Bragder:
★ Rydde, rydde, rydde. Sortere, sortere, sortere. Makulere, makulere, makulere.
★ Stod opp og dro på skolen den ene dagen vi hadde noe på timeplanen. Med tanke på hvor skolelei jeg er og hvor allergisk jeg er mot de fleste menneskene nå for tiden, er det en bragd.
★ Nesten komatøs tilstand etter denne ene skoledagen, men klarte å riste det av meg med litt te. Tror jeg bør begynne å vurdere muligheten for at jeg faktisk er allergisk mot mennesker, for det har ikke vært noe problem å holde meg våken på «usosiale» dager.
★ Ryddet i mormors leilighet i sju timer på torsdag. Nå er stuen så å si ferdig. Kjøkkenet neste.
★ Ryddet i mormors kjøkken i ni timer på søndag. I’m on a roll, baby!

Treningstid:
★ Etter to uker med «ferie», oppgaveskriving og koma var jeg omsider tilbake på banen og kjørte på med over fem timer dans, løping og styrke til sammen.

Opplevelser:
★ Sov på en tjukk overmadrass på gulvet en natt i et forsøk på å finne ut om fastere underlag ville hjelpe mot den krampaktige tilstanden ryggen min befinner seg i for tiden. Jeg sov veldig godt, men ryggen satte ikke noe særlig pris på miljøskiftet.
★ Pådro meg nesten slag av irritasjon fordi to eller flere i NRK ikke leser tweets nøye før de svarer, se langversjonen nederst.
★ Skrekken over muligheten for at Russland kanskje kom til å vinne Eurovision og lettelsen da de havnet på andreplassen. Homopropaganda er jo ulovlig der, så de ville bare heterofisert hele konseptet og arrestert alle homoene som kom drassende med regnbueflagget. Uff a mei.
★ Fant en mumifisert reke under kjøkkenvasken. Den har antakelig vært død siden før jeg ble født.
★ Dette:
image

Skapet var stappfullt før jeg begynte å rydde. Stappfullt. Legg forresten merke til den mumifiserte reken oppi den oransje baljen.

Kos:
★ DANSEKLASSER! TRENING!
★ Satt i mormors leilighet og tegnet drømmeleiligheten. Det var ganske deilig å få de indre bildene ned på papir, plutselig ble det overkommelig å pusse opp leiligheten! Jeg satt også på Pinterest en kveld og lette etter interiør-inspirasjon. Endelig kom den tåpelige nettsiden til nytte.

Innkjøp:
★ Gikk til innkjøp av B-vitamin etter å ha tilbrakt altfor mange ettermiddager og kvelder i komatøs tilstand uken før. Tydeligvis veldig god placebo-effekt i det, for samme dag som jeg tok den første pillen, følte jeg meg våken og energisk og fantastisk! Trengte ikke ta en høneblund i det hele tatt.
★ Kjøpte meg treningstights og sportsarmbånd. Trengte et bukseplagg som ikke gir meg gnagsår mellom beina og har lav kameltåfaktor, og trengte et sted å putte mobilen.

Nye oppskrifter/matopplevelser:
★ Fikk sjokoladekake av Hege. Nesten samme slags som moren min pleide å bake før i tiden, men veldig saftig!
★ Prøvde meg på dal bukhara, som ligner på dal makhani, min absolutte favoritt. Måtte improvisere litt ettersom oppskriften jeg fulgte, egentlig var ment for trykkoker. Det ble veldig godt.
★ Improviserte en veldig sexy fusjon av Italia og India: risottoris som kokes etter anvisning, men tilsett karri (i dette tilfellet; østindisk karri fra Søstrene Grene) og en skvett matfløte. Avslutt med en hjertelig dryss parmesan og nyt.
★ Prøvde meg på hjemmelaget-ish pizza lørdag kveld fordi jeg har så dilla på pizza med artisjokk og det blir for dyrt i lengden å bestille fra Peppes. Ferdig pizzabunn, hjemmelaget tomatsaus, geitost og mozzarella og artisjokk. (Og så ble jeg minnet på at jeg trenger et pizzahjul…) Det ble en relativt god pizza, men tomatsausen kunne vært mer fresh i smaken.

Outfit:
★ Det vanlige; olabukse/kosebukse og t-skjorte.
★ Nye treningstights, veldig glatte og deilige å ha på seg.

TV-serie/Film:
★ Jeg la til Grace and Frankie til listen denne uken. Fin og morsom Netflix-serie!
★ Så 2012-versjonen av Great Expectations.
★ Begynte å se The Paradise på Netflix. Den falt i smak.
★ Fikk e-post fra Netflix om at de hadde lagt ut sesong 8 av Doctor Who. Det var den muntlige eksamen…
★ Det var Eurovision-uke og hele greia ble tolket på tegnspråk (minus kommentarene i de snuttene med pakkeleveranse og sightseeing), så fulgte med på dette med et halvt øye.

