[Dansende livstegn]

Jeg drømte at Bårdar flyttet til nye lokaler. I Sven Bruns gate. Nærmere bestemt der Oslo Døveforening holdt til før i tiden. Det var så fantastisk. Store, luftige saler og internat i toppetasjen. Og spøkelsene var fremdeles der, akkurat som de var den gangen jeg frekventerte døveforeningen for tusen år siden.

Hallo, dagbok. Jeg lever. Jeg danser. Jeg har blåmerke under storetåneglen fordi vi har tåspissundervisning, men det gjør ingenting for neglen har mutert seg tykkere nå og det gjør ikke vondt i det hele tatt når jeg gjør pas de bourrée over gulvet. Hver dag ser jeg verden fra nye vinkler. Som regel opp-ned, hengende fra noens hals eller rygg.

Jeg er fremdeles arbeidsledig. På en måte. Jeg har tatt på meg en hyggelig liten jobb som vaskekone og har fått lov til å alfabetisere arbeidsgivers bok-, cd- og filmsamling. Min indre OCD-pasient gleder seg. Ih! Det er bare et par timer annenhver uke, så jeg trenger fremdeles en ekstra jobb.

Det nærmer seg vår. Det er kanskje litt merkelig å påstå det når gradstokken fremdeles viser -10 og det er langt til nærmeste flekk med tørr asfalt, men inni meg kjennes det som skikkelig vårløsning (Apropos, jeg har sett Spring Awakening på Oslo Nye Teater, og det bør du også gjøre!) og det kribler litt sånn deilig. Selv om det bare blir med denne kriblingen, er det lov å drømme litt om hun søte jenta.

Jeg har allerede klart å bryte det ene nyttårsløftet mitt, det om å bruke mindre tid på internett og mer tid på bøker. Fire timer daglig på nett uten å få noe annet av det enn en god latter her og der. Ifjor klarte jeg ihvertfall begrense meg til bare to timer daglig. Men tolv bøker på halvannen måned er ikke så ille heller, så helt mislykket er det løftet mitt ikke.

Det andre løftet mitt går det litt bedre med, det om å bli en bedre buddhist. Jeg er blitt hel-vegetarianer og synes det er forferdelig når folk mener at noen burde drepes. La gå at Miley Cyrus ikke synger fantastisk eller kler seg anstendig, men avlive henne? Drøyt.

En annen ting som har skjedd siden sist, er at jeg har funnet ut at grunnen til de morsomme utslettene mine som jeg har kost meg med i fire år, utelukkende skyldes parfyme. Ikke egg. Ikke nøtter. Jeg har så mye egg og sjokolade å ta igjen. Hver sjokoladebit er en gastrorgasmisk nytelse, og jeg slurper i meg den bløtkokte eggeplommen som Edward slurper i seg Bellas blod. (Jeg har ikke sett eller lest Twilight, så jeg aner ikke hvem som slurper hva av hvem. Sue me. I’m awesome, som The Bloggess sier.)

Og så er jeg blitt fan av Mylifeisaverage.com. Derfor prøver jeg hardt å legge merke til artige småting som skjer i hverdagen min. Slik som denne: I dag, mens jeg gikk en tur i sentrum, så jeg en guttunge utkledd som en leopardunge. Kuleste ungen noensinne. MLIA.

Jaja, god natt, kjære lesere. Hvis det da er noen leser igjen der ute på det vide nettet, slik som bloggefrekvensen min har vært det siste året.