Jeg har fått idé til et dataspill.

Det store målet med spillet er å komme inn i Himmelen. Det er bare 144 000 sjeler som slipper inn gjennom perleporten, og konkurransen er hard. For å bli en av de heldige 144 000 gjelder det å omvende flest mulig mennesker som fotsoldat i Jesus Himmelske Hær. Poeng fordeles slik: 500 poeng per bibelsitat du lærer deg utenat, 2500 poeng per person du omvender, 5000 poeng per person som melder seg inn i sekten din etter omvendelse, opptil 1000 bonuspoeng for å motstå fristelser og utuktige handlinger eller antall bibler/pamfletter du klarer å dele ut. Med andre ord, jo flere mennesker du klarer å omvende og verve, jo større sjanse er det for at du kommer til Himmelen! Men hvis du ikke gjør det godt nok, havner du i Helvete.

Først blir du født, så må du manøvere deg gjennom Nivå 1: Barndom, der du må samle krusifikser, som fungerer som nøkler for å åpne opp bibler du finner plassert på forskjellige steder i hjemmet ditt. I disse biblene finner du viktige tekster. Disse tekstene må du pugge, for på slutten av nivået kommer det en quiz som du må bestå for å komme videre til neste nivå.

Nivå 2: Ungdomstid. På dette nivået kan du bevege deg rundt i ditt nabolag og oppsøke Menigheten, der du kan treffe andre spillere og utveksle spilletips, råd og bibelsitater. Alle spillerne kan også lære hverandre nyttige triks, som tungetale og håndpåleggelse. Overalt i nabolaget dukker det opp syndige følelser og fristelser. Lær deg å gjenkjenne disse og bekjemp dem ved å kaste pamfletter på dem, pow-pow! Hvis du går tom for pamfletter eller tappes for tro, kan du gå til Menigheten for å lade opp. Pass på at du ikke går helt tom for energi, for da dukker Satan opp og tar deg ned til evig pinsel i Helvete. Heldigvis kan du ta lagre spillet underveis i tilfelle dette skjer, slik at du slipper å begynne helt fra begynnelsen. Nivået er gjennomført når du har bekjempet 50 forskjellige følelser og fristelser, bonuspoeng hvis du klarer enda flere!

Nivå 3: Voksenliv. Verden åpner seg for deg, alt du har lært i Barndommen og Ungdomstiden kommer til stor nytte nå, og du er bevæpnet med både bibler og pamfletter når du skal omvende fortapte sjeler. På dette nivået dukker det opp flere spennende tidsutfordringer som du kan gjennomføre for å samle bonuspoeng, blant annet ringe på så mange dører eller dele ut så mange pamfletter som mulig på 90 sekunder. Du får også bryne deg på en stor utfordring som går ut på å omvende homoseksuelle ved hjelp av bønn, her kan du få opptil 8000 bonuspoeng for hver homoseksuell som blir helbredet! Husk å lagre spillet underveis og gå til Menigheten om energinivået blir lavt, slik at du unngår å bli overfalt og sodomittert og dermed sendt til Helvete.

Nivå 4: Døden. Gratulerer, du har nå levd et helt liv og kjempet tappert for å være en god fotsoldat for Jesus Himmelske Hær. Nå er det bare å ligge i graven til Dommedagen kommer og da blir det avgjort om du fortjener en plass i Himmelen. Beregn noe ventetid til denne ekspansjonspakken kommer, fra 10 år til 4 milliarder år, avhengig av hva som blir forutsagt av fremtidige profeter.

Dette kan bli den neste World of Warcraft!

PS: Kjære Jehovas vitner, dere synes kanskje verden er umoralsk, men når en eller flere av deres medlemmer jobber som tegnspråktolker, så har de taushetsplikt. Det at disse tolkene, ifølge foruroligende mange rykter de siste årene, skal ha gitt sekten lister over hvor døve brukere bor slik at dere kan oppsøke adressene og spørre etter «den døve som bor her», er umoralsk og ulovlig. Slutt med den slags stalking, ellers er det gode sjanser for at dere havner i helvete sjæl.

