Stikkord: Personlig

[Dag 8 – Mine redsler]

1

Del 8 av 30 i listen Dag for dag.

Det er bare to ting her i verden jeg virkelig frykter. Den ene er noe så irrasjonelt som edderkopper. Jeg hater edderkopper. Veldig. Innmari. Mye. Et av favorittmagasinene mine er Illustrert Vitenskap, og de trykker gjerne bilder av edderkopper innimellom. De gangene jeg har blitt overrasket av et nærbilde av en eller annen stygg, hårete tarantell, skjer to ting:
1) Jeg kaster automatisk bladet fra meg. Jeg har iallfall velfungerende urinstinkter som vet hva som er best av «flykt eller slåss».
2) Jeg plukker opp bladet, men passer på å holde det på en armlengdes avstand mens jeg holder i hjørnene lengst bort fra edderkopp-bildet.
Veldig rasjonelt.
Prøv å tenke dere hvordan jeg blir hvis jeg plutselig står øye til øye med en sprell levende monster med åtte lange, hårete bein og åtte glinsende øyne. Støvsugeren er min beste venn, for å si det slikt. Men bare hvis monsteret er mindre enn tommelfingerneglen min. Noen andre får lov til å ta seg av de større eklingene.

Den andre redselen min er at det skal skje noe med meg som gjør at jeg blir fullstendig ufør og ikke lenger er i stand til å gjøre noe som helst uten hjelp. Eller at jeg skal bli så dement at jeg blir lukket bort på en eller annen avdeling der jeg sakte råtner bort mens bevisstheten min lever i fortiden. For meg er det svært viktig å ha et fritt og selvstendig liv, å ha muligheten til å gjøre hva jeg vil når jeg vil. Jeg vil så gjerne reise verden rundt og samle opplevelser så lenge jeg kan. Jeg vil føle at jeg bruker hele kroppen og hjernen hele tiden. Å bli ufør og dement er for meg det samme som å bli satt i fengsel på livstid, uten mulighet for løslatelse for god oppførsel.

[Dag 5 – Hva er kjærlighet?]

3

Del 5 av 30 i listen Dag for dag.

Fra bokmålsordboka:

kjærlighet

~het f1 el. m1
1 varm, hengiven følelse for noe(n) k- til hjemmet, nesten, fedrelandet, folket, naturen, kunsten / Guds k-

*

Kjærlighet er de varme følelsene som blusser opp i magen og/eller brystet på deg når du er sammen med noen du er glad i, f.eks. en kjæreste, din aller beste venn, din familie, Moder Jord.

[Dag 3 – Mine foreldre]

1

Del 3 av 30 i listen Dag for dag.

Mormor syklet til sykehuset med veer da moren min meldte sin ankomst til verden, og ettersom moren min ble født på selveste «Oslo-dagen», fikk hun bildet sitt i avisen og gave-bankkort på hele 100 kr fra Christiania Bank- og Kredittkasse. I løpet av oppveksten rakk mamma å reise verden rundt (nesten!) siden hun var så heldig å ha en far som jobbet som flyvert hos SAS. Etterhvert ble det førstegangstjeneste i militæret og tannpleiersekretærutdanning. Så dukket jeg og lillebror opp, og mamma ble hjemmeværende husmor som bakte boller, tok oss med på lange bilturer og gjorde andre ting som kjennetegner en trygg og god barndom. Da lillebror og jeg var store nok, begynte mamma å jobbe som barnehagetante i noen år før hun vente tilbake til karrieren som tannpleiersekretær. Mamma er en slik mor som bryr seg om barna sine, stiller alltid opp som publikum uansett hva du gjør, ringer nesten daglig for å spørre om alt står bra til og som bryter seg inn hos deg for å sjekke at alt faktisk står bra til om du ikke svarer på en melding innen fem timer. True story.

Pappa er fra Bærum, men kunne like gjerne kommet fra villmarken, der han trives best. Som liten gikk han på ski til skolen eller stakk av fra skoleområdet for å gå tur i skogen isteden. Som de fleste attenåringer gjennomførte han verneplikten, men da året var omme, ble han værende i Hæren i et par tiår til og reiste mye omkring. Deretter brukte han noen år på å sitte i store, fine direktørkontorer hos Telenor mens han jobbet med HR, som jeg ikke har noen anelse om hva er for noe. Til slutt bestemte villmarkens sønn seg for å si opp, skaffet seg en hund og en flokk med hester, og flytte til langt uti huttiheiti. Noe av det første folk bemerker når de møter pappa og meg samtidig, er hvor mye vi ligner hverandre. Utseendemessig, altså. Jeg synes et par timer i Oslomarka er friluftsliv nok.

