Måned: august 2010

[Vestfold har flest lesber. Eller…?]

3

En ting har jeg alltid stusset over: Hvorfor virker det som om nesten alle lesbiske jenter jeg møter, kommer fra Vestfold? Er det noe med fylket? Noe i vannet der? Min tidligere skolevenninne, @JulieHusby, kunne også bekrefte at hun kjenner uvanlig mange sapfiske jenter fra akkurat Vestfold. Derfor bestemte jeg meg for å finne svaret på dette store spørsmålet:

Har Vestfold flere lesber enn de andre norske fylkene?

Som hjelpemiddel brukte jeg søkefunksjonen på nettsiden Gaysir, som en god del av homomiljøet er å finne når de ikke fjaser rundt på London eller snuser rundt på Fincken. Jeg huket av for «Er: Kvinne» og «Liker: Kvinner» og søkte på et fylke om gangen. Tallene jeg fikk opp, ble nøye notert og ført inn i Excel.

Da jeg var ferdig, lagde jeg denne fancy diagram-tingen:


Som dere kan se, tok jeg ikke med Oslo, for jeg fikk over tusen treff på kvinner som liker kvinner da jeg søkte i Oslo, og jeg følte det ble litt urettferdig overfor de andre fylkene, de kan jo ikke for at de er like trendy storby som Oslo jo er kjent for å være. Det er liksom her det eneste rene lesbiske vannhullet i Norge er lokalisert, selvfølgelig trekker alle lesbene hit.

Denne undersøkelsen viste meg at Vestfold ikke har flest lesber av alle de norske fylkene. Vestfold er såvidt i nærheten av Topp 5 lesbefylker. Nå er Gaysir riktignok ikke et helt pålitelig verktøy, de har tross alt bare 13 616 kvinnelige medlemmer – mange av disse er enten bifile, streite faghags eller menn som leker luremus – og det er ikke alle lesbene i Norge som har profil på Gaysir (de foretrekker å gå tur i fjellene og lese dikt for hverandre, i stedet for å henge på internett. Merkelig nok.)

En annen faktor som spiller inn, er inn- og utflyttere. Folk blir sjelden boende på samme sted gjennom hele livet. Studier, kjærlighet, skilsmisser og psykotiske stalkere er noen av grunnene til at folk pakker flytteeskene og flytter til andre deler av landet. Og gudene skal vite at disse lesbene er flinke til å pakke flytteeskene: Hva tar lesber med seg på tredje date? Flyttelass.

Gaysirs søkefunksjon gir oss ikke muligheten til å se hvor mange lesber som har flyttet fra A til B. Men flere av disse Vestfoldske sapfistene jeg kjenner, bor i Oslo – enten fordi de studerer eller jobber her. Som tidligere nevnt, fikk jeg over tusen treff på sapfiske Osloboere. Dette fikk meg til å trekke den konklusjonen at Vestfoldsjentene bedriver masseutvandring til Oslo.

Ergo: Vestfold har flest lesber av alle fylkene, men halvparten har meldt flytting til Oslo.

[Don’t DIS my ABILITY]

2

I november ifjor skrev jeg om når et jobbintervju blir et slag i trynet. Jeg mistet hørselen da jeg var tre år, men hele livet har jeg lært at jeg kan klare hva som helst, akkurat som alle andre. Det eneste jeg ikke kan (ennå!) er å ha en telefonisk samtale. Men bortsett fra det kan jeg gjøre ALT! Jeg studerer dans, jeg reiser alene til den andre siden av kloden, jeg er korrekturleser, jeg opptrer på scenen, jeg hører på musikk, jeg prater og så videre.

Når jeg søker på jobb, leser jeg annonseteksten og spør meg selv: «Kan jeg klare denne jobben?» Hvis svaret er ja, sender jeg søknad. Jeg kan jobbe med hva som helst – bortsett fra telefonsalg, av åpenbare grunner. Men jeg ser ikke hvorfor jeg ikke skal kunne sitte i kassaen hos Kiwi og bippe varer, eller selge klær for H&M, eller… Jeg har tross alt høreapparat og kan munnavlese, samt prate godt nok selv.

Dessverre er det ikke alle som har like stor tro på meg og mine muligheter. De har satt seg fore at er du DØV er du en PROBLEMATISK BYRDE. Blant annet personen som intervjuet meg. Det tok meg noen uker å komme meg over det slaget det var å bli fortalt at jeg, til tross for min dyktighet og selvstendighet, ville bli et problem fordi jeg ikke hører like godt som de andre søkerne. Så lite skulle det til for å få meg til å føle meg som en ubrukelig person.

Da jeg hadde kommet meg over denne hendelsen og snakket med flere bekjente om dette, bestemte jeg meg for å sende en klage til Likestillings- og Diskrimineringsombudet. De tok det opp med arbeidsgiveren og personen som skulle intervjue meg. I dag fikk jeg svar fra arbeidsgiveren gjennom LDO: De beklaget sterkt at rutiner ikke ble fulgt under intervjuet, jeg skulle aldri blitt nektet jobbintervju på grunn av hørselsmangel og de var på det rene med at det var diskriminerende. Hvis jeg ønsker det, kan jeg få et nytt intervju for å bli vurdert til den stillingen jeg søkte på ifjor.

