Kategori: Skriveri

– To tekster à la Johan Harstad –

0

Kvelden
Jeg sitter i senga og ødelegger døgnrytmen etter å ha klart å få den på rett kjøl etter en hel uke med mye dansing, det var ingen dansing i kveld, kanskje det er derfor jeg fremdeles er våken enda klokken er kvart på tre. Jeg hadde tenkt å delta på klassen med Papina i morgen, men den starter klokka elleve og det ser litt mørkt ut med tanke på at jeg i så fall kommer til å stille med bare seks timer på øyet. Jeg burde legge meg, men i stedet surfer jeg, jeg går inn på de samme nettsidene igjen og igjen, og trykker på F5 hele tiden, det skjer ingenting på nettet, likevel sitter jeg her og surfer. Jeg sjekker om det er noen flere som har oppdaget de nye bildene mine, en tysker har lagt til tjue av bildene mine på favoritt-listen sin og jeg elsker ham nesten fordi jeg ble så glad da jeg så «20 messages» på deviantart, det har aldri skjedd før at jeg har sett et så høyt tall på en dag. På fjesboka har en blind amerikaner sendt meg en venneforespørsel for tredje gang, enda jeg aldri har møtt eller snakket med henne og vi har ikke en gang noen felles venner, jeg avslår for tredje gang og legger til henne på Blokkert-lista så jeg slipper å avslå flere forespørsel fra henne. TV-skjermen er blå og flimrer, det er to timer siden jeg så ferdig den nyeste episoden av L Word, men TV-skjermen er fortsatt på, jeg sløser med strømmen og burde heller slå av alle elektriske apparater, bortsett fra en lampe med sparelyspære på tjue watt, og legge meg og lese om Humbert og Lolita.

I går
Jeg husket ikke hva som var så morsomt, men jeg lo av det som ble sagt eller av det som skjedde, hva det nå var. Ristingen av latteren vekket meg og i halvmørket lurte jeg, nokså bomullaktig, på om jeg faktisk lo og om jeg vekket gjesten min, men bomullen festnet taket i meg og dro meg tilbake til søvnen. Så drømte jeg at Den Store Drømmen min gikk i oppfyllelse og jeg ble så glad at det svulmet veldig deilig og litt godtvondt inni meg lenge før jeg våknet og stekte amerikanske pannekaker til frokost.

Kommentar til tekstene:
Disse ble egentlig publisert i dagboka mi som vanlige innlegg, men jeg syntes de passet utmerket i skribent-bloggen også. Jeg hadde lest to bøker av Johan Harstad og var litt inspirert av stilen hans da jeg skrev disse tekstene med lange setninger, komma-misbruk og punktum-underskudd.

– Den tiende reven –

4

Femti tusen. Femti tusen kroner. Jeg smakte på tallet og kjente gåsehuden krype oppover fra hendene, som holdt en skrapeloddkalender så forsiktig at du skulle tro den var laget av rent gull, omhyggelig behandlet til et tynt, skjørt flak. Femti tusen kroner. Jeg kaldsvettet av tanken, merket at jeg fikk ståpupp av spenning og hjertet pumpet i vei som et gammeldags lokomotiv. Ni rev hadde jeg, og det manglet bare én rev for at jeg skulle bli femti tusen kroner rikere. Og det var bare ett grått felt igjen. Jeg svelget og begynte å skrape…

Det var en perfekt dag den dagen jeg kjøpte kalenderen. Himmelen var strålende lyseblå etter flere dager med tung, grå tåke. Til tross for en tung treningsbag over den ene skulderen, følte jeg at jeg svevde. Jeg hadde nettopp hatt en god treningsøkt, men det var ikke bare det; Jeg følte at alt var på plass, på alle måter. Jeg hadde det bra og dagen var helt i samsvar med humøret mitt. Det var tidlig i desember, en av de første dagene av julemåneden. En tanke falt inn i hodet mitt; hva med å gå innom Narvesen på veien hjem og kjøpe en skrapeloddkalender? Litt ekstra spenning mens vi teller ned til jul?

Inne i kiosken fant jeg frem siste nummer av BLIKK og Illustrert Vitenskap, samt en Kindernisse. Da jeg skulle betale, spurte jeg etter en skrapeloddkalender. Jeg betalte og smilte til den hyggelige kassamannen. Det var jo en strålende dag og jeg følte at jeg glødet av velvære og trivsel.

