[Livstegn fra Englenes By]

Nå er det vel på tide med en liten oppdatering fra Englenes By. Jeg har egentlig ikke gjort stort annet enn å danse, danse og danse litt til. Jeg har tatt tre jazzklasser, tre ballettklasser, en steppeklasse, en teaterdansklasse og en cabaretklasse, og neste uke blir det 11 klasser til! Wohoo! Jeg merker at buksene begynner å bli litt vanskelige å få på seg. Ikke fordi jeg har fråtset i amerikansk søppelmat, men fordi dansemusklene mine har vokst seg store og sterke. Det har vært revolusjonært for meg som danser å komme til USA. I flere år har jeg bygget opp dårlige vaner fordi jeg ikke helt oppfattet hva lærerne mente når de kom med muntlige korreksjoner, men her i USA har jeg fått fysisk korreksjon, dvs. lærerne her «formet» bokstavelig talt kroppen min med hendene sine slik at jeg kommer inn i riktig stilling og bruker musklene riktig. Og ikke bare litt; de haler og drar og dytter til jeg nesten får krampe og da merker jeg forskjellen veldig tydelig. I begynnelsen var det selvfølgelig veldig slitsomt for kroppen min å tvinges inn i uvante former, men nå er jeg blitt sterkere der jeg skal være sterk og har bedre kontroll over hver bevegelse. Det er fremdeles langt igjen før disse nye formene er blitt «automatisert», så jeg kommer til å jobbe mye med dette fremover.

Livet ellers:

Jeg fant frem til Kat von Ds tatoveringsstudio! Ved studioet var det en butikk med alskens nips og bøker og klær som speiler Kats smak. Veldig kult sted.

I butikken ved studioet fant jeg de to selvbiografiene Kat von D har rukket å skrive. Jeg syntes den ene var interessant å lese, så jeg kjøpte den. Som dere ser i bildet over, er boka signert. Den var allerede signert på forhånd; jeg så dessverre ikke snurten av Kat da jeg var innom. Hmf.

Tirsdag kveld flyttet jeg fra North Hollywood til West Hollywood. Sofaverten min, Hank, ønsket meg velkommen med hele FIRE bokser Ben & Jerry’s-iskrem. Dessuten har jeg fått mitt eget rom og min egen nøkkel, så jeg kan komme og gå som jeg vil mens Hank er på jobb. Dette veier definitivt opp for den kjedelige opplevelsen med min sofavert i San Francisco!

En av dagene forrige uke tok jeg bussen til Americana on Brand. Selvfølgelig ikke uten å gå meg bort på veien. Americana er et shoppeområde med diverse klesbutikker, kafeer, restauranter og én bokbutikk. Neida, jeg kjøpte ingen bøker der. Flinke meg. Men jeg spanderte på meg en kirsebærmuffins som var veldig søt og god!

Fredag prøvde jeg å komme meg til Chinatown, men jeg somlet så mye før jeg dro hjemmefra at da jeg nesten var fremme, måtte jeg snu slik at jeg ville rekke å stikke innom Fountain Theatre for å hente nøkkel til Ipeks leilighet og deretter ta metroen til LAX for å plukke opp Ipeks foreldre. Senere fikk jeg vite at Chinatown i New York er mye bedre enn Chinatown her i LA, så da sparer jeg heller det til jeg kommer til NYC.

Etter at jeg hadde levert foreldrene i North Hollywood, tok jeg banen tilbake til sentrum. Mens jeg stod og ventet på bussen, dukket det plutselig opp flere politimenn på motorsykkel. Etter dem kom sikkert tusen syklister rullende nedover Hollywood Boulevard! Jeg rakk også å få meg en ny venn på bussholdeplassen, Jessica som aldri har vært noen sted og som ble veldig inspirert av at jeg hadde reist så mye.

Lørdag kveld var det duket for verdenspremieren på en helt ny versjon av Cyrano! Foreløpig kan jeg ikke si så mye om forestillingen her, ettersom jeg skal skrive anmeldelse for Døves Tidsskrift og jeg vil ikke bruke opp alle ordene. Men jeg skal poste anmeldelsen etter at bladet er publisert. Dere kan lese om stykket på teaterets nettside.

Stolt Ipek etter forestillingen, med blomster fra Teater Manu og ektemannen sin.

En av de andre skuespillerne i ensemblet, Martica. Hun var så snill at hun ga meg skyss hjem etter forestillingen.