Så var det igjen dags for et blogginnlegg. Mye har skjedd siden sist. Det viktigste var at mormor døde. Det var egentlig ikke overraskende, men samtidig var det likevel plutselig.

Fremover blir det en del rydding i leiligheten hennes. Mange gamle mennesker er veldig flinke til å ta vare på ting, uansett hvor unyttig eller ubrukelig, for «man skal ikke kaste ting, det kan komme til nytte en dag». Mormor var intet unntak. På den ene siden er det kjedelig at det er så mye å rydde og få oversikt over, men på den andre siden viste det seg smått at det er rene skattekammeret for kitsch-elskere hos henne. Bare se på disse lysene!

Forrige gang jeg postet her, var før Døves Kulturdager i Bergen. Det ble en veldig gøy helg, med altfor lite søvn. Danseworkshopen gikk veldig bra, det var veldig gøy å undervise i dans og se folk danse koreografiene mine!

Som vanlig var kulturdagene en kavalkade av venner og bekjente fra barnehagen, skolen og andre tegnspråk-relaterte steder. Fredag kveld var det standup med John Smith, lørdagen bestod workshop, forskjellige oppvisninger, Teater Manus festmeny, middag på Pygmalion med Pernille, Signe, Adam og Leszek, så ute på byen natten lang. Søndagen var veldig slakk, med lunsj/middag på Pastasentralen og avkobling på hotellet hele dagen til jeg skulle reise hjem.

Stort sett har det vært skole, skole og skole dagen lang i det siste. Men innimellom dukker det opp gøyale ting, som å være lysstatist på Operaen! Ok, det er ikke sååå gøy å stå stille på en scene i flere timer om gangen, men jeg liker å være i Operaen. De to neste bildene er fra lysprøvene til Peer Gynt.

Litt av kulissene sett fra innsiden av en kaninmaske.

Jeg fikk med meg generalprøven til Peer Gynt. Jeg er egentlig ikke helt sikker på hva jeg synes om innholdet. Scenografien, kostymene og iscenesettingen generelt var veldig stilig, og alle sang pent. Men jeg føler at teksten var veldig tilfeldig og ulogisk mye av tiden. I tillegg satt jeg så langt bak i salen under første akt at jeg ikke klarte se hvem som sang når, så hele første akt ble bare ertesuppe for denne nærsynte muldvarpen. Andre akt satt jeg nærmere scenen, og da fikk jeg med meg mer. Spesielt den delen i slakterhuset der doktoren synger om jenta som hadde alt, men likevel ville dø. Den delen syntes jeg var fin.


Som dere ser, gikk jeg omsider lei av de lange lokkene mine. Det var veldig deilig å få klippet av så mye hår!

Ellers har jeg omsider latt meg lokke inn på Instagram: ithildancer, selv om jeg egentlig vurderer digital detox fordi jeg er tytende døtte lei sosiale medier og Fjesbok. Det hadde egentlig passet bra med litt detox, siden laptopen min ble litt most her en dag:

Takk og pris for forsikring og reserve-datamaskin, for jeg har en mappeoppgave å skrive. Jeg får heller kjøre på med digital detox når oppgaven er levert.

I et forsøk på å lage en kort presentasjonsvideo i forkant av Døves Kulturdager fanget jeg min egen tankeaktivitet på film. Sånn ser jeg altså ut når jeg prøver å tenke hardt:

Da jeg var liten, ville jeg gifte meg med en veldig rik person så jeg kunne slippe å bekymre meg over økonomien.

Da jeg var fjortis, ville jeg bli sanger i et band. La ut annonse i et eller annet ungdomsblad, til og med. Det ble ingen sangerkarriere, men jeg fikk en brevvenninne. Sikkert like greit, tonedøv som jeg antakelig er.

Da jeg var på ungdomsskolen, ville jeg bli psykolog eller gymlærer. Noen bekjente så for seg at jeg kom til å bli forfatter. Jeg skjønner fremdeles ikke hvor de har den elleville ideen fra.

Da jeg begynte på min første jazzdans-klasse, ville jeg bli katt. Sterkt påvirket av musikalen Cats. Jeg har fremdeles lyst til å danse i London eller New York iført kattekostyme mens jeg mimer «Jellicle songs for Jellicle cats.»

