Stikkord: Litteraturkjærleik

Du vet du er skikkelig boknerd når det å gå inn på MappaMi eller biblioteket gir deg økt sikkelproduksjon, ståpels og hjertebank. For meg er det som å være en liten unge i godteributikken og ha lov til å forsyne seg av alt man ser. Jeg elsker at jeg ikke trenger lommebok for å fråtse i litterært godteri, det er bare å stable den ene boken oppå den andre og tusle fornøyd til låneskranken. Det er godt man ikke legger på seg av å lese, ellers hadde jeg ligget godt an til å ta rekord i å være verdens feiteste person.

Av og til liker jeg å forestille meg hvordan verden hadde vært om en hendelse hadde tatt en annen vending, om man hadde tatt et annet valg. Noen ganger forestiller jeg meg at det kanskje oppstår forskjellige parallell-universer for hver vending og hvert valg. Men jeg tenker ikke på det lenge av gangen: Med alle de billiarder av mennesker som har levd og alle de utallige hendelsene som har skjedd siden tidens morgen, og alle de X opphøyd i en trilliard potensielle hendelsene som ville ha oppstått om folk hadde valgt annerledes osv osv, ville det ha blitt et «mindbogglingly» antall universer. Det er til å få hodepine av.

Men det er fortsatt litt spennende å tenke på.

Eric-Emmanuel Schmitt har skrevet en bok om en person vi alle kjenner til, en person som har begått grusomme forbrytelser mot menneskeheten og satt et uutslettelig avtrykk etter seg i menneskehetens historie. Adolf Hitler. I Adolf H’s to liv følger vi ikke bare den Hitler vi kjenner, diktatoren Hitler. Vi følger en helt annen Hitler, han som i 1909 kom inn på Kunsthøyskolen i Wien. En liten hendelse, to vidt forskjellige retninger. Den ene veien er velkjent: Hitler blir avvist ved Kunsthøyskolen og ender opp som en hatefull egoist som krever at verden skal dyrke ham. Den andre veien: Adolf får mulighet til å studere kunst, utvikle seg og lykkes med livet sitt.

Vi følger begge livene parallelt, og selv om begge har store likhetstrekk, er det store forskjeller i valgene som blir tatt. Når Hitler mislykkes med noe, velger han å distansere seg fra hendelsen og legge skylden på alle andre enn seg selv. Når Adolf opplever motgang, er han ydmyk og prøver å lære av sine feil. Det er en veldig spennende dynamikk gjennom hele boken, og det var interessant for meg å skyve til side min «fordom» til Hitler (Ok, det er ingen fordom: Hitler var en drittsekk. Punktum.), og åpne for muligheten for å bli litt kjent med det sympatiske mennesket han kanskje kunne ha blitt om ting hadde gått annerledes den dagen i 1909 da Adolf Hitler stod på Kunsthøyskolen i Wien og ventet på svaret: Kommer han inn eller ikke?

I dag har jeg ryddet i gamle papirer. For det meste kjedelige saker som skatteoppgjør og legevaktjournal fra da jeg hadde kyssesyken og streptokokk og leverbetennelse samtidig, og andre ting som ikke er verdt å bevare for ettertiden. Midt oppi alle disse tørre papirene fant jeg også tekster jeg skrev på grunnskolen og videregående. Og jeg tenkte: «Dette er noveller. Ikke så ille noveller heller. Hva pokker skjedde? Hvorfor skriver jeg ikke noveller lenger? Jeg skriver bare novelletter én gang i året nå for tiden. Hvor er den kreative kilden jeg hadde for ti-femten år siden?»

Jeg tror det må ha vært skolen som både hadde æren for at jeg skrev så mye før, og skylden for at jeg ikke lenger har den samme gnisten for å skrive. På skolen fikk vi jo stiloppgaver, og da var det bare å skrive til krampa tok deg. Det første året på videregående hadde vi fokus på skjønnlitteraturen. De neste to årene var det dialektanalyse, essayanalyse og kronikkanalyse. Skolen sådde en frø. Da en grønn spire av kreativitet tittet opp fra den mørke jorden, knuste skolen den med analyse. Det er teorien min.

Jeg har lyst til å pleie den stakkars spiren min. Er det noen som kan tipse meg om gode nettsider der jeg kan finne gode skriveoppgaver, så jeg kan prøve å skrive litt mer, om enn bare for min egen skyld?

Jeg er en liten, veldig rosa brikke i underholdningsdelen av VM 2011. Det innebærer mye venting, ganske mye frysing og enda mer venting. Jeg har mange års erfaring med dette å vente på noe, så jeg hadde selvfølgelig med meg en bok i sekken til all ventetiden. I går var den utvalgte boken Room av Emma Donoghue, og jeg leste ut mesteparten i løpet av noen få timer. Ikke fordi det var så lang ventetid før vi snømenn* skulle tumle ut på scenen (bare en fem timers tid), men fordi boken var så interessant at jeg ikke klarte å legge den fra meg.

Kort fortalt handler Room om den femårige gutten Jack og moren hans. Hele Jacks verden eksisterer inne på et rom som måler omtrent 3×3 meter. For ham er Rommet virkeligheten, men for moren er Rommet et fengsel. Hun prøver å gi Jack et mest mulig normalt liv, og en dag forteller hun ham om Utsiden og at de må lure Old Nick (den skumle nattgjesten, hennes kidnapper) slik at de kan bli fri. For Jack er det utenkelig at det finnes en virkelig verden utenfor Rommet, at det han hadde sett på TV – trær, andre mennesker og iskrem – finnes på ordentlig.

Romanen skjer fra Jacks synsvinkel og språket er deretter. Det er mange enkle, men samtidig forvirrende tanker oppi en femårings hode, spesielt når hele hans verden eksploderer fra knappe tre kvadratmeter til en uendelig, ufattelig størrelse. Jack fører indre samtaler med seg selv i forsøk på å nøste opp sine egne tanker og de tingene han observerer rundt seg, eller prøver å forstå hvorfor ting er som de er eller hvorfor moren hans ønsker å forlate Rommet.

Jeg ble veldig grepet av historien og slukte side etter side fordi jeg ville vite hva som ville skje med Jack og moren, hvordan de skulle klare å komme seg ut av Rommet og om de ville greie seg på Utsiden.
Bokbloggen Har du lest har skrevet litt mer utfyllende om Room. Løp og lån denne på biblioteket.

*) Snømenn: Tre års danseutdanning. Gjeld til Lånekassen. Og jeg ender opp med å hoppe rundt utkledd som en sjokkrosa snømann som danser robotdans. Yay, liksom.