Bok:
★ Leste ferdig Arr på sjelen. Hvis jeg kan gå opp til muntlig i profilering av seriemordere, er jeg klar.
★ Fortsatte med Interview with the Vampire.
★ Begynte med Udødelighetens elixir.
★ Rakk også å lese til muntlig eksamen. Tegnet opp skjemaer på A3-ark og greier.

Omgivelser:
★ Min leilighet, mormors leilighet, Ipeks leilighet, mammas leilighet.
★ Skolen. Én dag.
★ Bygdøy og Fitness24/7.

Sang/Video/Bilde:
★ Denne reklamen for NSB:

NSB-Email from Einar Film og Fortellinger on Vimeo.

(Hvis du følger nøye med nå, ser du kanskje meg.)

Sitat:

«Hvorfor søker ikke DU på jobben? Du kan lett gå for å være 19 år!» Tre forskjellige personer på samme dag da jeg hjalp noen i NRK med å finne en jente på rundt 15–19 år til å spille i en TV-serie.

«Det er ingen tekst-knapp.» Jeg sa dette til @NRKmgp og @NRKno på Twitter ni ganger før de endelig innså at jeg hadde rett.

Historien bak bildet/sitatet over: Jeg skulle kose meg med Eurovision-finalen på lørdag og etter å ha sett semifinalene oversatt til tegnspråk, ønsket jeg å se finalen med undertekst. Jeg har ikke TV, så jeg så på via NRKs nett-TV. Sendingen startet og alt virket greit. Underteksten var tilstede, men falt ut her og der. Rett før Serbia skulle på scenen, forsvant underteksten. Poff. Borte vekk. Lite visste jeg at dette skulle bli begynnelsen på en veldig lang kveld fylt med irritasjon.

Jeg var på Twitter og tvitret til @NRKmgp om at jeg savnet teksten på nett-TV. Og fikk i svar at jeg kunne se det med tekst på [insert link til akkurat samme NRK-nettside jeg prøvde å se tekstet Eurovision på]. Jeg tvitret igjen at jeg var på den nettsiden og fremdeles savnet underteksten. Svar: «Trykk på tekst-knappen.» Men det var ingen tekst-knapp, for det var direktesending. Det har aldri, aldri vært tekst-knapp på NRKs direktesendinger. Aldri.

Se for dere at disse replikkene mellom @NRKmgp og meg, og senere @NRKno, gjentok seg tilsammen NI – 9 – ganger, til tross for at jeg sa at jeg var på riktig side og tvitret et bilde av hvordan tidslinjen nederst på direktesendingen så ut. Dere kan tenke dere hvor frustrert jeg ble mot slutten da @NRKno tvitret at jeg måtte føre musepekeren over tidslinjen på sendingen for «til høyre er det en liten firkant med en strek i», som om jeg var en eller annen teknologi-analfabet, når jeg allerede hadde henvist til et bilde som viste en helt annen slags firkant – TRE ganger:

Heldigvis er alle gode ting tre, for etter å ha linket til bildet for tredje gang gikk det omsider opp for @NRKno at jeg hadde rett og jeg slapp å pådra meg slag av irritasjon.

"The Vampire Chronicles", Anne Rice (Coverbilde fra Barnes & Nobles)

«Stay back… for the love of God…» I whispered. «I’ll throw it at you. I’ll burn you alive,» I said to him. And at the same moment I could hear a sound to my left, something scraping, scratching against the facade of the town house. It was the other one. I saw his hands now on the wrought-iron balcony. Claudia threw out a piercing scream as he threw his weight against the glass doors.

Det er flere år siden sist jeg leste vampyr-serien av Anne Rice, og da leste jeg bøkene på norsk. Da jeg var i New York i 2012, snublet jeg over Barnes & Nobles’ nydelige innbudne bøker og blant dem fant jeg The Vampire Chronicles, som inneholder Interview with the Vampire, The Vampire Lestat og The Queen of the Damned.

Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

Bragder:
★ Teller det som en bragd å være en av svært få som ikke drev og knipset selfies i forbindelse med TV-innspilling?
★ Veldig mange timer med vonde føtter i høye hæler. Og etter hvert hang ryggen seg med på den nær forestående streiken, men et par Ibux reddet meg fra å ende opp på gulvet.
★ Jeg så IKKE i kameraet! Hurra for meg. Det er litt som «Ikke rør, nymalt». Man bare får lyst til å røre/se.
★ Leverte oppgaven på fredag etter noen små forsinkelser, blant annet oppdaget jeg at jeg hadde glemt å lagre forrige fredags skriveøkt i det originale dokumentet, så jeg måtte bedrive synkronlesning av det og den komplette PDF-kopien, klippe, lime og redigere. Så viste det seg at skolebiblioteket var stengt på fredag og jeg dermed måtte finne ut hvordan jeg skulle få til å koble laptopen til printeren. Men jeg fikk skrevet ut og levert til slutt.
★ Sorterte og kastet masse gammelt papir.

