Det er mye som skal til for å slå følelsen av å legge seg i en diger hotellseng etter sju timer i kringlestilling på nattoget fra Oslo til Trondheim. Eller å trille tilbake til rommet etter en solid hotellfrokost. Eller å se at sola bestemte seg for å dukke opp likevel enda værmeldingen i helgens Aftenposten meldte om overskyet og snø.
Hei, bartebyen, jeg er på besøk.
Jeg skriver egentlig blogg først og fremst for moro skyld, men jeg må innrømme at det varmer hjertet mitt når jeg ser at besøkstallene holder seg relativt stabilt hver eneste dag, til tross for minimalt blogging her den siste tiden. Fortvil ei, kjære lesere, jeg har mange emner jeg har planer om å blogge om i nær fremtid. Jeg må bare finne et ledig friminutt her og der til å sette meg ned og knatre i vei.
Dette er ikke et sponset innlegg, men en høyst frivillig kjærlighetserklæring.
Nylig tilbrakte jeg et kvarter i butikken med å lese (og fnise av) teksten på emballasjen til alle produktene fra et britisk firma ved navnet Rude Health. Noe av det de produserer, er havregrøt, müsli og frokostblanding. Nå høres det kanskje ikke så spennende ut å studere emballasjen til havregrøt, men det som skiller Rude Health fra andre merker, er at tekstene er skrevet med veldig mye glimt i øyet. Se bare på hvordan de presenterer seg selv:
Morning. Thanks for waking up with us. We’re Rude Health, a small cereal company with big dreams. With a great breakfast inside us, we feel we can do just about anything: change the nation’s eating habits, revolutionise farming, and look sexy while line dancing. Sorry if we get carried away sometimes. It’s the granola talking.
Eller som de skrev på baksiden av Berry Granola-pakken:
Berry facts
– ‘Blowing a raspberry’ comes from the Cockney rhyming slang. Raspberry tart = fart.
– Raspberry bushes are a kind of rose.
– It is possible to write ‘fart’ on the back of a cereal box without being fired.
Fnis.
Et hjem uten blomster er som en himmel uten stjerner. Eller noe i den duren. Ting begynner endelig å falle på plass her, jeg har skaffet meg sofa (med turkis trekk som står til gardinene og vinduskarmen!) og et skrivebord. Nå mangler bare å få huket inn et par flyttefolk til å bære en hundre kilo tung hylle til fjerde etasje, slik at jeg kan putte ting og tang i skuffer og få leiligheten til å ligne noe man ser i et interiørblad.
Jeg husker ikke første gangen jeg ble introdusert for selleri, men ved det andre møtet visste jeg allerede at selleri ikke var noe for meg, hverken i rå form med peanøttsmør eller som en ubehagelig overraskelse oppi en ellers velsmakende gryte. Det var noe med smaken; enten gresselig og ekkel i rå form, eller søtlig og ekkel i kokt form.
Da jeg bodde i New York, ble jeg introdusert for en juicemaskin, menneskehetens største oppfinnelse siden hjulet. Jeg forelsket meg i maskinen som slukte alt av frukt og grønt, moste hardt og mykt til diverse velsmakende juicer mens rester ble skviset rett i avfallsbøtta. Så forelsket ble jeg i juicemaskinen at da moren min insisterte på å gi meg julegave (jeg feirer ikke jul), kom jeg på at det ville være en god idé å sette en juicemaskin på ønskelisten. For en uke siden ble mammas Visa dratt og jeg ble den lykkelige eieren av en juicemaskin.
Den første juicen jeg presset ut av min nye kjærlighet, var tomatjuice. Med selleri. Jeg var skeptisk som en ateist i Misjonssalen, men endte opp som en nyfrelst juicefrik. Tomatjuicen var egentlig ganske jomfruelig, tomatene var litt vinterbleke og det manglet litt tabasco (og, for ikke-avholdsmennesker, en dæsj vodka) for å løfte drikken til de store høyder, men jeg ble overrasket over hva sellerien gjorde for smaken. Den forhatte sellerien ga fra seg en saft som var alt annet enn gresselig og ekkel, smaken ga juicen en spennende snert som veide opp for den ellers bleke tomatsmaken. Noen juiceoppskrifter senere prøvde jeg følgende kombinasjon: En rød paprika, et grønt eple, tre gulrøtter… og en selleristang.
Dette var den beste juicen hittil. Og nå er jeg evig frelst på selleri som ingrediens i enhver grønnsaksjuice.
Hvis noen er nysgjerrige på hvilke andre kombinasjoner juicemaskinen min har most i det siste:
– Grønt eple, ingefær og lime. (Oldie, but goodie.)
