[Dans, dans, dans (og noen bilder)]

4

I dag kom jeg meg til en av danseskolene her i Los Angeles, nærmere bestemt EDGE Performing Arts Center, og kjøpte meg klipp til 20 klasser, yay! Nokså stiv pris (men fortsatt svært billig i forhold til det norske danseskoler tar), så fremover blir det bare dansing og turistering, ikke shopping. Sikkert like greit, jeg skal jo fly til New York i begynnelsen av mai og da er det en fordel at bagasjen ikke veier for mye. Overleve i Det Store Eplet må jeg også! Dagens klasse ble jazz med Joaquin Escamilla, som var i Oslo for noen år siden som gjestelærer da jeg fremdeles studerte.

Den dagen jeg gikk meg vill, fant jeg faktisk Willy. Han var i Sunset Boulevard.

Søndag skulle liksom bli den store stranddagen, men værgudene ville noe annet. En av guttene som bor her, har tvillingbroren sin og «svigerinnen» på besøk. Vi hadde med oss en fotograf til Santa Monica, og han knipset en del bilder av guttene med et digert, gammelt Polaroid-kamera.

Les.

Episk fontene!

Ipek og Maleni på gratisbussen til Universal City/Studios.

Dette bildet er til ære for Con, ektemannen til Ipek.

Wonka ♥

I dag, altså mandag, dro vi i en bokbutikk. Jeg klarte faktisk å gå ut derfra en time senere UTEN å ha kjøpt noe som helst! Snart flyr griser. Jeg fant Mummitrollet ♥

Noen av de mange pene barnebøkene de solgte der vi var.

De hadde til og med en katt!

Kan vel ikke være i USA uten å spise burger på en 50-tallsdiner? Soyaburgeren var ganske god, men pommes fritesen var sørgelig smakløs. Jaja.

I morgen er det mer dansing og på kvelden skal jeg flytte nærmere sentrum til en leilighet der jeg får mitt eget rom ♥

[Smakebit på søndag – Let’s pretend this never happened]

14

If the typical father says things like «Happy Birthday! Here’s a bathtub of racoons!» or «We’ll have to take your car. Mine has too much blood in it,» then yeah, he’s totally normal. Still, I don’t remember any of the kids from Charles in Charge feeling around the deep freeze for the Popsicles and instead pulling out an enormous frozen rattlesnake that Charles had thrown in while it was still alive. Maybe I missed that episode. We didn’t watch a lot of TV.

I dag får dere ikke bare en smakebit fra boken jeg leser for tiden, men også en blogganbefaling. Dagens bok er skrevet av Jenny Lawson, som i bloggerverden er kjent som The Bloggess. Boken hennes, Let’s pretend this never happened, er for det meste nokså sanne memoarer fra hennes ganske spesielle oppvekst og ungdomstid i en avsidesliggende landsby i Texas med en fantastisk ubalansert far som er taksidermist. Altså en som stopper ut døde dyr. Senere gifter hun seg med Victor, som hun i dag har en datter med. Sammen har familien vært gjennom mye interessant, og det er alltid like morsomt å lese diskusjonene Jenny har med Victor.

For å overbevise dere om at denne boken er verdt å lese, overlater jeg ordet til Neil Gaiman: «The Bloggess writes stuff that actually is laugh-out-loud, but you know that really you shouldn’t be laughing and probably you’ll go to hell for laughing, so maybe you shouldn’t read it. That would be safer and wiser.»

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Kjapt fra Los Angeles]

0

Har dere sett en søtere tesil? Jeg fant den i Castro og bare måtte ha den ♥

Det tok meg ni og en halv time å komme frem til Studio City i Los Angeles. Gjett om jeg var glad for å endelig kunne kaste 30-dagers billetten min og legge Greyhound bak meg! Det var også veldig gledelig å se et kjent fjes fra Norge etter så lang tid med fremmede amerikanere. Foreløpig bor jeg hos Ipek, en venninne fra Norge, i en hyggelig leilighet hun deler med tre andre. Til uken flytter jeg kanskje nærmere Beverly Hills, til en sofavert som har leilighet med gjesterom der, men enn så lenge nyter jeg å kunne bruke norsk og amerikansk tengspråk om hverandre!