Jeg ønsker ikke nytt intervju, men jeg er fornøyd med at de det gjelder har fått smekk på labben og jeg håper min historie kan føre til at flere får opp øynene for at alle har muligheter. I stedet for å snakke om «disability», skal vi heller snakke om «don’t DIS my ABILITY».

*) «Don’t DIS my ABILITY» har jeg fra Australia, det er rett og slett et fantastisk begrep!

– Mørket –

0

Mørke. Han var trygg. Trodde han. I det fjerne, en svak lyd. Underlaget vibrerte lett av ekkoet. Lyden kom nærmere, sakte, taktfast, forplantet seg gjennom bakken, gjennom føttene hans, rett til ryggraden. Slåss eller flykt, det var valget, han stod i mot, var iført en solid rustning, men angsten tok over, piplet sakte frem. Plutselig ble alt opplyst, instinktet grep tak i føttene, fikk ham til å løpe. Hvis han bare nådde sprekken der borte, hvis bare han presset seg selv, hvis bare. Store skikkelser kom mot ham, store og blendende hvite, klare til å avgjøre skjebnen hans. Han løp, måtte komme seg til det trygge stedet, frykten strømmet gjennom årene. Så seg ikke tilbake, sanset likevel den ene av skikkelsene komme nærmere. Den kastet en skygge over ham. Det siste han følte var et voldsomt press, tett etterfulgt av det siste han hørte – den knasende lyden av sin egen kropp som ble knust.

Epilog
«Faens kakerlakker. De er overalt.»

[Ting man har lært]

2

Forrige og denne uken har jeg opplevd og lært mye rart. Blant annet:
– Originalkoreografien til All That Jazz fra musikalet Chicaco (video).
– Teksten og koreografien til I Want To Be A Dancin’ Man (video, fra 01:55 til 03:44).
– Jeg er såpass god til å danse at pedagogene blir overrasket når de finner ut at jeg ikke hører.
– Enkelte ballettdansere er veldig flinke til å være pretensiøse, uansett alder.
– En nyttig tøyeøvelse for biceps femoris.
– Maksimal innlevelse. More is more.
– Jazz og moderne med Bill Hastings. Elsk.
– Fosse. Mye Fosse. Med den fantastiske Dana Moore. Elsk.
– Åtte dager med Fosse og stiletthæler er ikke bra.

Legg merke til sistnevnte. Lær av det. Så slipper du kanskje å oppleve en avsindig smerte hugge tak i ryggen din og holde deg i et jerngrep som hindrer deg i å bøye ryggen forover uten å banne som en sjømann. Det verste er ikke å ha det vondt, men å ikke kunne danse. Det var tortur for meg å stå og se på mens de andre lærte åpningskoreografien fra A Chorus Line (video) i dag.

Jeg satser på at en god natts søvn kurerer det meste av vondten, og at resten blir fikset med litt nåler, strøm og trykkpunktsmassasje i morgen. Tross alt er det bare tre dager igjen med musikaljazz med den fantastiske Dana.

[Speilbilde]

4

Jeg satt på bussen og betraktet speilbildet mitt. Det tok litt tid før jeg oppdaget at det var noe rart med speilbildet. Ikke utseendemessig – speilbildet var akkurat like pent som jeg forventet at det skulle være – men detaljmessig. Speilbildet hadde på seg sort t-skjorte, jeg hadde på meg hvit topp. I tillegg stirret jenta i glassoverflaten i en helt annen retning enn meg.

Det var da det slo meg; jeg satt og stirret på speilbildet til min egen dobbelgjenger. Hjertet stoppet et millisekund. En ting er å bli spurt av venner om jeg «var på 3-banen inn mot Oslo forrige lørdag» eller «på treningsenteret» da jeg egentlig var for syk til å trene. Noe helt annet er det å se med egne øyne at det finnes en sprell levende person som ligner så veldig på deg at selv du tror det er deg.

Resten av bussturen satt jeg og nistirret på speilbildet – jeg snek meg til et par «tilfeldige» titt over skulderen også – mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre. Hjernen var dessverre ikke i stand til å samle inn informasjon om tilsvarende situasjoner, det var tross alt første gang jeg så en dobbelgjenger, så jeg fortsatte bare å sitte som fjetret.

Kanskje var det like greit; hun kunne fått inntrykk av at jeg er en veldig, veldig sær person («Hei, du er dobbelgjengeren min! Hva heter du?»), og det hele føltes som om jeg egentlig hadde tatt en tidsmaskin. Jeg har ikke mye erfaring med tidsreiser, men jeg vet at det kan bli potensielt skummelt om man reiser i tid og tar kontakt med ens fortidsjeg eller fremtidsjeg. Derfor ble det til at våre veier skiltes etter at vi begge gikk av på Lapsetorget, og antakelig kommer hun aldri til å vite at hennes dobbelgjenger satt rett foran henne en gang.