– Legning –

Jeg er jente. Jeg er litt feminin og litt guttete. Jeg er avholds og hverken røyker eller snuser. Jeg er ateist. Og jeg er homofil. Se der. Det var jo ingen stor sak. Det med å være homo har aldri vært til bry for meg. Jeg ble født homo og kommer til å være homo til jeg vandrer heden. Jeg kommer sikkert til å være homo når jeg blir gjenfødt, for det er helt ålreit å være homo.

Homo. Homo. Homo. Hvis du sier det ofte nok, mister ordet sin kraft. Jeg er homo, men jeg er akkurat som alle andre. Jeg består av 70% vann. Jeg har to øyne, to ører, en nese, en munn, to armer og to bein. Jeg stemmer sosialistisk. Jeg studerer fotografi. Jeg liker å gå tur. Jeg er glad i dyr. Jeg går ut på byen iblant.

Som alle andre ble jeg oppdratt i det heteronormative bildet. Jenter skulle ha rosa klær og leke rolig med dukker. Gutter skulle ha blå klær og være tøffe cowboys. En familie bestod av en mor, en far og 1.2 barn (og hus med hvitt stakittgjerde og Volvo i garasjen). Men allerede da jeg var liten, syntes jeg at jenter var mer spennende enn gutter.

Etterhvert som jeg nærmet meg puberten, la jeg merke til at jenter får pupper. Pupper! Dette syntes jeg var noe av det fineste som fantes, og jeg må innrømme at i løpet av oppveksten brukte jeg en del tid på å studere de fleste variantene av kvinnekroppen. Internett var en fin-fin ting til den slags.

Tidlig i tenårene meldte plutselig behovet seg. Hvem var jeg egentlig? Jeg visste at jeg likte jenter. Selvfølgelig. Men fordi jeg var oppdratt i det heteronormative bildet, gikk jeg ut fra at jeg kanskje likte gutter også. Antakelig. Så jeg definerte meg selv som bifil. Og alt var såre vel.

Noen år senere tok jeg opp saken til en ny vurdering. Hadde jeg blitt ordentlig og håpløst forelsket i en av det motsatte kjønn i løpet av tenårene? Nei. Hadde jeg på noe vis følt meg seksuelt tiltrukket av en av det motsatte kjønn i tenårene? Æsj, nei. Kunne jeg noensinne tenke meg å ha sex med en gutt? Neineinei. Absolutt ikke. Æsjæsjæsj. (Til heterofile som leser dette: Det er ikke dere, det er meg. Jeg er homo, vet dere.)

En vakker vårdag i 2005 fant jeg plutselig de rette ordene for meg. Lesbisk. Homofil. Lesbe. Homo. Flatbanker. Teppetygger. Det var puslespillbiten som gjenstod for at verdensbildet mitt skulle bli komplett. Offentligjørelsen av min skeive tilstand gikk meget udramatisk for seg.

«Jeg har noe å fortelle deg. Jeg liker jenter.» «Det er jo fint, jenta mi. Skal vi ha tomatsuppe til middag?» Sa mamma. Pappa sa at jeg gjerne måtte ta med meg jentekjæresten min på middagsbesøk. Og det var til og med før jeg hadde fått meg kjæreste! Da resten av familien ble varslet, var det foreldrene mine som slo på jungeltrommene. Jeg har verdens beste foreldre.

Jeg har en yngre bror og en sort katt. Jeg bor midt i Oslo. Jeg dagdrømmer mye. Jeg liker å lese. Jeg elsker å danse. Jeg synes frukt er godt, men sjokolade er enda bedre. Jeg liker tomatsuppe, men ikke spinat. Jeg er homo, og jeg er en normal person.

Kommentar til teksten:
Frøken VirrVarr spurte meg om jeg kanskje kunne skrive noe om legning. Tadaa!

Oppdatering 16.11.08: Teksten ble publisert i boken Jenter som kommer, skrevet av Ida Jackson og Maren Kristiane Solli. Yeeey!