[Smakebit på søndag – Metro 2034]

(…) «I used to have eyes the same colour as yours,» he told her. «The colour of the sky.» And Sasha thought she could remember those days too – the days before the giantic tumour swelled up on his neck, before his eyes faded and turned colourless, when they were still as bright as her own were now.

When her father said the «colour of the sky», of course he meant the azure sky that lived on in his memory, not the crimson sky that eddied and swirled above him when he went up there at night.

He hadn’t seen daylight for more than twenty years. Sasha had never seen it. Except in her dreams – but how could she be sure the way she imagined it was right? (…)

Tidligere i vår leste jeg Metro 2033 av Dmitry Glukhovsky, som viste seg å være veldig spennende og som ga meg lyst til å hoppe rett på oppfølgeren Metro 2034, hadde det bare ikke vært for at jeg var nødt til å være flink student. Nå er jeg ikke student lenger (hurra!) og endelig er tiden kommet for å ta turen tilbake til Moskvas underverden, menneskene som bor der og mutantene som skjuler seg i de mørke tunnelene eller i forlatte bygninger på overflaten.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.