[Kjære dagbok(lesere)]

Nå som jeg endelig har sovet ut forkjølelsen og tidenes utmattelse, er det på tide å knote ned ting og tang som har skjedd de siste tre ukene. Først: Den siste uken på Operaen. Operakoret kom endelig inn på banen etter at de og vi har øvd på hver vår kant i to måneder. Et bilde fra dag to med Operakoret. Sølvi kommanderte og plasserte sangerne i rekker og rader som ville fått Garden til å blekne av misunnelse.

Tirsdag hadde vi sminkeprøve. Tankeløst nok klarte jeg å la meg sminke uten å sjekke ingredienslisten på sminken først. Utover dagen merket jeg hvordan det kriblet og klødde i trynet, og mine bange anelser ble bekreftet da jeg sjekket og oppdaget parabener i sminken. Yaaaay. Heldigvis spanderte de parabenfri mineralsminke og huden min overlevde resten av uken.

En annen overraskelse vi fikk oss da vi endelig kunne stille opp på scenen, var at istedenfor matte dansematter skulle vi bevege oss på speilblanke og superglatte matter. Jeg hadde i utgangspunkt tenkt å danse med sokker på, for gulvet i studioet ga meg brannsår, men nå mistet jeg omtrent all kontroll på føttene hver gang jeg beveget meg over gulvet, og Sølvi ville ikke la meg prøve å danse uten sokkene etter denne oppdagelsen. Men som ordtaket sier: «Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse». Så på selveste generalprøven snek jeg meg til å ta av sokkene samtidig som jeg tok av meg skoene, og danset alle delene mine med full kontroll og glans. Etterpå fikk jeg både tilgivelse og tillatelse. Puh.

Vi fikk egne garderober, noe jeg måtte feire ved å forevige det fine lyset som smøg seg over gulvet gjennom persiennen. Riktignok var vi fem damer på ett rom, men det er fem hyggelige damer og mulighet for å ligge i horisontal meditasjonsstilling (les: snorke), så det var bare topp. Og jeg slapp å drasse den supertunge sekken min overalt.

Onsdag oppdaget jeg plutselig trynet mitt i storformat på forsiden av Gaysir. Altså, jeg var jo forberedt på at de skulle ha en sak, men jeg kan bare forestille meg ansiktsuttrykkene til ymse eks-flammer da de logget inn den dagen.

De to forestillingene gikk veldig bra, skal man tolke tilbakemeldingen fra folk. Selvfølgelig kan ting alltid gjøres bedre, bedre, BEDRE, men jeg er fornøyd med at jeg kom meg gjennom alt, overlevde og fikk folk til å grine. (På en god måte, altså!)

Det var egentlig teppefallsfest etter den siste forestillingen, men jeg var så sliten og behovet for alenetid stort, så jeg syklet hjem til senga, kokosboller og iskrem, og koblet fullstendig av.

Dagen etter pakket jeg kofferten, leverte nøklene mine hos Annbjørg og Remi, tok toget til flyplassen og kom meg avgårde til Island. Jeg var i koma mesteparten av flyturen og klarte på et eller annet vis å finne veien inn til Reykjavik, hvor det bar rett til teateret. Heldigvis skulle jeg bare prøve et par kostymer og få servert den strålende nyheten om at søndag var fridag for alle. Hallelujah!

Søndag var jeg litt turist og ble med flere av skuespillerne til turiststedet over alle turiststeder: Den Blå Lagunen. Gurimalla, for et fantastisk sted. Så deilig vann. Så mirakuløs ansiktsmaske. Eksemet som jeg hadde etter allergireaksjonen på Operaen, var fullstendig borte etter oppholdet i den blå lagunen. Vanligvis tar det et par uker før utslett forsvinner, men her skjedde det et rent mirakel! (De selger ansiktsmasken på tube, men dessverre er denne tilsatt fem forskjellige parabener. Meeeeh…)

Hele uken på Island gikk både utrolig sakte og utrolig raskt. Jeg hadde seks dager på meg til å terpe en timelang forestilling. Det ble mange lange og slitsomme dager på teateret, noe som i sin tur førte til veldig overtrøtte skuespillere. Jeg tror jeg lo mer i løpet av den uken enn jeg har gjort det siste året, og det var et utrolig deilig løft å være sammen med disse fantastiske menneskene og ha mulighet til å tøyse og fjase. En kveld skulle vi ha gjennomgang, men på grunn av teknisk trøbbel drøyet ventetiden noe. For å få tiden til å gå mens vi ventet, bestemte vi oss for å bytte på roller og spille fullt ut. Hysteriske parodier, luv it.