Begge mine foreldre har gjort veldig mye for meg i årenes løp, og til tross for at jeg ofte kunne være en skikkelig trassunge, klarte de likevel å gjøre et selvstendig og veloppdragent menneske av meg. Mamma er den kreative som støtter meg i alt jeg gjør, uansett hva det er; pappa er den jordnære som passer på at jeg ikke har hodet i skyene hele tiden, og ved et par anledninger prøvde han å foreslå at en trygg kontorjobb med stabilt inntekt kanskje kunne være en idé. Uansett er begge svært stolte av meg (noe de ofte forteller meg), og jeg setter svært stor pris på alt de har gitt meg og lillebror.

[Dag 2 – Min første kjærlighet]

6

Del 2 av 30 i listen Dag for dag.

Nå forventer folk kanskje et klissete innlegg om min aller første kjæreste, eller den første gangen jeg har vært forelsket i noen som jeg aldri fikk. Sannheten er at jeg har aldri vært forelsket. Iallfall ikke oppriktig forelsket, bare enten lett, forbigående betatt eller på-grensen-til-besettelse-med-et-snev-av-sjalusi, sistnevnte har ingenting med kjærlighet å gjøre og er bare bortkastet tid og energi.

Siden jeg fortsatt har til gode å oppleve den slags kjærlighet, vil jeg heller fortelle om en annen slags kjærlighet: Kjærligheten man føler for sin aller beste venn. Min aller beste venn var en irsk setter ved navnet Snorre. Han var en del av familien min fra jeg var et par år til jeg var fjorten, og selv om det er over ti år siden han døde, savner jeg ham fortsatt så mye at jeg sliter med å skrive dette innlegget uten å finne frem Kleenex. Selv det å se en annen irsk setter på gata er nok til å gjøre meg vemodig.

Der har dere den første, udødelige kjærligheten. Dette innlegget skulle egentlig inneholdt flere anekdoter som forteller hvor mye Snorre betød for meg, men jeg sitter på skolen og ser ut som om jeg skal i begravelse. Derfor slenger jeg inn et bilde av ham og meg isteden. Et bilde sier jo mer enn tusen ord.

[Dag 1 – Presentere meg selv]

3

Del 1 av 30 i listen Dag for dag.

De som har fulgt meg en stund, vet allerede en god del om meg, men for de som plutselig ramler innom denne bloggen en dag, kan det være greit med en liten presentasjon av meg, ithildancer, også kjent som Anne-Line.

Jeg er et eksemplar av arten homo sapiens, født i Norges hovedstad en vakker sommerdag i 1985, det samme året Bobbysocks hentet hjem seieren i Eurovision med sangen «La Det Swinge». Ikke lenge etter at jeg ble født, flyttet vi til Kirkenes. Der ble vi boende helt til jeg var tre år og mistet hørselen etter et tilfelle av hjernehinnebetennelse, typen menigokokk B. Vi gjorde trøndere av oss for at jeg skulle få gå i barnehage med andre hørselshemmede barn. Etter et par år (jeg er ikke sikker på hvor lenge vi bodde i Trondheim, men ikke lenge nok til at jeg pådro meg trønderdialekt, sjø) flyttet vi tilbake til verdens navle, a.k.a. Oslo.

Jeg vokste altså opp i Oslo og gjorde de samme tingene som alle normale unger gjorde på den tiden da vi fortsatt skrev årstall med minst to niere og ingen visste hva en iPhone var. Oppveksten skjedde på østkanten av Oslo, neeesten helt ved Groruddalen, men jeg endte likevel opp med å bli en fjong Frognerfrue i dag. Vi flyttet etterhvert til Bærum, hvor jeg gikk på danselinjen på Rud, en berømt og beryktet videregående skole, hvor talenter som Alexander Rybak (hei, hei, parallellklassekamerat og medruss 2005) og Gietlitevink-Maren også gikk.