Da jeg gikk første året på Bårdar, vurderte jeg å bli begravelsesagent. Eller «gravferdskonsulent» som de så fint kaller det. Pappa foreslo at jeg skulle begynne å jobbe hos Telenor.

Da jeg studerte fotografi, tenkte jeg at jeg skulle bli dansefotograf. De skrå breddene kalte, men ikke på kameraet mitt. Kroppen og sinnet, derimot. Tilbake til Bårdar bar det for å bli danser igjen, og på veien ble jeg plutselig korrekturleser for Cappelen Damm. En av de beste de har, faktisk.

Og nå da? Nå prøver jeg å bli danselærer, med mål om å bli en omreisende, internasjonalt anerkjent danselærer/koreograf for døve. Samtidig som jeg forsvarer tittelen som Cappelen Damms beste korrekturleser, skriver artikler og tar bilder. Ambisiøs much?

Når jeg blir litt større, vil jeg redde liv. Forhåpentligvis neste år en gang når jeg er kurert for blodprøveskrekken min. Kanskje.

Når jeg blir steingammel og ikke kan danse lenger, skal jeg dra ut på verdenscruise istedenfor å sjekke inn på pleiehjem. Helt til slutt skal jeg bli korallrev. Eller diamant. Eller stjernestøv. Eller bare bli kompost for et kirebærtre.

Del 14 av listen Dag for dag.

Siden sist:
Jeg har hengt med niesen min. Vi husket mye en ettermiddag. Og vi var på en helt fantastisk danseforestilling, LALA Pop. Hun var helt bergtatt av de flinke danserne, så nå regner jeg med at det bare er å lene seg tilbake og se henne utvikle seg til Norges neste primaballerina. Danseforestillingen vi så, var for barn mellom 0 og 3 år, og tok utgangspunkt i barns første fysiske og verbale utvikling.

Jeg har jobbet på Operaen og hadde siste forestilling med Hoffmanns eventyr sist lørdag. Selvfølgelig passet jeg på å bake en veldig god sjokoladekake som jeg delte ut til cirka alle på huset (neida, så stor stekeovn har jeg ikke), slik at de kommer til å savne meg dypt og inderlig. Jeg kommer til å savne å henge på Operaen og den fantastiske tiramisuen de har i kantinaen. Jeg kommer IKKE til å savne å stå stille i 20+ minutter i disse skoene:

Eller denne lekre skallen og løsvippene.

Nå går det såpass lang tid mellom hver gang jeg putrer sammen noe ordentlig, pastafritt middag at det nesten er en begivenhet i seg selv. Indisk blomkål- og linsegryte med masse koriander. Bra å styrke seg på før man skal ut på byen for å feire siste forestilling med de andre dukkene.

Jeg var ute på byen for første gang siden juni, og på Drama for første gang siden februar/mars, så jeg hadde mye dansing å ta igjen. Nesten litt synd at utestedene ikke holder åpent en time ekstra når klokka stilles tilbake, men med tanke på formen min neste dag var det egentlig like greit å komme seg hjem litt før 3.

Dagen etter utskeielsene var helt fullpakket; jeg var på danseforestilling, fikk besøk av en venninne, var i bursdagsfest og stilte opp som modell for en annen venninne. Vi lekte oss med mel og glitter i studio i et par timer. Jeg snyter fremdeles glitter etter det, men det ble noen skikkelig kule bilder. Foreløpig får dere nøye dere med dette:

Ellers: Skole, praksis, tegnspråkkurs, forberedelser til Døves Kulturdager i Bergen, lese alt annet enn pensum og se altfor mange episoder av United States of Tara på en gang.

De tre vekkerklokkene mine durer som et mindre jordskjelv i kanskje en, to eller tre timer før jeg i det hele tatt begynner å glippe med øynene. (Vet dere forresten hvor vanskelig det er å prøve å finne slumreknappen på en helt rund vekkerklokke i blinde? Innmari vanskelig. Bare spør de jeg delte rom med på årets Jafnadhr, de måtte leve med meg og den runde vekkerklokken min i en hel uke.)

