegg for fuktighetskremer og andre behandlinger (§ 5-22 i Lov om Folketrygd).

Atopisk eksem er en kombinasjon av arv og miljø. Antallet atopikere har økt de siste 30 årene, trolig på grunn av den utstrakte bruken av kjemikalier i diverse produkter og forurensning. Atopisk eksem henger sammen med astma og allergisk snue; min mor har pollenallergi, så det er nokså sannsynlig at jeg arvet genet for atopi fra henne og at dette hos meg ga utslag i form av eksem. Mange som har atopisk eksem, sliter ofte med luftveisproblemer om vinteren. Det påvirker også humøret og hverdagen når man har eksem; det er ikke hyggelig å se seg i speilet når man er full av røde, irriterte flekker, eller kanskje har så kraftig kløe at man klør seg til blods. Jeg er heldigvis ikke så alvorlig rammet av atopisk eksem som enkelte andre, men det er ikke alltid lett å se ting i perspektiv når man har skjellet hud som flasser når man klør og lyser som en brannbil. Trøsten er iallfall at når vi atopikere er symptomfrie og nøye med vedlikehold, er vi velsignet med nydelig, glatt hud.

Jeg merker at kulden begynner å sette seg under huden på meg. Jeg liker å sove med vinduet åpent, for da er luften fremdeles frisk når jeg våkner, ikke innestengt og full av rare lukter. De siste nettene har jeg merket at det snart er på tide å enten lukke vinduet eller finne frem stillongs, til tross for en tjukk dyne og, nå og da, en varm kropp.

Jeg trasker gjennom regnvåte gater i Oslo iført langbukser og jakke mens jeg lengter etter dager med de tre S’ene: sol, shorts og strand, og planlegger den overskuelige fremtiden, som inkluderer flytting, litt dans, litt foto, litt korrektur og veldig mye uvisst. I slutten av februar skal jeg til New York i fire måneder, har jeg bestemt, og innen den tid skal jeg ha klart å spare 60.000-ish kroner, noe som hadde vært enklere å få til om jeg kunne få tak i en deltidsjobb med relativt fast månedsinntekt, men foreløpig er planen min bare «flytte hjem til farfar for å spare husleie, strøjobb og Legathåndboka». Jeg trenger definitivt en bedre plan.

Sommeren føles altfor kort, og jeg har ikke rukket å gjøre en brøkdel av alt det jeg hadde planlagt for denne sommeren: lære meg mer fransk, lese masse bøker, gå på kino, sole meg masse og lade opp D-vitaminlageret, henge på SATS nesten daglig, ha grillet grønnsaker og norske jordbær som en stor del av mitt sommerkosthold, ligge på gress eller sand og se ting i skyene, være økonomisk og sparsommelig…

Jeg har bare grillet i parken én gang og vært på stranda tre-fire ganger og syklet et par ganger (ikke til stranda engang!), og det er altfor lite for en god, gammeldags Oslo-sommer. Jeg har rukket å være med på Jafnadhr (♥) og Jaffis-reunion, delta på Oslo Dance Seminar, møte ei som plukker blomster til meg til frokost, være med på Gaga-kurs, gjøre to korrekturoppdrag, passe på Zorropusen min «uti gokk», dra på gratis-konsert i Operaen, se en flott jadestatue av Buddha, svi av den rosa grillbøtte min første gangen jeg skulle bruke den, få en ny rosa grillbøtte som forhåpentligvis vil overleve neste grilleforsøk, fotografere uvanlig mye til meg å være… Men mye vil som kjent mer.

Jeg får trøste meg med at det kommer en ny sommer om 242 dager, og at ting har en tendens til å ordne seg for snille piker.

Jeg har vært medlem i Buddhistforbundet i fire-fem år, men i går var jeg på mitt første buddhistiske arrangement. Det vietnamesiske buddhistsamfunnet, som har et konferansesenter i Jessheim, er det norske vertskapet i forbindelse med turneen til Jadebuddha for universiell fred, en nesten tre meter høy Buddha-statue skåret ut av ren jade. I 2000 ble verdens hittil største jadestein funnet i Canada, og Lama Rinpoche hadde en visjon om å forvandle denne steinen til en statue av Buddha for å inspirere verden til å søke fred og harmoni, en visjon som ble virkeliggjort ved hjelp av Ian Green og støtte fra buddhister over hele verden. Det ble også avgjort at statuen skulle sendes ut på en turné slik at flest mulig mennesker kunne få se statuen før den plasseres i en buddhiststupa utenfor Melbourne i Australia.