Treningstid:
★ Hundre ganger opp og ned trappa i Oslo Konserthus iført høyhælte sko. Hundre ganger sitte ned og stå opp. Brukte cirka 6 timer. Resultatet ser dere på NRK i 2016.
★ Etter nesten to uker uten trening tok jeg meg en semi-nattlig styrkeøkt på torsdag og en løpetur fredag kveld. I like to move it, move it.
★ Tilsammen to timer og fem minutter med styrke og løping fordelt på tre av ukens siste fire dager.

Opplevelser:
★ Statist i NRKs nye storsatsing. Jeg fikk ha på meg fin kjole.
★ Opplevde at et av mine egne private plagg forsvant i forbindelse med statistjobb. For tredje gang. Første gang mistet jeg en vest på en reklamefilminnspilling, andre gangen en trenchcoat på en TV-innspilling og denne gangen forsvant en veldig ny dressjakke fra hengeren min. Men på det tredje skal det skje, jakka kom til rette! Tror aldri jeg har vært så glad for å se en jakke.
★ Komatøs tilstand etter timevis med sosialisering onsdag, fredag og lørdag. Fullstendig K.O. Forhåpentlig er det bare jeg som er blitt for gammel til å tåle sene netter, og ikke ME som kommer snikende.

Kos:
★ Liebling-lunsj med Martine!
★ Middag med Hanna Lara og Linn!

Nye oppskrifter/matopplevelser:
★ En slags glutenfri og laktosefri gryte med linser og makaroni. Salt og sterk.
★ Rester av hjemmelaget tomatsaus, vegetarfileter, et par lasagneplater og litt ost som ble tryllet om til improvisert lasagne. Veldig godt.

TV-serie/Film:
★ TV-innspillingen jeg var med på, var i forbindelse med TV-serien Nobel. Dere kan lese mer om den på nettsiden til NRK, og deretter begynne å glede dere.

Spill:
★ Vant 50 kroner i pantelotteriet. Ikke verst gevinst for 6,50,- i pant. Forrige gang jeg vant, var i 2013 og da vant jeg 100,- på sju kroner.

Bok:
★ Ble ferdig med å lese Sirenenes sangog fant en annen Val McDermid-bok i hylla.
★ Begynte å bla litt i en av bøkene fra pensumlisten for første gang, minst fem måneder etter at jeg egentlig skulle lest den.

Omgivelser:
★ Oslo Konserthus.
★ Liebling.
★ Skolen: IT-desken og en av prøvesalene.
★ Bygdøy.
★ Hos mamma.

Sitat:

«Vær så god, statister!» – Per-Olav Sørensen, regissør.

"Atheism for dummies", Dale McGowan (John Wiley & Sons Canada, Ltd.)

Far from being grey and joyless, the natural universe that science is gradually discovering is packed with more wonder and inspiration than it’s possible to absorb in a lifetime. A list of my favorite wonders would include the following:

✔ Every atom in your body has existed since the beginning of time and will continue to exist until the universe ends.

✔ The human mind is a way for the universe to become aware of itself.

✔ The iron in your blood was created in the final moments of the collapse of a dying star.

✔ You’re standing on a ball spinning at 900 miles an hour.

Denne boken har jeg lest av og på siden januar på Kindle, og som med de fleste «… for Dummies»-bøkene er denne skrevet på en lettfattelig og underholdende måte, med mange gullkorn som får deg til å trekke på smilebåndet eller fnise høyt.

A friend who heard that I was writing Atheism For Dummies said it would be the skinniest book on the shelf. «Just one sentence long,» he said. «‘Atheists are people who don’t believe in God.'»

I replied by suggesting a book on the Grand Canyon: «The Grand Canyon is a big hole in Arizona.»

Denne boken tar for seg forskjellige «merkelapper» og definisjoner som finnes for de av oss som ikke tror på Gud/Allah/Jahve/Ganesha/det flyvende spaghettimonsteret, og ateismen i et historisk perspektiv helt fra den kinesiske og greske antikken, gjennom middelalderen og opplysningstiden, frem til nåtiden og popkulturen. Jeg er bare en fjerdedels inn i boken og av innholdsfortegnelsen å dømme har jeg mye interessant å glede meg til!