Hvis det er en dag da jeg har et hav av tid foran meg, har jeg antakelig planlagt fornuftig kvelden før: legge byggryn og havregryn i bløt for å lage byggrynsgrøt med smør, sukker og kanel til frokost. Hvis jeg derimot har alt annet enn tid, slenger jeg sammen et par brødskiver. Uansett, frokosten og en kopp te inntas i delvis horisontal stilling på sofaen mens jeg sjekker mobilen for nyheter om verdens undergang, a.k.a. Fjesbok og nyheter, og så tilbringer jeg gjerne noen timer på nevnte sofa i en salig blanding av morgendøs og ivrig romanlesning. Hvis jeg har god tid og ingenting jeg må prokrastinere, altså.

Kanskje tar jeg oppvasken, vasker klær eller støvsuger og vasker gulvet. Kanskje leser jeg pensum eller korrektur. Kanskje baker jeg en kake. Kanskje bare leser jeg et par romaner. Hvis det er helg og jeg ikke har noe å ta på meg bukser for. Hvis det er en vanlig hverdag, tar jeg på meg bukser og en ren T-skjorte, og går ut, enten på skolen eller på PRODA eller på SATS eller bare… ut. (Det er visstnok ikke så bra å sitte inne dagen lang, i hvert fall ikke hvis det er sol og sommer.)

Når jeg kommer hjem igjen, lager jeg middag. Kanskje. Eller bare slenger sammen et par brødskiver. Kanskje jeg tar en dusj, i hvert fall hvis jeg kommer svett hjem etter turen innom PRODA eller SATS eller skolen. Så pusler og tusler jeg rundt og ordner med ting og tang til det nærmer seg leggetid. Da slenger jeg sammen et par brødskiver, kanskje noe så fænsi som varme ostesmørbrød, og benker meg i sofaen med min gode venn Netflix. Helt til slutt er det leggetid for meg og den boken jeg leser for tiden.

En helt gjennomsnittlig, vanlig dag hos meg.

Del 13 av listen Dag for dag.

Det kan nesten se ut som om bloggen ligger i koma og snart burde få aktiv dødshjelp, men jeg er ikke helt klar for å gi slipp på bloggingen. Jeg har faktisk savnet å skrive blogg. Jeg trenger bare litt tiltaksvilje og et spennende liv. Joda, livet mitt er spennende for tiden, det er bare ikke «reise Jorden rundt på 80 dager, møte Obama, svømme med hvithaier, krysse Antarktis og bestige Mount Everest»-spennende. Å lese Stephen King-bøker er det aller mest nervepirrende som skjer i livet mitt for tiden, og det er alltid like spennende å se hvor mye pensum som faktisk klistrer seg fast til hjernen etter hver skoledag. Praksis er også spennende. Jeg begynte i praksis forrige uke på… TROMMEVIRVEL… Vetland skole! Min gamle skole. Ringen er sluttet og alt det der.

Høsten har vært ganske overveldende, skolemessig sett, men jeg har stort sett klart å henge med i timene, lest pensum (akademiske tekster = tråkke rundt en diger porsjon grøt av drøfting) og notert relativt flittig. Heldigvis er jeg ikke den eneste som hadde følelsen av å se alle klassekamerater forsvinne i horisonten med en støvsky etter seg, og heldigvis hadde vi høstferie selvstudium en hel uke etter første syklus.

Helsemessig sett går det bedre. Medisinen virker, jeg har klart å legge på meg alle kiloene jeg mistet og litt til (på tide å jekke ned sjokoladeinntaket et par hakk) og hjertet oppfører seg ikke som en hyperaktiv trommis lenger. Jeg må ta blodprøve hver måned fremover, så jeg får vel også bukt med min irrasjonelloe fobi for blodprøver, så kanskje jeg ender opp som blodgiver en dag? I dag var jeg på Aker sykehus for å få vite årsaken til stoffskiftet mitt. TROMMEVIRVEL… Graves’ sykdom. Enda godt vi fant det ut før øynene mine poppet ut.