Jeg som har klart meg fint uten TV i flere år og har et internett-fritt hjem. Så møtte jeg Netflix. Netflix var min beste venn da jeg lå medtatt på en hotellseng i Trondheim og spydde i timevis, og nå som jeg har oppdaget at jeg kan strømme Doctor Who, Buffy og Friends, er det så jeg vurdere å skaffe meg internett hjemme. Kanskje.

Siden sist:
– Vi bodde på Rock City-hotellet i Namsos. Rommet var flott og senga den beste jeg har ligget i på hele turneen. Og så badekar da.

– Etter Namsos hadde vi frihelg. Jeg tilbrakte den hos faren min i Lierne. Fikk endelig lest ut Anna Karenina og kost masse med både katt og hunder.

– På veien til Trondheim etter frihelgen begynte magen å gjøre opprør. Det endte med at jeg lå til sengs og spydde hele mandag. Tirsdag dyttet jeg i meg næring så best som jeg kunne slik at jeg skulle komme meg gjennom kveldens forestilling i Olavshallen uten å besvime. Mission: Complete. Så var det bare å sjekke inn på nattoget til Oslo (sovekupé! ♥♥♥). Jeg sov så godt at konduktøren måtte vekke meg, et kvarter etter at vi ankom Oslo. Heretter skal jeg alltid ha sovekupé hvis jeg skal reise med nattog.

– Mitt første ordentlige måltid siden mandag morgen inntok jeg hos Godt Brød. Cirka det beste jeg har spist noensinne. Matvrak som jeg er synes jeg det er helt tragisk at jeg var i Trondheim i hele to dager uten å ha appetitt til å stikke innom Persilleriet, Sjokoladebutikken eller frokostsalen på hotellet… Meh.

– Jeg var i Operaen og så Alveberg på drømt hav. Fantastisk forestilling!

– Etter forestillingen i Larvik fant jeg en kebabsjappe som hadde vegetarkebab. Det viste seg å være pitabrød fylt med hundre opphakket kinakål, toppet med et par skiver agurk, en tomat i båt, mais og et tjukt lag majones. Vurderer å sende dem noen falafel-oppskrifter.

– Denne uken har jeg vært hjemme i gode, gamle Oslo, og jobbet med å oversette Sjalusi til amerikansk tegnspråk og gjort klar til avreise. Forhåpentlig skuffer ikke LA oss værmessig, jeg er veldig klar for sommertemperatur og sol!

– Jeg har endelig lært meg hvordan jeg fikser dette med skatt for enkeltpersonforetak. Litt, i hvert fall. Nok til å døyve den verste skjemaskrekken og komme meg over min barndomsangst for voksenlivet.

Det var en gang ei byjente som var i rockebyen ganske langt nord i Norge. Hun hadde sittet mange timer på buss og reist lengre enn langt vestafor sola og østafor månen. Hun hadde altså et stort behov for å ta strekke litt på beina, stramme opp den lekre baken og gå av seg litt kink i ryggen. Like inntil rockebyen lå det et fjell som raget hele 114 meter over havet, nemlig Klompen. Byjenta anså dette fjellet som en passe enkel utfordring og la i vei, iført byklær og et par Converse siden det tross alt var veldig solrikt og varmt i rockebyen, med tørre gater så langt øynene rekker.

De tørre gatene rakk bare frem til bommen som skilte sivilisasjonen fra villmarka. I villmarka var det fremdeles mye snø.

Siden byjenta allerede var nesten halvveis til toppen og hun ikke er av typen som gir opp så lett, fortsatte hun ferden oppover mens hun krysset fingrene for å komme tørrskodd fra eventyret.

Mission complete. Og siden det er så trendy med selfies og yoga og sånn, tok byjenta  selvportrett i en yogastilling. Strike a natarajasana, liksom.

Selfie #2.

Det rocka hotellet i rockebyen. Hvis dere ser nøye etter, kan dere se at dette faktisk er selfie #3! Turnébussen med tapetsert med byjentas tryne befinner seg cirka midt i bildet. Meta-selfie.

Conversene holdt seg tørre og varme hele veien opp og ned.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

Her er forresten et par bilder fra da byjenta var på tur i Bergen og litt mer fornuftig kledd siden været i Bergen var så schizofrent.