Før avdukingen av statuen ble det holdt taler. Mange av talerne tok opp det tragiske som skjedde i Norge for et par uker siden, og det ble avholdt ett minutts stillhet for ofrene og deres familie.

Det var et hyggelig marked der man kunne kjøpe vietnamesisk mat – alt var vegetarisk <3 – og smykker, forskjellige Buddhastatuer og gjenstander til husalteret.

Det var underholdning, vietnamesisk musikk og dans. Når jeg er ferdig med å krangle med videoredigeringsprogrammet, skal jeg legge ut en video med ulike klipp fra dagen.

Forberedelser til lysofringsseremonien på kvelden, noe som var en veldig fin opplevelse.

Det var en veldig interessant dag for meg fra tidlig til sent. Jeg var en av veldig få som ikke hadde asiatisk utseende eller snakket vietnamesisk, så til å begynne med føltes det som om jeg var en turist i et ukjent og eksotisk land. Men deltakerne var flinke til å smile og si hei, veldig imøtekommende og inkluderende, helt i tråd med Buddhas lære om at man skal behandle alle som sin egen familie. En jente, Thi, var til og med så hyggelig at hun oversatte en dharma-preken fra vietnamesisk til norsk for meg.

På både åpnings- og lysofringsseremonien var det langvarig chanting. Jeg prøver ofte å meditere, men det er en helt annen opplevelse å sitte sammen med utallige andre som også fordyper seg i meditasjonen, og å sitte stille så lenge som vi gjorde. Vi som er for nybegynnere å regne, fikk satt vår evne til tålmodighet og tilstedeværelse på prøve, men fokuset på Jadebuddha og chantingen gjorde at tiden og tankene fløy.

Statuen skal være i Norge frem til 11. august, så det er bare å ta turen til Trondheimsvegen 205 og si hei.

Over til mitt forhold til buddhismen:
Jeg føler at jeg på en måte har fått en bekreftelse på at buddhismen er veien å gå for meg når det gjelder religion/livssyn/filosofi. Jeg husker at da jeg var liten og trodde på den kristen guden, var jeg alltid redd. Jeg lå søvnløs om nettene og var redd for fremtiden, livet, døden og slike ting som barn ikke skal måtte bekymre seg for, og jeg fikk ingen trøst i å be til en gud som aldri svarte på mine bønner. Etterhvert ble jeg naturlig nok ateist, men samtidig følte jeg et slags behov for noe å forholde meg til. På grunnskolen hadde vi KRL-faget på timeplanen, men det var på videregående at det ble mer fordypning i de andre verdensreligionene i faget Religion, Livssyn og Etikk, og det var da at jeg begynte å fatte interesse for buddhismen.

Buddha var en vis mann og hans ord har fremdeles mye å lære oss 2500 år etter hans død; samtidig oppfordres buddhister til å «tenke sjæl». Vi har de fem retningslinjer som veiledning, men det er opp til deg selv hva du ønsker å gjøre ut av dem. Ingen truer deg med ild og svovel om du ikke følger dem på nøyaktig samme måte som noen gamle munker i Tibet. Selv er jeg vegetarianer og avholds, men jeg kjenner buddhister som nyter alkohol uten at det kulminerer i flatfylla, og buddhister som spiser kjøtt, men kun om det kommer fra vilt som har levd hele livet ute i det fri. Man trenger heller ikke gå i tempel jevnlig for å være en praktiserende buddhist, eller meditere hver dag, eller ha et alter med statuer, orkideer og røkelse hjemme. Så lenge du finner en levemåte som fungerer for deg, og som ikke fører til lidelse for deg selv eller andre, er det en bra vei.

Det er mye som kan sies om buddhismen, men det er et veldig stort tema med mange avstikkere, og dere skal få slippe et langt foredrag ;)