En av rollene mine i forestillingen er en alv:

Se opp, Arwen, det er en ny alv i skogen! Peter Jackson kan like godt gi meg statistjobb med en gang. Apropos alv: Fredagskvelden hadde jeg en småskummel opplevelse. Kolbrun og Pernille kom sent hjem fra et sosialt arrangement og gikk inn på kjøkkenet. Jeg satt i stuen, men skulle legge meg og bar laptopen inn på soverommet «mitt». På veien så jeg i sidesynet en hvitkledd person gå ned trappa og jeg tenkte at det sikkert var Pernille som gikk for å slippe ut/inn kattene. Men like etterpå kom hun ut fra kjøkkenet og jeg bare: «Eh… Jeg syntes jeg så en person gå ned trappa…?» Pernille mener at det var et spøkelse, mens Kolbrun, som tross alt bor i leiligheten og sikkert ikke vil ha noen gjenganger på nakken, holdt fast på at det måtte ha vært en alv.

Samtidig som vi øvde på forestilling, var det Deaf International Theatre and Film Festival i Reykjavik, og vi fikk se alle forestillingene og kortfilmvisningene. Eventyret om den stygge andungen, fremført av tsjekkiske var den beste forestillingen, med mange uforglemmelige øyeblikk («Katten mistet hodet!») takket være de noe overivrige småungene som syntes det var mer enn stas å stå på scenen og få blande seg inn i fremføringen. Den beste kortfilmen var en britisk feelgood-komedie ved navnet «It ain’t over til the fat lady signs». Den morsomste kortfilmen var denne:

Premieren på søndag ble gjennomført til stor applaus fra folk, og heldigvis uten noen pinlige forglemmelser fra min side, noe det var pinlig mange av i løpet av uken. Da vi ankom restauranten for å feire, merket jeg at det ble altfor mange mennesker på en gang for meg. Jeg har vanligvis ikke sosial angst, men når en som vanligvis foretrekker sitt eget selskap, har vært «tvangssosialisert» med de samme menneskene hver bidig dag i nesten tre måneder, da må man bare melde pass og ta bussen hjem.

Mandag morgen var jeg veldig klar for å komme meg hjem til Norge, leiligheten og meg selv. Jeg skulle bli hentet klokka 9, men klokka 10 måtte jeg hive meg inn i en taxi og be sjåføren klampe i bånn da skyssen min til bussterminalen fortsatt ikke hadde dukket opp. (Hun hadde heldigvis bare forsovet seg, for første gang i sitt liv!) Taxisjåføren kjørte usedvanlig rolig og pent til islending å være (islendinger kjører som svin, jeg satt med hjertet i halsen stort sett heletiden jeg befant meg i en bil i fart), men heldigvis kom vi frem til flyplassen og heldigvis var flyet forsinket, så jeg kom meg omsider hjem. Riktignok uten kameravesken, som jeg glemte igjen på flyet. Vi ble lykkelig gjenforent tirsdag formiddag. Puh.

Litt islandsk idyll. Regnbuen bakerst var egentlig større og mer fargesterk, men jeg var litt for opptatt med å beundre den til at jeg fikk opp mobilkameraet i tide.

Hele uken på Island stappet jeg i meg sjokolade og annet snacks uten hensyn til kolesterolet mitt (midjen og hoftene er det ikke så farlig med, det takler forbrenningen min fint), og sverget på at med en gang jeg lander på norsk jord, er det tilbake til et ordentlig, voksent , protein- og fiberrikt kosthold med godteri kun på lørdager, samt hyppigere besøk hos SATS. Hva er så det første jeg gjør når jeg ramler svett og utslitt inn i leiligheten mandag kveld? Momser en halv boks iskrem og sjokolade som om morgendagen ikke finnes. Resten av uken ligger jeg flatt ut på sofaen og ser TV-serier.

Jaja, tross alt er man forkjølet etter å ha jobbet seg halvt i hjel de siste tre månedene, så leveren får bare holde ut sukkerrushet til jeg er i stand til å puste gjennom nesa igjen.

Jeg pleier å være litt distré når jeg er forkjølet, men etter at jeg forla kameraveske på flyet mandag og på tirsdag nesten ødela blenderen fordi jeg glemte å skru fast delen med knivbladene i bunnen av beholderen før jeg helte mandelmelk oppi, og glemt igjen en stor eske på IKEA, begynte jeg å lure på om det var på tide å utredes for tidlig demens.

Heldigvis veide jeg opp for all distréheten ved å være supereffektiv og superwoman onsdag. Lese ferdig en bok, begynne på en ny, et kjapt møte hos NAV, innom Clas Ohlson for å kjøpe ledning, krok og plugger til den nye taklampen min, sjekke e-post og all that webjazz og lese A-magasinet på biblioteket, fikse og skru sammen den ikke fullt så ødelagte (heldigvis!) blenderen min, koblet sammen to ledninger (av typen «snitte opp enden av den ene ledningen , blottlegge kobbertrådene inni og koble til via en sukkerbit-dings»), lagde to slags pålegg og lagde grapefrukt-appelsin-selleri-paprika-juice. Flinkis.

Over og ut for denne gangen.