Folk ser så annerledes ut når jeg observerer dem uten at de vet det. Den personen jeg kjenner dem som, er forsvunnet når de er alene på gata. På en måte liker jeg å se kjente ansikter uten at de ser meg, følelsen av deres sårbarhet overvelder meg nesten. Jeg har lyst til å vinke og si «hei», men samtidig vil jeg ikke forstyrre det jeg ser. Når de er sammen med meg eller andre, bærer de ubevisst en slags maske. Målet at alle skal ha det hyggelig. Alle smiler, snakker og ler. Og alle har det virkelig hyggelig.
Når de går for seg selv på fortauet eller sitter og venter på bussen, er de delvis nakne. Deres innerste tanker kommer ikke helt frem, men likevel kan jeg nesten føle det de føler når jeg ser ansiktene deres; så annerledes fra de livlige ansiktene jeg ser framfor meg når vi sitter og ler over en kopp kaffe. En ser ut som om hjertet har blitt delt i to. En annen ser ut som om hun bærer hele verdens bekymringer på skuldrene. En tredje går frem, men ser fortapt ut.
Jeg liker også å se på ukjente ansikter. Jeg kjenner dem ikke, men likevel føler jeg at jeg blir litt kjent med deres innerste vesen. En gammel mann med slitt ansikt går sakte forbi. Jeg får lyst til å be ham fortelle meg livshistorien hans, kanskje han ikke har noen andre å fortelle den til. En ung jente med triste øyne går fort forbi. Jeg får lyst til å gi henne en klem og fortelle at alt kommer til å bli bra. En narkoman står på hjørnet. Jeg får lyst til å gi ham en kopp kakao og be ham fortelle om sitt fineste minne.
Noen ganger lurer jeg på hva folk tenker når de ser meg uten at jeg ser dem. På en god dag føler jeg at det stråler optimisme av meg og jeg smiler til alle jeg går forbi. Er det noen som får lyst til å smile til meg og be meg fortelle hva som er det beste jeg har opplevd denne dagen? På en hektisk dag ser jeg kanskje litt sliten eller trist ut selv om jeg ikke nødvendigvis tenker tanker som er tunge å fordøye. Tenker noen at de vil gi meg en klem og fortelle at jeg får en bedre dag imorgen?