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Bragder:
★ Jeg kom inn i verdens deiligste flyt og leste ut fem bøker i løpet av uken. Holder fremdeles på med bok 6 og 7. Utrolig deilig å bare la seg oppsluke av handlingen i en bok! Hva skal man med oppgave, liksom?
★ Tirsdag deklarerte jeg at jeg skulle bli ferdig med oppgaven innen fredag kveld, først og fremst fordi jeg var så lei av å holde på med den, men også fordi jeg begynte å bli bekymret for min mentale tilstand. Uansett, jeg nådde målet mitt! Det gjenstår selvfølgelig finpuss og redigering, men jeg skal ikke skrive mer. Det var så deilig at jeg måtte grine litt.
★ Satt i mormors leilighet i fire timer på lørdag og sorterte papir i «Resirkuleres», «Sensitiv opplysning», «Nostalgisk» og «Kanskje viktig». Jeg kastet sikkert fem kilo papir, som for det meste bestod av referater fra hvert eneste styremøte i sameiet de siste ti årene og hvert eneste medlemsbrev fra Stenaline, Diakonhjemmets venner og Norges Blindeforbund fra samme tidsperiode.

Treningstid:
★ Eh… Null trening denne uken. «Treningsferie» og oppgaveskriving. Men jeg tok igjen det tapte ved å spasere cirka sju kilometer på lørdag. Tok meg god tid og nøt sola. På tilbakeveien var det kaldt og overbefolket, og jeg lærte at bare fordi det heter Holmenkollenstafetten, betyr det ikke nødvendigvis at stafetten begrenser seg til Holmenkollen-området.
★ Det ble et par kilometer til på søndag da jeg spaserte til og fra Mathallen.

Opplevelser:
★ Å ta meg selv i å lete etter vaskepulver i kjøleskapet. Det var da jeg skjønte at jeg bare var nødt til å bli ferdig med den fordømte oppgaven.
★ Følte meg som hovedpersonen i en krimroman. «To eller tre naboer som tilsynelatende har forsvunnet. Mystiske dunkelyder fra den ene naboleiligheten, men ingen som åpner når jeg ringer på. En postkasse som har vært full i ukevis. Lyden av en sirkelsag og/eller drill i leiligheten over.» Dette mysteriet tiltrakk seg internasjonal oppmerksomhet på Fjesbok-siden min.

Kos:
★ Lese bøker, lese bøker, lese-lese-lese-lese!

Nye oppskrifter/matopplevelser:
★ Jeg prøvde meg på vegetarisk pasta carbonara. Ikke sikker på om jeg gjorde det riktig, men det smakte helt greit uansett. Mye rester å kose meg med de neste dagene.
★ Hello Good Pie i Mathallen hadde Key lime-pai på menyen. God pai, litt mer syrlig enn sitronmarengs-paien.

Outfit:
★ Hippiebuksene mesteparten av tiden. Skal man sitte hjemme og skrive oppgave (les: prokrastinere med lesing av skjønnlitteratur) skal man gjøre det ordentlig.
★ Pentøy i anledning teatervert-jobben.

TV-serie/Film:
★ Fortsatte med Sherlock. Nå elsker jeg den sosiopaten.
★ Og mens vi snakker om å digge Benedict Cumberbatchs rollefigur: Star Trek Into Darkness. Cumberbatch kler mørke, slemme roller. Khaaaaan!
★ Begynte å se den tyske filmen Wetlands. Utrolig pen jente. Utrolig ekkel film.

Spill:
★ Et par skrapespill. Venter fremdeles på å bli rik.

Bok:
★ Leste ut Eggeplomme (Susanne Agerholm); Fugl Føniks (Suzanne Collins); Hva er det med Anna? (Rebecca James); To små jenter i blått (Mary Higgins Clark); Elizabeth er borte! (Emma Healey).
★ Begynte med Interview with the Vampire (Anne Rice) og Sirenenes sang (Val McDermid).

Omgivelser:
★ For det meste leiligheten min, hvor jeg enten koste meg med bøker i sofaen eller gikk på veggen av galskap (les: skrev oppgave).
★ Hang litt på Teater Manu som teatervert.

Sang/Video/Bilde:
★ Dette bildet illustrerte mine følelser mot slutten av uken:

★ Jeg fant dette bildet av mormor da jeg drev og ryddet i papirene hennes:

Sitat:

«What made you laugh out loud on the day? [Wings for Life-løpet 3. mai]
When I saw the Catcher Car in Norway driving off-road across grassland to chase down a few runners who had lost their way, I couldn’t stop laughing.» Anita Gerhardter, konsernsjef for Wings for Life.

Jeg er herved verdensberømt for å ha løpt i en blomstereng med en alpinist kjørende etter meg. Thank you, thank you, no autographs, please.