Andre ting jeg har gjort i det siste: danset ballett, undervist i tegnspråk, jobbet på Operaen, sett noen danseforestillinger, hengt med niesen min. Nå skal jeg lese om motivasjon. Hejdå.

I forrige innlegg nevnte jeg at jeg taklet sommervarmen dårlig, mistet mye vekt og var sliten og trøtt mesteparten av tiden. Jeg tenkte at det sikkert bare ville gå over av seg selv, men da jeg var på ballettklasse forrige mandag, var jeg svimmel hele tiden og hadde bare så vidt energi til å holde meg stående. «Jeg mangler sikkert bare et eller annet superviktig vitamin,» tenkte jeg, «best jeg bestiller en legetime for å få sjekket det.»

Torsdag var jeg hos legen, forklarte problemet, og først fikk jeg i svar at jeg må spise mer og helst mat med mye energi. Så tok jeg en blodprøve og regnet med at jeg kanskje kom til å få vite etter et par uker at jeg trenger en vitaminsprøyte eller to.

Dagen etter kom en sms fra legen: «Du har høyt stoffskifte [hypertyreose]. Kom deg til apoteket og hent medisin, og gi oss beskjed om du opplever hjertebank eller uro, så vi kan skrive ut medisin for det også. Du har fått ny time, vi må undersøke dette så vi kan gi deg riktig behandling.»

Jaja, skjoldbruskkjertelen, et organ jeg aldri har skjenket en tanke i løpet av de 29 årene jeg har levd med det, har tydeligvis slått seg vrang og fått kroppen til å jobbe på firdobbel gir. Ikke rart jeg har rast ned i vekt, fått en hvilepuls på over 100 slag i minuttet (det vanlige ligger mellom 60–70 eller under 60 hvis man er godt trent) og har konstant skjelving i kroppen.

Det føles selvfølgelig veldig greit å få vite hvorfor jeg har vært i så elendig form de siste månedene (det var mange «Aha, det forklarer alt!»-øyeblikk da jeg googlet «høyt stoffskifte symptomer»), men samtidig er det litt sånn: «Hva hvis jeg får hjertesvikt? Hva hvis jeg må behandles med radioaktiv jod? Hva hvis jeg får utestående øyne eller struma? Hva hvis det skyldes svulst?» Takk, Google. Jeg foretrekker en vitaminsprøyte i rompa hvilken dag som helst, fremfor dette:

Eller dette:

En annen ting er at jeg helst ikke skal trene. Og jeg som trodde jeg ble ferdig med treningsforbud etter kyssesyken i 2007. Nå har jeg selvfølgelig lyst til å trene til OL i alle gren. Sukk. Enda bra at PPU Dans på Kunsthøgskolen består av mer teori enn dansing.

Da jeg skaffet meg internett hjemme, var jeg overbevist om at det ville hjelpe meg med å blogge oftere. Hahaha. Haha. Haaa… Hittil har jeg brukt min abonnement hos Get til å dyrke vår tids nye gud: Netflix. Veldig fin gud å ha når man ligger utslått og kraftløs på sofaen etter å ha jobbet seg halvt i hjel i denne hetebølgen som er alt annet enn en typisk norsk sommer. Jeg er vanligvis den siste som klager på varme, jeg som forguder sommer og hater snø, men denne sommeren fikk meg til å vurdere å ta en ferie i Antarktis. Det var bare prislappen på 94.000 kr som overbeviste meg om å holde utvarmen. (Den turen skal jeg ta når jeg vinner i Lotto.)

Trofaste lesere husker kanskje at jeg skrev at jeg skulle løpe masse? Jeg rakk å delta i Oslo Pride Run (3.3 km på 21 minutter, hurra for meg.) og jeg fikk en medalje. Men så begynte kiloene å renne av meg og energinivået sank til det nesten traff bunnen. Uken etter Jafnadhr klarte jeg ikke gjøre annet enn å ligge på sofaen. Så det sier seg selv at jeg ikke har fått løpt så mye i sommer. Litt kjipt, siden jeg faktisk nesten begynte å like løpingen. Men det får foreløpig ligge, inntil jeg gifter meg med en superflink kokk som kan fete opp meg med god mat.