Dagene gikk. Hver dag ble et grått felt skrapet bort, og jeg tegnet ring på baksiden for å holde oversikt over hvilke symboler jeg hadde skrapet frem. Tenk så gøy om jeg vant noe? Dagene gikk og nye ring ble tegnet inn. Flere av ringene havnet i 10x Rev-feltet; Skrap frem 10 rev og vinn 50.000 kr! I begynnelsen tenkte jeg ikke så veldig på det. Men etterhvert ble det ganske mange innringet rever. Jeg begynte å tenke. Hva om…? Så lenge det var mange nok felt, var det alltid en sannsynlighet for at… Femti tusen er ikke et umulig beløp. En gang klarte jeg faktisk å spare opp over femti tusen i kontanter. Jeg visste hvordan det var å ha så mye penger. En gang til…?

Det kriblet i meg hver gang jeg tenkte på kalenderen min. Av spenning og av trang til å si det til noen. Vet du hva? Jeg har en skrapeloddkalender. Kanskje…? Men jeg bet meg alltid i tunga; det var ingen grunn til å selge skinnet før bjørnen er skutt. Men drømme! Dét er lov! Så jeg begynte smått å dagdrømme litt. Ingen planlegging, bare litt lett visualisering av hva femti tusen kunne brukes til. Jeg har alltid tenkt at om jeg vinner et stort beløp en eller annen gang, så skulle noe av det være øremerket =Oslo og WWF/PETA. Disse var ingen unntak fra dagdrømmeriet mitt. Jeg dagdrømte også om litt ekstra fotoutstyr. Hvor jeg hadde lyst til å reise. Og alt sånt som folk kan dagdrømme om.

Det grått feltet var skrapet bort. Jeg stod og stirret på symbolet og kjente gåsehuden eksaltere. Hjertet banket så fort at det mer føltes som om det hadde sluttet å slå og bare svulmet opp i brystkassen. Jeg stirret på symbolet og blunket et par ganger for å la det få tid til å strømme gjennom synsnervene og synke inn i hjernen. Jeg hadde ni rev og jeg stirret…

… på en jævla luremus!

Kommentar:
Sett fra den lyse siden: Jeg fikk en god historie. Uvurdelig.

– Muse –

5

Min muse er den ukjente jenta som tilfeldigvis går forbi meg og et øyeblikk er jeg så betatt av henne at jeg vil snu meg og følge etter henne uansett hvor hun skal, i håp om at vi skal komme til å dele noe spesielt.

Min muse er den fine sangen som er så fin at den kryper inn under huden og legger seg om ryggraden så jeg nesten blir lam av beundring, og alt ved sangen er så perfekt at jeg kan se for meg en hel verden av uskrevne historier.

Min muse er det enslige ordet som står sårbart for seg selv, men som likevel stråler så mye at de andre ordene finner veien ut av den største labyrinten som finnes i meg, og plutselig faller det skriftlige puslespillet på plass.

Min muse er alle de unike personene som leker med ord som barn leker med plastballer i ballbingen, de viser at alt er mulig bare man leker lenge nok.

Kommentar
Frøken Virrvarr foreslo for meg at jeg kunne beskrive min muse som en slags skriveøvelse. Personene i den siste kategorien omfatter blant andre Virrvarr, Sorgenfri, Frøken Skavlan, Elisabeth I.C., Gietlitevink-Maren og Katrine.

– 86 grader –

4

I begynnelsen er varmen. Den ubehagelige varmen som er så lammende behagelig der den legger tyngden sin over hele kroppen. Huden strammes, men samtidig flyter den utover med de voksende svettdråpene. Hver bevegelse svir, hver kontakt med underlaget brenner, hver innånding med luften kveler. Stirrende opp mot taket, du merker at alle tankene halter. Hvis de i det hele tatt kommer gjennom den varme tåken som har smyget seg gjennom alle foldene i hjernen og stoppet tiden.