"Elizabeth er borte!", Emma Healey (Cappelen Damm)

«Så kanskje du har snakket med Elizabeth.»
Jeg nikker og drikker litt av teen, og allerede nå har jeg mistet tråden i samtalen. «Du har nok rett.» Jeg er ikke helt sikker på hva jeg sier meg enig i her, men jeg liker følelsen av å gå inn i tomhet, å avslutte disse engstelige forsøkene på å huske. Helen smiler. Ligger det en antydning til triumf der?

Elizabeth er borte! er en spenningsroman av Emma Healey og handler om en dame som prøver å løse mysteriet med sin forsvunne venninne, parallelt med at hun husker tilbake til da hun var en ung jente, og på søsterens sporløse forsvinning. Jeg leste ut denne på under et døgn og syntes den var spennende, men også vemodig, for måten hovedpersonen tenker og oppfører seg på, får meg til å tenke på hvordan det må ha vært for min egen mormor de siste årene. Det å bli opphengt i to eller tre ting, men hele tiden miste taket på dem og andre detaljer i hverdagen. Det er mange gjentakelser i boken, hovedpersonen gjentar seg selv uten å være klar over at hun tenkte de samme tankene bare få minutter tidligere. Jeg føler at forfatteren har klart å skildre den labyrinten det er å leve med demens, på en veldig fin og sår måte.

Jeg har vært fraværende de siste to søndagene på grunn av oppgaveskriving og Wings for Life. Jeg ble endelig ferdig med skrivingen på fredag og feiret med å sette sammen et innlegg illustrert med gifs fra yndlingsserien min. Forrige søndag var jeg i Stavanger for å løpe for en god sak. Løpingen endte med at jeg og to andre ble jaget ut i en blomstereng av Aksel Lund Svindal.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg skal nå beskrive hvordan det var å skrive oppgave, i form av gifs fra Doctor Who.

Hver gang lærerne nevnte «eksamen» i løpet av skoleåret:

«Hva i svarteste svarte hull skal jeg skrive om?»

Finne problemstilling:

«Fant problemstilling!»

Endelig komme i gang med skrivingen:

Underveis i lese- og skriveprosessen:

Å vite at 18. mai nærmer seg med stormskritt:

De gangene jeg ønsket meg en Tardis slik at jeg kunne reise inn i fremtiden og «låne» den ferdige oppgaven min:

Hver gang folk spurte hvordan det gikk med skrivingen:

Når jeg egentlig følte dette:

Hver gang jeg hadde skrivesperre:

Ingen hjemmeeksamen uten prokrastinering:

Når skrivesperren endelig ga seg eller jeg sluttet å prokrastinere:

Det faktum at oppgaveskriving fører til midlertidig demens:

Da jeg endelig nådde 15 sider:

Da jeg innså at jeg endelig var ferdig med å skrive. Først dette:

Deretter dette:

Når jeg får tilbakemelding på oppgaven av en kamerat, kommer jeg sikkert til å reagere slik:

Eller slik:

Så var det renskriving før innlevering:

Etter levering neste uke:

Når jeg dukker opp på sosiale ting etter leveringen:

De siste ukene mens jeg forberedte meg på å løpe 10 kilometer, lovet jeg meg selv at jeg skulle ta en ukes velfortjent ferie fra alt som har med løping å gjøre. Ferien var deilig i omtrent fire timer. Så ble jeg rastløs. Og så etter nesten åtte timer på toget fra Stavanger var jeg mer enn rastløs, jeg var sprø. Det er det løping gjør med deg. Når man først kommer i gang med løping og merker at kondisen blir bedre og antall kilometer øker, blir det ganske avhengighetsskapende, uansett hvor mye du i utgangspunkt misliker å løpe. Tro meg, jeg har aldri vært særlig glad i å løpe. I hvert fall ikke lange distanser. Jeg elsker å sprinte. Jeg kan springe etter trikken i en fart som ville fått Usain Bolt til å nikke anerkjennende. Men på langdistanse har jeg alltid følt meg mer som en astmatisk skilpadde med narkolepsi enn en gasell. Inntil jeg hørte om Wings for Life. Det er faktisk genialt, det er ingen målstrek du er nødt til å løpe mot, målstreken tar igjen deg. Du begynner bare å løpe (eller gå) og holder det gående så lenge du klarer. Dessuten går påmeldingsavgiften til en god sak.

En av mine trofaste blogglesere, Charlotte, skrev en kommentar der hun spurte om tips til motivasjon og utvikling. For meg var den største motivasjonen å ha et bestemt mål, i mitt tilfelle Wings for Life. Hvis man melder seg på noe og betaler påmeldingsavgift, blir det noe mer enn bare «jeg skal klare å løpe så og så langt». Det blir «jeg har betalt for å være med på dette arrangementet og jeg skal klare å løpe 5/10/21/42km/jævlig langt.»