Etter russetiden kunne jeg stolt gå ut av Rud VGS med 5 i dans og 6 i gym, og rett inn på Bårdar Akademi. Jeg holdt ut ett år før jeg fant ut at jeg ikke helt visste om jeg hadde lyst til å drive med dans, så jeg tok meg et friår hvor jeg gransket min indre kjelleretasje før jeg fant ut at jeg kanskje skulle studere fotografi. Avsted til Norges Kreative Fagskole bar det, og gøy var det. Helt til jeg begynte på kveldskurs på Bårdar og skjønte at foto er gøy, men dans er livet.

Jeg sendte dermed inn en søknad til Bårdar, tryglet på mine knær og bestakk dem til å ta meg tilbake (neida, jeg gikk på audition som alle andre, og gjorde mitt beste). Og de tok meg inn, snille som de er! Nå, halvannet år senere, er jeg snart ferdig med tredje og siste året på danselinjen på Bårdar. Foran meg ligger Den Store, Skumle Verden, mange storslagne planer og en ikke ubetydelig gjeld til Lånekassen.

Det er omtrent sånt livet mitt ser ut i kortversjonen. En dag tar jeg kanskje en Knausgård og gir ut livet mitt i langversjon.

Og forresten, jeg er lesbisk, jeg jobber frivillig for Dyrebeskyttelsen og jeg får betalt for å lese bøker for Cappelen Damm. «Korrekturleser» kalles det. «Drømmejobb» kaller jeg det. Jeg er også i overkanten interessert i filmer, buddhist, totalavholds, vegetarianer, veldig glad i sarkasme og sjokolade.

[Avisbud-blues]

2

Jeg har jobbet som avisbud i et par måneder nå. Jeg har trosset vinteren fordi jeg hver søndag forteller meg selv at det ikke er lenge igjen til våren, ikke lenge igjen til all den dumme snøen og isen forsvinner, og jeg kan jogge opp de bratte bakkene med avistrallen etter meg, for jeg har jo over gjennomsnittlig god form.

Sist søndag stoppet jeg opp et øyeblikk og regnet ut omtrent hvor mye jeg tjente per timen på å traske gatelangs og løpe i trapper midt på natten med flere kilo tunge avisbunker. Tallet jeg fikk opp, var så latterlig at jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte.

Da jeg kom hjem, sendte jeg oppsigelsen min. Til tross for at jeg liker å være avisbud, så er dette et yrke som hadde passet bedre om jeg hadde et helt vanlig A4-liv. Jeg har ikke et vanlig A4-liv; jeg studerer dans, et studium som hver uke krever mer enn 30 timers trening og hardkjør. Å være danser er hardt både for kroppen og for sinnet, så det sier seg selv at jeg må hvile når jeg har mulighet, dvs. etter skoletid og i helgen.

Etter at jeg begynte som avisbud, har jeg også merket flere fysiske plager etter hver søndag: begynnende betennelse i leggene, smertestråler fra hoftene, sliten rygg, trøtthet… Da jeg fant ut hva timelønnen min var, skjønte jeg at det bare var idiotisk av meg å bruke tid og energi på å tjene småpenger som jeg etterhvert vil bli nødt til å bruke på behandling for å bli bra nok til å kunne fortsette å ødelegge kroppen min. I løpet av en måned som avisbud tjener jeg akkurat nok til én eller to behandlinger hos fysioterapeut. Kort sagt: Det er ikke verdt det.

Til sammenligning: Jeg jobbet som catwalkmodell tidligere i høst. På én kveld tjente jeg dobbelt så mye som jeg tjener på én måned som avisbud, og det eneste jeg trengte å gjøre var å vise frem klær, gå pent og smile.

[Bekjennelse]

2

Jeg heter Anne-Line og jeg er nettavhengig.

Jeg har nylig sagt opp mitt bredbåndsabonnement fordi jeg innså at jeg brukte for mye tid på internett. Det er ikke det at internett er en dårlig ting; det har mange fordeler, men disse er de fleste klare over, så jeg gidder ikke ramse opp dem nå. Problemet er når noen glemmer å eksistere utenfor nettet.