Fredag morgen startet med en liten treningsøkt på det lokale treningssenteret. Digg å kunne trimme ordentlig igjen! Etter en dusj tok jeg undergrunnen til Hollywood Boulevard for å se på stjerner og avtrykk av hender og føtter.

Donald Duck!

Selvfølgelig, hva er vel et blogginnlegg fra Los Angeles uten minst et bilde av det kjente Hollywood-skiltet? En dag skal jeg ta en tur opp  og se nærmere på skiltet.

[Museum, ballett, homobydel, yay!]

0

Så var det i gang med siste bloggoppdatering fra San Francisco. I morgen skal jeg reise med Greyhound for siste gang, denne gangen til Los Angeles (eller nærmere bestemt North Hollywood, som ligger nærmere det midlertidige sofamålet mitt.)

Tirsdag startet sløvt med tøyvask (jeg tørket klærne i trommel, men i skrivende stund er de utrolig nok fuktige fremdeles! Når jeg kommer til NYC, drar jeg på IKEA og kjøper tørkestativ.) Jeg somlet lenge og vel før jeg omsider kom meg ut og forvillet meg helt til Exploratorium. Kort nevnt er Exploratorium omtrent det samme som Tekniske Museum hjemme i Oslo, men større og mer awesome. En av reglene de har der er «Touch everything!»

Nytt bilde til samlingen «Anne-Line tar bilde av folk som tar bilde.» Eller i dette tilfellet: «Anne-Line tar bilde av Anne-Line som tar bilde av Anne-Line som…»

«Opportunity mends whole past. Waterfall weaves calm year.» Som hentet ut av en kinesisk lykkekake.

En av de kuleste tingene i Exploratorium er Tactile Dome. Det er en slags labyrint der man må klatre, skli, smyge seg fremover. I totalt mørke. Nedenfor ser dere en illustrasjon av hvordan det var inni Tactile Dome:

Til å begynne med var det selvfølgelig litt skummelt å måtte føle seg frem og ikke vite hva som ligger foran en, men for meg ble det nesten en slags meditativ tilstand, for følesansen ble skjerpet og jeg ble fokusert på å være til stede i mørket. Ok, jeg er sær. Men jeg gikk gjennom hele labyrinten tre ganger, den siste gangen med en jente fra Finland som ikke turde gå gjennom alene. Prøv å lede noen kun ved hjelp av stemmen når du ikke hører eller ser den du prøver å hjelpe, og å beskrive noe du ikke kan se.

Utenfor Exploratorium.

Neste punkt på listen for tirsdag var en tur til War Memorial Opera House for å se San Francisco Ballet i Program 7, en helaftens med tre av Balanchines verk (Divertimento No. 15; Scotch Symphony; The Four Temperaments). Forestillingen var veldig fin og veldig inspirerende!

Taket i foajeen.

Jeg satt på øverste balkong. Ikke lett å få med seg ansiktsuttrykkene til danserne (notat til selv: operakikkert), men det var moro å se på formasjonene de lagde på scenen. The Four Temperaments så jeg for noen år siden under Mesteraften i Nasjonalballetten i den gamle Operaen, men de to andre stykkene var nye for meg. Jeg likte godt Scotch Symphony, som er sterkt inspirert av Giselle og Balanchines Skottlandsopphold.

Onsdag startet med en ny ballettklasse, og igjen var jeg den eneste som kom! Heldigvis hadde jeg samlet litt muskler i beina etter forrige ballettklasse og sykkelturen, så dansingen gikk litt bedre. Etter en rask tur innom hostellet for å skifte klær tok jeg F-linjen (gamle trikkvogner ♥) til Castro.

Regnbueflagg OVERALT ♥

Jeg fant en bokbutikk på veien tilbake til hostellet, og selv om jeg har lovet meg selv at jeg ikke skulle kjøpe flere bøker før jeg er i New York, måtte jeg bare kjøpe Let’s pretend this never happened av bloggeren Jenny Lawson, også kjent som The Bloggess. Smakebit fra denne kommer sikkert på søndag!