Jeg har fulgt et par mer eller mindre modifiserte løpeprogrammer som jeg lånte fra appen Runkeeper. Den ene, som også er min favoritt, inneholder veldig varierte økter. Variasjon er viktig for å holde på motivasjonen og oppnå god progresjon. Det er ikke alltid nok å bare snøre på seg joggesko og ta en løpetur. Variasjon i tid/avstand og intervaller er bra, men også variasjon i omgivelser, noe jeg merket veldig godt da jeg bestemte meg for å ta en kveldstur på Bygdøy istedenfor i stadion. Det har selvfølgelig vært mange dager med «gah, orker ikke…», men de fleste av disse dagene har jeg tatt meg selv i nakkeskinnet og drasset kroppen ut til Bislett stadion. Ofte har disse såkalte «dårlige» dager vist seg å gi meg de beste løpeøktene. Men det betyr ikke at man for enhver pris skal tvinge seg opp av sofaen. Det er noen få dager der kroppen rett og slett sier nei, og da er det viktig å lytte til beskjeden og ta en fridag. Det tar tid før man merker forskjell, men etter hvert vil du merke at du ikke lenger peser som en gris og hiver etter pusten, men puster rolig og uanstrengt gjennom nesa mens du løper.

Som tidligere astmatisk skilpadde var det en annen grunn til at jeg mislikte å løpe; sting i siden. Hvis det hadde vært en olympisk gren, hadde jeg hentet hjem alle gullmedaljene. En venninne av meg mente at det bare var psykisk, men det er litt vanskelig å tro på at det bare er noe som sitter i hodet mitt når jeg har løpt tvekroket med sting på minst sju forskjellige steder en time i strekk. Jeg har etter mye prøving og feiling kommet frem til at hvis jeg skal få en stingfri løpeøkt, må jeg være bevisst på hva jeg spiser og hvor lang tid jeg venter før jeg begynner å løpe. Hvis jeg spiser en stor, karbohydratrik måltid, må jeg vente to timer før jeg løper, men hvis jeg venter for lenge og blir sulten igjen, kan jeg ta en liten banan og begynne å løpe etter rundt 20–30 minutter og en kjapp oppvarming. Jeg har opplevd noen få økter med den perfekte måltid:tid:trening-ratio, noe som seg i selv er en motivasjon for å fortsette løpingen.

Det er mange andre elementer involvert i en god løpeøkt, blant annet gode sko, riktig løpeteknikk og så videre. Gode sko kan du få tips om hos Löplabbet og YouTube flyter over av videoer som viser riktig løpeteknikk/pusteteknikk. Annet motiverende lesestoff er bøker som Løp som en jente av Alexandra Heminsley og Født til å løpe av Christopher McDougall. Finn noen å løpe med, så blir det lettere å komme seg opp av sofaen. Skaff deg en fænsi treningsklokke så du kan måle din egen progresjon.

Bragder:
★ Skrev ganske mye på oppgaven min, sammenlignet med uken før.
★ Klarte å komme meg opp av senga i 5-tiden for å rekke tog til Stavanger.
★ Løp nesten 12 kilometer på litt over en time.

Treningstid:
★ «Bare» 4 timer og 55 minutter. Skylder på eksamen. Og at jeg måtte «ta det rolig» før innsatsen i Wings for Life.

Opplevelser:
★ Beundret solnedgang fra hotellrommet mitt i 19. etasje på Scandic Forum.
★ Ble jaget ut i en blomstereng av en verdensmester i alpin. Helt sant, jeg har til og med bildebevis:

Fra Wings For Life World Run i Stavanger: "Aksel Lund Svindal jaget deltagere off road!" Foto: David Tengs

★ Gnagsår mellom beina. Neste gang jeg skal løpe så langt, tar jeg med Vaselin og mer komfortable løpeshorts.

Kos:
★ To netter på hotellrom! Og gratis fruktsalat og sjokolade med voucher. Scandic, je t’aime.

Innkjøp:
★ Hotellrom er et slags innkjøp, eller? Egentlig hadde jeg booket rom i sentrum av Stavanger, men kvelden før avreise begynte studentlommeboka mi å protestere mot den ganske stive prisen og B-mennesket i meg protesterte mot å måtte bale med buss før løping. Så det ble til at jeg booket rom på Scandic Forum, hvor jeg faktisk bodde med Teater Manu i fjor vår i forbindelse med Sjalusi-turneen. Denne gangen fikk jeg mye finere utsikt, rommet var i 19. etasje og vendt mot vest, så universet holdt en fantastisk solnedgangskonsert for meg. Og jeg kunne spasere til startstreken.