Jeg har bare vært i Bergen noen få timer nå, men kan allerede avlegge rapport:

- Jeg er glad dette hotellet bare har noen få etasjer. Hotellheisen var nemlig ganske humørsyk når det gjaldt å lese av nøkkelkortet. I det minste kan jeg tråkke opp de få trappene opp til min etasje, og få litt gratis trim på kjøpet. Det hadde vært verre hvis dette skjedde på hotellet i Stavanger og jeg bodde i 20. etasje.

- Da jeg så ut av hotellvinduet mitt, tenkte jeg at jeg måtte få tak i et kjempedigert regnbueflagg. For på den andre siden av gata lyste ordet «Exodus» i neonblått. Min eneste assosiasjon til det ordet er Exodus International, som vår kjære pastor Torp tidligere var styremedlem i, en organisasjon som har som mål å «kurere» homofili. Takk og pris for Google, som kunne opplyse meg om at det heller var snakk om Bergens eldste utested. Jeg trenger altså ikke regnbueflagget likevel, og kan heller glede meg over at jeg ikke hører, så jeg slipper å ligge våken natten lang på grunn av fulle tjueåringer soon-to-be-russ-ungdommer i gata utenfor.

- Bergen viste seg fra sin velkjente side. Vertikalt regn. Jeg har sett flere vrengte paraply enn jeg kan telle på to hender og to føtter. Selv holdt jeg på å blåse bort på veien tilbake til hotellet, men jeg klarte å unngå de verste vannpyttene. Converserne mine ble bare litt fuktige. Det kaller jeg en bragd.

- Jeg googlet vegetarmat og fant frem til Pygmalion, som har vegetarburger. Det var cirka den beste vegetarburgeren jeg har smakt på lenge. (Dette er ikke en betalt reklame, jeg kjøpte maten min selv.)

- Frokost er veldig viktig, nærmest hellig, for meg. Derfor måtte jeg finne ut hvor spisesalen ligger, slik at jeg ikke trenger kaste bort verdifull tid på å lete i morgen. På veien fant jeg dette skiltet:


«Bibliotek?! Dette hotellet ble plutselig nummer 1 i boka mi!» tenkte jeg.

Jeg fulgte skiltene og ventet på at underet skulle åpenbare seg.

Skuffelse åpenbarte seg. «Dette ser ikke ut som et bibliotek…» Et veldig stort rom som for det meste er fylt opp med atomer. På høyre side var det et par bord med kaffe- og tevannautomat, men ingen bøker var å se.

Så snudde jeg meg. Der var bøkene, gjemt bak et digert skilt. Hyllen var ikke engang halvfull. Bibliotek, liksom. Der falt hotellet ned fra førsteplassen. Ettersom hotellrommet mitt har badekar, får stedet foreløpig klamre seg fast til en andreplass inntil jeg finner ut hvordan kvaliteten på frokosten er.

Nå skal jeg gå og plaske litt i badekaret. God natt.

Jeg har fått idé til en sci fi-film.

En religiøs gruppe finner opp en tidsmaskin og reiser tilbake til 1959 for å hente politikere og bringe dem til nåtiden. Disse politikerne blir i all hemmelighet inkludert i samfunnet og opp gjennom årene jobber de mot målet om verdensherredømme. Intetanende innbyggere stemmer på denne gruppen og de får makten i landet. Den religiøse gruppen som fant opp tidsmaskinen, slår til med sin skjulte agenda; å få full kontroll over innbyggernes liv gjennom de politiske marionettene de hentet fra 1959.
Når abortloven og andre rettigheter som ble innført i samfunnet siden 60-tallet, blir saga blott, tvinges de kvinnelige innbyggerne til å bli fødemaskiner (de som nekter å bli fødemaskiner, blir ført til menneskegård der de puttes i koma à la Matrix), slik at den religiøse gruppen kan bygge opp verdens største hær av hjernevaskede individer.

Men så kommer noen jævlig forbanna feminister og setter en stopper for planene, velter regjeringen og sprenger tidsmaskinen i fillebiter. Politikerne fra 1959 får et lynkurs i «Hvordan leve likestilt i 2014,» de religiøse fanatikerne blir tvangsforvist til Svalbard for all evighet, og alle lever lykkelig og likestilt sine dager til ende.

