Akkurat nå sitter jeg og ser på opptak av et opptak (jada, småtåkete mobilkameraopptak av et videoopptak) av en improvisasjon jeg gjorde forrige uke, i den hensikt å lære meg hele greia (1:30 minutter!) utenat. Takk og pris for sakte avspilling, for her går det fort i svingene!
I går var den store D-dagen. Et prosjekt som jeg ble med på for to år siden, hadde prøvestart i går. Min første store dansejobb, som jeg faktisk for ordentlig lønn for! (I motsetning til da NRK leide inn gratis arbeidskraft fra skolen jeg gikk på, da de trengte billig underholdning til Ski VM og Eurovision, noe som forøvrig er et veldig alvorlig problem for dansere og andre utøvere i Norge: Sosial dumping.) Det føles fantastisk å endelig være i gang med noe som har ligget langt borte i horisonten så lenge, og i tillegg føles det utrolig deilig å endelig få en så stor sjanse til å vise at ja, jeg kan jobbe som danser selv om jeg ikke hører. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å vise frem resultatet på scene 2 i Operaen! Denne bloggen har hatt «I just wanna dance» som undertittel i gudene vet hvor mange år, men nå blir det endelig sving på sakene! Nå skal jeg bare danse, danse, trene og danse de neste 79 dagene ♥ (Og deretter flyr jeg til Island for å danse litt til der, i et annet prosjekt som er minst like spennende!)
Og nå, over til noe helt annet:
Jeg hadde venninnebesøk forleden, og hun hadde med seg bebisen sin, en skikkelig kosesyk chihuahuafrøken ved navn Hai.
Nevnte venninne var nylig i USA og tok med seg en flaske av Trader Joe’s bringebærvinaigrette til meg. Jeg konsumerte store mengder av denne da jeg bodde i NYC. Jeg er vanligvis ikke typen til å spise salat alene, kun som tilbehør. Men med bringebærvinaigrette kan jeg til og med jafse i meg ruccola som en Duracellkanin.
Fra lørdagens frivilligvakt på Kattehuset. En av de andre vaktene hadde med seg en veldig nysgjerrig chihuahua som hadde tunga konstant på utstilling. Jeg visste ikke hva «nistirring» var før jeg så kattenes reaksjon på vofsen. Som om en marsboer hadde landet på jorden.
For de som klikket seg hit i håp om å få servert noen pirrende bilder av Tone Damli eller andre kjendiser: Skaff deg et liv, taper.
Jeg har nylig skaffet nytt objektiv til kameraet mitt! Deilige 35 mm f/1.8. Og foreløpig har jeg tatt et bilde av vinduskarmen på kjøkkenet mitt, og ellers eksperimentert litt med «Made in China»-stjernemaskinen som jeg kjøpte for tretti kroner på ebay for en liten evighet siden. Og kaninlampene som jeg strengt talt ikke var nødt til å kjøpe, men som jeg bare ikke fikk meg til å forlate da jeg så dem i butikken:
Jeg liker kjøkkenet mitt, jeg. Spesielt vinduskarmen, som passer ypperlig til å sette ting og blomster i en pen og ryddig rad.
Balansekunstner på Kattehuset.
Skal det være litt slag, noen?
Jeg har laget dørskilt. Universets kuleste dørskilt.
Hvis Picasso hadde vært interiørdesigner, ville han sikkert innredet leiligheter på denne måten, med bokhyller på gulvet og stuebord i sofaen. Sånn har det sett ut hos meg siden torsdag kveld.
En helsekostbutikk plassert midt mellom McDonalds og Burger King? Snedig.
Om nom nom.
Et hjem uten blomster er som en himmel uten stjerner. Eller noe i den duren. Ting begynner endelig å falle på plass her, jeg har skaffet meg sofa (med turkis trekk som står til gardinene og vinduskarmen!) og et skrivebord. Nå mangler bare å få huket inn et par flyttefolk til å bære en hundre kilo tung hylle til fjerde etasje, slik at jeg kan putte ting og tang i skuffer og få leiligheten til å ligne noe man ser i et interiørblad.
Utsikt fra kjøkkenvinduet i går ettermiddag da jeg tok meg et øyeblikk til å nyte å bare være til.
Den første natten sov jeg på luftmadrass, klumpet sammen som en hutrende ball med krampe, i en tom og veldig kald leilighet mens oransje og rødt lys fra gaten utenfor skinte inn gjennom de to vinduene i stuen. Leiligheten holdt knappe fem grader gjennom mesteparten av natten fordi jeg ikke skjønte meg helt på varmeovnen, men til slutt løste jeg mysteriet og justerte varmeovnen opp til 35 grader for å sprengfyre litt.
Dagen etter tømte jeg det lille rommet i Bærum for esker, ting og tang, og bar ned en altfor tung og skrøpelig IKEA-kommode fra mormors loft. Da vi kom opp til leiligheten med de første eskene, hadde tropevarme omsider antatt stua og kjøkkenet, og tallet på varmeovnen ble nedjustert til et levelig og mer økonomisk nivå. I et par timer tråkket vi på oss bein av gelé og armer av stål der vi flyttet esker, ting og tang opp til fjerde etasje. Broren min imponerte med det kunststykket det er å bære en 120×200 seng – helt alene.
Sånn så det ut da vi var ferdige; en labyrint av esker som skulle pakkes opp, ting og tang som skulle sorteres og plasseres på sine rette plass. Noe jeg holdt på med resten av ettermiddagen. Jeg klarte å pakke to esker fulle av ting jeg ikke trenger (hva skal et avholdsmenneske med seks vinglass?), og da jeg fant en stige på loftet, fikk jeg også hengt opp de blå gardinene mine.
Utover kvelden var jeg dekket av støv, skitt og svette. Dusjforhenget som jeg var sikker på at lå i en av eskene, var ingensteds å se. Til alt hell var Oslo City åpent i én time til, så jeg kastet på meg jakka og sprang til trikken. Hos Lucky Duck fant jeg det perfekte dusjforheng: gjennomskinnelig hvit med fiolett mønster som ga meg assisoasjoner til barokktapet.
Den andre natten snek litt av vinterkulden utenfor seg inn i leiligheten, men den merket jeg ikke noe til der jeg lå nydusjet i min egen, varme seng.