Jeg nøt et hjemmelaget måltid (tortellini med selvlaget tomatsaus) på hostellet før det bar tilbake til danseskolen for en siste danseklasse. Stepp. Jeg har ikke steppet på over et år, så anklene var litt rustne. Men det ble en gøyal time og jeg klarte å få omtrentlig taket på koreografien vi lærte. Det blir nok flere steppetimer, om ikke i LA, så iallfall i NYC!

Nå er det leggetid.

[God natt fra San Francisco]

5

Klokka er langt over midnatt etter en lang og særdeles aktiv mandag, men jeg ofrer litt av nattsøvnen min for at dere skal få ferske bilder fra San Francisco!

Lørdag ble jeg med til Japantown for å ta en titt på Cherry Blossom Festival som holdes der. Det var nesten så vi kunne vært i Japan, så mange japans-amerikanere og japanske ting som det var rundt omkring! Etter en stund bestemte jeg meg for å spasere ned til balletthuset for å se om billettluka kanskje fremdeles var åpent. Gjett hvem som skal se San Francisco Ballet i morgen kveld?

Søndag var den store «flytte på hostel»-dagen, men først tok jeg meg en tur til Oakland for å være med på jazzklasse med den døve danseren/koreografen Antoine Hunter. Det var en veldig gøyal klasse, selv om jeg er i latterlig dårlig form etter flere uker uten skikkelig danse- eller styrketrening. Antoine var veldig hyggelig, og han sa at jeg heller burde bli værende i San Francisco for å danse med kompaniet hans (yess!).

For å komme til Oakland måtte jeg ta BART-tog. Like ved der jeg satt, var det en jente med sykkel. Hun gikk av noen stopp før meg, og idet toget rullet ut fra stoppestedet, så jeg at hun hadde lagt igjen lommeboken sin. Jeg plukket den opp, sjekket innholdet for kontaktinfo, men fant bare navnet hennes, så jeg leverte lommeboken til en BART-ansatt da jeg kom frem til mitt stoppested. Senere googlet jeg navnet hennes (i beste stalkerstil) og fant tilfeldigvis bloggen hennes. Hun hadde visst litt av en morgen; ikke bare glemte hun lommeboken, men like etter satte en metalldings seg fast i sykkelen og punkterte bakdekket! «dear lord bb jesus, i would like to wake up again and start this day over. plzkthx.» Godt for henne at lommeboken snart er hjemme igjen.

Mandag begynte med en tidlig ballettklasse. Jeg var faktisk den eneste som møtte opp. Stilig å få en hel klasse alene med en «personlig ballett trener». Og igjen; jeg er i hysterisk dårlig form. Gurimalla, det er nesten flaut å si at jeg er danser når jeg nesten ikke har noe styrke i kroppen. Timen ble god og svett, og jeg gleder meg allerede til reprise på onsdag!

Litt senere på dagen ble jeg med Bar, en israelsk jente jeg deler rom med på hostellet, til Blazing Saddles. Vi fikk leie sykkel til halv pris siden vi bor på USA Hostels, og så var det duket for en spennende sykkeltur gjennom San Francisco. Sånn cirka var ruten vår: «… from Mason St along Market, almost to Castro and around Alamo Square. Then through Golden Gate Park to the beach. Back to Arguello Bld for a meal, then to Golden Gate Bridge and back to Mason via Crissy Fields and Fisherman’s Wharf. Phew!»

40 – FØRTI – kilometer syklet vi! Og som dere sikkert kjenner til, er det en del oppoverbakker i San Francisco. Jeg kommer antakelig til å være krøpling når jeg våkner i morgen.

Alamo Square. Mange fine, gamle bygninger. Huset dere ser i bildet over, står herved på ønskelisten min.

Shakespeare Garden. Her fotograferte jeg Bar som fotograferte meg. Veldig meta.

Ocean Beach. Stillehavet.