Nye oppskrifter/matopplevelser:
★ Lørdag kveld var jeg på en indisk restaurant i Stavanger. Som alltid bestilte jeg daal makhni. Så langt kan jeg si at av alle daal makhni’ene jeg har spist, var denne den aller beste.
★ Smil, utgått på dato med nesten fire måneder. Det ble bare med den ene biten.
★ Glemte helt å nevne i forrige ukesoppsummering at jeg omsider fant de nye Cheez doodles i nærbutikken etter å ha hold utkikk etter dem helt siden forrige matnyheter. Forrige helg prøvde jeg den med italiensk vellagret ost, denne uken fransk dessertost. Den første var god og hadde en slags snert i seg, den andre smakte mer som en mild utgave av vanlig Cheez doodles.

Outfit:
★ Jeg var på kostymeprøve til en TV-innspilling senere i mai. Prøvde ut tre forskjellige kjoler, og stylisten kommenterte at jeg «kler alt». Blir spennende å se hvilken kjole jeg ender opp med å bli foreviget i.
★ Se bilde fra jakten i blomsterengen over.

TV-serie/Film:
★ Ble ferdig med sesong 7 av Doctor Who. Det var så trist. Sniff.
★ Begynte med Sherlock. Foreløpig bare sett et par episoder, men jeg digger den serien allerede!

Bok:
★ Leste ut Hva er det med Anna? av Rebecca James på under et døgn.
★ Nesten ferdig med Eggeplomme av Susanne Agerholm, som jeg begynte med på torsdag.
★ Leste en masteroppgave fra 1979 om kreativitet hos hørselshemmede barn. Veldig interessant.

Omgivelser:
★ Hang en del på Skriveloftet i Litteraturhuset. Jeg jobber litt bedre når jeg later som om jeg har et kontor og slipper å bli forstyrret av sola dagen lang.
★ Tog tur-retur Oslo-Stavanger.
★ Digg-digg-diiiiigg hotellrom.

Sang/Video/Bilde:
★ Verdens fineste reklame:

★ Maya Plisetskaya døde 2. mai, så jeg postet denne videoen der hun danser en kraftfull koreografi til Ravels Bolero på Fjesbok-siden min. Jeg ble en fan av henne etter at jeg så en dokumentar om henne og livet hennes.

Ingrid spurte i en kommentar forrige uke hva som er grunnen til at jeg har valgt å ikke ha barn. Jeg var sikker på at jeg allerede hadde et eller annet innlegg om dette valget liggende her i bloggen fra før, men det viste seg at det hadde jeg ikke. Da passer det jo bra å skrive dette innlegget nå, både for å svare på Ingrids spørsmål og for å bidra til større bevissthet rundt dette temaet. Folk som har fulgt med i tiden, har kanskje fått med seg at det i det siste har vært et større fokus på mennesker som tar et veldig bevisst og viktig livsvalg: Barnfrie mennesker.

Jeg var sju år første gangen jeg sa at jeg ikke skulle ha barn. Den gangen hadde jeg ingen spesiell begrunnelse, annet enn at jeg visste instinktivt at det ikke var noe for meg. Neste gang jeg sa at jeg ikke skulle ha barn, var jeg 18 år og fikk i svar at jeg sikkert kom til å ombestemme meg når jeg blir eldre. Det er litt merkelig at folk tenker at 18-åringer som sier at de ikke vil ha barn, er mindre modne enn sekstenåringer som blir smelt på tjukken og dropper ut av videregående, men sånn er det. Jeg har heldigvis bare opplevd to–fire ganger til å bli fortalt at jeg ikke vet bedre eller at jeg kommer til å endre mening bare jeg blir eldre (forrige gang var i fjor, da var jeg 28 år), men jeg vet at det finnes mange som opplever at de blir mobbet eller trakassert for sitt valg, både av venner og familie, helt til de faktisk er så gamle at eggstokkene har tørket inn og sædcellene ikke engang kan ta den letteste svømmeknappen. Jeg legger ved lenke til tre forskjellige saker som TV2 publiserte i løpet av vinteren:
Stine er bare 23 år, men vet at hun aldri skal ha barn.
Julia og Lars dropper barn og velger frihet.
Tanja (23) vil sterilisere seg, men er ikke gammel nok.
Julia og Lars er i midten av 30-årene og i kommentarfeltet renner det over med «Respekt!», mens Stine (23) og Tanga (23) vet ikke sin egen beste, er egoistiske, umodne og kommer sikkert til å ombestemme seg. Jo yngre man er som barnfri, jo mer pes risikerer man å få. Lurer på hva disse menneskene hadde sagt om vi barnfrie tok til motmæle og fortalte dem ting som «Ble du smelt på tjukken etter en ONS? Så umodent, du kommer sikkert til å angre når du blir eldre» eller «Vil du ha barn? Så egoistisk av deg å lage en klon av deg selv og bidra til overbefolkningen på Jorden. Du kommer sikkert også til å angre.»