– Pære, ingefær og lime. (Tja, eple er bedre.)
– Blå druer. (Mer «ekte, frisk og naturlig» enn druejuicen fra Tine.)
– Brokkoli, eple, lime. (Gresselig. Brokkoli egner seg best i fast, kokt form.)
– Grønt eple, gulrøtter og selleri. (Snadder, snadder.)
– Grønt eple, rød paprika, gulrøtter og selleri. (ELSK.)
– Mango, gulrøtter. (Helt ok. Mango er best i fast form.)
Jeg tilbrakte nettopp kvelden med å se en haug «How it’s made»-videoer på YouTube. Disse videoene fra fabrikker er hypnotiske. Skjønnheten i de systematiske, regelmessige gjentagelsene. Pulsen. Framdriften. Kunst. Zen. For det meste så jeg på videoer som viste hvordan de lager ting som donuts, godteri, kremboller, ostekaker. Og fænsi pyntelys, håndjern og kondomer. Men mye søtsaker. Mye. Vi snakker sukker i uanstendige mengder. Jeg satt og gapte foran dataskjermen som en fugleunge gaper etter fordøyd mat fra morens nebb. Selvfølgelig ble jeg fysen på noe søtt og la ut på sukkerjakt i huset mens jeg knasket et par tørre kjeks for å dempe det verste suget. Ingenting i skapene. Ingenting i kjøleskapet. Sukkeravhengigheten drev meg videre og jeg trosset edderkoppfrykten for å søke lykken nede i kjelleren.
Og se! Universet hørte mitt ønske; i et hjørne der nede i den mørke kjelleren, dekket av plastfolie, fant jeg SJOKOLADEKAKE! Hallelujah!
Nå, med sukkersuget ute av verden, skal jeg nyte en kopp te og legge meg. Forresten, Universet, siden du likevel er i flyten med å oppfylle ønsker… Hva med en million inn på sparekontoen min? På forhånd takk.
Hver morgen (les: langt ut på dagen) og hver kveld tar jeg banen over Williamsburg Bridge til og fra Manhattan. Forleden bestemte jeg meg for å ta en spasertur slik at jeg kunne beundre utsikten bedre og se hva for slags spennende ting man finner på en bro i New York. Dette var hva jeg fant:
De har malt begge gangbroene rosa. Elsk.
Signerer den. En ting jeg liker med å bo i dette kollektivet, er at vi alle er halv-nudister. Det er liksom helt greit å tusle rundt i bare truse og t-skjorte.
En annen dag skal jeg sjekke ut den andre siden av broen.
De som kjenner meg, vet at jeg er meget svak for en viss musikal. Jeg så denne musikalen for første gang da jeg var 14 år og fremdeles ikke hadde slitt ut mitt første par jazzsko. Å se musikalen på TV ble et vendepunkt for meg, fra da av visste jeg at jeg skulle bli danser. Det er fremdeles min aller største drøm å få stå på scenen, som Etcetera, i Cats. Jeg så filmen omtrent en milliard ganger, kunne alle sangene og koreografien utenat, visste navnet på hver eneste katt, og så stykket på scenen hver gang sjansen bød seg. Aller best var selvfølgelig originalversjonene, men tivoli-versjonen i GøteborgsOperan og lekebutikk-versjonen i Chat Noir var ikke så ille heller.
Da jeg var i Seattle, oppdaget jeg at Cats‘ USA-turné skulle innom – én uke ETTER at jeg skulle til San Francisco. Jeg har fortsatt ikke kommet meg over den skuffelsen, men jeg jobber med det. Trøsten er at her i New York får jeg ta klasser i teaterdans med selveste Mr. Mistoffelees (ok, han heter egentlig Jacob Brent). Skikkelig stas! Han pratet med meg i dag, yay!
Mens jeg satt og gjenopplevde min fjortislykke, stakk jeg innom den offisielle nettsiden til kattemusikalen. Og hva så jeg der? Jacob Brent og Ken Page (den originale Old Deuteronomy!) i Cats fra 16. mai til 1. juni i Gateway Playhouse, «bare» to timer herfra. H Y L.
Blås i Broadway, neste onsdag skal jeg ta toget to timer østover og se CATS!
(Kjære Sir Andrew Lloyd Webber, hvis du leser dette ved hjelp av Google Translate: Værsåsnill, la meg få danse i Cats. Jeg gjør deg til min personlige Gud hvis du kan fikse biffen. Alternativet er å selge sjelen min til en viss mørkets fyrste. På forhånd takk. Din hengivne pus.)
