Stikkord: Irritasjonsmoment

[Adresse Brooklyn]

3

Gjett hvem som nettopp fikk overlevert nøkler til en hyggelig ettroms med bad i Brooklyn? Jada, Anne-Line har endelig funnet et sted å bo for de gjenværende 47 dagene av USA-oppholdet! Leiligheten er stor og jeg deler den med en jente og en gutt. Leien er ikke så ille, bare $250 for resten av mai og $667 for juni og fem dager inn juli.

Det ble fryktelig mye kluss og mas i jakten på et sted å bo. Først prøvde et par svindlere seg da jeg lagde Craigslist-annonsen, så skulle jeg egentlig se på et rom i Brooklyn med en gang jeg kom til NYC, men i siste øyeblikk før jeg reiste fra LA, fikk jeg tips fra sønnen til mitt Seattle-vertskap om at jeg muligens kunne leie en leilighet billig i Upper East Side av en venn av ham som bare bruker den noen få dager i måneden når han er i byen på forretningsreise. Så jeg bestemt meg for å vente til denne var tilgjengelig og bo hos Hanks tante og onkel imens. Disse skulle reise ut av byen, så denne uken flyttet jeg altså til Chinatown for noen få dager.

Onsdag fikk jeg beskjed om at leiligheten i Upper East ikke var en «done deal» ennå, men at de skulle møtes for å finne en løsning. Jeg skulle få beskjed i går, dagen før jeg skulle ut av Chinatown. Torsdag kom og gikk uten noen oppdatering, så jeg bestemte meg for å ta saken i egne hender. Heldigvis kom jeg over en CouchSurfing-gruppe der man kan tilby/søke etter midlertidig leie av rom, og jeg var så heldig at jeg fikk raskt svar fra en av medlemmene midt på natten. Ni timer senere var jeg på vei til Brooklyn med den megatunge kofferten min.

Nå kan jeg bare nyte de neste 47 dagene, endelig ♥

[Søkes ikke: Barnevakt til døv reisende]

0

Jeg er danser. Jeg er en reisende. Jeg er korrekturleser. Jeg er skribent (eller later som og får betalt for det). Jeg jobber og betaler skatt. Jeg er en ansvarlig voksen. Jeg er selvstendig. Jeg er så mange ting. Men med Greyhound opplever jeg noen ganger at jeg blir redusert til en handikappet, hjelpeløs person som ikke kan reise alene uten assistanse. Misforstå meg rett, det er veldig fint at de er serviceinnstilt og hjelpsomme, men når jeg blir bedt om å sitte foran ved sjåføren, når de tar meg i hånden for å lede meg hit og dit, når de lurer på om jeg har et sted å bo og nøyaktig hvor jeg skal bo, alt dette bare fordi jeg ikke hører, så føler jeg at de trekker mine åndsevner som selvstendig menneske i tvil. Det er fint å få hjelp når jeg ber om hjelp, men jeg trenger ikke puter under armene, eller å bli «mollycoddled» med.

I 1990 ble Americans With Disabilities Act satt i virkning av kongressen. Loven sikrer at funksjonshemmede mennesker ikke skal bli diskriminert på grunn av deres funksjonshemninger, uansett om det dreier seg om å få en jobb eller mulighet til å komme seg inn i en butikk eller benytte seg av et toalett. Det er en selvfølgelighet at alle skal være likestilte, at alle skal ha like muligheter og rettigheter, og at de som trenger tilrettelegging for å kunne fungere på lik linje som alle andre, skal få det. Men å få hjelp til hver eneste fordømte filleting når man stort sett er selvstendig, er ikke å bli behandlet likeverdig. Det er å bli degradert til «en handikappet person som trenger hjelp».

Det eneste jeg trenger er å få viktig informasjon skriftlig, men ellers er jeg i utmerket stand til å velge sete på bussen selv, bestille motellrom og gå på toalett alene.

[Den trøtte korrekturleseren]

6

Jeg er inne i en ikke helt optimal (les: dårlig) periode som korrekturleser. All skyld ligger sikkert hos tredje sesong av LOST, men nå som jeg forlengst har sett ferdig siste episode  — uten egentlig å bli noe klokere på den øya. Så. Mange. Spørsmål. — er jeg trygt ute av LOST-kjøret. (Biblioteket har ikke de tre siste sesongene i arkivet, takk og pris.) Men tilbake til perioden min: Jeg sovner overalt når jeg sitter med korrekturen. Det er ikke boken som har skylden, den er velskrevet og fin. Jeg klarer bare ikke holde øyelokkene oppe. Jeg sitter et eller annet sted og leser korrektur. Noen minutter senere går jeg inn i Automatisk Dvale-modus, teksten blir til en grøt og jeg begynner å drømme at jeg sitter og leser. Dette fører til at jeg leser den samme setningen eller avsnittet tusen ganger på rad selv om jeg vet at jeg allerede har vært gjennom den. Jeg klarer bare ikke komme videre nedover siden før hjernen skrur seg av. Igjen. Igjen. Igjen.