Sen lunsj på en kafé i Arguello Bouldevard. En søt liten pai fylt med linser som hadde en taco-lignende smak. Veldig godt!

Alle tar jo vidvinkelbilde av broen for å få med seg hele brospennet. Jeg går mot strømmen og fotograferer detaljer. Så kunstnerisk jeg er’a, lissom.

Fisherman’s Wharf. Mye interessant å se her, jeg hadde et par nestenulykker fordi jeg var mer opptatt av omgivelsene enn hvor jeg syklet.

Amen!

Sjøløver på Pier 39!

Så avslutter vi med et stemningsfullt bilde (med en altfor utblåst solnedgang). God natt fra San Francisco. (Eller «god morgen», som dere på den andre siden av Atlanteren sier i skrivende stund.)

[Smakebit på søndag – A little princess]

18

Sara not only could tell stories, but she adored telling them. When she sat or stood in the midst of a circle and began to invent wonderful things, her green eyes grew big and shining, her cheeks flushed, and, without knowing that she was doing it, she began to act and made what she told lovely or alarming by the raising or dropping of her voice, the bend and sway of her slim body, and the dramatic movement of her hands. She forgot that she was talking to listening children; she saw and lived with the fairy folk, or the kings and queens and beautiful ladies, whose adventures she was narrating. Sometimes when she had finished her story, she was quite out of breath with excitement, and would lay her hand on her thin, little, quick-rising chest, and half laugh as if at herself.

Kjent og kjær barneklassiker fra Frances Hodgson Burnett, som også skrev The secret garden og Little Lord Fauntleroy. Jeg må dog innrømme at jeg faktisk ikke har lest boken før nå, men jeg kjenner historien godt etter å ha sett to forskjellige filmatisering av denne boken flere ganger i løpet av barndommen.

Flere smakebiter finner dere hos Flukten fra virkeligheten.

[… tur og nedtur]

2

Når dere leser denne bloggen, kan dere nok få et inntrykk av at jeg bare har det supert og fantastisk på tur i USA. Jeg har selvfølgelig hatt det veldig supert og det har vært så mye spennende å få med seg gjennom hele landet. Men det har selvfølgelig ikke vært like fabelaktig hele tiden. De har hverdag her også, spesielt de lokale man sofasurfer hos. (Hvis jeg hadde bodd på femstjerneshotell og fløyet på første klasse hele tiden, hadde turen nok vært helt uplettet og uhverdagslig, men lommeboka nokså tom og bloggen kjedelig.)

Jeg tenkte derfor jeg skulle dele noen ikke fullt så fantastiske anekdoter her. Negative hendelser teller også som livserfaring, og det er lenge siden jeg har vært sarkastisk.

Sofasurfing har stort sett vært topp. Så lenge du ikke bor med en tjueåring som oppfører seg mer som en fjortis som heller ligger i senga og spiser frokostblanding av sukker mesteparten av dagen enn å dra på jobb eller gjøre hjemmelekser, eller med noen som røyker gress i ditt nærvær.

Jeg er totalavholds, og selv om jeg forsåvidt kan akseptere at folk nyter et glass vin i ny og ne, synes jeg ikke noe særlig om ølstinkende mennesker som løper ut for å kjøpe en boks øl, helle den over på termos og drikke den på bussen. Midt på dagen. Heller synes jeg ikke noe om å få høre fra en tjueåring vedrørende en DIGER vodkaflaske: «If the police stops us, I’ll just say it is yours.»

Når det gjelder gress, vet jeg at mange kreftpasienter med store smerter kan ha nytte av syntetiske cannabisprodukter for å lindre smertene. Men generelt er jeg mot alle former for rusmiddel, spesielt de inntaksmåtene som påvirker dine omgivelser (passiv røyking, infiserte sprøyter som folk kan stikke seg på osv…). I skrivende stund sitter jeg her i San Francisco med hodepine, svie i den atopisk-sensitive huden min og vond hals fordi noen røyket gress i samme rom som meg. De kunne i det minste spurt «if I mind if they smoke a little». Tidligere på turen bodde jeg også hos noen som røykte gress, men vedkommende hadde i det minste vett til å spørre FØR jeg kom om det var ok, og siden det ikke var ok for meg, lovet vedkommende å holde stæsjet unna mitt synsfelt.