Du ligger så stille du kan, og etter hvert merker du det du sjelden merker: de taktfaste slagene mot brystkassen. Overveldet av styrken i hjertet som truer med å sprenge seg ut av ribbebeinsfengslet, blir du liggende og føle på denne kraften som holder deg i live. Tunge svettedråper kiler over huden. Tiden smelter bort og den utslåtte kroppen pulserer i takt med hjertet. Du lukker øynene og trekker pusten i små, korte hiv. Verden utenfor forsvinner og verden innenfor reduseres til en komfortabel, nummen tilstand.

Tannhjulene i veggklokken er som dyppet i sirup. Viserne nærmer seg målet, saktere og saktere. Du setter deg opp, trosser møysommelig vekten av den feberhete kroppen.
Fem. Fire. Tre. To.

En. Du står opp og går til døren. Idet døren går opp, fiker kulden deg i ansiktet og vekker hjernen fra dvalen. Ennå varmt blod raser til hodet, fiolett, blå og grønn renner forbi synet ditt før fargene sakte svartner og forsvinner. Du beveger deg framover, famler etter knappen foran deg, treffer målet ditt og kjølig vann skyller over deg.

Om teksten:
Jeg har begynt å ta badstu noen ganger i uken for å akklimatisere meg før Australiaturen. Det er ganske interessant å ligge sånn i 86 grader og småkoke litt, og hver gang jeg gjør det, tenker jeg at jeg snart må skrive noe novellette-ish om det å ta badstu. Nå har jeg gjort det.

– Skriv? Skriv! –

5

Er det noen som vet hvor man kan finne en god musé? Jeg har lyst til å skrive dikt og noveller. Kanskje en liten roman til og med, hvis jeg føler meg ambisiøs nok. Men ordene har kjørt seg fast et sted på veien til fingrene, og jeg trenger litt drahjelp fra en litterær Falken-utsending for å få ordene opp av grøfta. Kreativiteten er det ingenting i veien med, jeg ser bilder i hodet hele tiden. Men å oversette bildene til skriftlige ord synes å være en temmelig vanskelig oppgave.

Nå forstår jeg hvordan det må være å jobbe som tegnspråktolk når opptil nittifem prosent av det tolken skal oversette, ikke er «håndfaste» ord. Noen ganger vifter den døve bare med hendene på en eller annen spesiell, improvisert måte for å understreke et poeng, da er det opp til tolken å finne det ordet som passer best til å oversette poenget med.

Kreativiteten min er døv med stor D og jeg er en småredd tolk som nettopp har fått eksamenspapirene og blitt tuppet ut av gamle, trygge Blindern.

– Observasjoner –

0

Folk ser så annerledes ut når jeg observerer dem uten at de vet det. Den personen jeg kjenner dem som, er forsvunnet når de er alene på gata. På en måte liker jeg å se kjente ansikter uten at de ser meg, følelsen av deres sårbarhet overvelder meg nesten. Jeg har lyst til å vinke og si «hei», men samtidig vil jeg ikke forstyrre det jeg ser. Når de er sammen med meg eller andre, bærer de ubevisst en slags maske. Målet at alle skal ha det hyggelig. Alle smiler, snakker og ler. Og alle har det virkelig hyggelig.

Når de går for seg selv på fortauet eller sitter og venter på bussen, er de delvis nakne. Deres innerste tanker kommer ikke helt frem, men likevel kan jeg nesten føle det de føler når jeg ser ansiktene deres; så annerledes fra de livlige ansiktene jeg ser framfor meg når vi sitter og ler over en kopp kaffe. En ser ut som om hjertet har blitt delt i to. En annen ser ut som om hun bærer hele verdens bekymringer på skuldrene. En tredje går frem, men ser fortapt ut.

Jeg liker også å se på ukjente ansikter. Jeg kjenner dem ikke, men likevel føler jeg at jeg blir litt kjent med deres innerste vesen. En gammel mann med slitt ansikt går sakte forbi. Jeg får lyst til å be ham fortelle meg livshistorien hans, kanskje han ikke har noen andre å fortelle den til. En ung jente med triste øyne går fort forbi. Jeg får lyst til å gi henne en klem og fortelle at alt kommer til å bli bra. En narkoman står på hjørnet. Jeg får lyst til å gi ham en kopp kakao og be ham fortelle om sitt fineste minne.