Slikt som dette er en av grunnene til at jeg må skrive dette innlegget. Jo flere som står frem som barnfri, jo mer «normalt» blir det for majoriteten. Barn anses liksom for å være meningen med livet, vi mennesker er til bare for å produsere og oppdra etterkommere, så hvis du kommer og sier at du ikke skal ha barn, må det jo være noe alvorlig galt med deg. Gjett hva? Nei, det er ingenting galt med meg, jeg har bare ikke lyst på barn, og jeg synes det er tragisk at noen velger å få barn bare fordi de tror at sånn skal det være, fordi de ikke er klar over at det finnes andre alternativer, og ender opp med å angre. Barn er ingen returvare, det finnes ingen angrerett. Barn er et ansvar på livstid.

Hvilket er den største grunnen til at jeg ikke vil ha barn. Jeg vet dypt og inderlig at det er fullstendig feil for meg å påta meg et slikt ansvar, jeg vet at det er et ansvar som er altfor stort for meg. Jeg har mange og lange perioder der jeg bare såvidt gidder å ta ansvar for meg selv, hvordan skal jeg finne energi til å ta meg av en eller flere unger? Jeg har også i perioder et veldig sterkt behov for masse alenetid. «Alenetid» som i fullstendig isolasjon i min egen leilighet i så lang tid jeg trenger, gjerne med minst mulig kontakt med andre mennesker. «Alenetid» opphører å eksistere når du får barn. Jeg kan ikke og vil ikke gi slipp på alenetiden min, eller resten av tiden og energien min. Ellers takk.

En annen ting er det med omsorgsevne. Bare fordi jeg har en livmor, betyr ikke at jeg har omsorgsevner. Jeg kjenner til mennesker som aldri burde fått barn fordi de er fullstendig blottet for omsorg, omtanke, empati og kjærlighet for andre. Jeg sier ikke at jeg er en følelseskald sosiopat, jeg er i stand til å bry meg om og støtte mennesker i min omgangskrets, og noen få av dem setter jeg veldig stor pris på, men disse menneskene er voksne, selvstendige individer som kan ta vare på seg selv, de har ikke behov for at jeg skal skifte bleie på dem, mate dem, tørke snørr og oppgulp, oppdra dem og passe på dem 24/7. Heldigvis.

Når det gjelder den biologiske klokken, forestiller jeg meg at kvinner som virkelig vil ha barn, kjenner et slags «sug» eller «krampe» i seg, som om kroppen skriker etter heroin barn, og mange blir veldig tussete bare de ser en gurglende baby. Jeg merker ingenting. Niks. Nada. Ingen tikking her. Og ærlig talt, jeg synes at menneskebarn ikke er så nusselige som fløffy små kattunger eller valper.

Andre grunner:
★ Jeg har en kropp jeg elsker, og har ikke lyst til å ødelegge den. Jepp, forfengelig, men det er min kropp og mitt liv. Dessuten, bekkenløsning, svangerskapsforgiftning, hemoroider, oh my! Ellers takk.
★ Jeg elsker å sove lenge om morgener. Å vekke meg grytidlig på en fridag skjer på eget ansvar.
★ Jeg har ikke lyst til å risikere 21 års fengsel for å ha kverket en drittunge som vekket meg grytidlig på en fridag. Hvorfor ta sjansen?
★ Jeg har bedre ting å bruke pengene mine på enn bleier og smokker. Dessuten har jeg valgt å jobbe som frilans potet, så inntekten er alt annet enn stabil. Jeg synes at barn fortjener foreldre som har utdannelse, jobb og stabil inntekt, ikke noen som droppet ut av videregående og lever på NAV mens de bor i en råtten kjellerleilighet. Så dyrt er det å få et barn.
★ Jeg er rett og slett lykkeligere uten barn. Personer uten barn er lykkeligere.
★ Jeg er miljøvennlig. Vi blir altfor mange mennesker.
★ Et av de vanligste argumentene mot barnfrihet er at man kommer til å angre. Men det er mye verre å angre på at man fikk barn. Hvorfor ta sjansen?
★ Et annet argument er «Hvem skal ta vare på deg når du blir gammel?» Jeg for min del har planer om å sjekke inn på verdensomreisende luksuscruise i mine gylne år, så jeg regner med at det blir et stort crew av hyggelige, serviceinnstilte mennesker. Synes forresten at spørsmålet er utrolig dumt, for det finnes mange gamle mennesker med både barn, barnebarn og oldebarn som sjeldent eller aldri kommer på besøk.
★ Dette:

Ewww… Ellers takk.