En gang i løpet av mitt USA-oppholde var jeg passasjer i en bil som ble kjørt av noen som var mer opptatt av å skrive tekstmeldinger enn å følge med på veien. Vi kjørte i godt over 80 km/t. På motorveien. Jeg banner vanligvis aldri høyt, men i løpet av denne turen kom jeg til å slippe ut en «SHIT!» da vi var bare sekunder fra å kjøre rett i en betongvegg. Så konfiskerte jeg mobilen for resten av turen.

Nevnte jeg at jeg en gang bakte en kake for å vise tegn på min takknemlighet for at jeg fikk bo hos en person? I løpet av mitt liv har jeg bakt bløtkake bare én gang, men nå ville jeg gjøre dette for annen gang for vedkommende. Jeg sa ifra om dette minst en uke i forveien og at jeg hadde lyst til å servere kaken til hele vertinnens familie. Dagen kom. Jeg hadde kjøpt inn det jeg trengte. Jeg bakte kaken. Jeg fylte den med frukt. Jeg dekket den med krem og pyntet den kjærlig med jordbær og blåbær i form av et norsk flagg. Og så var det ingen som hadde tid til å sette seg ned i et par minutter for å spise den. Jeg ga bort kaken til noen andre.

Og så har vi alle de gangene jeg gikk meg vill… De trenger vi ikke gå nærmere inn på.

Buss. Greyhound-buss. Stort sett greit, sett bort fra at de er så overbeskyttende når det gjelder hørselshemmede reisende. Mine medpassasjere har vært til å leve med, ingen ble halshugget og spist (jeg har fortsatt én tur til med Greyhound, bank i bordet). Men jeg må innrømme jeg syntes det var bitte litt ukomfortabelt da jeg skulle ta bussen fra et eller annet sted i Texas:

Alle vindusplassene var tatt og den forreste delen av bussen fullt, så jeg beveget meg bakover på utkikk etter et sete. Det var en ledig sete ved en gjennomtatovert og fillete kledd fyr som så ut som om han nettopp hadde sluppet ut av fengsel. «Anne-Line, nå skal du ikke dømme folk ut fra utseendet,» sa jeg til meg selv og satte meg ned ved ham. Det viste seg at han er tatoveringsartist. Vi hadde en grei, om enn nokså stotrende samtale (skriftlig, han var ikke så stø i rettskrivning). Så nevnte han plutselig noe om da han tok dårlig syre og ble syk og hørte stemmer. Han insisterte også på å vise meg alle tatoveringene sine. Han hadde sikkert lyst til å vise meg tatoveringene på sine… edle deler. Men det gjorde han ikke. Heldigvis. Gjett om jeg var lettet da jeg endelig byttet buss i Albuequerque.

Turen fra Seattle til San Francisco ble noe ukomfortabelt da jeg av ren barmhjertighet overlot setet ved meg til en nervøs briter som tydeligvis hadde hørt om han som ble halshugget og spist (se link et par avsnitt over). Jeg endte opp med sittesår.

Toaletthygiene er litt så som så. Jeg har flere ganger sett små asiatiske damer i 50-årene gå ut av toalettbåsen og rett forbi håndvaskene. Wtf? Og det er en del jenter som tydeligvis lider av bakteriefobi. Hvis dere trodde gutter ikke kan treffe toalettskålen, så har dere aldri sett resultatet etter jenter som ikke plasserer stumpen sin på toalettringen. Det er også en del toaletter som har automatisk nedspyling; en dings registrerer når du har løftet på stumpen, så spyles det. Noen ganger reiser folk seg opp litt for tidlig og avslutter etter at spylingen har stoppet, og siden ingen har lyst til å bruke et toalett som ser ut som… som… Ehm… så blir det ikke spylt ned noensinne. Ew. Manuell spyling, ja takk.