Vi vet at USA har et spesielt forhold til mat. De er fryktelig glad i søtsaker og søppelmat. Men heldigvis er det bare én side av saken. De er fryktelig flinke på vegetar-/veganmat også. Det er rene paradiset for en dyrevenn her. Jeg kom hjem for en time siden, nedlesset med mat for grovt regnet to uker fremover. Sluttbeløpet tilsvarte mat for tre dager hvis du handler hos Kiwi/Rimi/Meny/osv… Her er de fryktelig flinke på billig mat også, så det er nevnt. Det er bare å velge og vrake i butikkhyllene, og hvis man har lyst på ost, er det overhodet ingen problem, de har både melkost med mikrobiell/vegetarisk løpe og soyaost. Jeg skulle ønske jeg kunne ta med meg både Whole Foods Market og Trader Joe’s hjem til Norge.
Kveldens middag: «Savory» tofu, kirsebærtomater, hvitløk og revet gulrøtter (hvitløken var ferdig skrellet og gulrøttene ferdigrevet, dette er et paradis for late kokker også! ♥), et dryss vegetarisk parmesan og salat med bringebærvinaigrette. Så innmari sunt, liksom.
Apropos sunt, som jeg nevnte i et av de første innleggene etter at jeg ankom USA, prøver jeg å holde meg i samme form som jeg har i Norge. Dette inkluderer både trening og normalt kosthold. Til frokost går det mest i havregrøt med fersken/frukt/bær, og nylig begynte jeg å tilsette kokosolje, sånn for å smøre huden min innenfra, og «hjertevennlig» frokostblanding med vaniljesoyamelk. Til lunsj er det knekkebrød med organisk peanøttsmør eller frukt (MANGO! Jeg har fullstendig mangodilla). Faktisk tror jeg at jeg har fått sunnere form nå enn jeg hadde i vinter. Vedder på at til og med kolesterolet mitt har nådd bunnivå! Vekten min holder seg der den skal være, jeg har gått opp fra undervektig til normalvektig og la vie è bella.
I dag fikk jeg forresten Kindle og et flott tilbud på e-post: 30 dagers medlemskap hos Gold’s Gym for bare $19. Wohoo!
Skal jeg ta bilde av maten jeg tilbereder? (For et spørsmål, selvfølgelig vil dere se flere matbilder.)
Nå som jeg er ferdig med korrekturen jeg har holdt på med siden tirsdag, fikk jeg tid til å komme à jour med bloggen og alle bildene jeg har tatt i det siste. Dette innlegget er om turen jeg tok ut til Dry Tortugas, en liten øy rundt 112 kilometer fra Key West. Øya ble kalt opp etter alle skilpaddene som levde her på den tiden, og etterhvert la de til «Dry» foran for å fortelle reisende at dette er en veldig tørr øy; man bør helst ha med seg masse vann fra fastland om man skal begi seg hit.
Jeg måtte stå forferdelig tidlig opp for å komme meg til båten i god tid før avreise, men jeg fikk med meg soloppgangen, så det var ikke så ille. Mens alle passasjerene stod på brygga og ventet på ombordstigning, fikk jeg meg to nye venner i et eldre ektepar som har vært gift i femti år. Koselige mennesker. Det ble til at jeg satt med dem på båten frem og tilbake på turen, selv om jeg mesteparten av tiden satt og leste korrektur. (Prøv å gjør korrektur på en laptop mens du prøver å ikke svaie for mye frem og tilbake over tastaturet! Veldig humpete båttur.)
Etter rundt to timer på båten kom vi omsider frem til Fort Jefferson på Dry Tortugas.
Ankomstområdet sett fra innsiden av fortet.
Jeg har visst lagt til meg en vane med å fotografere folk som fotograferer.
Ruiner fra en bygning som skulle huse soldater, men den ble aldri fullført. I likhet med Fort East Martello hadde Fort Jefferson en spennende historie.
Dette stedet er rene drømmen for enhver fotograf! Så mange motiver!
Jeg brukte i grunn ikke så veldig lang tid på å tråkke rundt på fortet; etter at jeg hadde fulgt skiltene rundt omkring fortet, gikk jeg tilbake til båten for å få i meg lunsj og låne snorkleutstyr. De neste timene før tilbakereisen tilbrakte jeg i horisontalen, enten ute i vannet med svømmeføtter eller på håndkleet i sola. Vannet var fantastisk. Helt perfekt. Og selv om jeg ikke fikk se skilpadder eller delfiner, så jeg likevel en del artige ting. Forskjellige fisk, vakre koraller og hvit sand som lå i bølger på bunnen.
Neste gang jeg reiser til Key West, skal jeg overnatte på Dry Tortugas! Jeg tror det må være fantastisk å tilbringe et par netter langt ute i havet, under stjernene ♥