Jeg rakk å ta et par danseklasser da det var Oslo Dance Seminar, for det går ikke an å gå glipp av muligheten til å danse litt i Operaen! Dette var heldigvis før energinivået sank.

En annen ting jeg også fikk gjennomført, var å koreografere til en kortfilm. Filmen har premiere neste år, og jeg er veldig spent på å se resultatet.

Deler av koreografien inneholdt en del løft. På slutten av innspillingsdagen hadde jeg blåmerker på armene.

Dagen blir alltid litt bedre når man får reise med gammeldags trikk.

Det har blitt mye juice og smoothie i det siste. Faktisk så mye at blenderen min begynte å smelte.

Heldigvis gjaldt garantien fortsatt, så jeg byttet Phillips-kjøkkenstæsjet mot Kenwood-kjøkkenstæsj. Forhåpentlig varer Kenwood lenger enn to år.

Jeg var på Jafnadhr, som alltid. Men i år ble det mer jobbing enn sosialisering, for Teater Jafnahdr hadde hele to forskjellige forestillinger å vise frem i løpet av den lille uken festivalen varer. I tillegg var det sinnssykt varmt. Ikke rart jeg nesten var utbrent da ferien min endelig begynte. Heldigvis var siste forestilling på torsdag, så jeg fikk to fine og ganske avslappende dager ved havet med de andre deltakerne.

En dag da energinivået mitt var ganske bra, tok jeg meg en tur til Frognerseteren og gikk til Sognsvann. Det var så deilig å komme vekk fra den kvelende varmen i Oslogryta og opp til frisk luft.

Jeg fant blåbær, masse blåbær, på gåturen. Tenk at vi betaler masse for kjipe, bleke blåbær i butikken når skogen er full av ordentlige blåbær som er helt gratis.

«Del en Cola med» gjelder ikke hvis det er mitt navn på flasken. Min cola, min!

Ok, ferdig med den «kjappe» oppdateringen. Forhåpentlig blir det ikke så lenge til neste blogginnlegg.

Det verste med å la det gå lang tid mellom hva som helst (bloggoppdatering, backup av mobilbilder, trening, gjøre endringer i selvangivelsen…), er at det alltid blir så mye arbeid når man først somler seg til å sette i gang. Nå har jeg tatt backup av mobilbildene og ryddet i disse på den eksterne harddisken, og nå er det på tide å gjøre litt livreddende behandling på bloggen. Selvangivelsen leverte jeg heldigvis på papir i god tid før den forlenget fristen, og treningen har jeg omsider fått litt dreisen på etter all reisingen, sykdom og språkvask i det siste.

Før jeg dro til USA, var jeg veldig effektiv og flink til å rydde. Det ble en stor pose med stæsj som jeg bar til Sofienberg miljøstasjon. Siden forrige ryddeøkt har de fått seg en ny container på området, for ting som fremdeles er i brukbar stand og som folk kan forsyne seg av. Gjenbruk ftw! De hadde også bøker. Mange bøker. Tenk seg til, stabelen med bøker tilhøyre på bildet plukket jeg med meg fra gratis-biblioteket!

Forberedelser backstage i Ford-teateret.

Joe fikk ofte besøk av oss i Sjalusi-teamet. Veldig gode falafel, store og saftige!

En av tingene jeg hadde satt meg fore å gjennomføre mens jeg var i USA, var å bestille en haug nye t-skjorter fra Threadless. Billigere og raskere frakt, sjø. Dessuten var det på høy tid med noen nye plagg, nesten alle mine gamle t-skjorter begynner å bli hullete her og der. Jeg må innrømme det å pakke ut disse fantastiske t-skjortene gjorde meg litt rørt. De var jo så FINE, damnit!

Panoramafoto fra Griffith-observatoriet. Det var nesten umulig å se noen stjerner på grunn av alt lyset fra byen. Lurer på om LA noensinne har deltatt på Earth Hour?