Dette kan bli Oscar-materiale!

PS: Kjære helseminister Høie, Høyre og KrF, kan dere vennligst gå i skammekroken og bli der de neste 3,5 årene? Så kan Stoltenberg passe på landet for dere i mellomtiden.

For øyeblikket ligger jeg i en hotellseng et sted i Stavanger (slapp av, kjære siddiser, jeg skal ut og tusle rundt i den pene byen deres når jeg er ferdig med dette innlegget) og lader opp batteriene etter min første ordentlig treningsøkt siden forrige tirsdag. Å, så mye jeg har vært gjennom siden kvinnedagen.

Jeg var på Backstreet boys-konsert i Oslo Spektrum forrige søndag. Det var skikkelig stas. Jeg kjøpte til og med en ny t-skjorte, som det står «I still <3 BSB» på. Helt ironisk ment, altså. Litt.

Tirsdag var fridag for oss skuespillere. Jeg brukte dagen på å chille, ordne noen ærender, trene litt og avsluttet det hele med film og overnatting. Litt søvnløs overnatting, det er ikke lett å sove med to middels store vofser oppå seg. Men de er så veldig søte da at det får gå.

Onsdag pakket jeg kofferten og gjorde meg klar for et par uker på veien. Utenfor Teater Manu stod turnébussen vår med flunkende nytt utseende: To DIGRE plakater for Sjalusi! Vet dere hvor kult det er å ha trynet sitt tapetsert på en buss? Jeg føler meg som Carrie Bradshaw. Litt sjøldigging måtte til:

Onsdag kveld tilbrakte vi med mini-spa hos Romett i. Det var så deilig å bli vartet opp med massasje, smoothie, ost og kjeks.

Torsdag våknet jeg med en lei forkjølelse. Gah. Bra timing, immunforsvaret. Heldigvis hadde hotellet en fantastisk frokostbuffé med masse grønnsaker og frukt, så jeg gomlet grapefrukt og blomkål til den store gullmedaljen for å hjelpe immunforsvaret med å gi viruset juling. (Det fungerte, nå er jeg helt frisk igjen, på rekordtid!)

Generalprøven på torsdag var litt meh, men det er visstnok alltid et godt tegn i teaterverden. Heldigvis, for premieren på fredag gikk som smurt! Publikum lo mye og gjennom hele forestillingen. Etterpå var det bare å klappe oss selv på skuldrene, trekke på oss finstas og feire. Jeg dollet meg opp ekstra med kjole, høye hæler, sminke (takk til Hanna for sminkehjelp, hun utretter mirakler!) og helt ny leppestift, siden jeg hadde besøk fra Oslo. Det ble en veldig lang, men veldig hyggelig kveld, og neste dag kunne vi bare koble av med en hel fridag.

Søndag reiste vi videre i den fine turnébussen til Stavanger. For meg som er lesehest er det veldig deilig å være på turné; bare sitte i en buss i timevis og lese en bok eller ti. Det har blitt litt dårlig med lesing i det siste, blant annet på grunn av jobb, trening og mange avtaler, men de neste ukene kan jeg stort sett bare koble av og lese. Forhåpentligvis kommer jeg meg gjennom Anna Karenina før turneen er over.

Turnébussen vår sett fra det veldig høye hotellet vårt.

Nå skal jeg ta meg en tur til Stavanger sentrum og finne meg noe mat. I morgen er det forestilling igjen, i Rogaland Teater! Løp og kjøp billett, siddiser!

I anledning kvinnedagen hadde jeg på meg røde strømper da jeg dro på teateret i dag.

Kunne nesten gått sånn hele dagen, hadde det ikke vært for at det dumme skjørtet oppfører seg som en slibrig mannsgris, slik som det kryper oppover beina mine hele tiden. Så nå har jeg på meg langbukser som oppfører seg mer eksemplariske.