Forestill så dere at jeg sitter på biblioteket og jobber. Og legg til at når jeg går inn i Dvale-modus, bedriver jeg slowmo headbanging, som på et visst punkt ender med et passe kraftig bakoversleng som river meg ut av dvalen og bokstavlig talt får meg til å hoppe i stolen. Snakk om å tiltrekke seg oppmerksomhet.

[Døvhet som unnskyldning]

8

Jeg vet at det finnes enkelte døve personer som utnytter systemet ved å bruke døvheten sin som argument. Jeg har hørt historier om unge og friske døve som prøver å få honnørrabatt på kino for «vi kan ikke høre filmen, vi er jo døve». Jeg har selv sett døve slippe unna bot når de har blitt tatt i billettkontroll på trikken. Ved å snakke hektisk med hverandre på tegnspråk forvirret de kontrolløren, og han lot dem slippe unna. Blant annet. Ikke særlig dannet oppførsel fra voksne mennesker. Heldigvis gjelder det bare noen få individer.

Men å bruke døvhet som en unnskyldning for å få redusert straff når du har voldtatt noen? «Jeg hørte ikke at hun sa nei.» BULLSHIT. Når noen går på gata midt på natten med pikken hengende utenfor smekken og griper tak i den første kvinnen han ser og drar henne inn i et portrom, selv om hun kjemper imot, og krenker henne på det groveste, da spiller det ingen rolle om han hørte eller ikke hørte at kvinnen ropte nei. Det var en bevisst handling som bør få alvorlige konsekvenser for overgriperen, uansett om han er døv, blind, norsk,  amerikaner eller homofil.

Juryen som ga ham redusert straff bør gå inn i seg selv og ta et oppgjør med egne fordommer. Døve er ikke dumme, de er oppegående mennesker som forstår handling og konsekvens. Voldtektsmannen var fullt klar over at han begikk et lovbrudd, og ved å spille på menneskers uvitende fordommer om at «det er så synd på de døvestumme, de er jo ikke helt som oss andre», klarte han å få dem til å la ham slippe unna med en latterlig lav straff. Hva blir det neste? At en døv snor seg unna straff når han/hun begår butikktyveri: «Jeg er døv og  hørte ikke butikkalarmen, så jeg burde ikke straffes.»

Jeg synes det er intet annet enn tragisk at denne avskyelige personen synker så dypt at han prøver å gjøre seg selv til et offer ved å si: «Jeg er døv.» For ikke å glemme juryen som er så godtroende at de i det hele tatt tror at det å være døv er noe som kan unnskylde kriminelle handlinger og frita forbryteren fra en rettferdig straff. «Vi vil ha likeverd, og i det ligger også at vi tar samme ansvar som alle andre i det norske samfunnet.»

Ettersom denne voldtektsmannen tydeligvis går fritt rundt i Oslo, kan det vel være på sin plass å lære litt tegnspråk. (Som om det ikke var nok fra før at man må ha med seg pepperspray, voldtektsalarm og en venninne hver gang man beveger seg over dørstokken.) Hvis noen er interessert i å lære seg å si «NEI! Dra til helvete før jeg kastrerer deg, din jævla drittsekk» på tegnspråk, så kan jeg sikkert ordne en video.

[Dumme, streite menn]

6

På profilen min på Gaysir har jeg skrevet en veldig tydelig beskjed om at jeg ikke er interessert i menn. «Ikke interessert», med Caps Lock-bokstaver og understrekning, er faktisk gjentatt hele tre ganger i denne korte og utvetydige beskjeden min. Likevel finnes det menn som tror de er unntaket fra regelen, menn som sender meg melding og spør om «treff». Er det rart jeg er for kastrering av alle dumme menn? De burde ikke få spre genene sine, det strider mot evolusjonen.

[Kjære turist-dame]

2

Kjære turist-dame:
Når du spør meg hvor flytoget går, selv om vi er omringet av minst fem digre plakater med «Flytoget/Airport Express Train» med en pil under, så er det fryktelig uhøflig å si «Nei, nei, nei!» når jeg peker på en mann iført Flytoget-vest og sier at du kan spørre ham. Han vet det garantert bedre enn meg, og du er en slik person som fortjener å bli skildret i Not Always Right.

[Kjære skvaldrehøne]

0

Du vet du snakker for høyt når du står rett ved verste trafikken i Majorstuakrysset og en hørselshemmet person som står ti meter unna deg, kan høre deg klart og tydelig.

Og du som snakker i mobilen eller skriver tekstmelding mens du kjører (HALLO?! Er du idiot eller er du idiot?); neste gang jeg ser deg, stopper jeg midt i fotgjengerfeltet og flytter meg ikke før du har lagt vekk mobilen din.