Jeg følte jeg bare lot livet fly forbi mens jeg ventet på at en eller annen siden skulle laste. Jeg ble lei av den følelsen jeg fikk av å se opp fra skjermen og oppdage at jeg har brukt fem timer på ingenting når jeg heller kunne ha brukt disse timene på å møte venner, gå en tur i skogen eller bare rydde opp i gamle bilder. Noe av det jeg husker best, er den irritasjonen jeg følte da jeg satt og prøvde å oppdatere meg på Twitter mens min egen far prøvde å snakke med meg. Sånn skal det ikke være.

Alle disse timene kunne jeg ha brukt til å danse mer, pleie mine bånd til venner og familien, lese en bok eller tre… Hvorfor ble det så viktig for meg å få med meg enhver oppdatering, hver lille tweet, de nye lolcats-bildene? Hva fikk jeg ut av det? Kanskje kom jeg over en bra lenke her eller en fin bloggpost der, som jeg faktisk lærte noe nyttig ut av eller som gledet meg, men dette var bare noen små plett i helheten.

Jeg vil anslå at minst 80% av den tiden jeg tilbrakte på nett, gikk til å trykke F5 for å se om det har kommet noen nye oppdateringer siden sist jeg sjekket for et par minutter siden.

De fleste normale mennesker klarer å kontrollere sin nettbruk. De holder seg oppdaterte, samtidig som de tar seg tid til å oppdatere seg i det virkelige livet. Men noen mennesker har ikke den samme kontrollen. Det er det samme som med alkohol eller narkotika: De fleste klarer fint å drikke alkohol til fest eller et glass vin i ny og ne. Men noen klarer ikke stoppe der, de må ha alkohol hele tiden. Det blir en avhengighet.

Jeg har omsider innsett at internett har blitt et problem for meg, og det er derfor jeg prøver å kutte ned på bruken av dette. Jeg har vært nettfri hjemme i nesten en uke nå. Kanskje ingen stor bragd for de fleste, men for meg er det en stor forskjell: Plutselig har jeg tid til å lese en bok. Plutselig hadde jeg tid til å rydde opp i gamle bilder. Plutselig hadde jeg tid til å være til stede i nuet og observere mine egne tanker og følelser og det som skjer rundt meg.

Ironisk nok har jeg blitt flinkere til å holde denne bloggen i live etter at jeg innså min avhengighet. Jeg har kunnet fokusere på de tingene som betyr noe for meg, fokusere på å ta vare på disse øyeblikkene, skrive dem ned og dele dem med andre. Bilder fra Australia-turen min for nesten tre år siden er omsider lagt ut på Fjesbok, bilder fra en morsom fadderdag for over et år siden er blitt delt med vennene mine. Og jeg føler meg mer hel enn jeg har gjort på veldig lenge.

(Dette innlegget hadde jeg kanskje ikke skrevet om det ikke var for Mikael Rønnes kronikk om Fjesbokavhengighet i Aftenposten. Hvilken rolle spiller det om kronikken er klisjéfylt når den formidler noe som er virkeligheten for noen av oss?)

[Don’t DIS my ABILITY]

2

I november ifjor skrev jeg om når et jobbintervju blir et slag i trynet. Jeg mistet hørselen da jeg var tre år, men hele livet har jeg lært at jeg kan klare hva som helst, akkurat som alle andre. Det eneste jeg ikke kan (ennå!) er å ha en telefonisk samtale. Men bortsett fra det kan jeg gjøre ALT! Jeg studerer dans, jeg reiser alene til den andre siden av kloden, jeg er korrekturleser, jeg opptrer på scenen, jeg hører på musikk, jeg prater og så videre.

Når jeg søker på jobb, leser jeg annonseteksten og spør meg selv: «Kan jeg klare denne jobben?» Hvis svaret er ja, sender jeg søknad. Jeg kan jobbe med hva som helst – bortsett fra telefonsalg, av åpenbare grunner. Men jeg ser ikke hvorfor jeg ikke skal kunne sitte i kassaen hos Kiwi og bippe varer, eller selge klær for H&M, eller… Jeg har tross alt høreapparat og kan munnavlese, samt prate godt nok selv.