Jeg fant en veldig hyggelig kafé en dag etter at jeg hadde danset litt hos Edge. De hadde noen anti-Starbucks-ting, som denne t-skjorta. Jeg er delvis enig, Starbucks er veldig oppskrytt (men den «iced caramel macchiato» deres er ganske forfriskende på varme dager), og jeg synes det er mer hyggelig med kafeer som har et personlig preg, god serivce og høy kvalitet.

Litt kult å tenke på at flere hundre kjørte forbi dette skiltet hver dag!

Turist på Hollywood Boulevard.

Som jeg nevnte i forrige innlegg, så jeg American Horror Story mens jeg lå til sengs med en lei forkjølelse. Jeg klarte å sluke de to første sesongene i løpet av en uke. Den siste dagen vår i LA, skulle Agata, Evelina og jeg til Santa Monica på dagstur før vi dro til flyplassen. Jeg fikk med meg dem på en kjapp pilegrimstur til huset fra sesong 1. Vi så ingen spøkelser.

Den første delen av hjemturen gikk veldig greit, jeg hadde litt overvekt i bagasjen, men klarte å trylle ting rundt slik at begge koffertene mine kom under grensen; jeg satt bak en filmstjerne; maten var grei (noen hadde krysset av for «vegan» for meg, så jeg måtte trygle flyvertinnen om å få sitronkake istedenfor tørket frukt). Den andre delen av hjemturen var veldig actionfylt. Flyet fra USA lander på en terminal og flyet videre til Norge på en annen terminal. Normalt bruker folk rundt 60 minutter på å komme seg mellom disse terminalene. Vi hadde under 30 minutter da vi endelig kunne gå ut av flyet. Jeg løp som om jeg hadde styggen sjøl  etter meg. Heldigvis rakk de fleste av oss flyet, mens fem stykker ble nødt til å vinke farvel og vente på neste fly.

Fremme på Gardermoen var det utrolig nok bare jeg som kunne plukke med meg all bagasjen og reise hjem. Deilig å ha oddsene på min side.

Det ble en hel fridag hjemme i gode, gamle, våte og veldig kalde Oslo før det var videre til Spania. Vi bodde på et hotell i Villajoyosa, med stranda rett utenfor døra. Yessss. Det ble et lite sjokk å skulle spille på norsk tegnspråk igjen, men vi kom oss gjennom det. Og jeg overlevde å besøke Spania uten å sulte i hjel, utvalget av vegetarmat i Villajoyosa var så dårlig at jeg vurderte å be om å få reise hjem en dag tidligere. Makan. Heldigvis fant jeg en indisk restaurant rett ved hotellet som hadde helt ok daal makhni, så da tilbrakte jeg lørdagskvelden med indisk og Eurovision. (Heia, Conchita! Føkk Putin!)

Mandagen etter Spania var jeg på opptaksprøve hos KHiO til ettårig praktisk pedagogisk utdanning for dans. Oooooog… JEG KOM INN! Veldig deilig å vite hva jeg skal gjøre til høst, og skikkelig digg å få lov til å være student hos en så flott skole som KHiO.

Forestillingene i Oslo gikk stort sett smerte- og sykdomsfritt, om enn litt redusert etter all reisingen og jobbingen de siste månedene.

Andre morsomme ting jeg har gjort:
– Vært statist i Lilyhammer. Episoden dukker opp en eller annen gang i sesong 3 til høst/vinter.
– Vært statist i Okkupert, den nye TV2-serien som er basert på en idé av Jo Nesbø. Jeg tror episoden kommer til vinter eller vår.
– Lest språkvask på en veldig, veldig hemmelig bok som blir utgitt over hele verden i oktober. Jeg måtte underskrive en avtale om hemmeligholdelse og greier.
– Vært i Sverige og harryhandlet. Jeg kjøpte meg noen flasker alkoholfritt på Systembolaget, fint å finne noen «voksne» alternativer til brus.
– Begynt å intensivere løpingen min. Jeg vil bli en bedre løper (jeg er ganske god på sprint, men suger på langdistanseløping), og jeg må jo rettferdiggjøre mitt innkjøp av joggesko til over 1000 kroner, så jeg har lastet ned Runkeeper og kommet meg ut av huset annenhver dag for å jogge litt. Jeg øsnker meg forresten denne klokken til bursdag: Timex Run Trainer 2.0
– Re-dyrket selleri. Disse greiene vokser lik fort som bambus!

