Akkurat nå er jeg litt bitter for at jeg skal reise til New York neste uke.
Neste fredag KUNNE jeg danset i den nye Operaen.
«Once in a lifetime»-sjanse. Nesten.
Det er så typisk.
Vi får håpe jeg får flere slike sjanser når det passer bedre.
Tenk å få danse på samme scene som Nasjonalballetten.
Og måtte avslå.
Bittert.
November 2004.
Amorous butterfly, no more will you flutter around
Disturbing the ladies night and day
You little Adonis of love
In a spider’s web you now are bound
Hear the tarantula gravely say
Amorous butterfly, no more will you flutter around
Watch your beloved ones in the sky above
Never more with them you will joyfully play
You little Adonis of love
As the spider causes you a deadly wound
She will an endless thread around you lay
Amorous butterfly, no more will you flutter around
Feel how the drops of the poison shove
Your soul out of your body that once was merely gay
You little Adonis of love
Forever shall your little ladies mourn like a dove
As your dead body in the cobweb will sway
Amorous butterfly, no more will you flutter around
You little Adonis of love
«Du kan ikke si til en homo at du skal bruke Spenol i ansiktet, jeg får jo vondt i meg.» Sa Stein da jeg lurte på om Spenol virker like bra som L’oréals ansiktskrem. Grunnen til at jeg spurte, var at jeg var hos legen på mandag. Hun kunne fortelle at brennkopp-basseluskene er helt og fullstendig borte, til tross for at jeg var ganske skeptisk.
Legen var skråsikker på at eksemet mitt er forårsaket av parfymert krem. Så den neste tiden skal jeg kutte ut kremer som inneholder parfyme (og jeg som nettopp kjøpte en hel boks L’oréal Age Perfect… Mamma, vil du ha den?), samt nøtter. Egg har jeg kuttet ut for snart et år siden (og jeg savner det dypt…)
Og nå fikk jeg altså streng beskjed fra en av favoritt-homoene mine om at huden min er for verdifull for sjukroners Spenol fra Kiwi. Denne derimot, er meget bra. Han bruker den jo selv, måvite. Så nå skal jeg se etter kremen mens jeg er i NYC. De burde ha den der.
«Lesbian som handler ordentlige produkter, I like it.» Sa Stein. Det går jo litt lettere når en fortapt lesbe får shoppetips fra noen med peiling.
Jeg må også kjøpe et par nye maskaraer og eyelinere. Basseluskene kan ha satt seg i dem jeg har nå, hurra. Eksemet mitt kommer til å gjøre meg fattig. Spesielt nå som jeg er arbeidsledig.
Ja, du leste riktig. Naken skal sette kroken for døra og dermed blir kommende fredag min siste arbeidsnatt på Naken. Det er ganske kjipt, for jeg trives godt der. Både som ryddevakt og gjest. Og igjen har vi lesber ikke vårt eget sted å søke tilflukt til. De stakkars homoene må pent finne seg i lesbisk masseinvasjon på Elsker en stund fremover.
Yay, lizm.
Anne-Line og Louise var på konsert i helga. Frøken Vestrheim spilte på Skuret og Anne-Line øvde seg på å ta konsertbilder i dårlig lys. Anne-Line er temmelig fornøyd.
Anne-Line sov dårlig i natt. Noe som resulterte i at hun sovnet midt i undervisningen og bestemte seg for å stå over flamencoen for å få sitte litt stille en stund. En halv time av ettermiddagen tilbrakte Anne-Line på Oslo S med Rolf Inge. Tilfeldigvis traff de på Choco som fikk gleden av en muntlig veibeskrivelse til bussterminalen.
Nå skal Anne-Line prøve å få seg en liten blund før jazzen.
Juni 2007.
Jeg stod og sjekket når første trikk kom. Idet jeg snudde meg fra rutetabellen, så jeg en sortkledd jente gå forbi. Å se henne var som å få et saftig slag i magen. Jeg så langt etter henne mens jeg prøvde å få tilbake pusten. Hun gikk nedover gata og jeg kastet et blikk på klokka.
To sekunder senere fulgte jeg etter, det var lenge til trikken kom og jeg kunne gå til neste stopp. Jeg tok henne fort igjen og mens vi travet fremover, hun intetanende foran og jeg bak, prøvde jeg å se på alt annet enn på ryggen hennes. Tenk om hun merket at hun ble iakttatt og snudde seg?
«Du er søt du er søt du er søt,» tenkte jeg. Det gikk som et mantra. Jeg håpet at hun på et vis ville fange opp tanken som en vag hvisken langt inn i underbevisstheten. Det går an, bare man fokuserer hardt nok på å sende en tanke til en annen person.
Vi kom til et lyskryss, jeg skulle mot venstre. Hun fortsatte mot høyre og mens jeg ventet på grønt lys, så jeg etter den sorte ryggen hennes. Hun snudde seg halvt, som om hun merket noe som strøk borti henne, før hun gikk videre. Jeg stod igjen med vissheten om at hun hadde merket mitt nærvær.
På Skuret 23. februar.
Når jeg trodde at jeg omsider var kvitt brennkoppen, så går den hen og blir teit igjen. Ingen ord kan beskrive hvor lei jeg er av å ha et kronisk sår på øyelokket. Ingen ord kan beskrive hvor lei kroppen min er av penicillin. Ingen ord kan beskrive hvor mye jeg savner å kunne gni meg skikkelig i øyet.
Jeg fant noe hos Lommelegen: «Dersom det kun er ett begrenset område med brennkopper, behandles infeksjonen lokalt. Vask ofte og grundig med såpe (evt. grønnsåpebad), vask deretter med f.eks klorheksidin sårvann, og smør deretter bakteriedrepende krem/salve på brennkoppene slik som Microcid, Bacimycin eller Brulidine.»
Penicillin fungerer dårlig, men jeg synes overnevnte metode høres ut som noe som faktisk kan hjelpe. Det blir gjensyn med legen på mandag, så da får vi se hva hun mener.
Nå er det leggetid etter en lang dag/natt. Jeg fikk ikke sove før jobben igår, så jeg vimset en del på Naken. Tyllet i meg tre Battery. Men det var ikke så effektivt. Det eneste som skjedde var at jeg fikk Onward, Christian Soldiers på hjernen. Av alle ting.
God natt.
Oktober 2007.
Hun sitter ved meg i timen og følger med på undervisningen mens jeg betrakter henne med korte sideblikk. Bare noen centimeter skiller mitt høyre bein fra hennes venstre. Jeg tar meg selv i å forestille meg at jeg kommer borti henne. Fort flytter jeg meg litt bort fra henne mens jeg legger armene i kors.
Tanken om å legge hånda over hennes sveiper innom og jeg må knuge hardt om overarmen for å ikke la tanken bli en impulshandling. Hun strekker på seg og gjesper. Et indre bilde dukker opp: Jeg spør henne om hun er trøtt og hun smiler bekreftende mens jeg stryker henne over ryggen.
Stryke over ryggen! Jeg knuger enda hardere om overarmen og prøver å jage vekk tankene. Læreren prater og prater, men jeg forstår ikke et ord av det han sier. Jeg fokuserer på tavla og gjør et forsøk på å plukke opp litt pensum. Hele tiden holder jeg fast i overarmen så knokene hvitner.
Når timen er over og jeg går ut, oppdager jeg et stort blåmerke på overarmen.