Noen ganger lurer jeg på hva folk tenker når de ser meg uten at jeg ser dem. På en god dag føler jeg at det stråler optimisme av meg og jeg smiler til alle jeg går forbi. Er det noen som får lyst til å smile til meg og be meg fortelle hva som er det beste jeg har opplevd denne dagen? På en hektisk dag ser jeg kanskje litt sliten eller trist ut selv om jeg ikke nødvendigvis tenker tanker som er tunge å fordøye. Tenker noen at de vil gi meg en klem og fortelle at jeg får en bedre dag imorgen?

– Drøm –

0

Hun drømte om å leve
Danse til en evig symfoni
Men drømmen ble til støv

Hverdagen tok sitt strev
Alltid i stille monotoni
Hun drømte om å leve

«Kast ikke bort tiden på tøv,»
Lød det fra samfunnets hegemoni
Og drømmen ble til støv

Hun prøvde å overleve
I tomhetens koloni
Hun drømte om å leve

Sinnet og kroppen ble sløv
Av verdens disharmoni
Og drømmen ble til støv

Gjennom høstens løv
vandret de fra en seremoni
«Hun drømte om å leve,
Men drømmen ble til støv»

Kommentar til diktet:
For rundt en time siden fikk jeg plutselig for meg at jeg skulle skrive en villanelle. Typisk meg. Denne er min første villanelle siden Amorous Butterfly som jeg brukte tre måneder på i 2004. Denne gangen tok det kortere tid, takket være Arne Vonheims rimordbok.

– Legning –

12

Jeg er jente. Jeg er litt feminin og litt guttete. Jeg er avholds og hverken røyker eller snuser. Jeg er ateist. Og jeg er homofil. Se der. Det var jo ingen stor sak. Det med å være homo har aldri vært til bry for meg. Jeg ble født homo og kommer til å være homo til jeg vandrer heden. Jeg kommer sikkert til å være homo når jeg blir gjenfødt, for det er helt ålreit å være homo.

Homo. Homo. Homo. Hvis du sier det ofte nok, mister ordet sin kraft. Jeg er homo, men jeg er akkurat som alle andre. Jeg består av 70% vann. Jeg har to øyne, to ører, en nese, en munn, to armer og to bein. Jeg stemmer sosialistisk. Jeg studerer fotografi. Jeg liker å gå tur. Jeg er glad i dyr. Jeg går ut på byen iblant.

Som alle andre ble jeg oppdratt i det heteronormative bildet. Jenter skulle ha rosa klær og leke rolig med dukker. Gutter skulle ha blå klær og være tøffe cowboys. En familie bestod av en mor, en far og 1.2 barn (og hus med hvitt stakittgjerde og Volvo i garasjen). Men allerede da jeg var liten, syntes jeg at jenter var mer spennende enn gutter.

Etterhvert som jeg nærmet meg puberten, la jeg merke til at jenter får pupper. Pupper! Dette syntes jeg var noe av det fineste som fantes, og jeg må innrømme at i løpet av oppveksten brukte jeg en del tid på å studere de fleste variantene av kvinnekroppen. Internett var en fin-fin ting til den slags.

Tidlig i tenårene meldte plutselig behovet seg. Hvem var jeg egentlig? Jeg visste at jeg likte jenter. Selvfølgelig. Men fordi jeg var oppdratt i det heteronormative bildet, gikk jeg ut fra at jeg kanskje likte gutter også. Antakelig. Så jeg definerte meg selv som bifil. Og alt var såre vel.

Noen år senere tok jeg opp saken til en ny vurdering. Hadde jeg blitt ordentlig og håpløst forelsket i en av det motsatte kjønn i løpet av tenårene? Nei. Hadde jeg på noe vis følt meg seksuelt tiltrukket av en av det motsatte kjønn i tenårene? Æsj, nei. Kunne jeg noensinne tenke meg å ha sex med en gutt? Neineinei. Absolutt ikke. Æsjæsjæsj. (Til heterofile som leser dette: Det er ikke dere, det er meg. Jeg er homo, vet dere.)

En vakker vårdag i 2005 fant jeg plutselig de rette ordene for meg. Lesbisk. Homofil. Lesbe. Homo. Flatbanker. Teppetygger. Det var puslespillbiten som gjenstod for at verdensbildet mitt skulle bli komplett. Offentligjørelsen av min skeive tilstand gikk meget udramatisk for seg.