Åja, jeg glemte det nesten. Jeg er jo lesbisk, som dere vet. Og en nokså mannevond en. Her i USA har jeg prøve å være voksen, dannet og høflig mot alle jeg møter, også menn. Jeg har tydeligvis vært litt for hyggelig, for minst tre ganger har jeg blitt fortalt at jeg er den kvinnen de har «waited for all their life», samt fått utallige forespørsel om kaffe eller øl. Jeg bare «Fiddle-dee-dee» og spilte uforstående for å slippe unna frieriene. (Og hvor pokker er alle de heite lesbene som jeg så i L Word, liksom? I LA? Hvis jeg ikke blir forsøkt sjekket opp av en eneste lesbe der, blir jeg skuffet over amerikanernes gaydar.)

Tilbake til det positive: Jeg har booket rom på et hostel her i San Francisco og sjekker inn søndag. Søndag skal jeg til Oakland en tur for å ta danseklasse med Antoine Hunter, en døv danser og koreograf. Tirsdag skal jeg se San Francisco Ballet. Jeg har funnet et sted å bo i LA, med mitt eget rom og min egen queen size-seng helt gratis.

[Fortapt og omtåket i San Francisco]

1

Etter en nokså søvnløs natt på bussen fra Seattle – det fulgte med en forskremt liten brite på bussen som var redd for å bli sittende ved en eller annen skummel raring, så jeg lot ham sitte ved meg. Jeg angret med en gang jeg prøvde å finne en behagelig sittestilling – kom jeg omsider frem til San Francisco og fikk vinket til meg en drosje omtrent med en gang jeg gikk ut av bussen. Et par bratte oppoverbakker senere og en god del kinesiske butikker senere kom vi frem til Tim, som er mitt vertskap her i Tåkebyen. Nåja, tåke og tåke, det har vært strålende sol hele dagen. La oss håpe det holder seg slik frem til jeg skal videre sørover.

Jeg tok en kjapp dusj og oppdaterte meg på bloggere og e-post og Fjesbok og alt det der før jeg gikk ut for å finne nærmeste danseskole. Det er på høy tid at den såre stumpen min kommer seg i form igjen (jeg tuller ikke, jeg har fått sittesår!), så jeg kjøpte klipp til fire danseklasser (jeg tenkte å kjøpe flere klipp, men de hadde bare fire voksenklasser på mitt nivå før jeg reiser til LA, men jeg skal jo også rekke å gjøre yoga og pilates og se byen jeg er i!)

Neste stopp ble bikramyoga-studioet hvor jeg fikk tak i timeplan og deretter bestemte jeg meg for å tusle litt. Litt. Jeg endte opp med å gå meg vill i parken ved Golden Gate (Presidio of San Francisco). Jeez, typisk meg. Hele fotturen ble på rundt 12 kilometer. Noen bilder ble det, dog. Og jeg så en kolibri!

Det gikk en sti litt opp og ned i haugene ved stranden. Gjett om det blåste. Og det var nesten ikke mulig å høre annet enn de kraftige bølgene som slo mot land. Inntil jeg kom frem til broen. Da var det uråd å høre naturen over støyen fra alle bilene som suste over broen.

Alcatraz.

Sentrum av San Francisco sett fra Crissy Overlook. (Gurimalla, jeg er mer omtåket enn jeg trodde. Jeg klarte å skrive «Sentrum av Seattle sett fra Crissy Overlook.»)

Jeg skal nå bruke kvelden på å utarbeide en plan for hva jeg skal gjøre mens jeg er her. Foreløpig ser planen min slik ut:
Lørdag: Bikramyoga, California Academy of Science, Golden Gate Park. (Med forbehold om flere ting å se/gjøre.)
Søndag: Bikramyoga eller ta bussen til Oakland for å ta danseklasse med Antoine Hunter, en døv koreograf. Golden Gate Bridge. Exploratorium. (Med forbehold om flere ting å se/gjøre.)
Mandag: Ballett, morgenklasse. [Fremdeles under planlegging.] Ballett, kveldsklasse.
Tirsdag: Bikramyoga. [Fremdeles under planlegging.] Pilates på kvelden?
Onsdag: Ballett, morgenklasse. [Fremdeles under planlegging.] Stepp, kveldsklasse.
Torsdag: Reise til LA.