Dessverre er det ikke alle som har like stor tro på meg og mine muligheter. De har satt seg fore at er du DØV er du en PROBLEMATISK BYRDE. Blant annet personen som intervjuet meg. Det tok meg noen uker å komme meg over det slaget det var å bli fortalt at jeg, til tross for min dyktighet og selvstendighet, ville bli et problem fordi jeg ikke hører like godt som de andre søkerne. Så lite skulle det til for å få meg til å føle meg som en ubrukelig person.

Da jeg hadde kommet meg over denne hendelsen og snakket med flere bekjente om dette, bestemte jeg meg for å sende en klage til Likestillings- og Diskrimineringsombudet. De tok det opp med arbeidsgiveren og personen som skulle intervjue meg. I dag fikk jeg svar fra arbeidsgiveren gjennom LDO: De beklaget sterkt at rutiner ikke ble fulgt under intervjuet, jeg skulle aldri blitt nektet jobbintervju på grunn av hørselsmangel og de var på det rene med at det var diskriminerende. Hvis jeg ønsker det, kan jeg få et nytt intervju for å bli vurdert til den stillingen jeg søkte på ifjor.

Jeg ønsker ikke nytt intervju, men jeg er fornøyd med at de det gjelder har fått smekk på labben og jeg håper min historie kan føre til at flere får opp øynene for at alle har muligheter. I stedet for å snakke om «disability», skal vi heller snakke om «don’t DIS my ABILITY».

*) «Don’t DIS my ABILITY» har jeg fra Australia, det er rett og slett et fantastisk begrep!

[Speilbilde]

4

Jeg satt på bussen og betraktet speilbildet mitt. Det tok litt tid før jeg oppdaget at det var noe rart med speilbildet. Ikke utseendemessig – speilbildet var akkurat like pent som jeg forventet at det skulle være – men detaljmessig. Speilbildet hadde på seg sort t-skjorte, jeg hadde på meg hvit topp. I tillegg stirret jenta i glassoverflaten i en helt annen retning enn meg.

Det var da det slo meg; jeg satt og stirret på speilbildet til min egen dobbelgjenger. Hjertet stoppet et millisekund. En ting er å bli spurt av venner om jeg «var på 3-banen inn mot Oslo forrige lørdag» eller «på treningsenteret» da jeg egentlig var for syk til å trene. Noe helt annet er det å se med egne øyne at det finnes en sprell levende person som ligner så veldig på deg at selv du tror det er deg.

Resten av bussturen satt jeg og nistirret på speilbildet – jeg snek meg til et par «tilfeldige» titt over skulderen også – mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre. Hjernen var dessverre ikke i stand til å samle inn informasjon om tilsvarende situasjoner, det var tross alt første gang jeg så en dobbelgjenger, så jeg fortsatte bare å sitte som fjetret.

Kanskje var det like greit; hun kunne fått inntrykk av at jeg er en veldig, veldig sær person («Hei, du er dobbelgjengeren min! Hva heter du?»), og det hele føltes som om jeg egentlig hadde tatt en tidsmaskin. Jeg har ikke mye erfaring med tidsreiser, men jeg vet at det kan bli potensielt skummelt om man reiser i tid og tar kontakt med ens fortidsjeg eller fremtidsjeg. Derfor ble det til at våre veier skiltes etter at vi begge gikk av på Lapsetorget, og antakelig kommer hun aldri til å vite at hennes dobbelgjenger satt rett foran henne en gang.

[Jenta fra i natt]

1

Moren min snakket nettopp med henne på telefonen. Hun er i orden nå, men er fremdeles litt skjelven. Hun hadde faktisk ikke drukket særlig mye i går, så jeg har mistanke om at noen puttet noe i drikken hennes (blant annet pga. hvordan pupillene hennes var da vi fant henne).

Jeg er sjokkert over at det var mulig å være så fullstendig borte for denne verdenen som den stakkars jenta var. Vi fire som passet på henne, kløp og fiket henne hardt for å få kontakt med henne, men det var som å få kontakt med en potetsekk. Det er skremmende å vite at det faktisk er mulig for hvem som helst å gjøre HVA SOM HELST overfor noen som er så ute av stand til å forsvare seg.

Mennesker som putter GHB eller annet dop i intetanende jenters drinker for å utnytte dem, befinner seg på det absolutte laveste nivået som det er mulig å komme på. Disse menneskene burde kastreres med en rusten neglfil. Millimeter for millimeter.