Morsomme ting jeg skal gjøre fremover:
– Reise til London! Danse på Pineapple og møte Maeve!
– Se Alvin Ailey-kompaniet i Operaen.
– Øve inn et nummer til en forestilling på Scene 2 i Operaen.
– Øve inn en forestilling og show til en festival i sommer.
– Løpe mer.

Hva er verre enn å være forkjølet, mangle smakssans og energi? Å være forkjølet, mangle smakssans og energi i en by der det bugner av vegetarmat og danseklasser. Jeg hadde liksom tenkt å spise på meg de kiloene jeg spydde av meg i Trondheim, samt danse til føttene faller av, men så BAM! forkjølet. I det minste har jeg Netflix, og amerikanske Netflix har American Horror Story og et solid knippe lesbefilmer. Litt trøst skal man ha her man ligger i en kingsize-seng i englenes by med rennende nese og klamme føtter. Heldigvis er jeg på bedringens vei etter at jeg stakk innom Whole Foods i går og hamstret ting som ville vært reseptbelagt i Norge. God bless America.

Flyturen fra Gardermoen til LAX via Heathrow (hei, hei, Pret A Manger, jeg har savnet deg!) gikk knirkefritt, spesielt takket være underholdningen de hadde på flyet; The Butler og den andre Hobbit-filmen. Køen etter at vi gikk av flyet, varte bare et par århundrer, men vi alle slapp inn i landet etter at de tok fra meg en banan. Frukt er farlige greier.

Vi bor i et digert og fantastisk leilighetskompleks der man trenger kart og kompass for å finne frem. Senga mi og dyna er faktisk så digre at jeg nesten trenger kart og kompass her også. Første gang jeg skulle på tur alene, ble jeg først kjørt til Trader Joe’s. Jeg hadde gardert meg med GPS på mobilen og veianvisning fra TJ til «hjemme». Men etter at jeg var ferdig med å plyndre butikken, oppdaget jeg at det var en helt annen TJ jeg ble kjørt til. Litt Lars Monsen-øyeblikk der da jeg prøvde å lokalisere hvor jeg egentlig befant meg og hvordan jeg skulle komme meg hjem. Det ble til at jeg drasset med meg all maten via en diger omvei fra Universal Studios ned til Hollywood Boulevard for å ta buss oppover til Burham Boulevard. Tok meg bare litt over en time, den delen av hjemreisen. Så gikk jeg meg vill inne på komplekset. Heldigvis fant jeg to søte jenter som viste meg veien gjennom labyrinten!

Søndag gikk vi turistberserk. Vi startet dagen med frokost på Mel’s Diner, en herlig 50-talls restaurant. Så gikk vi tur langs Hollywood Boulevard. Jeg fant Backstreet Boys!

Det er ikke bare jeg som mangler retningssans, vi brukte en del tid på å finne frem til utsikten til Hollywood-skiltet. Selfies, seff. De fine brillene måtte jeg låne av den ene tolken vår, slik at jeg ikke skulle se så sint ut på bildet på grunn av sola, haha.

Til slutt reiste vi ut til Santa Monica og shoppet litt. Jeg fant en vegansk restaurant som hadde den beste jordbærmilkshaken jeg noensinne har smakt. Menyen gjorde øynene mine store og våte. Jeg kunne flyttet hit bare for maten. Og jentene. Jentene her er veldig pene, har jeg oppdaget etter å ha lekt meg litt med Tinder. Fin-fin app, dere!

Bildet over viser bare en brøkdel av det jeg drasset med meg fra Trader Joe’s. Jeg hjerte Trader Joe’s.

Jeg hjerte Whole Foods også. Dette er bare ett av mange kjøleskap proppet fullt med vegetariske produkter. Hvorfor har vi ikke Whole Foods i Norge, nærmere bestemt i mitt nabolag? Hmf.

Nå skal jeg se et par episoder av American Horror Story mens jeg snyter bort en middels stor regnskog (neida, dette tørkepapiret er laget av resirkulert papir) og forkjølelsespillen utretter mirakler.