[Oppdatering fra Smaragdbyen]

1

Hver eneste dag har jeg hatt mer enn nok tid til å oppdatere bloggen, men latskapen slo til og dermed hopet bilder og minner seg opp inntil nå, siste dag før jeg reiser til San Francisco. Jeg har hatt det veldig fint i Seattle sammen med Sunny Sue og Kirk, som er venner av min mor fra langt tilbake. Kirk var pilot og på den tiden var det ikke så mange som reiste, derfor fikk SAS-ansatte gratis flyreise hvor som helst så lenge de reiste fra København. En gang reiste altså den amerikanske familien til Norge hvor de traff min mor og hennes foreldre gjennom et «Meet the Norwegians»-program. De fikk beskjed på forhånd om at det ikke ville bli servert mat på møtet, så de spiste seg gode og mette før de skulle møte min familie. Og så hadde mormor, i beste «Alle skal fôres til de sprekker»-stil, forberedt et stort utvalg av retter til møtet med Sunny Sue, Kirk og sønnen Richard. Senere kom moren min på besøk til dem i Seattle 4–6 uker hvert år i 8–10 år.

Vel framme i huset til Sunny Sue og Kirk ble jeg møtt av en liten orkan med hvit pels, kalt Casper:

Tirsdag ble en rolig hjemmedag hvor jeg benyttet meg av sjansen til å vaske klær og komme meg etter bussturen. Onsdag begynte turisteringen. Først dro vi til Ballard sluse der jeg fikk se hvor stor forskjell det er på vannnivået i salt- og ferskvannet, samt hvordan båt blir sluset fra den ene siden til den andre.

Vi var også innom Nordic Heritag Museum. Interessant å lese om hvordan livet var for norske innvandrere i USA.

Valhalla i LEGO-format!

Det regnet en del de første dagene. Men det er jo sånn Seattle får sin grønne farge.

Torsdag var det først Pike Place Market, et veldig fargerikt sted med litt mange mennesker, og deretter SAM (Seattle Art Museum) for å se utstillingen Gauguin & Polynesia.

Nytt bilde til samlingen min av mennesker som fotograferer ting.

Sunny Sue og Kirk.

Fredag tok vi først en stopp ved Snoqualmie Falls og i landsbyen i nærheten.

Kirsebærpai! Like ved bakeriet der vi spiste, lå kafeen der etterforskeren i Twin Peaks spiste kirsebærpai.

Resten av fredagen ble tilbrakt på Bellevue Mall, et digert kjøpesenter som hadde LUSH ♥ Mye spennende å se i amerikanske kjøpesentre!

Lørdag startet med en tur til Panama Hotel, kjent fra Hotellet på hjørnet av bitter og søt. Tilfeldigvis var selve eieren, Jan Johnson i kafeen under hotellet, og hun tilbød oss en omvisning på hotellet etter at vi hadde drukket te. For et flott hotell! Gammeldags, med søte, knøttsmå rom og bad som man deler med de andre gjestene.

Bildet over og under er tatt i kafeen, hvor de har «utsiktshull» ned til et av rommene der de japansk-amerikanske innbyggerne etterlot seg eiendelene sine da de ble deportert under annen verdenskrig.

Etter hotellturen ble jeg kjørt til Broadway hvor jeg fant disse dansetrinnene i gata. Artig påfunn ♥ Jeg spaserte litt frem og tilbake en stund før jeg gikk til Starbucks før å være sosial med tegnspråkbrukere der. Tegnspråket mitt har rustnet litt siden jeg kom til USA, så til å begynne med forstod jeg overhodet ingenting av det som ble sagt til meg. Det gikk litt bedre etterhvert, men jeg trenger masse øvelse hvis jeg skal greie å bli noenlunde flytende.