«Jeg har noe å fortelle deg. Jeg liker jenter.» «Det er jo fint, jenta mi. Skal vi ha tomatsuppe til middag?» Sa mamma. Pappa sa at jeg gjerne måtte ta med meg jentekjæresten min på middagsbesøk. Og det var til og med før jeg hadde fått meg kjæreste! Da resten av familien ble varslet, var det foreldrene mine som slo på jungeltrommene. Jeg har verdens beste foreldre.

Jeg har en yngre bror og en sort katt. Jeg bor midt i Oslo. Jeg dagdrømmer mye. Jeg liker å lese. Jeg elsker å danse. Jeg synes frukt er godt, men sjokolade er enda bedre. Jeg liker tomatsuppe, men ikke spinat. Jeg er homo, og jeg er en normal person.

Kommentar til teksten:
Frøken VirrVarr spurte meg om jeg kanskje kunne skrive noe om legning. Tadaa!

Oppdatering 16.11.08: Teksten ble publisert i boken Jenter som kommer, skrevet av Ida Jackson og Maren Kristiane Solli. Yeeey!

– Kroppen min –

11

”Would you fuck me? I’d fuck me. I’d fuck me hard.”

Jeg er en av få jenter som kan se sitt eget speilbilde i øynene og si «Jeg er fornøyd med hvordan jeg ser ut». Og mene det. Jeg elsker kroppen min. Kroppen min er ikke perfekt. Kroppen min har ikke store pupper. Kroppen min har noen små bulker her og noen nupper der og litt tørr hud hist og merkelige flekker dist og mange føflekker rundt omkring. I blant hender det at magen blåser seg opp og er ubehagelig. En sjelden gang får jeg et vondt sår ved munnen, akkurat der over- og underleppen møttes, slik at såret sprekker opp hver gang jeg åpner kjeften. Og så videre.

Men jeg elsker kroppen min likevel. Jeg føler meg heldig som klarer å se bort fra de ubetydelige småtingene som er «feil», i følge media. Jeg føler meg heldig som klarer å se de fine tingene jeg har, enten det skyldes gode gener eller trening. Jeg føler meg heldig som klarer å ignorere den lave stemmen i bakgrunnen, stemmen som forteller meg at jeg spiser for mye eller trener for lite. Alle har den stemmen, noen mer enn andre. Min stemme er så svak at den aldri har klart å overdøve de virkelige stemmene, stemmene som forteller meg at jeg er en vakker person, og det er jeg takknemlig for.

Hver gang jeg ser meg selv i speilet, uansett om jeg har en god eller dårlig dag, tenker jeg på hvor bra jeg ser ut. Jeg synes jeg ser fantastisk ut. Små, faste pupper. Verdens fineste mage. Fine linjer i musklene. Myk, glatt hud. Fyldig, mørkt hår. Jeg kan stå naken foran et speil og la hendene stryke over hver centimeter av kroppen min mens sitatet fra Nattsvermeren ligger ytterst på tunga og får meg til å smile til mitt eget speilbilde.

Kommentar til teksten:
Jeg skulle ønske at alle kunne se hvor vakre de er. Det er så trist med folk som svarer «Nei, jeg er ikke søt…» når de får en kompliment, fordi stemmen har fått overtaket. Det er trist med folk som kaster bort livet sitt fordi de har kjørt seg fast i «Jeg er ikke pen nok»-sporet.

Oppdatering 16.11.08: Publisert i boken Jenter som kommer, skrevet av Ida Jackson og Maren Kristiane Solli. Yeeey!

– Venus´ speil –

0

Juli 2005. Surrealisme er interessant.

En hvit koloss
på en sort Jord
i en grønn atmosfære

speiler seg

Betraktes
med tvil

Venus’ speil
skjuler intet
lyver ikke

Alderdommens
skjøre hender
fører bladet

mot universets
vugge

Sporene etter
et liv viskes ut
med blod og tårer

Glade
triste
lykkelige
sinte
år forsvinner

Venus’ speil
skjuler intet
lyver ikke

Men det er blindt
for den gamles
maskerade

Døden skjæres vekk
men venter likevel

tålmodig

på sitt stikkord

En hvit koloss
på en sort Jord
i en grønn atmosfære

lukkes bak
et gustengrått
(stikkordet)
slør

Ingen
unnslipper