Kategori: Skriveri

Vi hadde kreativ skriving på skolen idag. Den første oppgaven var en assosiasjonsoppgave og vi fikk ordene «skarp», «dunkel» og «lys». Dette ble mitt resultat.

Tåka seg innover fra havet som en tjukk suppe og la en klam hånd over de få menneskene som vandret hastig gjennom de regnvåte gatene. De fleste kledd i sort, men i det fjerne skimtet jeg en liten, rød prikk. Den røde prikken beveget seg fra side til side, som om den fulgte en usynlig labyrint. Fortauet var fullt av vanndammer. Trolig var det disse som førte til den snirklete gangen.

Hvor var de på vei hen? Hvor kom de fra? Flyktet de fra noe? Søkte de etter noe? Disse spørsmålene funderte jeg over mens jeg tok en slurk av kaffen. Den bitre smaken fikk meg til å skjære en svak grimase. Selv var jeg ingen, jeg kom fra ingensteds og jeg var på vei til intet. I dette øyeblikk befant jeg meg på en nedslitt kafé i en eller annen anonym storby. Jeg observerte menneskene som passerte utenfor kafévinduet. I sidesynet registrerte jeg svakt at den røde flekken nærmet seg.

Hvordan jeg havnet på kafeen kunne jeg ikke riktig huske. Jeg mintes så vidt at jeg gikk mellom de høye, grå bygningene før jeg kom hit. Og følelsen av tåkens tunge hånd. Men hva gjorde jeg før det? Har jeg nettopp kommet til byen eller har jeg vært her lenge? Jeg stirret ned i kaffekoppen, som om den sorte sørpa kunne gi meg svaret på livet, universet og alt mulig. Det eneste jeg så i koppen, var sort sørpe.

Noen banket lett på vinduet og jeg løftet blikket. Den røde flekken, en ung jente i rød regnjakke, stod utenfor og tittet på meg med et ubestemmelig, men åpent blikk. I blikket hennes så jeg det jeg ikke fant tidligere. Og jeg visste med ett at jeg ikke hadde noe tid å miste. Hastig reiste jeg meg opp, slengte noen mynter ved kaffekoppen og røsket med meg jakka mi. Utenfor kafeen ble vi stående overfor hverandre. Jeg merket at tåka letnet. ”Er du klar?” spurte hun. Jeg smilte. Hun tok hånda mi og ledet meg mot målet vårt.

Juni 2007.

Jeg stod og sjekket når første trikk kom. Idet jeg snudde meg fra rutetabellen, så jeg en sortkledd jente gå forbi. Å se henne var som å få et saftig slag i magen. Jeg så langt etter henne mens jeg prøvde å få tilbake pusten. Hun gikk nedover gata og jeg kastet et blikk på klokka.

To sekunder senere fulgte jeg etter, det var lenge til trikken kom og jeg kunne gå til neste stopp. Jeg tok henne fort igjen og mens vi travet fremover, hun intetanende foran og jeg bak, prøvde jeg å se på alt annet enn på ryggen hennes. Tenk om hun merket at hun ble iakttatt og snudde seg?

«Du er søt du er søt du er søt,» tenkte jeg. Det gikk som et mantra. Jeg håpet at hun på et vis ville fange opp tanken som en vag hvisken langt inn i underbevisstheten. Det går an, bare man fokuserer hardt nok på å sende en tanke til en annen person.

Vi kom til et lyskryss, jeg skulle mot venstre. Hun fortsatte mot høyre og mens jeg ventet på grønt lys, så jeg etter den sorte ryggen hennes. Hun snudde seg halvt, som om hun merket noe som strøk borti henne, før hun gikk videre. Jeg stod igjen med vissheten om at hun hadde merket mitt nærvær.

Oktober 2007.

Hun sitter ved meg i timen og følger med på undervisningen mens jeg betrakter henne med korte sideblikk. Bare noen centimeter skiller mitt høyre bein fra hennes venstre. Jeg tar meg selv i å forestille meg at jeg kommer borti henne. Fort flytter jeg meg litt bort fra henne mens jeg legger armene i kors.

Tanken om å legge hånda over hennes sveiper innom og jeg må knuge hardt om overarmen for å ikke la tanken bli en impulshandling. Hun strekker på seg og gjesper. Et indre bilde dukker opp: Jeg spør henne om hun er trøtt og hun smiler bekreftende mens jeg stryker henne over ryggen.

Stryke over ryggen! Jeg knuger enda hardere om overarmen og prøver å jage vekk tankene. Læreren prater og prater, men jeg forstår ikke et ord av det han sier. Jeg fokuserer på tavla og gjør et forsøk på å plukke opp litt pensum. Hele tiden holder jeg fast i overarmen så knokene hvitner.

Når timen er over og jeg går ut, oppdager jeg et stort blåmerke på overarmen.