Til tross for at jeg var veldig klar over hvilken dato det er i dag da jeg stod opp, klarte jeg likevel følgende kunststykke i løpet av dagen: Jeg var i butikken i lunsj for å kjøpe litt mat, og hadde lyst på juice. Jeg tok ned en flaske tropisk juice og sjekket holdbarhetsdatoen. «Oj, den er allerede utgått på dato! Kanskje jeg får denne flasken gratis? Så digg!» Jeg gikk til kassen for å betale for varene mine og pekte på datoen; «30.03.2014″. Det var da det demret for meg at det ikke er 3. april ennå. Facepalm, liksom.

Jeg skulle egentlig kåre vinneren av bloggkonkurransen i går kveld, men jeg ble plutselig litt opptatt. Og jeg fikk plutselig lyst til å prøve meg på video-blogging, for aller første gang! Det er jo sååå trendy med vlogging, liksom.

Nå hadde han en følelse som lignet den et menneske ville ha som rolig går på en bro over en avgrunn og så plutselig oppdager at broen er borte og at det syder og hvirvler nedenunder. Denne hvirvelen var livet selv, broen det kunstige livet Aleksej Aleksandrovitsj hadde levet.

Jeg hadde ikke særlig høye forventninger til Anna Karenina da jeg begynte å lese romanen, for jeg har brent meg på langdryg russisk litteratur før, men denne viste seg å være ganske fascinerende og selv om alle detaljene skildres til minste støvfnugg, er språket så godt at det er en fryd å lese om støvfnugget.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

PS: Hvis du er teaterinteressert, har jeg en teaser til Sjalusi i dette innlegget, samt en konkurranse der en heldig vinner får to billetter til stykket. Konkurransen avsluttes i kveld, så løp og delta!

Det er en voksende trend blant hørende foreldre å lære seg babytegn for å kommunisere med spedbarn, selv om spedbarna ikke er døve i det hele tatt. (Dette er ganske ironisk, i og med at CI-barn ofte blir nektet muligheten til å lære seg tegnspråk og gå på skole med andre tegnspråklige, men det har jeg allerede tatt opp i dette innlegget.)

For små barn kan det ta tid å utvikle rent tale, for dette krever veldig god kontroll over de mange musklene i tungen og stemmebåndene, noe som tar flere år å beherske fullt ut. Derfor kan det være av stor fordel for spedbarn å lære babytegn, for da får barna mulighet til å kommunisere med foreldrene og omgivelsene mye tidligere enn om det bare er fokus på talespråk. I tillegg blir det lettere for både foreldrene og barnet, fordi barnet kan for eksempel uttrykke at det er sultent ved gjøre tegnet for «mat» istedenfor å skrike i en evighet mens foreldrene forgjeves prøver å gjette seg frem til om det er trøtt, tørst, trenger å bytte bleie, sulten osv… For ikke å glemme at forskning har vist at barn som lærer babytegn/tegnspråk har bedre språkutvikling enn barn som bare har lært talespråk, samt at tospråklige barn har høyere intelligens. Det er ingenting å tape på å lære seg babytegn, med andre ord!

Jeg har jobbet som tegnspråklærer i et par år, og det er morsomt å se voksne mennesker som allerede har et eller flere (muntlige) språk i seg, prøve å knekke tegnspråkkoden. Men noe helt annet er det med småbarn, har jeg oppdaget etter at jeg begynte å lære niesen min tegnspråk. Å si at hun kan tegnspråk nå er en overdrivelse, ettersom hun dessverre ikke får så mye tegnspråklig innflytelse utenom den lille tiden jeg tilbringer med henne. Men det er faktisk utrolig spennende å se hvordan hun oppfatter et visuelt tegn, assosierer det med en ting eller en farge, f.eks. «fisk», og gjentar tegnet når hun ser den samme tingen ved en senere anledning. Hun klarer å «si» tegnet med en gang selv om det er aller første gang hun bruker det, og det limer seg fast i den indre ordboken med sementlim.

I Oslo har to venner av meg, Megan og Petter, startet et firma der de tilbyr kurs i babytegn, BeSeen, i tilfelle du som snubler inn her er hørende og nybakt foreldre.

Apropos tegnspråk, jeg vil minne om at jeg har en konkurranse her i bloggen frem til søndag 2. mars. Premien er to fribilletter til forestillingen Sjalusi av tegnspråkteatret Teater Manu. Klikk her for å delta!