[Dag 6 – Hva blir jeg opprørt av]

5

Del 6 av 30 i listen Dag for dag. (Jeg bestemte meg for å gjøre en litt annerledes vri på denne listen; istedenfor å skrive om ting i den rekkefølgen listen var i, plukker jeg heller ut den tingen jeg har mest lyst til å skrive om, enn å sitte med skrivesperre.)

Det er ingenting som står meg mer nært enn dyr. Jeg elsker dyr. Jeg ville hatt en hel dyrehage om jeg hadde muligheten. Så det som opprører meg mest er å høre om dyremishandling, om dumme og/eller ondskapsfulle mennesker som ikke har noe respekt for dyr. Idiotiske jegere som skyter utrydningstruede neshorn fordi idiotiske asiatiske menn innbiller seg at knust neshorn-horn er superb afrodisiakum. Idioter som kaster plastringer i naturen, slik at små dyr lider en langsom kvelningsdød mens plast skjærer seg inn i halsen på dem. Idioter som adoptere kattunger fordi de er «sååå nusselige», men hiver dem ut på motorveien når de blir større og mindre nusselige. Idioter som kler seg i pels og dermed støtter driften av en bransje som torturerer og slakter dyr i tusentalls. Idioter som slipper ut 6000 liter klor i en elv og dreper alt liv i elven. Jeg kunne ramset opp enda flere typer idioter, men dere har vel tatt poenget mitt. 16.000 arter er utrydningstruet på grunn av idioter, enda flere arter er blitt utryddet helt siden homo idiotus fant ut hvordan han skal bruke våpen til å klubbe ned eller slakte alt som ikke går rundt på to bein med en oppskrytt, forvokst peanøtthjerne.

Jeg blir også fryktelig opprørt av miljøsvin; folk som hiver søpla si på bakken istedenfor å bære den de få metrene til nærmeste søppelbøtte, og folk som ikke kildesorterer. Kom igjen, det er ikke SÅ vanskelig! Plast i blå pose, mat i grønn pose, resten i vanlig pose, ingen IQ nødvendig. Stakkars Moder Jord.

[Møkkadag]

0

En dag som starter med at man må stå opp og gå hjemmefra uten frokost fordi man skal bli stukket i av en overlegen sykepleier og gå glipp av dagens eneste ordentlige danseklasse. Deretter kommer det noen stillesittende timer før to timers frustrasjon over at man ikke får til noen av trinnene i tre forskjellige koreografier. Dagen rundes av med en dykketur i irritasjon over stagnasjon i egen danseutvikling.

Det eneste med møkkedager som dette er at jeg blir motivert til å kjøpe joggesko og melde meg på alle høyintensitetstimene på SATS slik at jeg kan svette ut frustrasjon og mesteparten av bevisstheten.

Huskeliste for onsdag: Kjøpe joggesko.

[Hindringer i nødstilfeller]

4

For et par dager siden fikk jeg igjen merket hvor frustrerende det er å ønske å yte hjelp, men ikke ha mulighet til å kunne gjøre noe. Denne gangen var det heldigvis ingen nødstilfelle som krevde ambulanse, bare en hund uten halsbånd som plutselig dukket opp i gata mi midt på natten uten noen eier i sikte.

Jeg klarte å lokke ham til meg, og passet på ham helt til en tilfeldig forbipasserende dukket opp og kunne hjelpe meg med å ringe politiet. Til alt hell dukket heldigvis Neros eiere opp like etter telefonsamtalen. Men tenk om den tilfeldige forbipasserende eller eierne ikke dukket opp i det hele tatt? Jeg prøvde faktisk å skaffe hjelp ved å sende en melding til Twitter, men midt på natten er det bare amerikanere som er våkne og pålogget, og hvem legger merke til én tweet blant hundrevis av andre tweets?

Jeg ønsker å bidra i samfunnet ved å tilby hjelp i ulike situasjoner, uansett om det dreier seg om å stemple billetten for en gammel dame som ikke når frem til stemplingsautomaten på trikken, fikse et problem med kopimaskinen på Skriveloftet eller passe på dyr for Dyrebeskyttelsen. Men jeg kan ikke ringe etter hjelp i alvorlige nødstilfeller.

Hvis jeg kommer til et ulykkessted, kan jeg selvfølgelig hjelpe litt ved å gi førstehjelp, men fordi jeg ikke kan høre godt nok til å gjennomføre en telefonisk samtale, kan jeg ikke skaffe dem den viktigste hjelpen: En ambulanse som kan frakte dem til sykehuset raskest mulig.

Jeg begynner å tro at noen blir nødt til å ofre livet før Helsedirektoratet, samferdsels- og justisdepartementet får ut fingeren og oppretter et varslingssystem for hørselshemmede.