Søndag var familiedagen. Den yngste sønnen til Sunny Sue og Kirk, samt hans kone og sønnen på 18 måneder, spiste brunsj med oss. En annen av S og Ks barn, Kathy, kom også innom med mannen sin. Morsomt å møte noen av de samme menneskene som moren min kjente som liten.

Mandag ble det dagstur til Skagit Valley for å se på tulipaner. Dessverre var det fortsatt for tidlig til at tulipanene åpnet seg, men det var masse påskeliljer der også, så en fargerik tur ble det uansett! I bakgrunnen i bildet over kan dere se Mount Baker (hvit fjelltopp på venstre side), som er en stratovulkan.

Hehe, «wrong bus» ;)

Vi tok en kort pause for å kjøpe iskrem. Her serveres iskremkule på størrelse med hodet ditt. Nesten. På veien hjem stoppet vi på et «outlet»-kjøpesenter hvor jeg endte opp med å kjøpe tre par sko til latterlig lav pris. Det blir spennende å se om vekten av kofferten min blir godkjent av Greyhound når jeg skal videre.

Kurv med sjokolade! Amerikanerne har visst kurv istedenfor egg av papp, men det er selvfølgelig innholdet som teller. Sjokoladeeee…

Tirsdag dro vi til Space Needle.

Seattle sentrum sett fra Space Needle.

Space Needle. Hvis jeg syntes heisen opp til Stratosphere i Las Vegas var skummel, så var det før jeg tok heisen opp Space Needle. Kun en vegg av glass som skiller oss fra utsiden.

Jeg ble sluppet av ved Seattle Central Library slik at jeg kunne beundre arkitekturen (og bøkene) før jeg vandret rundt i byen på egen hånd. Biblioteket er på 11 etasjer (toppetasjen er kontor, men resten er åpent for publikum), og arkitekturen var veldig stilig. Dette må vi ha i Oslo, altså!

Fra 6 til 10 etasje kan man gå i en spiral oppover gjennom offentlige dokumenter, avisarkiv og faglitteratur, hele tiden med flott utsikt til bygningene rundt biblioteket.

Tredje etasje sett fra tiende etasje. Jeg kunne nesten flyttet til Seattle bare på grunn av biblioteket.

Jeg var innom en vintage-butikk som ble styrt av en veldig kresen katt kalt Vincent. Det var ikke hvem som helst som fikk lov til å få hans oppmerksomhet. En jente som kom inn like etter meg, prøvde å lokke Vincent til seg, men han ignorerte henne glatt og mjauet masse til meg. Da jeg satte meg ned i en sofa, hoppet han opp i fanget mitt og purret som et sagbruk. Katten har god smak ♥

Apropos katt, se hva som skal settes opp i Seattle om en uke (lenge etter at jeg har forlatt byen)? Dette er hva jeg kaller megadårlig timing. Min favorittmusikal, joooo! Åååh…

Nå er det på tide å få på seg klær, pakke kofferten og ta en tur ned til postkontoret for å sende ting og tang og bøker hjem.

[Smakebit på søndag – Rhett Butlers historie]

10

Rhetts sjel våknet lik en katt som strakte seg i solen. Nytt blod strømmet gjennom kroppen på ham. Et glis presset på, men han tvang seg til å skjule det. Scarlett trengte ham.

Denne romanen av Donald McCaig er Tatt av vinden sett fra Rhett Butlers synsvinkel. Nesten. Vi får vite mer om hans oppvekst, hans forhold til den strenge faren og sin elskede søster, og hans følelser for Scarlett O’Hara. Jeg leste Tatt av vinden for noen år siden, og liker filmen med Viven Leigh og Clark Gable veldig godt, så det er artig å lese Rhett Butlers historie.

Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

PS: Det har vært litt stille på bloggen denne uken, men snart kommer det oppdatering og bilder fra min gjøren og laden her i Seattle. For dere litteraturinteresserte kan jeg nevne at på lørdag var jeg innom Panama Hotel, kjent fra Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt av Jamie Ford. For et flott sted! Mer kommer senere.